Trippelgudinnens vrede
Rick Riordan
Trippelgudinnens vrede
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Originaltittel: Wrath of the Tripple Goddess
Copyright © originalutgave by Rick Riordan, 2024
Permission for this edition was arranged through the Gallt and Zacker Literary Agency LLC
Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2025
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Sats ved forlaget
Omslagsdesign: © John Rocco 2024
Papir: 70 g Holmen Book Cream
Boken er satt med 11 pkt. Minion
1. opplag 2025
ISBN: 978-82-419-6478-7
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Til våre venner i 20th TV og Disney+
– vi kunne ikke tenkt oss et bedre mannskap
å seile ut på Monsterhavet med
Jeg har et uhell på
rektors kontor
Oktober. Den aller beste måneden i året.
Luften var frisk og kjølig. Bladene på trærne i Central Park hadde skiftet farge. Og matvognen i Åttisjette gate, min favoritt-takeaway, solgte burritos med gresskarkrydder.
På toppen av det hele hadde jeg hatt NULL problemer med den mytologiske verdenen den siste tiden. Ingen guder hadde banket på døren min og forlangt at jeg skulle gjøre dem tjenester. Ingen monstre hadde prøvd å drepe meg.
I tre velsignede uker hadde jeg vært en normal sisteårselev på high school. Og når man er halvgudsønn av Poseidon, er normalitet en hyggelig avveksling – selv om man må holde ut en del lekser og helgeundervisning.
Du lurer sikkert på: Hvorfor trenger en mektig halvgud noe så trivielt som helgeundervisning det siste året på high school?
Kanskje du ikke har møtt meg. For det første er jeg dyslektiker og har ADHD. Småting som lesing og å opprettholde konsentrasjonen er vanskeligere for meg enn, tja, å hoppe ut av vinduet i et klasserom og slåss mot et ildpustende villsvin. Merkelig nok får man ikke noe ekstra kred av lærerne for å drepe monstergriser.
Dessuten gikk jeg glipp av hele førsteåret på grunn av noen greier vi ikke skal gå nærmere inn på (Hera) takket være noen innpåslitne guder (Hera) med årsak i en kosmisk apokalypse (Hera).
Derfor befant jeg meg på Alternative High School, den eneste skolen som ville la meg fullføre skolegangen i tide til at jeg kunne begynne på college sammen med kjæresten min. For å kompensere for alle skolepoengene jeg hadde gått glipp av uten å ha skyld i det selv (Hera), måtte jeg ta helgekurs.
På lørdager hadde jeg spansktimer hos dr. Hernandez på Manhattan Community College. På søndager hadde jeg nettundervisning i kjemi. På mandagsmorgener, når jeg virkelig kunne trenge en pause, pleide jeg å snuble inn på skolen med en grusom hodepine og prøve å komme meg gjennom den vanlige undervisningen uten at hjernen rant ut gjennom ørene.
Med jevne mellomrom kom skolens rådgiver, Eudora, ut av kontoret sitt og ga meg tommel opp. «Du gjør det kjempebra!»
Men for det meste lot hun meg være i fred. Hun var i all hemmelighet en havnymfe som jobbet for faren min. Jeg tror jeg gjorde henne nervøs. Enten det eller så var hun redd for å spørre hvordan det gikk med anbefalingsbrevene mine. Jeg hadde utført et oppdrag for Ganymedes og fått et brev fra ham, men jeg trengte fortsatt støtte fra to greske guder til for å komme inn på universitetet i Det nye Roma. Og den støtten fikk jeg naturligvis ikke gratis.
Søknadsfristen nærmet seg, og det hadde vært stille.
For stille. Faktisk var det så stille at jeg sovnet i engelsktimen og ikke ble klar over det før læreren sto bøyd over meg og sa: «Percy?»
Jeg våknet med et rykk. Heldigvis trakk jeg ikke sverdet.
«Temaet!» ropte jeg, for det var spørsmålet jeg hadde forberedt meg på å svare på før jeg duppet av. «Temaet er fri vilje kontra skjebne.»
Frøken Foray rynket pannen. De andre elevene strevde med å la være å le.
«Tanten din er på kontoret.» Frøken Foray rakte meg en lapp. «Hun har kommet for å hente deg.»
Dette var problematisk av flere grunner. For det første fikk det meg til å fremstå som en fjott – ved å bli hentet av et familiemedlem når jeg like gjerne kunne tatt T-banen. Jeg hadde til og med lappen, men det å kjøre bil i New York var mye skumlere enn de fleste oppdragene jeg hadde vært ute på.
For det andre, hvis jeg gikk tidlig hjem fra skolen, ville det bety ekstraarbeid og gretne lærere.
For det tredje hadde jeg ingen tante. Ikke på den menneskelige siden av slekta, i hvert fall …
Jeg mumlet en unnskyldning til frøken Foray, tørket sikkel av kinnet og gikk til kontoret. Noe sa meg at jeg likevel kunne få bruk for svaret om fri vilje kontra skjebne. Det var på en måte temaet i livet mitt.
Da jeg gikk forbi rådgivers kontor, stakk Eudora hodet ut og så forskrekket på meg.
«Hei,» sa jeg. «Vet du noe om –?»
«HYSJ! Jeg er ikke her.» Så lukket hun døren.
Det var litt spesielt, selv til henne å være. Jeg lurte på om havnymfene var som murmeldyr. Hvis de så sin egen skygge når de stakk hodet ut av hulen sin, ble de værende i hi seks uker til.
Da jeg kom til resepsjonsskranken, sto sekretæren stiv som en pinne og stirret tomt foran seg. Hun pekte mot rektors kontor og mumlet: «De venter der inne.»
Sekretær i transe. Antagelig ikke noe godt tegn.
Jeg banket med knokene på rektors dør. Den gikk knirkende opp. Der inne satt rektor Samuels ubevegelig ved pulten sin med glassaktige øyne. Ved siden av henne sto en middelaldrende kvinne i en mørk, ermeløs kjole. Håret var en floke av svarte lokker, kranset av en glorie av grønn ild.
Flammende hår. Definitivt ikke noe godt tegn.
«Å, så bra,» sa den svartkledde kvinnen. Hun kastet et blikk mot rektor. «Du kan forlate oss nå.»
Rektor Samuels reiste seg, ruslet ut og lukket døren etter seg. Jeg gjettet at skolens ledelse snart ville bli dyktig lei av at jobbene deres ble overtatt av mytologiske vesener. Først ble Eudora veilederen min. Nå rykket denne svartkledde kvinnen inn på rektors kontor. Om ikke lenge ville jeg vel oppdage at gymlæreren vår var blitt erstattet av en giftsprutende drage … men når det er sagt, vet jeg ikke om noen ville merket forskjell.
Kvinnen i svart satte seg i rektors stol. Hun gned armene forsiktig over armlenene som om hun ville vurdere sin nye trone. Det virket som om den besto prøven. Før hun rakk å begynne å le en manisk latter eller bable i vei om at hele skolen nå var hennes, bare hennes, tenkte jeg det var best at jeg sa noe.
«Hei,» sa jeg. Jeg er litt av en ordkunstner, nemlig.
«Du kan bli stående, Percy Jackson.» Hun dro fingrene kjærlig over den ripete respatexpulten. «Jeg tror ikke dette kommer til å ta lang tid.»
Jeg prøvde ikke å tenke for mye på de mange måtene hun øyeblikkelig kunne ta livet av meg på. «Og du er –?»
Det var ikke meningen å være uhøflig. Iblant glemmer guder rett og slett å presentere seg, og jeg begynte å få en mistanke om at denne damen var i gudekategorien av supermektige ubehagelige vesener.
De onyksgrønne øynene glitret. Hun lente seg frem, foldet hendene og så mer ut som en rektor enn den virkelige rektoren min noen gang hadde gjort. «Du kan kalle meg fakkelbæreren, stjernegjengeren, nattevandreren, den som forstyrrer de døde, datter av Perseus og Asteria, trippelgudinnen!»
«Mhm,» sa jeg, fortsatt uten å skjønne et pip.
Du tenker sikkert: Percy, du har vanket blant greske guder i årevis. Hvordan er det mulig at du ikke vet hvem hun er?
Saken er den at udødelige ofte endrer utseende. Og det finnes hundrevis av greske guder. Dessuten har de ikke for vane å gi raske og kontante svar. Man får aldri høre: Hei, jeg er Zevs.
I stedet får man servert noe sånt som: Jeg er tordenmakeren, den paranoide patriark, den himmelske ekteskapsbryter og kongen av luksuriøse skjeggpleieprodukter.
Trippelgudinnen vakte et minne et eller annet sted i bakhodet, men det greske mytelandskapet er fullt av gudinner i trespann: skjebnegudinnene. Gråsøstrene. Furiene. Destiny’s Child. Jeg klarte ikke å holde styr på alle sammen.
Jeg ventet på at gudinnen skulle forklare dette nærmere.
Det virket som det tryggeste jeg kunne gjøre.
Hun rynket pannen. Kanskje hun var irritert over at jeg ikke krøp for henne eller brente et offer eller noe sånt.
«Jeg er Hekate,» sa hun, høyt og langsomt. «Gudinnen for magi, veiskiller, åndemaning – er du med?»
Tunga føltes plutselig tørr som sand. Jeg hadde aldri møtt Hekate i noen formell sammenheng, men jeg visste hva hun sto for. Jeg kjente henne fra fengende hits som «Jeg sluttet meg til Kronos under slaget om Manhattan (men byttet deretter side)» og «Jeg hjalp din venn Hazel med å slåss mot en kjempe (men først etter at jeg visste at kjempene kom til å tape)». Jeg hadde alltid sett på Hekate som en lagspiller – men bare når hun var sikker på hvilket lag som kom til å vinne.
«Nettopp,» sa jeg. «Den store Hekate.»
Det virket ikke som om min vedvarende mangel på underkastelse gledet henne. Vel, det fikk hun bare takle. Jeg var ikke typen som underkastet seg.
«Jeg går ut fra at du har hatt noen rolige uker?» spurte hun. «At de andre gudene har latt deg være i fred, slik jeg befalte?»
«Jeg – vent nå litt. Slik du befalte?»
Hun veivet med hånden som om hun viftet bort røyk. «Jeg ba dem holde seg unna deg. Jeg kunne ikke ta sjansen på at du ble skadet eller drept før du hadde utført mitt oppdrag!»
Neglene mine skar seg inn i håndflatene.
Jeg kom til å tenke på noe Annabeth, kjæresten min, en gang hadde fortalt meg: Husk alltid å telle til fem før du sier noe i sinne til en guddom. I teorien ville dette minske risikoen for å bli forvandlet til en ulmende haug med grillbriketter.
Jeg klarte å telle til to. «Var det andre guder som ville gi meg oppdrag?»
«Å ja. Ikke så rent få.»
«Og du sa til dem …»
«At du var forbudt område. Jeg trengte deg frisk og uthvilt til denne uken!»
Noen bannord på gammelgresk drev gjennom hodet mitt.
Jeg trengte bare to anbefalingsbrev til. Nå virket det som om jeg kunne hatt begge, hvis ikke Hekate hadde ødelagt for meg.
Denne gangen telte jeg til tre før jeg svarte. Litt av en forbedring. «Og disse andre oppdragene gikk ut på –?»
«De var ikke verdige din tid!» sa Hekate bestemt. «Å hente en eske cupcakes til Afrodite. Stå på vannski en dag med Hermes. Altfor enkelt!»
Vannski og cupcakes. Jeg bestemte meg for ikke å skrike, for hvis Hekate var skremmende nok til å holde alle de andre gudene borte fra meg, var hun skremmende med stor SKREM.
«Mens ditt oppdrag … er verdig min tid.»
«Absolutt! Ditt oppdrag skal være –»
«Vent litt.» Bak i hodet blinket et rødt lys … en advarsel, et minne? Noe Eudora hadde sagt til meg. Ja, nettopp …
«Rådgiveren min sa til meg at jeg skulle be om doble inntakspoeng før jeg påtok meg et oppdrag,» sa jeg. «Altså, sånn at andre guder også kan skrive anbefalingsbrev til meg hvis jeg må gjøre dem tjenester underveis.»
Hekate slo sjenerøst ut med armene. «Ikke noe problem!»
«Fint.»
«For ingen andre guder vil bli innblandet i det jeg vil be deg om, så det spiller ingen rolle!»
Hun smilte gledesstrålende, som om hun ventet på en takk.
«Hva går oppdraget ut på?» brummet jeg.
«Dyrepass!»
«Hva for noe?»
«Dyrepass! Det begynner i ettermiddag og varer til fredag kveld. Du skal bo i huset mitt og passe kjæledyrene mine. Som du vet, er dette en viktig tid på året for meg.»
«Fordi … å ja, fredag. Halloween.»
Det ga mening at gudinnen for nifse greier hadde satt ring rundt denne dagen i kalenderen sin. Det eneste problemet mitt var at jeg og vennene mine allerede hadde planer for fredagen.
«Akk ja …» sukket Hekate. «Tidligere hadde jeg hellige dager på slutten av hver måned. Jeg reiste jorden rundt og samlet inn gaver som tilbederne mine la ut til meg på trammen.
I de siste århundrene har det vært langt mellom offergavene. Men i slutten av oktober husker folk fortsatt på meg! Så jeg må reise rundt i verden og vise meg frem. Mens jeg er borte, må du passe på helveteshunden min, og ilderen.»
Det var mye å hente ut av dette utsagnet. Hovedpoenget var at Hekate skulle reise sin vei for å gå knask eller knep. Det virket som om hun trodde at halloween var blitt til bare for hennes skyld.
Men dette var narsissisme på helt gjennomsnittlig gudenivå.
På den annen side, hvorfor skulle jeg stå i veien for en gudinne som ville ha godteri?
«Disse kjæledyrene …» sa jeg. «Jeg vet litt om helveteshunder.
Men ildere … spiser de ilder-Whiskas? Er det noe jeg bør vite?»
Hekate humret. «En hel del. Men vi kommer til det senere.»
Hun fisket frem et svart visittkort som hun skjøv over bordet. På forsiden sto en adresse skrevet med glinsende rødt, som ferskt blod: VILLAEN, GRAMERCY PARK.
«Kom ved solnedgang,» sa hun. «Så skal vi gå igjennom reglene for å sørge for at dyrene mine er sunne og glade.»
«Ved solnedgang … i kveld.»
Hun rynket pannen. «Har du vann i ørene? Ja. I kveld. Ta gjerne med deg disse vennene dine … Anna og Groverbeth.»
Nesten innertier, tenkte jeg.
«OK, jeg kommer,» sa jeg, for hadde jeg egentlig noe valg? Men jeg kan ikke ha virket spesielt ivrig.
Hekate reiste seg fra pulten. «Percy Jackson, jeg tilbyr deg sjansen til å få et anbefalingsbrev fra meg: en viktig gudinne, fakkelbæreren –»
«Og stjernegjengeren. Ja da, jeg skjønner. Det er bare det at jeg må skyve på noe i kalenderen min …»
Hekate løftet armene. Et tykt mørke drev ut av foldene i kjolen og fylte rommet med gråsvart tåke. «Dette blir et enkelt oppdrag, Percy Jackson. Hvis du lykkes, vil jeg være takknemlig. Men skulle du derimot svikte meg …»
Kroppen hennes skimret og strakte seg ut. Plutselig så jeg tre forskjellige gudinner som satt sammen i livet som tre edelstener på en ring. Til venstre sto en jente med melkehvit hud og platinablondt hår og stirret på meg med et jernhardt blikk som sa: Dra meg i flettene. Bare prøv deg. I midten sto den Hekate jeg nettopp hadde snakket med – en middelaldrende dame med det mest misbilligende mammablikket jeg hadde sett siden min siste brunsj med Hera. Til høyre skulte en innskrumpet gammel kjerring med askegrått hår surt på meg. Ærlig talt kunne jeg ikke si hvilket ansikt som skremte meg mest. «Jeg er jomfruen,» sa Hekate med et kor av tre stemmer. «Jeg er moren. Jeg er den gamle konen. Jeg er alle fasene i en kvinnes liv – alle hennes krefter – og jeg lar ikke noen mann stå i veien for meg.»
Det gikk kaldt nedover ryggen min. Beina skalv. Men hun var ikke ferdig med meg ennå. Hun endret form igjen. De tre ansiktene ble til dyrehoder. Til venstre vrinsket en
gyllengul hest. I midten snerret en løvinne og flekket tenner. Til høyre knurret og siklet en hund med lynende øyne.
«Jeg er hesten som løper sterk og fryktløs,» sa hun, stadig med de samme stemmene. «Jeg er løven som går på jakt, listig og smygende. Jeg er hunden som er på vakt, trofast og mannevond. Jeg er gudinnen for veiskiller, der alle muligheter krysser hverandre. Jeg sluker dem som nøler foran meg.»
Kroppen min føltes plutselig varm, klam og ubehagelig. Det var som om innvollene gikk i oppløsning innenfor jeansen.
Omsider drev mørket i rommet bort. Foran meg sto Hekate som enslig skikkelse, slik hun hadde vært i utgangspunktet.
Hun sendte meg et stramt smil, antagelig fordi hun kunne se at hun hadde fått frem budskapet sitt.
«Da ses vi i kveld,» sa hun. «Ciao.»
Hun forsvant i en liten eksplosjon av grønn ild og etterlot seg ikke annet enn lukten av brennende dyrehår.
Jeg stirret på rektor Samuels’ innrammede diplomer på veggen.
Da det kjentes som om beina ville bære meg igjen, vaklet jeg ut av kontoret. Jeg måtte gjøre meg ferdig med skoledagen. Jeg måtte ta kontakt med Annabeth og Grover. Men først måtte jeg gå til garderobeskapet mitt og skifte underbukse.
Etter å ha reddet verden en rekke ganger vil Percy Jackson bare gjøre seg ferdig på skolen i fred. Men dessverre er ikke gudene helt ferdige med ham. Percy trenger tre anbefalingsbrev fra Olympens guder – og dermed må han utføre tre nye oppdrag for dem.
Med ett oppdrag i boks, mangler Percy nå bare to anbefalingsbrev.
Så da den mektige gudinnen Hekate gir ham et oppdrag, må han gripe sjansen. Percy, Annabeth og Grover skal passe Hekates magiske kjæledyr, helveteshunden Hekuba og ilderen
Gale, i den forheksede villaen hennes på Manhattan – på selveste Halloween. Hva kan vel gå galt?
ISBN 978-82-419-6478-7