Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2014 Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Omslagsdesign: Laila Mjøs, Blæst Design Omslagsillustrasjon: Laila Mjøs Forfatterportrett: Nikolaj Jonas Blegvad Papir: 90 g Munken Print Cream 1,5 Boken er satt med 12,2/15,5 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2014 ISBN: 978-82-419-1060-9 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
innholD
Bekjennelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Kålruletter til fire personer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Åttegangen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 Hvis det er sant . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Du svarer ikke voksne folk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 lukten av Miranda Mundt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 Han fyren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Dansen den går . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Si det videre, Cher Ami . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 Pokker til arbeidskar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Dagboknotater fra psykolog Roar Hemte . . . . . 103 Det går ikke over . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Jeg vil aldri mer se deg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Alle kjenner Andersen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Brev før togavgang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151 Mann med begonia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Avgangseksamen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Ekte mannfolk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Under helt spesielle forhold . . . . . . . . . . . . . . . . . .195
5
Det g책r ikke over
neSttun, Julen 2010
Skal hun si det i kveld? Det svimler for henne ved tanken på at i kveld kan være kvelden. I kveld kan det være. Når gjør man slikt? Kan man gjøre slikt på en første juledags kveld? Hvor lang tid tar det? Hvem skal man ringe til først, etter at det har skjedd? Telefonen ringer, det er hennes mor, som lurer på hvordan det er med henne. – Jo då, mor, det går så greit, så. Jo då. Jon ligger og sover foran tv-en, det har vært et program på Discovery igjen. Han virker utslitt. Hun rekker å tenke under samtalen med moren: Det er mye du egentlig skulle visst, har du virkelig brukt kvelden godt nok? Og nå har du etterlatt meg i selskap med løgnen. Jeg lyver til min egen mor, Jon. Marius sitter på gulvet og fikler med en av lekebilene han har fått, han har allerede greid å knekke et hjørne av batteriluken, snart er den ikke mulig å lukke, og så blir det hyling igjen.
115
– Jo då, mor, jo då, vi kom hjem i går. Marius, jo då, han leker så fint på gulvet her. Leker så fint, så. Ja då. Vi snakkes vi, vet du, ja då, vi snakkes, vi. Telefonen ringer igjen, det er hennes bror i NordNorge, og det er det samme presset som hun kjente i nyrene ved forrige samtale: – Men hei, takk for gavene, jo då, han er her han, vet du, er her han. Jo, vi, vet du, vi har det bra, grådig greit og kjekt, vet du, og Marius var veldig fornøyd med gavene. Ja då. Hun kjenner en sammenhengende misnøye, og hun føler seg ensom, men kan ikke si det. Jon strekker seg i sofaen, åpner øynene, og der begynner en ny serie på tv, og så slipper de å snakke sammen i kveld, også, og slutten av årets juleferie, det nye året, med all sin jævelskap, kommer nærmere, men nå er det jul, og ja, vi snakkes vi, vet du. Men du skulle bare ha visst hvordan vi skal snakke. Marius er survete på grunn av lekebilbatteriene som faller ut, hun tar ham over armen, bærer ham inn på soverommet, en kort god natt-historie, fjernsynet står på i stua, hun hører at Jon kommenterer noe for seg selv til programmet, noe om store maskiner. Tilbake i stua legger hun merke til at han ser på henne. Han har det der blikket, det som ligner avtrykk av en kveld for lenge siden, nede ved sjøen, det var langgrunt, hun hadde vasset ut og hutret,
116
han hadde stått bak henne, hun følte blikket hans bak der som noe stikkende og samtidig behagelig, et anstrøk i nakken av grøss. Nå har han igjen det der blikket, hun synes det er motbydelig, men han løfter blikket tilbake mot fjernsynet når programlederen annonserer at det kommer enda en stor maskin. – Kan du ikke skru av? spør hun. – Snart. Går du i dusjen? – Ja. Jeg legger meg ganske snart, tror jeg, sier hun og kjenner at han blir usikker. Usikkerheten hans gjør henne opprømt og enda mer sikker. Hun gjør det selv i dusjen. Uten at Jon vet det. Hun ringer opp han fyren i Oslo, skrur servantkranen på fullt for å overdøve stønningen hans fra telefonen, kommer svært fort og rykkende på badegulvet, hun behersker seg, mens han fyren i Oslo snakker lavt og meningsløst og latterlig i telefonen om hvordan han har lyst til å ta på henne. Innpust. Utpust. Hun legger på uten et ord, før det går for ham, hun vet at han aldri ringer opp igjen for en forklaring. Hun tørker seg med det store badehåndkleet som familien fikk i julegave fra Jons bror med familie, håndkleet er så nytt at det ikke suger til seg fuktighet, hun tenker at det blir bedre etter at hun har vasket det, da blir det bedre, hun tørker seg mellom bena og tenker at det sikkert ikke var dette det
117
skulle brukes til, det skulle vel brukes på stranden, én lykkelig familie på et stort badehåndkle med saftis og sand og solkrem, og så skulle de alle tre dra hjem og spise jordbær mens ettermiddagssola fortsatt brant over skuldrene. Det var slik det skulle brukes, dette badehåndkleet, til familielykken, fy faen for en sjuk greie. Hun dekker seg til mens hun går gjennom stua, inn på soverommet, han skrur av tv-en og kommer etter henne. Kler av seg uten et ord. Alt dette ordløse i ham, alle de meningsløse ordene i henne. Hun er fortsatt passe våt etter sporene fra ham i Oslo når han trenger seg inn i henne på den vante måten forfra. Det må ha begynt å snø igjen. Hun hører bossbilen passere utenfor. Den snur på den lille parkeringsplassen rett bortenfor, hun kan høre sjåføren manøvrere først litt bakover, ryggealarmen går, inn mot innkjørselen til rekkehuset nedenfor, deretter forover igjen, en av mennene som står bakpå, har grepet et av bosspannene og slenger det opp i heisen bak på bilen, hun hører det tydelige metalliske skrapet og dunket når det tømmer seg i bilen, sjåføren setter bilen i gir og farer forbi husveggen, hun har sett ansiktet hans mange ganger fra kjøkkenvinduet, et forvridd ansikt, som om han er operert for hareskår, det er så sjukt vakkert.
118
Jon støter uvørent i henne. I fantasien sitter hun i bossbilen, buksene på knærne, hareskårmannen har parkert på en avsidesliggende snuplass der ingen kommer på denne tiden av døgnet. Det driver sludd langs de mørke veiene, de har ikke mye tid, han må snart av gårde igjen, må hente mer boss, de to mennene bakpå er utålmodige, men de vet hva som skjer, flirer, slår floke mens de venter, han er ivrig, målrettet. Skitne hender, negler med render av motorolje og kjettingstøv og stank av halvråttent boss mot hennes håndflater som viser ham vei over brystene, herregud som hun elsker de skitne neglene, hun suger på fingrene hans, fingertuppene hans blir glatte av spyttet hennes som løser opp skittrendene, og det renner gråsvart langs munnvikene hennes, avtrykk av motorgrease fra fingrene hans lager svarte striper over magen og langs midjen der hun sitter over skrevs på ham, de må gjøre det fort og hardt, Jon er ivrig, men hun ser ikke på ansiktet hans, prøver å gjenskape det andre ansiktet. Den fuktige lukten av diesel og smeltet snø fra førerhusdørken, den kvalmende stanken av to wunderbaum bak henne, hun kjenner alle luktene tydelig, vibrasjoner fra tomgangshastigheten på motoren forplanter seg gjennom godset i bilen, på radioen spilles det bare slik musikk du vil ha, sier den stønnende kvinnelige stemmen i bilradioen, det dunker i kroppen og svir i tinningene,
119
hun åpner munnen, bare det du vil ha, hun roper noe som blir absorbert av de flekkete setetrekkene og forsvinner ut i slapset gjennom det halvåpne vinduet på førersiden, og det går for ham i henne mot slutten av «I’ve been losing you», der man tror at melodien er slutt, der a-ha fader lydbildet og stillheten blir brutt av den korte trommesoloen som igjen blir avløst av raspende, repeterende gitarriff, hypnotisk, over i Morten Harket, som har blitt hes, uforståelig, hviskende, så bassaktig, og til sist i falsett igjen, hva er det Morten Harket synger mens låten forsvinner, gonna wake now? Hun er nær ved å komme, men de undertrykte gryntene fra Jon distraherer henne, tar henne tilbake til sengesettet, som fortsatt lukter vaskemiddel fra lillejulaften. – Fyttigrisen, det var deilig, slevjer Jon og trekker seg ut av henne, sikkelet hans renner over brystene hennes. Hun reiser seg, dekker seg til med håndkleet, plukker opp mobilen fra kjøkkenbenken og går på badet. Jon har sovnet når hun legger seg igjen. Hun vil røske i ham. Løfte ham opp etter håret fra puten. Nei. Ikke i natt. Man sier ikke slikt på første juledags natt. Og det gjør henne fra seg av raseri. Men hun behersker seg.
120
Andre juledag er betydelig mer fokusert. Hun bretter klær. Innpust. Han ser fortsatt på tv. Og han vet ikke noe. Men det er heller ikke så rart. Utpust. Han ler til tv-programmet. Hun fordrar ikke den tørre latteren hans. Holde pusten nå, ikke si noe. Hun har hørt den latteren gjennom overbærenhet og sex, gjennom meningsløse bilferier og familiesammenkomster, foreldresamtaler i barnehagen. Utpust. Hun lå i natt, etterpå, og lurte på om det gikk over. Om det var noe som vendte og kom tilbake. Noe hun kunne finne, en vei hun ikke hadde sett. Om det var noe som gikk over. Nei, det gjorde ikke det. Jon er i ferd med å begynne med den der planleggingen igjen. Han tror at det blir bedre av å planlegge sommerferien. Nei. Det går ikke over. Hun har forsøkt. Men det går bare ikke over. Og i kveld, som alle kvelder før, blir tv-en stående på. Egentlig burde de ha skrudd den av etter at Marius har lagt seg. Og det er lenge siden de burde det. Det er mye de burde for lenge siden. Han tror virkelig at det hjelper å planlegge sommerferien. Han henter frem reisebøker og kart og bretter all den meningsløse, kvalmende planleggingen sin utover stuebordet om kveldene, og hun sier jaja, dit kan vi sikkert reise, mens hun vet at hun burde sagt nei, vi skal ikke reise noen steder. Ikke dit og ikke dit og ikke dit. Aldri mer.
121
Du kan klappe sammen bøkene dine. Men hun sier det ikke i kveld, heller. Tredje juledag er ikke noen egentlig høytidsdag. Jon har funnet en ny serie på tv, og det har lyktes henne å få Marius til å leke ute i sprengkulden, rett utenfor kjøkkenvinduet, måtte heve stemmen og jage ham ut. Hun skal si det i dag. Hun ser Marius gjennom de rimete kjøkkenvinduene, hvordan han sikler på kjeledressen, sikkelet fryser og legger seg som flekker over det blå plaststoffet. Det er motbydelig. Da hun hentet Marius i barnehagen siste dag før jul, hadde han siklet på seg etter å ha grått. De på avdelingen hadde ikke fått med seg hva som hadde skjedd, da hun spurte dem hva det var, Marius begynte bare å gråte da han så henne, og klamret seg til midjen hennes. Hun måtte ta ham over armen og bære ham ut, han gråt hele veien til bilen, og hun spurte gang på gang hva er det, hva er det, lille venn, kjære lille snusk, lille kjære elskling, fortell mamma hva som har hendt, mamma blir urolig når du er sånn. Hun snakker alltid til ham som seg selv i tredjeperson når hun er irritert. Gjennom hikstingen sa han at en av guttene hadde sagt at han lignet på Svampebob, og dyttet ham i bakken. Og plutselig visste hun ikke hva hun skulle si, det var så skammelig at det var slik, det var så skamfullt det hun
122
tenkte, hun holdt ham bare inntil seg før hun startet bilen og blinket seg ut på hovedveien mens hun tenkte i det avlåste rommet dypt der inne, der hun kunne tenke alt mulig rart og ingen hadde noe med det å gjøre: Ja, men Marius. Det er jo det du gjør. Hun sitter på kjøkkenet nå og surfer på nettet, leser skilsmisse.net om overgangsstønader og papirer og fylkesmannen og konsekvenser for barnet, og snart drypper siste kaffedråpe gjennom kaffetrakteren, og da reiser han seg fra sofaen, og hun må stenge ned nettsiden og rydde opp i midlertidige internettfiler under Verktøy > Alternativer for Internett > Slett leserlogg og > Slett alt du har tenkt på og > Slett fire år av ditt liv. Utpust. – Kanskje du kan filetere laksen? spør hun tonløst når Jon kommer ut på kjøkkenet. – Okei. Skal den deles i tre eller fire? Hun svarer ikke. Klapper sammen datamaskinen og stikker den opp i hylla over kjøleskapet. Hun tenker på han fyren i Oslo, noe meningsløst om bryggesleng i måneskinn, rett før han kom, han tenner på slikt. Hun tenner ikke på det, hun synes bare det er tåpelig, men hun sier ikke noe om det, lar ham bare holde på, hun vil ha stønningen hans, det er alt, og hun vet at hun kan ringe ham til alle døgnets tider og få lydene hans. Men måneskinnsturer, fy faen, hvor henter menn slike ideer fra?
123
– Du. Hallo. Skal den deles i tre eller fire? – Fire. Han åpner skuffen, tar frem den dyre japanske kniven, den som er altfor tykk til å filetere med, det var han som hadde kjøpt den i Oslo den gangen de hadde vært på gjennomreise på vei til hennes bror i Nord-Norge, hun var gravid med Marius. De tok inn på hotell. Mens han stod i dusjen om kvelden, stakk hun ut i korridoren og ringte opp han fyren som hun visste var et annet sted i Oslo, og sa at hun ville runke ham herfra til helvete. Han kom på to minutter, og da hun la på og låste seg inn på hotellrommet, hadde Jon kommet ut fra dusjen og sagt at han ville lære seg litt mer om matlaging. Neste dag dro han henne med til Rafens i Grensen, der han spradet rundt mellom reolene og stilte betjeningen kjempepinlige spørsmål om hvorvidt de kunne garantere at knivene var laserslipte. Til sist hadde han kjøpt en universalkniv til godt over to tusen kroner. Det er den han har dratt frem for å filetere laksen med. Men hun skal ikke si noe. Hun lar ham holde på. Hun ser på hendene hans mens han kløner med fisken. Han er skitten langs neglene, en ubestemmelig masse av noe slag har stivnet som en stripe langs neglebåndene, en grågrønn farge som fremkaller brekningsrefleksen i henne. Han ødelegger
124
den vakre laksekroppen fullstendig, istykkerskårne fiskebiter klistrer seg til knivkanten, han er vant til det, han tror sikkert at alt er som før, skitten under neglene hans løser seg i fiskeslimet: – Sånn. Hun vet at han ikke gjør det med vilje, og det er akkurat det som gjør henne rasende. Hadde det vært med vilje, så kunne hun skjelt ham ut. Men dette er uhåndterbart. Klovn. Din jævla klovn. Men hun sier det ikke. Fjerde dag jul. Det er romjulsåpent i bassenget. Hun har lovet Marius å bade, han er overlykkelig over at hun holder ord, løfter ham opp på sparken, tar raske tak med høyre fot over nysnøen gatelangs, venstre fot på venstre meie, alt til sin tid, alt til sin tid. I garderoben føler hun seg pen. Hun ser at hun får blikk fra to jenter i tjueårene, de såper seg inn, nysgjerrige sideblikk, de ser arret hennes på langs opp magen, Marius spreller i dusjen, han vil ut i bassenget så fort som mulig, hun synes huden hans føles prikkete, frastøtende. Hun vil ikke. Hun vil tilbake til garderoben, bli sett mer og mer og mer. Det er Marius som må søke hånden hennes på vei opp trappene til bassengkanten, hun har tankene sine på de to jentene som kikket på henne, som må ha vært nysgjerrige, på arret, på hvordan det er
125
å være på et slikt sted i livet. I bassenget dykker de flere korte ganger. Marius er masete: – Mamma, kan vi gjøre det en gang til? Mamma, mamma, en gang til! Jeg må sette rekord! Hun holder tak i armene hans, svømmehallen er full av skrål og plask, og hun kjenner klorlukten som en dampende eim rundt nesen. – Okei, men bare én gang til, så må vi opp, avtale? – Avtale! Vi dykker på likt, ikke sant? – På likt. – Men du må holde meg, sant ja? – Jeg skal holde deg. Er du klar? – Si én to tre, mamma. – En. To. Treh! De forsvinner under vannflaten med et klask. Under vann er det andre lyder. Gledeslydene i hallen er forvridde, de har blitt til groteske rop båret på en bassfylt, ekkoløs frekvens. Hun holder armene hans fast, han ler, og han har alle babyrefleksene intakt, fire år etter. Du har fratatt meg fire år, og flere skal det bli. Boblene virvler rundt, grepet rundt armene hans er fast, han spreller frydefullt. Hvis jeg holder deg litt til, blir det med fire år. Tiden kan stanse her. Det vil virke som en ulykke. Blikkene deres står festet i hverandre under vann, klorvannet svir ikke, hun føler seg opprømt, opphisset, brystvortene har stivnet veldig,
126
hun holder ham fastere, hun smiler til ham, et fraværende smil. Lungene dine er mindre enn mine, jeg er stor og sterk og voksen, veltrent, så du jentene nede i garderoben, de så det, de så hva jeg er i stand til, jeg kan holde deg fast til døden tar deg, og alt vil virke som en ulykke, jeg stod på nederste trinnet til et lykkelig liv, vet du det, men jeg lot meg overtale. Jeg bad deg aldri inn i mitt liv. Jeg lot meg overtale. Hun ser det første glimtet av luftmangel ta form som et undervannsgisp. Snart blir leppene dine blå, Marius. Du vet ikke hva frihet er. Du vet bare hva avhengighet er. Jeg hater deg for din avhengighet. Hun fortsetter å smile til ham. Neglene hans borer seg inn i midjen hennes, nå kommer luftmangelen, hun ser den lille usikkerheten som har tatt form av et spørrende uttrykk i de blå øynene hans. Han leter etter mammasmilet, og hun ser glassklart at han sveiper ansiktet hennes for å finne det, men hun gir ham det ikke, hun holder, hun holder til hun kjenner muskeltonusen hans dirre mot håndflatene. Han blir usikker, hun ser det. Hun kan se at et urgammelt instinkt er i ferd med å trå inn i ham: dødsangsten. Den angsten som alle skapninger på kloden har felles, den som får gaseller på afrikanske stepper til å reagere på et hundredels sekund når vinden dreier og avslører rovdyret, eller den lammende redselen etterfulgt av fluktinstinkt som rammer en pasient som får dødsvarsel av legen.
127
Marius har det nå, fluktinstinktet tilbake til livet. Alle som står i fare for å dø, får det. En refleks i ham tar over, han kaver med blikket, musklene hans tar kontrollen, han blir overraskende sterk, men hun holder, går ned på kne, tvinger ham ned, helt ned mot den flislagte bunnen, leppene hans er i ferd med å skifte farge mot lyseblått. Han ser virrende på henne med klorsprengte røde øyne. Så slipper hun. Han stiger til overflaten med kravlende armer og ben. – Oi, mahhamma, dhet vhhar leeenge! Han hiver etter pusten og ler siklende. – Ja, det var lenge, Marius! Ny rekord! Nå var du flink! Kom, så går vi hjem, jeg tror pappa har stekt vafler! Lille nyttårsaften. Krumkakene er som samtalene rundt kaffebordet: passe runde, passe alminnelige, og akkurat like søte som i fjor. Jons mor spør om dette med hårblekingen, hva dét skal bety, hun har jo vært brunette i alle år? Hun svarer ikke, men snur på gifteringen, trekker den litt opp og ser at sommeren sitter igjen som et blekt minne under den forgylte fasaden. – Nei nei, du bestemmer jo selvsagt selv, sier Jons mor og presser krem ned i en krumkake til Marius.
128
På hjemturen tar hun seg i å tenke på svigerfar. Hun tenker på ansiktet hans. – Har du et minutt? hadde han spurt, så hadde hun nikket, og de stod ute på verandaen, som under en av slike gamle glassbobler man kan riste på ved juletid, slik at kunstig snø faller over et beskyttet tablå over faststivnede figurer, innelukket, ingenting inn, ingenting ut, ingen lyder, ingen sa noe på flere minutter, hun kunne kjenne tausheten som noe etterlengtet, hun stod i røykskyene av sigaren hans, inhalerte dem, trakk inn tausheten, de så ikke på hverandre, men hun visste hva han ville si, kan ikke du si det nå med en gang, tenkte hun, snart kom han til å si det, hun hørte at han formet ordene inni munnen med tunga som omhyggelig smakte på setningen. Si det, vær så snill. La meg slippe å si det, få det unnagjort. Og så sa han det. Svigerfar, som stort sett ellers ikke sa noe om noe som helst av viktighet. Hun følte seg bunnfrossen, men det var så godt. – Ja. Nå er det over, svarte hun. – Gudskjelov. Han pustet ut sigarrøyk, så ikke på henne, fortsatte bare nådeløst: – Ja, takk og lov. Det tok sin tid. – Takk. Eller. Jeg vet ikke. – Har du sagt det til ham?
129
Hun ristet på hodet, så ikke på ham. – Når kommer du til å si det? – I kveld, sa hun fast. – Send ham over hit etterpå. Jon setter seg foran tv-en, de er hjemme tidsnok til klokken 21, da begynner Mythbusters på Discovery. Det handler om absurde myter eller fakta. Programlederne sprenger en testdukke som er fylt med skumplast, den tomme innsiden fyker i alle retninger, det er fakta, det er fakta, Jon ler høyt, tørt. Det kommer en reklamepause. Hun rensker stemmen. Innpust. Sannhetens time – myte eller fakta? Utpust. Og innpust. Det tar kortere tid enn hun hadde trodd det skulle gjøre. Etter knapt tjue minutter har hun sagt det aller nødvendigste. Hun har lett etter flere måter å si det på, men fant bare én. Jon står taus i entreen med Marius sovende over skulderen, hun sier ja, men så ha det, da, han går ut, hun låser døren etter ham, hører at han starter bilen, hører at bilen blir stående på tomgang et knapt minutt før han svinger ut. Hun vet at Jon gråter, og hun blir stående en stund i kjøkkenvinduet: For en ynkelig mann du er, Jon.
130
Hun legger seg på sofaen, trekker ned buksa, ringer opp han fyren i Oslo, han svarer øyeblikkelig. De gjør det på samme måte, som vanlig.
omslag: laila mjøs • blæst
foto: nikolaj jonas blegvad
DET GÅR IKKE OVER
Det går ikke over er et tog, av mennesker og av skjellsettende øyeblikk, som spenner over et helt århundre. Det er en samling fortellinger, som alle skildrer minutter, uker, eller lange, lange tider med alle slags følelser av den sterke sorten.
JAKOB ARVOL A
En skamfull mann i en begravelse. En intens og prøvende arbeidsformidlings ansatt. Gutter og menn i grisete kortspill, helt ute av kontroll. Og det ekle vannglasset frisøren dypper kammen i. En psykolog med et brev han gjerne vil sende. To menn som danser. En velduftende kvinne som kler av seg foran vinduet, og en annen, som ringer i smug fra badet, mens mannen lager mat.
Jakob Arvola (f. 1967) er fra Vadsø i Finnmark og bor i Oslo. Han har jobbet som journalist i radio og fjernsyn siden 1988. Det går ikke over er hans debut.
JAKOB ARVOL A
DET GÅR IKKE OVER isbn 9788241910609
www.vigmostadbjorke.no
for t e lli n g e r