Johan O. Dalen

HANS JAKOB WESTERMANN FARSTAD Johan O. Dalen

Murvollan – Sørhitra

Ved gården Murvollan på sørsida av Hitra ligger et lite rødt trebygg nede mot sjøen. Huset skiller seg ikke nevneverdig ut, men dette var faktisk den første hermetikkfabrikken på Hitra. Den ble bygd allerede i 1913 av en hitterværing med erfaring fra Amerika.

Fra Seattle til Murvollan

Karl Johan Olsen Dalen var født 29. april 1886. Allerede som 4-åring ble han satt bort som «pleiesønn» til Karl Edvard Dalen og Petronelle Pettersdatter på Murvollan, hvor han vokste opp som fosterbarn. Som ung mann utvandret han til Amerika, der han oppholdt seg i nærmere syv år før han reiste tilbake til Hitra. Med seg hadde han verdifull erfaring, for han hadde nemlig arbeidet på en hermetikkfabrikk i Poulsbo – en by utenfor Seattle. Antagelig var dette en fabrikk med japanske drivere, for han skal visstnok ha lært hermetikkfaget av japanere.

I 1913 ble hermetikkfabrikken på Murvollan bygd. Trolig kom produksjonen for alvor i gang senere det året. I 1915 var i hvert fall det nye foretaket registrert som «Johan O. Dalen hermetikkfabrikk». Fabrikken var enkel. Av maskiner var det kun en liten falsemaskin som Johan hadde kjøpt ny fra Bergen Blikktrykkeri. Dette var egentlig en hånddreven maskin, men etter hvert fikk Johan koblet den til en liten semidiesel ved hjelp av reimer og drivhjul. Motoren sto i tilbygget ved siden av. Selve bygget var inndelt i flere rom, et for falsing, et for rensking og et for trykkoking. I tillegg var fabrikken naust for båten til Johan.

I andre etasje var det innredet små hybler. Det tok lang tid før elektrisiteten kom til denne delen av Hitra, så det

FAKTA:

• Oppstart: 1913-1915. - Nedlagt: 1957 • Produkter: Stuet krabbe, Naturell krabbe,

Fiskekaker • Gründer: Karl Johan Olsen Dalen • Arbeidere: 13 arbeidere på det meste.

Karl Johan Olsen Dalen med hesten på gården. Foto: Anne Johanne Dalen Stensø

Anton Dalen ved falsemaskina som fortsatt står i det gamle fabrikkbygget. Bilde fra 1993. Foto Hitra-Frøya lokalavis

meste av lys skjedde med petromax-lamper. Vann ble hentet fra gårdsbrønnen, et steinkast unna. Selv om mye av norsk hermetikk gikk til eksport, valgte Dalen å innrette seg på hjemmemarkedet. Hermetisk krabbe fra Dalens fabrikk ble solgt til flere kjøpmenn rundt om i distriktet, under Dalens eget merke. Hermetikkarbeidet var ikke nok å brødfø seg på, det var jo tross alt bare produksjon noen få måneder av året. For Johan var hermetikkfabrikken bare et av mange foretak. Han var i tillegg både bonde og aktiv fisker. Johan var blant annet med å stifte Sør-Hitra fiskarlag i 1942.

Sønnen Anton overtar

Under krigen var det enkelte år produksjon i fabrikken på Murvollan, men ikke flere enn fem voksne kvinner og en ungdom står oppført som ansatt. Da medregnes ikke Dalens egen familie, som tidlig var med i arbei-

Etikett og varedeklarasjon fra den første tiden ved hermetikkfabrikken hos J O Dalen, Sørhitteren, Norge. Her er det også engelsk tekst myntet på det engelske markedet.

det på fabrikken. Johan fikk fem barn, og både Anton, Thora, Astrid, Ida og Ragnhild hjalp til med alt fra koking, rensing, nedlegging og etter hvert falsing.

I 1947 mente Johan det var på tide å la sønnen Anton ta over. Da hadde Johan drevet fabrikken i 34 år. Anton var ikke fremmed for fabrikkarbeid. Selv om Anton på denne tiden bare var 20 år, hadde han arbeidet på fabrikkgulvet siden han var barn. Samme året kjøpte han inn autoklav, som gjorde hermetiseringen både raskere og sikrere. Det var likevel en nøkternt drevet bedrift, og antall ansatte lå som oftest mellom 8-13 personer. På samme tid hadde fabrikken en årlig omsetning på rundt 80 000 kroner.

Samme året som Anton overtok driften av selskapet arbeidet det åtte kvinner på fabrikken. En av dem som kom dit på høsten for å renske krabbe, var frøyværingen Gerd Hammervik. Hun må ha gjort litt av et inntrykk, for to år senere var de gift. Siden den tid var Gerd (gift Dalen) med og arbeidet på fabrikken helt til produksjonen sluttet i 1957.

Gerd Dalen forteller:

«Da æ fylt 20 år dro æ til Murvollan, det var tanta mi – ho Ninni Ervik, som fekk mæ med. Dei fleste som jobba der kom frå forskjellige plassa, både Halten, Frøya og Hitra. De fleste bodde privat.

Om æ huske han Johan? Jo, han var grei han, men kunne vær snarsint da, vet du, men var bra åt mæ ja.

Krabben ble levert av lokale fiskere. Anton fiska han også. Etter at vi koka dem, så ble krabben brutt opp i bita, - stykk for stykk. Storkloa, småkloa og skanken. Og så ble krabben renska. Jau, huske godt det, der kvinnfolka satt på langbord og renska. Maten skulle være hel. Det var egen teknikk for slikt, det var ein plass du kunn klyp for å få kloa til å dele sæ i tre dele.

Arbeidere og fabrikkeier Anton Dalen ca 1947/48. Bak f.v. Jenny Øyen, Aud Grimstad, Ingeborg Strøm, Aud Ervik, Gerd Hammarvik, Ninni Ervik. Foran fra venstre: Margot Skogfoss, Anton Dalen, Judit Athammer. Foto: Anne Johanne Dalen Stensø

For å få ut kvitmaten brukt vi hårnål. Han Johan laga sånne nåle sjøl da vet du, men i begynnelsen brukte vi hårnåle, for den e sånn bue på dem. Så kun vi grav ut maten av kråsa. Han Anton ordna med ståltråd han, vart litt likar det.

Først vart rogna lagt ned, og så kvitmat som vi kalt det for. Den renska vi ut av «Ræven» som vi kalt det, skinka og «Ræven», vart det kalt. Ja, vi ha mang navn på de forskjellige delan. Så la vi ned kloa og så skanken rundt. Rogna la vi midt i boksen, som pynt oppå. Ja, det var deilig krabbe! Falsinga var det Anton som sto for. Men æ kun fals æ å. Æ huse på det så godt. En som dro, og en som falsa. Når vi falsa ferdig slapp vi det bare ned i korga. Etter hvert kjøpt vi ny falsemaskin. Den var litt analedes. Men Anton skada seg på fingeren i maskina, så da mått æ ta over falsinga.

Bildet er av arbeidere som sitter ute og rensker krabbe. De rensker «kråsa» som det ble kaldt, småkjøttet som var igjen. Til dette bruke de hårnåler eller ståltråd. Fra venstre: ukjent, Anne Schei, ukjent og ukjent. Foto: Anne Johanne Dalen Stensø

Det vart itj my betalt, men må husk vi fikk kost og losji også vet du. Men tørrmaten måtte vi hold oss sjøl. Å så fekk vi graut på kveldan. Så det vart itj så my igjen, men det vart da nånn krona på oss.

Vanskelig å overleve

De første årene etter krigen var det ikke problemer å få avsatt hermetikken, men etter hvert som antall fabrikker økte ble det stadig vanskeligere å få omsatt varene. I 1950 var det et 13 krabbefabrikker bare på Hitra og Frøya, og konkurransen ble merkbar. For en liten bedrift var det stadig vanskeligere å konkurrere mot de større fabrikkene. Mens Dalens fabrikk bare hadde 93 kvadratmeter lokale kunne større fabrikker som Bonenget, Titran og Astor være tre ganger så store.

I intervju med avisa Hitra-Frøya i 1993 fortalte Anton Dalen følgende:

«En av våre fordeler var at arbeiderne var så flinke til å renske krabben for hånd. I dag så spyles krabbekjøttet rent, og moses til en ugjenkjennelig masse. Vi tok vare på kvaliteten

Etikett fra Johan O. Dalens tid.

ved å renske med hendene. I forskriftene het det at hermetikkboksene skulle dampes ved 106 grader i en time, men det gjorde vi vanligvis ikke. Likevel holdt varene fint i kvalitetskontrollen. Det var fordi vi brukte førsteklasses råstoff. I motsetning til mange andre krabbefabrikkanter brukte vi fersk krabbe, og da var det mye lettere å holde maten steril.»

Anton prøvde også å utvide virksomheten ved å produsere fiskeboller, men salget gikk ikke så bra som han håpet. Etter hvert prøvde Anton å organisere omsetningen gjennom grossist, men til liten nytte. Det store antallet fabrikker gjorde at markedet var sprengt. Det var ikke bare konkurransen med andre fabrikker som gjorde det vanskelig for Dalen. Elektrisitet hadde fremdeles ikke kommet til Murvollan, noe som gjorde det ekstra vanskelig å drive industri. I lang tid var det aggregat som stod for elektrisiteten, noe som ikke var holdbart i lengden. Verken i 1955 eller 1956 var det ansatte i fabrikken, og i 1957 var det slutt. Hitras første hermetikkfabrikk hadde kommet til veis ende.

Anton og Gerd Dalen var derimot ikke rådville. Som kystfolk flest var det på havet de fant sitt arbeid. Anton tok etter hvert skippersertifikatet og kjøpte seg båt. Med tiden var han med på både linefiske, hvalfangst og fraktefart, men aldri mer krabbehermetikk. Fabrikken på Murvollan står fremdeles den dag i dag. Den gamle hermetikkfabrikken står fortsatt i sjøkanten like ved Murvollan på Sørhitra. Her er det Anton Dalen som viser fram lokalene i 1993. Foto Hitra-Frøya lokalavis

Kilder:

• Intervju med Gerd Dalen • www.hitterslekt.no • Hitra Frøya 27. juli 1993. • Norges Næringsliv s 853. Fabrikktilsynets protokoll for Kvenvær • Fiskaren 1942