John Gjessing og Wilhelm Kavli AS

HANS JAKOB WESTERMANN FARSTAD John Gjessing og Wilhelm Kavli AS

Gjæsingen - Froan

På øya Gjæsingen, nord for fast-Frøya ble det i mellomkrigstiden etablert en betydelig industrivirksomhet. Til tross for knappe 200 fastboende og mangel på ferskvann ble det i 1939 etablert to hermetikkfabrikker med 80100 arbeidere i sesongen. Pioneren for dette hermetikk-eventyret var John Gjessing.

FAKTA:

• Oppstart: 1919. - Nedlagt: 1957 • Produksjon: Krabbe, hummer,

O-shell, torskerogn • Gründer: John Gjessing • Arbeidere: 60

John Gjessing, eller «Krabbe-John» som han skulle bli kalt, var født 13.august 1889 på Gjæsingen..Faren, Johan Petter Johansen, var husmann og fisker, og sammen med sin kone Lydia livnærte de seg på en liten jordlapp og havet. John var en av flere søsken som vokste opp hos mor og far på Gjæsingen ved århundreskiftet. Han lærte tidlig hva hardt arbeid var og hva stor innsats kunne bidra til.

Hvor John fikk ideen til å begynne mer hermetikk er usikkert. Kanskje fikk han ideen fra Odin Lie & Co på Sula. I alle fall kjøpte han utstyret til hermetikkfabrikken av sulværingene en gang etter første verdenskrig. I 1919 startet han opp sin egen lille produksjon av hermetisk selvfanget krabbe i et lite uthus på knappe 6x6 meter. Det kan neppe ha vært snakk om noen stor arbeidstokk til å begynne med. Trolig var det John sjøl og kona Anne som sto for arbeidet. I 1932 tok John kontakt med agenturforretningen Wilhelm Kavli A/S som siden 1913 hadde drevet handel med alt fra kaffe, frukt, jernvarer og olivenolje. Nå lurte John på om Tronheimsbedriften også kunne tenke seg å selge hermetisk krabbe fra Gjæsingen. John må ha gjort et godt inntrykk, for ikke bare var Kavli villig til å selge krabben, men i 1934-35 bygde de til og med en ny krabbefabrikk ved Vardøyvågen på vestsida av Gjæsingen. Nytt produksjonsutstyr ble også kjøpt inn, og John Gjessing fikk selvfølgelig stillingen som disponent.

Problemer fra starten

En kan lure på hvorfor investorer utenfra var villige til å bygge en fabrikk av en slik størrelse på en liten øy uten vann, brensel og elektrisitet. Stor lokal arbeidskraft var det heller ikke. Det var knappe 200 personer på Gjæsingen i mellomkrigstida, så mesteparten av arbeidskraften måtte komme utenfra og måtte dermed innlosjeres sesongen igjennom. Det mest prekære var likevel tilgang på vann. Slikt måtte finnes lokalt på øya, og var det en varm og tørr sommer, kunne ikke arbeidet begynne før langt uti september. I noen tilfeller måtte folket på Gjæsingen ut på øyer og holmer for å finne vann. Det fantes riktignok brønn på Gjæsingen, men den hadde meget brunt vann. Da den nye fabrikken ble bygget, ble det

Fabrikkbygninga på Gjæsingen Bildet er trolig tatt rundt 1947. Til venste i bildet ser vi fyrhuset med steamkjel. Foto: Elisabeth Gjessingen, hentet fra Frøya bygdemuseums reprosamling.

John Gjesing og Wilhelm Kavli, sammen med sønnene Leif Gjessing og Magne Gjessing. Foto: Elisabeth Gjessingen. Hentet fra Frøya bygdemuseums reprosamling

montert ei renne ned fra taket og ned til ei lita tjønn som var skutt ut i berget. Denne primitive ordningen fungerte som vassbrønn til fabrikken og for kvinnene som bodde der. Vasskummen til fabrikken skulle også vise seg å komme hele lokalbefolkninga til gode. I en artikkel i avisa Nidaros fra 1955, påsto avisen at rundt halvparten av øyas 40 husstander hentet vann fra fabrikken til John Gjessing.

Nei til vannverk!

Da fiskeriinspektøren og vassverkingenøren i 1955 kom til Gjæsingen for å se på mulighetene for å skaffe rent vann til øya, ble de ikke møtt med bare jubel. Krabbe-John var en ivrig forkjemper for å etablere et vannlag som kunne skaffe øya rent vann. Men da prisen ble lagt fram, var det flere som reagerte. En av karene fortalte at han hadde klart seg med vatn fra egen brønn før og det skulle han også gjør heretter. «Æ går heim og arbeider!» For folket på Gjæsingen var elektrisitet langt viktigere enn vann. Berga var snart snauskapt for torv.

I begynnelsen sørget petromax-lamper for opplysning, men etter hvert fikk fabrikken lysaggregat. Falsemaskina ble drevet via reim av en gammel båtmotor. Å koke vann krevde brensel, og i til å begynne med ble det fyrt

Arbeidere fra Kavli. Mannen er Ola Olsen, Gjæsingen (f 1930). De fleste av kvinnene er “fremmedarbeidere” fra Svellingen, Linesøya, andre steder i Froan osv. I bakgrunnen til venstre ser vi fabrikkbygningen. Hentet fra Frøya bygdemuseums reprosamling

med kull. Etter hvert gikk de over til å bruke bakved. Alt dette var råstoff som måtte fraktes til Gjæsingen. Men nærhet til krabbefeltene var likevel det aller viktigste, og det skulle vise seg at prosjektet til Krabbe-John og Kavli skulle bli meget vellykket.

Bare tre år etter at fabrikken til Kavli ble reist, ble den utvida. I andre etasje var det da bygd ut med loft for arbeiderne på fabrikken. Til å begynne med var arbeiderne fra andre øysamfunn, det tyder ihvertfall navna på de tre lofta på: Mausundværingsloftet, Sulværingsloftet og Blandaloftet.

Krig og utvidelse

Da krigen kom, ble det stille på fabrikken. I perioder kunne krabbefabrikken drives, men rasjoneringen på blikkbokser og innførte kvoter gjorde at produksjonen ble redusert. Dette gjorde at Kavli prøvde seg med bokser av såkalt sortblikk og aluminium. Krigen må ha gått hardt ut over økonomien til Kavli. Som agenturfirma var de avhengig av åpne markeder og fri ferdsel av varer. For å overleve solgte Kavli blant annet tørket fiskeskinn, som ble brukt for å klare kaffen med. Da freden kom, kunne produksjonen på fabrikken endelig starte for fullt, og snart var det full produksjon i fabrikken til John og Kavli. Etterspørsel var såpass stor etter krigen at fabrikken ble utvidet i 1947, og utgjorde da 212 kvadratmeter fordelt på to etasjer. I øverste etasje ble det nå utvidet fra tre til sju loft, med plass til flere gjestearbeidere. Det var åtte på hvert rom, med fire køyer og to i hver køye. Her var det en liten lugarovn på hvert rom, som en kunne koke kaffe og holde varmen på. Skulle en ha middag, var det å få kjøpt på kjøkkenet.

Inne i fabrikken. Foto: Karsten Johansen. Hentet fra Frøya bygdemuseums reprosamling

Livet på fabrikken

At arbeidsdagen kunne være lang var det ikke tvil om. Barnebarnet til John Gjessing – Annbjørg Olsen - husker godt tida på fabrikken. En starta klokka sju om morgenen, da var det opprop. Så var det arbeid fram til en halvtime frokost klokka halv ni. Så var det på han igjen fram til middag klokka tolv. Middagsmat kunne en kjøpe på kjøkkenet hvor Gunvor Gjessing (dattera til John Gjessing) var kokk. Middagspausa varte fram til klokka ett. Den siste pausen var klokka fire. Da var det nons. Arbeidsdagen var ikke over før klokka sju om kvelden. På det meste ble det produsert hele 5000 bokser krabbehermetikk om dagen i fabrikken til John. Det er et imponerende tall med tanke på hvor mye arbeid som lå bak hver boks med krabbe.

Det var opp mot 60 arbeidere hos Kavli og Gjessing på det meste, og de fleste lå innlosjerte på fabrikken. Mange kom fra andre deler av øyrekka, men noen kunne komme langveisfra. Faktisk så langt som fra Dønna, Stokksund og Hommelvik. I noen tilfeller kom nordlendinger til Gjæsingen på krabbefiske. Kvinnfolka var også med, og de jobbet på fabrikken til fisket var ferdig. Kolbjørg Grønskag startet på fabrikken til John allerede som 15 åring og arbeidet med rensing og bryting av

krabbe. Det kunne være ganske kaldt noen ganger, kunne hun fortelle. Det var utette gulv, så vinden kom rett opp fra gulvet. Hun husker John som en trivelig kar og en god arbeidsgiver.

Fra Gjæsingen til New Zealand

KONG KRABB sto det med hvit skrift på boksene som rullet ut fra fabrikken til Kavli og Gjessing. Pent pakket ble de sendt med rutebåten fra Gjæsingen og videre ut i verden. Krabben ble solgt over hele Norge, også Wilhelm Kavli selv reiste og solgte. I Stockholm og Gøteborg ble det ansatt agenter som ordnet gode leveranser av både naturell og stuet krabbe. Det ble også utarbeidet oppskrifter på svensk for det svenske markedet. Etter krigen var det det engelske markedet som ble den største importøren, og flere leveranser gikk til London, Newcastle og Hull. Engelskmennene var særlig glad i stuet krabbe, og Kavli opplevde at et Londonfirma ville betale to kroner mer per kasse på grunn av den gode kvaliteten på krabben, altså hele 6000 kroner. Det var mange penger på 1940-tallet. Noen partier med Kong Krabb ble faktisk eksporter så langt som til Frankrike, Tunisia, ja helt til New Zealand.

John og Kavli prøvde seg også på å hermetisere både O-sjell (skulle brukes som agnsjell) og hummer, men det stoppet opp etter bare noen år på grunn av mangel på råstoff. John la også ned torskerogn en periode, og tørket også en del sei som ble solgt videre til Kristiansund.

En foregangsmann avslutter

Ut på 50-tallet ble markedet stadig vanskeligere. Eksporten til England var turbulent, og et år tapte firmaet 30.000 kroner på en leveranse til et Londonfirma, en betydelig sum på den tiden. 13 juli 1954 døde Wilhelm Kavli. Sønnen overtok driften av firmaet, men heller ikke han klarte å finne gode markeder for krabbehermetikken fra Gjæsingen. I 1957 stoppet produksjonen opp, og John Gjessing overtok fabrikken vederlagsfritt. Det ble aldri mer krabbeproduskjon på Gjæsingen, men John var selv med å lære opp og veilede bedrifter som hadde bruk for kunnskapen hans. Både John og Anna var med da Ingar Berge startet opp sin krabbefabrikk på Mausund i 1963. Han døde 83 år gammel den 5. august 1972. En foregangsmann var borte.

Kilder:

• Muntlige informanter: Annbjørg Olsen, Mattis

Gjæsingen, Kolbjørg Grønskag • Norges Bebyggelse, herredsbindet for Sør-Trøndelag, nordre del • Folketellinga for 1910, Nord-Frøya • Johan G. Foss: Gamle Frøyabilder 2 (1995) • Frøya bildearkiv tilleggsinformasjon. Innhentet av Johan G. Foss. • Avisa Nidaros 1955 • Bedriftshistorie til Wilh.Kavli AS 1910-1985, nedskrevet men aldri publisert. Hentet fra Kalvis arkiv ved Statsarkivet i Trondheim.

Arbeidere fra Kavlis krabbefabrikk ca 1951. Fra venstre: Anna Gården, Reidun Bjørgøy, Julie Olsen, Reidun Fredagsvik, Eva Torgersen, Kristine Mathisen, Bjørg Hansen, Kolbjørg Johansen, Fryda Bekken, Bjørg Grønskag, Ester Juliansen, Snefrid Johansen, Edel Gården, Annhild Olsen, Annbjørg Gjessing, Agna Foss, ukjent, Alfhild Antonsen, Alf Gården. Bilde utlånt av Elfrid Juliansen. Hentet fra Frøya bygdemuseums reprosamling