m | 50
4./5. september 2010 | DN Magasinet
[Profil]
TAR OVER. Mari Eriksmoen (27) bruker operaen i Bjørvika når hun øver til rollen hun skal synge i Wien. Rollen tar hun over etter den verdenskjente sopranen Diana Damrau.
The sopranos Tre unge sopraner står foran store roller denne høsten. Norge har fått en ny, lovende generasjon operasangere. Wenche Gerhardsen og Christopher Olssøn (foto)
Mari Eriksmoen (27)
Koloratursopran Bor i Oslo, frilanser. Hører på Tom Waits og Jeff Buckley. Kan oppleves på Theater an der Wien, i «Ariadne auf Naxos», med premiere 9. oktober.
Ina Kringlebotn (26)
Lyrisk sopran Bor i Berlin, frilanser. Hører på Melissa Horn og Muse. Kan oppleves på Komische Oper i Berlin i «Mestersangerne i Nürnberg», med premiere 26. september.
Mariann Fjeld Olsen (31)
Lett-lyrisk sopran Bor i Oslo, jobber på Den Norske Opera. Hører på Coldplay og John Mayer. Kan oppleves på hovedscenen i Den Norske Opera 11. og 14. september i Ravels «L’enfant et les sortilèges».
51 | m
DN Magasinet | 4./5. september 2010
UNG STEMME. Mariann Fjeld Olsen (31) spiller i Ravels «L’enfant et les sortilèges».
E
N BARYTON AV EN RØST tar en trall ved nabobordet i kantinen på operaen. Mari Eriksmoen (27) snur seg ikke for å se hvem som synger. – Det verste jeg vet, er bare å ha noen minutter på å varme opp, eller å fly samme dag som jeg skal synge. Aircondition er også drepen, sier hun. Hun holder lett rundt tekoppen. Det gjelder å ta vare på instrumentet. I operamiljøet blir de omtalt som den lovende, nye generasjonen. Mari Eriksmoen er en av flere unge norske sopraner som nå tar fatt på karrieren. Hun ble ferdig med studiene ved Operaakademiet i København på nyåret, og har knapt gjort annet enn å synge siden. Lovordene haglet over Mari Eriksmoens rolle som Mallika i Gisle Kverndokks opera «Jorden rundt på 80 dager» i Bjørvika i sommer. I dag er hun tilbake på Operaen for å bruke et av ballettrommene til å øve på neste rolle, på selveste Theater an der Wien. Veien dit har vært kortere enn hun hadde våget å drømme om. Pop og arier. – Jeg kom ikke inn på musikklinjen i Ski, og jeg gråt en hel sommer. Det var jo det eneste jeg følte at jeg kunne, det jeg skulle holde på med, forteller hun. Heldigvis fremførte Mari Eriksmoen en så høy klagesang at musikklinjen til slutt slapp henne inn likevel. Der gikk hun fra poplåter
til operaarier. En klok sanglærer stakk til henne «Nattens Dronning» fra Mozarts «Tryllefløyten», noe av det mest krevende en sopran kan gi seg i kast med. – Det var utrolig gøy å se hva stemmen var i stand til. Det er feil å si at pop ikke strakk til, for det er et helt annet felt, men jeg innså at særpreget mitt lå i arien. Mari Eriksmoen ble en koloratursopran, det lyseste stemmefaget i klassisk sang. – Du kan se på en sanger hvordan hun synger. Koloraturer er ofte små og spe, de kan ha smalt ansikt og spisse haker. Det er ikke så vanskelig å gjette hvilket fag jeg er innenfor opera, sier hun og smiler bredt over en liten hake. Femme fatale. For Mari Eriksmoen gjelder det å finne overtonene i operasalen for å kvitre gjennom orkesteret. Det kan være hardt nok. Rollen hun skal gjøre i Wien i oktober er en skikkelig kondisrolle. – Zerbinetta skal være den typiske femme fatale: sjarmerende, kvikk og sexy. Det er den type rolle det ligger et visst press bak. Jeg må ha det enorme overskuddet vokalt, samtidig som det bare skal komme trillende ut – suverent. Nå skal jeg bare øve og øve og øve. Hun prøvesang egentlig til en av de mindre rollene i Strauss-operaen «Ariadne auf Naxos». I dagene etterpå hørte hun ikke noe mer fra Wien. Inntil de ringte for å si at de vurderte
Soprantyper Koloratur Lett-lyrisk Lyrisk Lyrisk-dramatisk Dramatisk
henne til Zerbinetta, den kvinnelige hovedrollen. Hun skulle ta over for den anerkjente, 39 år gamle sopranen Diana Damrau, som hadde blitt gravid. Eriksmoen måtte gjøre det verste hun vet – å sette seg på flyet samme dag som hun skulle prøvesynge til drømmerollen. Ti år fra Tosca. Scenearbeidere rigger til neste premiere på hovedscenen i Bjørvika. Scenelysene testes. Romerske søyler fra Puccinis «Tosca» ligger på gulvet. Så klikker Mariann Fjeld Olsen (31) ut på robuste hæler. Hun ser liten ut mot de store kulissene. Stemmen hennes er heller ikke stor nok til denne oppsetningen. Først om rundt ti år vil hun passe til å synge Tosca. – Jeg er en lett, lyrisk sopran nå. Kort sagt, jeg synger litt tyngre og bredere linjer. Men ikke de aller bredeste, som Tosca. Den krever en solid, dramatisk stemme. Mariann Fjeld Olsen er halvveis i sitt toårige engasjement ved Den Norske Opera. Fortsatt er hun en ung sopran. Ifølge Elisabeth Tandberg, som er sang- og språklærer ved Norges musikkhøgskole, Barrat Due og operahøyskolen, kan sopranene være unge lenge. – Det tar tid å utvikle en stemme. En dramatisk sopran er ikke på topp før hun er 40–50 år. Hvis stemmen beholder sin fleksibilitet, kan man gjøre mye med sminke, sier Tandberg. Selv er hun 68 år og fortsatt aktiv sanger.
m | 52
4./5. september 2010 | DN Magasinet
[The sopranos]
INTERNASJONAL. Ina Kringlebotn (26) er kjent som «Kringelborn» i Tyskland. Det er mindre kronglete å uttale. I høst spiller hun i den fem timer lange operaen «Mestersangerne i Nürnberg» på Komische Oper i Berlin.
Jeg hadde visnet uten musikken Ina Kringlebotn
Mariann Fjeld Olsen drømmer om å få spille Massenets Manon, som er en tøff, litt egoistisk karakter. Hun har både stemmen og alderen til det. Notene til Manon står i hyllen over sminkebordet hennes inne på garderobe 2055. Hun løfter på løse ark og bøker i hyllen, og leter etter notene til uglen. – Jeg skal spille uglen og stolen i Ravels «L’enfant et les sortilèges». Den handler om et lite barn som er alene på rommet sitt, og plutselig våkner alle lekene og møblene til liv. Stolen jeg spiller er en liten sofastol i 1700tallsstil. Det finnes en ordentlig sofastol, også. Den skal en bassbaryton synge. Får sjansen ute. Ina Kringlebotn (26) fikk sjansen til å vise seg frem på Komische Oper i Berlin tidligere i år. De søkte en ung sopran som ville gjøre større, lyriske roller. Alt på tysk. – Det var litt som å hoppe i fallskjerm. Da jeg tok rollen som grevinnen i Figaros bryllup, kunne jeg ikke noe særlig tysk. Men jeg overbeviste dem. Og så studerte jeg som en gal frem til debuten. Ina Kringlebotn har øvet i hele sommer til en ny rolle hun skal gjøre i september: Eva i Wageners «Mestersangerne i Nürnberg».
– Det er en myte at Wagner skal være så kjempekraftig og ulete, mener Kringlebotn. Hun har sunget med ambisjoner helt siden hun spilte inn kassetter av seg selv på barnerommet hjemme på Kråkstad. Hun spilte bass og sang i band fra hun var ni år. Hennes tante er Solveig Kringlebotn, en av Norges største internasjonale operastjerner. Når Ina Kringlebotn søker ro og ærlige tilbakemeldinger, besøker hun tanten i det hvite huset ved vannet i Drøbak. Her står Ina ved klaveret og synger, mens Solveig sitter ved tangentene og veileder henne i sangteknikk. Det er sånt som må til for å lykkes internasjonalt. – Man må ha et bra materiale og være på rett sted til rett tid, men mest har suksess med arbeidsmoral å gjøre. Ina må hele tiden ligge et hestehode foran. Jeg tror jeg har klart å få henne til å forstå det – og egentlig er det en selvfølge, sier Solveig Kringlebotn. Også lidenskapen er viktig. – Jeg hadde visnet uten musikken. Det jeg elsker med mitt yrke, er at jeg kan synge og røre litt inne i folk. Når jeg ser en stram businessmann, som ikke trodde at han skulle bli rørt, sitte og gråte og snyte seg, da ser jeg en stor del av min drivkraft, sier Ina Kringlebotn. – Hvorfor får opera folk til å gråte?
– Det udefinerbare ved opera går rett i hjertet i stedet for i øret. Det er noe med den menneskelige urstemmen som roper ut følelsene i vakker muskk, det er sterkere i opera enn i mange andre former for teaterkunst. Scenen skjerper sansene. Mari Eriksmoen er en vimsekopp. Hun kommer som regel for sent, og har glemt inngangskortet eller koden. Men når hun går ut på scenen, er det noe som skjer i hodet hennes. Da får hun plutselig en voldsom evne til å konsentrere seg. – Kanskje er det slik at når jeg først kobler ut så forsvinner verden og jeg kan... Hun blir stille og roter rundt i håret med hele hånden. – Når jeg er på scenen, er jeg til å stole på. Det er ikke da jeg glemmer ting. Jeg tenker ikke på hva publikum tenker når jeg står på scenen. – Hva tenker du på da? – Da er jeg i alle fall ikke Mari Eriksmoen. Jeg vet aldri hvordan det egentlig gikk når det hele er over. Jeg kan ha en god følelse, fordi adrenalinet pumper og jeg er gjennomsvett, men det er akkurat som en blackout. Jeg tror m det er en god egenskap. magasinet@dn.no