Adventnytt 2023 4

Når troen gjør skade

Hvordan kan det som for noen er så trygt og godt og fint, for andre bli så galt?

Side 22

Adventnytt

De lange linjene i en tjeneste

Per og Monicas virke for å nå mennesker gjennom musikk og helse. Side 24

Nr. 4 - 2023

Raushet

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 12 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Øyvind Gjengstø

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse

Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@ norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.

15 TVS-kontakten

FORSIDEN

Våren deler raust med oss av naturens prakt og minner oss om Skaperens raushet mot oss.

Foto: Atle Haugen

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på

www.adventist.no

Månedens tekst

Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig for Herren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves.

(1 Kor 15,58)

Side 10

Side 12

Side 26

RAUSHET

Det var et modig grep Den norske union tok da de lanserte verdiene Trofasthet, Raushet og Samfunnsansvar som førende for arbeidet i perioden. Trofasthet er riktignok en dypt forankret verdi i kristen teologi og kultur. Raushet, derimot, er mer komplisert. Samfunnsansvar kommer vi tilbake til i neste nummer av Adventnytt

I tradisjonell bruk er raushet først og fremst forbundet med gavmildhet og økonomi. Vi snakker om folk som gir rause gaver til gode formål, eller vi snakker om trofaste givere som hele livet deler raust av sine midler med Guds sak. Begge deler har bidratt til å bygge opp menigheten vår. Uten slik trofast raushet hadde vi ikke eksistert.

Men språket vårt endrer seg. I dag brukes raushet mer om hvordan vi behandler og forholder oss til hverandre, enn det brukes om økonomi. Da begynner det å bli mer komplisert når det kommer til menighetene våre. Ikke minst fordi vår menighet står i en tradisjon hvor «SANNHEDEN», som jeg vokste opp med i Mandal menighet, skulle forsvares. Det handlet om rett og gal teologi. Da ble det fort satt opp grenser: Innenfor eller utenfor.

La meg skynde meg å legge til at menigheten i Mandal hverken var bedre eller verre enn andre på dette feltet – kanskje til og med bedre. Men slike holdninger preget hele kirkelandskapet. Våre ivrige sannhetsforsvarere skrev flammende leserinnlegg i avisene for sabbaten eller mot helvete – og fikk like bestemte svar fra andre kristne. Samarbeid mellom «oss» og «de andre» kirkesamfunnene var (og er fremdeles for noen), farlig. Økumenikk var/er et farlig skjellsord.

Internjustisen i menighetene var også stram. Det gjaldt å holde fasaden. Jeg husker godt hvordan jeg som barn la merke til hvordan de «gamle» damene i kirken reagerte da den unge, nye pastorfruen på 60-tallet kom i kirken med miniskjørt, og pastoren hadde høyhalset genser i stedet for skjorte og slips. På 70-tallet kom vegetarismen for alvor, og vi fikk enda et målepunkt på åndelig temperatur. Og slik kunne vi kommet med eksempel etter eksempel til latter, fortvilelse eller forargelse.

Det er lettere å snakke om det som ligger lenger bak, enn ting som skaper splid og skiller i dag. Men raushet er en verdi og et tema vi utfordres på som individer og som menighet hele tiden. Raushet handler om hvordan vi ser og behandler hverandre på tross av våre ulike syn og erfaringer, og om hvordan vi møter nye ting og tegn i tiden.

I de kristne dagsavisene føres det for tiden en ubehjelpelig diskusjon om frikirkenes forhold til homofili. Gamle tiders kamp om trospunkter og læresetninger er lagt til side. Spørsmålet om bibeltroskap handler i dag tilsynelatende kun om forholdet til homofili. Dette overskygger all annen debatt. Skjellsordene og debattinnleggene hagler, og man står i kø for å stemple hverandre som liberale eller konservative og tar avstand fra hverandre. Uansett hva man måtte mene om disse tingene, er debatten lite preget av raushet, eller det man før kalte en god, kristen ånd.

Det er interessant å merke seg at de fleste slike stridsspørsmål i kristenheten handler om kultur og etikk, ikke troslære. Det handler om hvordan vi lever ut troen vår. Det er personlig, derfor blir vi så sårbare når våre valg og verdier utfordres. Mange sitter med dype sår i sjelen og troen på grunn av måten menigheten har håndtert slike spørsmål på; folk som ikke fikk gifte seg i kirken fordi de var gravide, eller hadde funnet en ektefelle utenfor menigheten; skilte som ble utstøtt fordi de giftet seg igjen; unge mennesker som ble overhøvlet av, eller hvisket om av andre medlemmer på grunn av klesdrakt, smykker eller musikk. Rausheten har ikke alltid hatt gode kår blant de hellige, dessverre.

Jesus var konservativ - og liberal: Han var raus. Han klarte å holde fast på sine verdier samtidig som han møtte mennesker med rause, åpne armer. Slik viste han at bak ordene i skriften, finnes det verdier og prinsipper som lodder dypere enn ordene.

Måtte vi møte mennesker i vår tid med tilsvarende raushet i respekt for både Ordet og det eksempelet Jesus satte på hvordan Guds kjærlighet til oss kunne leves ut i kjærlighet til vår neste.

Da ble det fort satt opp grenser: Innenfor eller utenfor.

Redaktør i Adventnytt, og pastor i Adventistkirken Cornelius, Oslo. ATLE HAUGEN

8.

Aktivitetskalender

Vi over 60

Søndag den 30. april blir det generalforsamling i Moss (se annonsen under). Jeg håper å se så mange seniorer som mulig. Du er velkommen selv om du ikke har betalt kontingent. Vi skal drøfte seniorforeningens fremtid. Derfor ønsker vi å se de yngre seniorer. Hvis du ikke er helt senior ennå, er du også velkommen. Ruth og jeg begynte å komme til Seniorforeningens treff for over tyve år siden. Vi syntes det var så fine treff at vi har fortsatt med å komme til treffene. Jeg vil oppfordre deg også til å komme, så du kan se hvor fine og interessante treffene er.

Finn Møller Nielsen

Velkommen til Seniorforeningens

vårtreff og generalforsamling

søndag 30. april, kl. 11

Moss Adventkirke

Helgerødsgate 55, Moss

Menighetskalender

Harald Wollan kommer og forteller litt om sitt arbeid i Afrika.

God vegetarisk middag og kakebord.

Påmelding til Finn Møller Nielsen, tlf. 99249714.

E-post: finn.moller.nielsen@hebb.no innen 22. april.

Innbetaling kr 200 til konto nr. 3000 26 41867

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: 10% GC / 90% DNU

F: GC

HUSK: MELD ADRESSEFORANDRING!

Hver måned får vi i retur blader som ikke nådde fram til mottakeren. Gi oss beskjed på når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt!

E-post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.

RAUS SOM JESUS

Menigheten skal være et sted der vi blir oppløftet, oppmuntret og oppglødet.

Denne våren går jeg av med pensjon etter 45 år i pastoral tjeneste. Dette er sannsynligvis den siste gjestelederen jeg skriver i Adventnytt. Det er ikke til å unngå at jeg kaster et blikk tilbake, samtidig som jeg ser fremover med en viss forventning og undring. Jeg har opplevd så mye innen Adventistkirken: Å være vanlig menighetsmedlem, student, pastor, evangelist, avdelingsleder, distriktsleder, unionsleder, misjonær – og nå pensjonist. Jeg har opplevd og arbeidet i flere forskjellige kulturer, og det har bedratt til å utvide horisonten og få bena ned på jorda. Jeg har opplevd en rik tjeneste, og stort sett har Adventistkirken vært en god arbeidsgiver. Jeg benytter anledningen til å takke ledere, kolleger og alle de menighetsmedlemmene jeg har fått omgås og jobbe med og for. Dere har bidratt til et meningsfylt og rikt liv, gitt meg gode erfaringer og lærdommer og fylt meg med takknemlighet.

En ting som slår meg når jeg ser tilbake, er hvor mye ting har endret seg i Adventistkirken gjennom disse årene. Ikke så mye teologien, men vektleggingen og balansen innen tro, liv og lære. Hvordan vi ser på andre, og blir sett på av andre, har forandret seg mye. Hvordan vi som en menighet ser på oss selv i forhold til andre, har også endret seg. Likeledes hvordan vi behandler hverandre innad i menigheten. Stort sett vil jeg mene at de fleste av disse endringene har vært til det bedre.

Min egen tro har også endret seg mye. Den har modnet seg, blitt mer pragmatisk i betydningen sunn og virkelighetsnær. Mer fylt av nåde. Mer raus er kanskje et dekkene ord. Raushet er jo en av de tre verdiene som Adventistkirken i Norge løfter fram i sin nåværende handlingsplan, og det er på sin plass. Ettersom jeg har vandret med Jesus og lært ham bedre å kjenne, er jeg blitt mer og mer overveldet over hvor nådig, barmhjertig og raus han er. Mer enn jeg har vært, men jeg ønsker å ligne ham. Har jeg vært for hard, ufølsom eller støtende overfor deg, ber jeg om tilgivelse.

HVA ER RAUSHET?

Synonymordboka oppgir at synonymer til raushet er bl.a. nestekjærlighet, offervilje, oppofrelse, rundhåndethet, sjenerøsitet, uegennytte, uselviskhet og veldedighet. Slik er Jesus. Slik skal vi være.

Økonomen og forfatteren Kathrine Aspaas har forsket i flere år på dette med vennlighet og raushet. Hun skriver1 at for henne handler raushet om:

• Å vise vilje til å lytte til og anerkjenne andres perspektiver og fagkunnskap

• Å våge åpenhet

• Å våge å feile, og tillate andre å feile

• Å ta et skritt tilbake før vi dømmer andre

• Å se etter andres styrker, framfor å jakte på andres svakheter

• Å ha en inkluderende holdning og kroppsspråk

• Å ha et språk basert på å forklare og fortelle framfor overbevise og argumentere

• Å ha et mål om å forstå framfor å vinne en samtale

• Å unne andre suksess

• Å hjelpe andre

• Å ha en holdning til at det å skifte mening er tegn på styrke framfor svakhet

• Å konfrontere og å sette grenser med vennlighet

Her er det mange gode og viktige poeng, ikke sant?

Aspaas snakker også om sin egen livserfaring og utvikling, og bruker uttrykket å «vinke farvel til et gjerrig menneskesyn». Interessant uttrykk! Vi mennesker kan lett bli for trangsynte, smalsporede, belærende, fordømmende, hovmodige og triumferende. Da har vi et «gjerrig menneskesyn». Da trenger vi å oppleve og å praktisere raushet. Kanskje vi adventister har spesielt behov for å være på vakt.

Det løfter oss opp når vi opplever at andre er gode og rause mot oss. Menigheten skal være et senter for raushet. Det er to ytterligheter for en menighet. To grøfter å falle i. Den ene er å være så eksklusiv at man er fullstendig opphengt i selvtilfredshet, ytre former og menneskelige tradisjoner. Det hindrer liv, ånd og vekst i menigheten. Den andre grøften er å være så inklusiv at vi godtar alt og bagatelliserer alle prinsipper, sannheter og forskjeller som skiller oss fra andre. Sunn raushet ligger et sted midt imellom.

Menigheten skal være et sted der vi blir oppløftet, oppmuntret, og oppglødet. Vi leser i Hebreerne 10,24: «La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.»

Kjell Aune er leder for Norsk bibelinstitutt, Norsk bokforlag og Ressurssenteret i Adventistkirken.

1 Kathrine Aspaas, Raushetens tid (Oslo, Aschehoug & Co, 2012)

Religion og livssynsdag for elever i Arendals videregående skoler

Fredag 28.januar gjentok vi derfor et forsøksprosjekt fra i fjor med en religion og livssynsdag. Vi inviterte skoleelever fra ulike videregående skoler til et tretimers program om våre tros- og livssynssamfunn. I fjor kom det 150 deltakere, mens årets fremmøte var på nesten 300 elever pluss relaterte lærere. Møtestedet var Sørlandskirken, en nyrestaurert pinsevennkirke, ombygget fra en møbelfabrikk.

I den første timen fikk vi presentere våre respektive organisasjoner i 6-7 minutter hver - med historien, budskap, aktivitet og målsetting – illustrert med PowerPoint bilder. Vi var der fra Den katolske kirke, Den norske kirke, Frelsesarmeen, Adventistkirken, Sørlandskirken, Human-Etisk Forbund og Islam.

Tekst: Per de Lange

Foto: Jan Rudi Kristensen

I «gamle dager» hadde vi kristendom som eget fag på skolen i Norge. Undervisningen var basert på Den norske kirkes katekisme og en bok med bibelhistorier. Dagens religionsundervisning, KRL/RLE, er mer overfladisk. Flere av oss pastorer i Arendal

har fått telefon fra lærere som ønsker å ta skoleklasser på besøk til kirkene våre for å se og høre hva kirken vår er og gjør. Jeg har selv opplevd slike anledninger som både nyttige og hyggelige.

STL, Samarbeidsorganisasjonen for Tros- og Livssynsamfunn i Arendal, har nylig våknet for slikt arbeid, ved siden av engasjement innen sykehus og fengsler.

Den andre timen dreide seg om spørsmål fra deltakerne via deres mobiltelefoner, og fordelt mellom oss talere for svar. Den tredje timen var det Kahootkonkurranse basert på informasjonen vi hadde formidlet – med premier. Siden dette var blitt informert om i starten, opplevde vi å ha hatt en meget lydhør og engasjert forsamling.

Arrangementet ble avsluttet med servering av bagetter på veien ut, laget av kjøkkenet hos Kirkens Bymisjon. Jeg fikk servere den grønne versjonen. Dessuten opplevde vi et ras med engasjerte samtaler og et positivt fellesskap. Jeg opplevde en dag med raushet og felleskap mellom elever, lærere og kolleger utenfor menigheten.

Peter Haltorp, pastor i Sørlandskirken, presenterer sin kirke.

En av lederne i Moskeen i Arendal, Azhar Hashi, presenterer Det muslimske samfunnet.

Assisterende leder i HEF i Agder, Beate Bierud, presenterer Human Etisk Forbund.

Per de Lange, pastor i Arendal Adventistkirke presenterer sin kirke. I bakgrunnen sitter to andre styrerepresentanter, Pater i Den Katolske Kirke og Kapteinen i Frelsesarmeen.

Bodø: Utlendinger skaper liv i kirka

Av Tor Tjeransen

Adventistkirken i Bodø har fått ett internasjonalt miljø og et tydelig internasjonalt preg. Der det for en del år siden var en håndfull etniske nordmenn som møttes for å tilbe på sabbaten, er det nå betydelig flere som kommer til gudstjenesten. Menigheten har gjennomgått en forvandling til et fargerikt fellesskap.

Når adventister i Bodø møtes til sabbatsskole og gudstjeneste i den hvite kirken like ved flyplassen, er det folk fra mange forskjellige land som møtes. Kanskje blir du hilst velkommen av Bernard Osei-Fofie og hans kone Felicity. Bernard kommer opprinnelig fra Ghana. Nå jobber de begge i helsetjenesten i Saltdal og tar betydelig ansvar i Adventistkirken. De kjører med glede i 90 minutter for å komme til kirken.

Bernard sørger for at andre som ikke har bil, kommer seg til kirken. Svein Svendsen og Ralph Kleiven bidrar også med å hente folk som trenger skyss. Det skal ikke stå på transporten hvis folk ønsker å komme i Adventistkirken.

Halyna og Sergey Shtanko med sine tre barn er på plass i kirken. De kommer fra Chernivtsi i Ukraina og kom til Bodø

i november. I Chernivtsi var de medlemmer i en av de ti adventistkirkene i byen. Menigheten de tilhørte der, har 300 medlemmer.

BØNN OM FLERE GUDSTJENESTER

Hele familien hadde bedt til Gud om at de måtte bli bosatt et sted der det er en Adventistkirke. Derfor opplevde de det som et bønnesvar da de fikk bosette seg i

Bodø. Nå gleder de seg over å bo i trygghet her i Norge og kjenner at det er godt med fellesskapet i menigheten. I et helt ukjent land, uten familie og tidligere venner, er det en stor velsignelse å møte søsken i troen.

Menigheten i Bodø møtes hver 14. dag. Det er fordi flere av medlemmene bor langt unna. Nå har Halyna og Sergey et nytt bønnetema. De ønsker seg gudstjeneste i Adventistkirken i Bodø hver sabbat.

Det er nesten alltid felles middag i underetasjen etter gudstjenesten i Bodø. Og adventistene i området har virkelig godsaker å by på til middag. Sånn sett står de i en solid tradisjon blant adventister i Norge.

Torill Pettersen er en av dem som har flyttet til Bodø nylig. Hun smiler fra øre til øre når hun forteller om fellesskapet i kirka.

– For noen år siden var det bare noen få personer som møttes. De ba om flere medlemmer. Nå har vi så mange som kommer til kirka. Er det ikke fantastisk, utbryter hun.

Det internasjonale fellesskapet i Adventistkirken i Bodø hilser til sine trosfeller i Norge. Foto: Tor Tjeransen/ Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Halyna og Sergey Shtanko synger en sang på Ukrainsk under gudstjenesten i Adventistkirken i Bodø sabbaten 11. februar 2023. Foto: Tor Tjeransen/ Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Mangfold i Stavanger menighet

Tekst: Grete Aaserud / Foto: Annie Tunge

14. januar ble en internasjonal dag i menigheten vår. Hele programmet var satt sammen av den internasjonale gruppen vår, og her er det et virkelig mangfold. Teller vi etter, er i alle fall 20 nasjonaliteter representert.

Denne sabbaten var det besøk av Lawrence Ofei som studerer teologi på Newbold College og har familie i Stavanger menighet.

Lawrence var dagens taler, og hans bror Michael hadde hovedansvaret for programmet. Det ble et flott program med flere innslag av sanggrupper, duetter, harpespill og god lovsang. Etterpå var det lunsj med deilig internasjonal mat. For en flott gruppe dette er! Utpå ettermiddagen da vi hadde spist og kost oss, ble det fint ryddet opp av gruppen selv. Det var herlig å på en måte være gjest i eget hus. Tusen takk til alle som bidro med et eller annet. Dette skal vi gjøre oftere!

Rause gaver til Ukraina

Av Samantha Naylor

”Om vi bare får inn nok til å sende et par esker, er vi fornøyde. Ja, selv om vi bare får inn nok til en pakke, er det verdt det.»

Det var tanken vår da vi i ADRA-lokallag i Mjøndalen menighet satte i gang innsamling til humanitære pakker til Ukraina. Gjennom ukrainske kontakter, hadde Anja Lena Jordahl fått adresse til pastoren og forstandere for to menigheter, Tsjuguev og Izium, øst i Ukraina. Behovet som ble formidlet var stort: varme klær, lommelykter, batterier, powerbank, termoser, vitaminer og medisiner blant annet. Vi inviterte menigheten i Mjøndalen til å være med på prosjektet, og det tok ikke lange tiden før vi kunne sende av gårde fem stappfulle esker. Nå er fire store esker til pakket og klare for sending, og det kommer stadig inn flere ting, både nye og pent brukte ting. Så flere humanitære pakker vil det bli sendt herfra.

Engasjementet og rausheten som er vist er helt fantastisk. «Selv om det er mye faenskap i verden, må vi ikke la oss knuge av mismot», sier Fugelli og har tro på at man med vilje og mot kan skape en bedre verden. (Åtte livsråd til unge fra Per Fugelli, NAPHA 2016/2019).

I Bibelen står det «La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!» (Romerne 12,21).

Det er godt å kjenne at vi kan gjøre en forskjell for enkeltmennesker når vi ikke får gjort noe med det store bildet. Raushet er både et gode for den som viser raushet, og for den som mottar raushet. Det er ikke annet enn vinn-vinn!

Fokus på barn og unge

Av Benedicte Pran Wiik

Sabbaten 14. januar hadde vi et spesielt fokus på barn og unge i Ulsrud. Vi har de siste årene fått flere barn i kirken, og en del nye lærere i barnesabbatsskolen som vi ønsket skulle få litt ekstra inspirasjon i den oppgaven de har sagt ja til.

Vi hadde besøk av Nina og Jostein Myrdal hele sabbaten. Etter gudstjenesten ved Nina, var alle barnefamilier og andre som er engasjert, eller interessert i arbeid for barn og unge, invitert til taco-middag.

Deretter holdt Nina og Jostein et seminar som engasjerte både barn og voksne. Det var fylt med sanger, aktiviteter og all slags kreative, gode ideer som fenget barna. Dukketeater med Truls var nok den store favoritten. Han sier ofte mye rart, og barna synes det er stor stas når de vet bedre.

For de minste er det viktig å leke og få oppleve bibelhistorien, og de elsker repetisjon. For de litt større kan det være spennende og morsomt med overraskelser, og det er fint å aktivisere barna. Vi fikk mange tips og ideer i denne forbindelse.

Når vi får barnas oppmerksomhet, de er aktive, og de attpåtil synes det er morsomt og fengende, er det et godt utgangspunkt

LESERBREV TIL ADVENTNYTT

Vi tar gjerne imot korte kommentarer og reaksjoner på artikler i Adventnytt. Men skriv kort, rundt 150 ord. Vi setter også pris på små nyhetsglimt fra ditt område eller småglimt fra livet. Har du ellers noe du vil skrive, bes du utforme det som en artikkel som kan stå for seg selv. Slike innlegg kan sendes inn på e-post til post@adventnytt.no. Innlegg som er relevante for Adventnytt, må tilstrebe en saklig framstilling og unngå en personfokusert argumentasjon.

for å formidle åndelige temaer. Man oppfordres til å bruke det man er god til, om det er musikk, forming eller annet. Om man ikke er superflink, er det viktigste å være glad i barn, at barna synes det er hyggelig å komme, at sabbatsskolen er et godt sted å være. Og om barna ikke skjønner noe annet, så er det aller viktigste at de skjønner at Gud er glad i dem. Vi har fått ny inspirasjon til hvordan man kan nå fram med budskapet om Jesus til barna på en fin måte.

Ny ansatt i NND

Av Tom Angelsen

Jeg har gleden av å fortelle at Kakule Kisunzu ble ansatt i en 50% prosjektstilling med 6-måneders varighet med oppstart 1. februar. Han vil ha som oppgave:

• Å besøke menigheter i NND med kongolesiske adventister samt deres nettverk, og å støtte menighetene i arbeidet de gjør for å innlemme dem i menighetene.

• Forkynnelse.

• Sjelesorg og veiledning, enten ved besøk, eller kontakt via telefon, sosiale medier mm.

Kakule Kisunzu er godt kvalifisert til en slik oppgave. Han kom til Norge i 2018 og bor i Storslett, i Nord-Troms. Han er medlem i Tromsø menighet. Kisunzu snakker kiswahili (som de fleste fra Kongo snakker), fransk, engelsk og godt norsk, og snakker/forstår noen andre afrikanske språk. Før han kom til Norge som FN kvoteflyktning, arbeidet han som foreleser og administrator ved Bugema University, adventistuniversitetet i Uganda. Kisunzu har en bachelorgrad i teologi, MA in Ministry, en Doctor of Ministry-grad og doktorgrad i utdannelse.

Jeg tror Kakule Kisunzus tjeneste vil bli til velsignelse, og at han vil være en stor ressurs for Adventistkirken i Nord-Norge – og i landet ellers.

Vi ønsker Kakule velkommen som ansatt i NND.

EN INDERLIG BØNN TIL MINE MED-ADVENTISTER

Hold Jesus foran og i sentrum når du vitner.

Av Janel Tasker

Venninnen min, Carrie, ringte meg i dag for å fortelle meg om en helseutstilling hun hadde vært med på. Den ble arrangert av adventister i hjembyen hennes, og normalt ville jeg ha vært overlykkelig over å høre at min venn, som ikke er medlem av menigheten vår, hadde deltatt, og til og med hjulpet til på dette arrangementet. Og tro meg, jeg var glad for at hun hadde gått dit, og at adventister der hadde funnet denne måten å nå ut i sitt lokalsamfunn på. Men jeg var også bekymret. Hvordan hadde opplevelsen hennes vært? Hadde det vært en trosbyggende, oppmuntrende erfaring for henne? Eller hadde det vært som alt for mange andre ganger tidligere?

TILBAKEBLIKK

Du skjønner, jeg er litt beskyttende overfor Carrie. Jeg møtte henne første gang for flere år siden i en liten by i et annet land. Hun var en kanadier med hjemlengsel, jeg var amerikaner med hjemlengsel, og vi slet begge med de daglige utfordringene med å oppdra småbarn. Vi møttes gjennom en felles venn som antok at siden vi begge snakket engelsk med lignende aksenter og syntes å være religiøse typer, måtte vi i utgangspunktet være like. Carrie var et engasjert medlem i sitt kirkesamfunn, og jeg var en livslang adventist.

I løpet av de neste månedene og årene begynte vi, sammen med våre ektemenn, en lang reise med dype samtaler og studier. Som et resultat av vår felles reise, kom

Carrie og hennes mann begge til den konklusjonen at den kirken de var med i, sto for ting de nå så var feil. De tok den smertefulle beslutningen om å forlate menigheten, vel vitende om at det ville være svært vanskelig for familien å akseptere. De forlot den støttende og hengivne menigheten de hadde elsket i mange år, og byttet det ut med vår svært lille, landlige adventistkirke.

Der startet det bra nok. Adventistmedlemmene tok imot dem med åpne armer. Og selv om sangen kanskje ikke var helt ren bestandig, og diskusjonene i sabbatsskolen til tider kunne mangle teologisk briljans, satte Carrie og mannen pris på folks åpenbare oppriktighet.

Carrie og jeg fortsatte å studere sammen, og en helt ny verden åpnet seg foran øynene hennes. Hun ble virkelig glad i Jesus, og i det vakre bildet av Guds karakter som hun fant i adventismen: En Gud som elsker oss betingelsesløst, til tross for hva vi gjør eller ikke gjør; en Gud som kjenner vårt behov for hvile og tilbyr oss en «helligdom i tiden» hver syvende dag; en Gud som lengter etter å gjenopprette Edens intimitet, og som vil komme for å ta oss med hjem for å bo hos ham for evig; en Gud som er både mektig og transcendent, men likevel nærværende og personlig på samme tid.

SMERTEFULLE OPPLEVELSER

Carrie vurderte å slutte seg til Adventistkirken, men på grunn av sin tidligere religiøse erfaring, vegret hun seg for å forplikte seg formelt til en menneskelig

organisasjon. Hun fortsatte å gå i kirken, studere Bibelen og stille spørsmål.

Så, plutselig, tok livet noen uventede vendinger. I løpet av noen måneder flyttet familien min til den andre siden av landet, og Carrie flyttet tilbake til Canada. Da hun besøkte en rekke adventistkirker på jakt etter en kirke som føltes som «hjemme», opplevde Carrie ting som gjorde henne forvirret, og førte til økende bekymring hos meg.

Hun fortalte om en sabbatsskoleklasse der fokuset utelukkende var på politikk –mens både sabbatsskoleheftet og Bibelen ble liggende uåpnet. Hun møtte kommentarer om hvor dumme evolusjonister er. Carries ektemann tror på evolusjon, og ville ha satt pris på en ærlig og respektfull diskusjon om emnet.

I en liten menighet Carrie og familien besøkte i flere uker, holdt taleren en veldig skarp preken om «folk som sitter på gjerdet», mens han med jevne mellomrom vendte blikket direkte mot Carrie og hennes familie.

De møtte også diskusjoner covid-19vaksinen, og folk som mente den nærmest var dyrets merke. Carries mann er lege og anbefaler COVID-19-vaksinen til pasientene sine. Kommentarer om dette gjorde dem begge opprørte. Under høyden av pandemien, besøkte de en kirke der ikke en eneste person hadde på seg maske til tross for myndighetenes påbud . Disse sikkert velmenende talsmenn for personlig frihet, følte kanskje at de hadde vunnet en seier, men de mistet en mulighet til å tjene

Carrie, som stille dro, for ikke å utsette familien og mannens eldre pasienter for et virus hun hadde plukket opp i kirken.

Diskusjoner om mat var et annet tema. Noen adventister argumenterte sterkt for en økologisk og vegansk diett, mens andre fortalte Carrie at å holde seg borte fra svinekjøtt og å ikke drikke alkohol ikke var noe å bry seg om lenger. Et annnet sted var musikken så høy og hamrende og lyssettingen så mørk, at hun følte at hun var tilbake på nattklubbene hun pleide å frekventere før hun ble med i sitt opprinnelige kirkesamfunn. Hun ble også utsatt for engasjerte appeller om å selge alt og flytte til fjells og leve utenfor samfunnet for å unngå de kommende søndagslovene.

PÅ TIDE Å REFOKUSERE?

Gitt denne bakgrunnen, kan du forestille deg hvorfor jeg var litt bekymret da Carrie ringte for å fortelle meg om helseutstillingen. Hvordan hadde det gått for henne? Hvordan hadde samspillet hennes med adventistene vært denne gangen?

En slik utadvendt virksomhet måtte da ha vært en positiv opplevelse?

Det viste seg at det hadde vært flere positive ting der. Carrie syntes ideen var fantastisk, og hun var glad for at hun kunne være med som frivillig medarbeider på et arrangement som ville være til nytte i lokalmiljøet. Men tre ting fikk henne til å klø seg i hodet:

Under oppriggingen var alt kaos og folk for hit og dit i beina på hverandre. Det var dårlig organisert. Carrie foreslo for lederen at de skulle be om Guds nærvær, men fikk raskt beskjed om at det hadde de ikke tid til. Her gjaldt det å jobbe.

Under arrangementet oppsøkte en adventistkvinne henne og insisterte på at hun og familien måtte flytte på landet umiddelbart for å unngå «trengselstiden». Kvinnen var veldig insisterende og fortsatte å komme tilbake, selv om Carrie høflig nektet å fortsette samtalen. En annen adventist fortalte henne at Ellen White hadde spådd 11. september og insisterte på at dette var viktig informasjon hun trengte å være klar over akkurat nå.

Så fortalte hun meg, med tristhet i stemmen, at hun og mannen hennes nå hadde bestemt seg for å bli med i en bibelgruppe med en gruppe kristne fagfolk som møtes hver søndag. Hun er overbevist om sabbaten og vil fortsette å holde den hjemme. Hun beundrer også adventistenes bibelforståelse, men familien kommer ikke til å gå i en adventistkirke lenger. Det ble bare for forvirrende og smertefullt, og de følte behov for litt støtte fra kristne som hadde Jesus som hovedfokus.

Jeg hadde lyst til å gråte.

Ikke fordi jeg tror Carrie er fortapt, men fordi jeg på en måte frykter at vi er det. Hvordan har vi mistet fokuset på det viktigste?

Kjære trossøsken – medlemmer av menigheten jeg elsker – vi kan gjøre det bedre. Vi må gjøre det bedre! Det er en Carrie i kirken din akkurat nå – og også i min. En som søker å forstå Bibelens lære, som ønsker å vite hvordan den ser ut og føler for å ha et levende forhold til Jesus og trenger å høre de gode nyhetene om at Jesus kommer tilbake for å gjenopprette alt som har gått tapt på grunn av synd.

Dette er budskapet verden trenger å høre, og det er også budskapet vi har blitt betrodd som adventister. Alt annet er en distraksjon fra det vi har blitt kalt til å dele.

Jeg bønnfaller deg – vis Carrie’ene til Jesus! Vis henne hvordan det ser ut å leve et liv i tro: å stole på Jesus med vår tid, vår økonomi, våre relasjoner, alt vi har og er – nå, i endetiden og i all evighet.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review, februar 2023.

Jesu ansikt i vår neste

Av Ove S. Berntsen

En ung flyktning som forsøkte å gjemme seg for fienden, kom en dag inn i en liten landsby. Folket tilbød ham et sted å være. Men da soldatene som var på jakt etter flyktningen, spurte hvor han var, ble alle grepet av redsel. Soldatene truet med å brenne ned landsbyen og drepe innbyggerne hvis de ikke overlot mannen til dem før neste morgen. Folket gikk til presten og spurte hva de skulle gjøre.

Presten som var revet mellom å gi mannen til fienden og risikere at alle andre ble myrdet, trakk seg tilbake for å lese i Bibelen, i håp om å finne et svar før det var for sent. Etter mange timer falt øynene hans på dette skriftordet: ”Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne.”

Så lukket han Bibelen, kalte på soldatene og fortalte hvor flyktningen skjulte seg. Og mens den unge mannen ble ført bort, gledet folket seg over at presten hadde reddet dem fra døden.

Men presten var tynget av en dyp bedrøvelse. Den natten kom en engel til ham og spurte: ”Hva har du gjort?”

”Jeg overlot flyktningen til fienden,” svarte presten.

”Men vet du ikke at du har sviktet Messias?”

”Hvordan skulle jeg vite det?” Presten skalv i stemmen.

Og engelen sa: ”Hvis du i stedet for å lese i Bibelen, hadde besøkt mannen bare en eneste gang og sett ham inn i øynene, ville du ha visst det.”

Det er en gammel fortelling, men aldri har den vært så tidsriktig som i dag. Som den presten kunne ha gjenkjent Jesus Kristus i den unge mannens ansikt, må vi også se vårt medmenneske, og spesielt de unge og sårbare, slik at vi ikke overgir dem til fienden.

Apostelen Johannes skriver om noen grekere som kom til apostelen Filip og sa: ”Vi vil gjerne se Jesus.” Og Filip fortalte det til Jesus, han som alltid lar seg se.

Og hvis vi ønsker å se hans ansikt, kan vi se ham i vår neste, slik at vi ikke overgir Jesus i vår neste til fienden.

Janel Tasker og mannen og deres to barn bor i Florida.

JANEL TASKER

ENORME BEHOV ETTER JORDSKJELV I TYRKIA OG SYRIA

Tekst: Britt Celine Oldebråten / Foto: ADRA

6. februar rammet kraftig jordskjelv Tyrkia og Syria i morgentimene. Ødeleggelsene var enorme. Det ble en kamp mot klokka for å redde ut så mange som mulig fra ruinene de første dagene. Nå har dødstallet passert 51 000. 50 000 mennesker tilsvarer befolkningstall i flere mellomstore byer i Norge.

Behovene for hjelp var, og er, enorme. – Om mulig er situasjonen enda verre i Syria enn i Tyrkia, sa Yama Wolasmal, NRKs korrespondent i Beirut, på Dagsrevyen.

I Syria har det vært borgerkrig i mer enn ti år. Miriam fra ADRA Syria forteller at det har spilt en rolle i den nåværende situasjonen: – Krigen har tæret på hele Syrias befolkning. De sliter økonomisk og fysisk. Og nå, med enda en katastrofesituasjon, kombinert med vintervær, er folk helt på randen.

STORT BEHOV FOR HUSLY OG MAT

ADRA var til stede i de rammede områdene i Syria allerede før jordskjelvet og var raskt i gang med å dele ut mat, vann, hygieneartikler, tepper og madrasser til de mange menneskene som har søkt tilflukt på skoler, i idrettshaller og hos venner og kjente.

– Da jordskjelvet skjedde, sov søsteren min og jeg. Mamma vekte oss og sa at vi måtte komme oss ut av huset. Huset beveget seg til venstre og høyre, og det var torden og regn. Vi ble veldig redde og løp ut på gata. Der var det mange mennesker. Vi ble våte i regnet og veldig kalde. Da det stoppet å riste, var søsteren min og jeg veldig redde. Pappa fortalte at det ikke var trygt å gå inn i huset og at vi måtte dra til noen slektninger. Jeg savner huset vårt veldig, og jeg savner skolen og å leke med vennene mine. Jeg er trist fordi ingen kan fortelle meg når vi kan flytte hjem igjen, forteller Adam, 8 år, fra Syria. Familien hans har fått en stor matkasse fra ADRA. – Nå er det nok mat til alle, sier Adam glad.

Ingen av disse stedene er laget for å huse mange mennesker over lengre tid. - Jeg besøkte en idrettshall der for tiden bor 2500 mennesker. Det er vanskelig å beskrive akkurat hvor grusomt det stedet var, men lukten sitter fortsatt i neseborene, forteller Signe Lund Christensen fra ADRA Danmark. Det er ikke innlagt vann, og ingen elektrisitet. Vi jobber for å løse noen av de største helseutfordringene der. Etter hvert må vi se på hvordan vi kan hjelpe folk på lang sikt. – ADRA-kollegene i Syria er heltene, sier Signe. De flyktet selv fra husene sine midt på natten, og 12 timer senere var de allerede i gang med å dele ut mat til de overlevende!

TELT TIL TYRKIA

Det er kaldt om natten både i Tyrkia og Syria, så det haster med husly. I Tyrkia er 105 000 bygninger (385 000 hjem/leiligheter) ødelagt i jordskjelvet. 1,5 millioner mennesker er hjemløse, ifølge UNDP. Fortsatt sover tusenvis på gata eller i biler.

ADRA har ikke arbeid i Tyrkia fra før, men ADRAs nødhjelpsteam samarbeider med adventister om å få hjelp ut til overlevende. Mat, vann, hygieneartikler, klær og andre nødvendigheter har blitt delt ut. ADRA har jobbet hardt for å få tak i varmeovner og brannsikre familietelt.

Syria: – Jeg jobbet på bakeriet da jordskjelvet skjedde. Etterpå skyndte jeg meg hjem, med hjertet i halsen. Dessverre hadde bygningen vår kollapset. Et redningsteam klarte å redde ut barna mine fra ruinene, men kona mi døde. Barna var på sykehus i to dager på grunn av bruddskader. Nå bor vi i huset til moren min. Livet er veldig vanskelig, spesielt fordi barna har mistet moren sin.

Tusen takk for matkassa. Den hjelper meg og familien i denne vanskelige tiden. Jeg har ikke arbeid nå, for bakeriet har vært stengt siden jordskjelvet.

Damen med det store hjertet

Tekst og foto: Britt Celine Oldebråten, Gry Haugen – ADRA

Liv Olsen vokste opp i karrige kår langt nord i Norge. Hun var glad i å lære – og glad i skolen. Da hun som ung kvinne omsider fikk erfare gleden og rikdommen ved å få en utdanning, bestemte hun seg for å dele dette videre.

Opp igjennom årene har Liv gitt skolestipend til mange barn i Afrika og Pakistan. Hun har en helt spesiell plass i hjertet for barn som har det vondt, er fattige og som lever i slavelignende situasjoner. Nå har Liv mange barn i livet sitt.

Tidligere har Liv finansiert byggene til Keep Girls Safe, som er et beskyttelseshjem for jenter fra 8 til 18 år. Her får jentene et trygt hjem, skolegang og framtidshåp. Flere av jentene har også fått stipend for videre studier fra Liv.

Noen husker kanskje Tida, som var på besøk i Norge i 2018? Nå er hun ferdig utdannet regnskapsfører, og den første i sin familie som har tatt høyere utdanning. Familien er enormt stolt av henne.

Men Liv stopper ikke med dette. Så lenge det finnes barn som trenger hjelp, er jobben uferdig. Liv ville gjerne gjøre noe slik at enda flere barn kunne få gå på skolen. Resultatet nå sist er klasserom ved to adventistskoler i Sør-Sudan. Byggene er snart ferdigbygget, og vil i mange år framover være en glede og inspirasjon for de mange barna som får plass på skolene takket være klasserommene fra Liv.

Klasserom ved Adventistskolen i Terekeka er snart klar til innvielse. Mange barn vil få glede av skolegang her i årene som kommer.

Om rumensk treff

Tekst: Robert Lungu / Foto: Sandra Lungu

Et raskt overblikk over Adventistkirken, viser en menighet med medlemmer fra «alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» (Åp 14,6). Norge er intet unntak. Det er i dag nesten umulig å finne en menighet uten noen som har vokst opp i en annen kultur eller et annet land. Tiden vi lever i har utvidet det etniske spekteret i menighetene. En rikere kulturell variasjon medfører utfordringer og muligheter og kan føre til nye tjenestemuligheter. Med flere ressurser tilgjengelig, blir det lettere å finne løsninger til å møte behov hos folk med andre morsmål eller kulturelle tradisjoner. Vi må bare bruke kreativiteten vår og stole på medlemmenes engasjement og raushet.

Det flerkulturelle arbeidet i Norge har mange slike eksempler på bidrag og innsats. I Ulsrud adventistmenighet i Oslo, har vi begynt med jevnlige treff for rumenere. Dette initiativet startet beskjedent i 2018, og har utviklet seg til en månedlig samling etter sabbatsgudstjenesten på Ulsrud. I tillegg til alle andre aktiviteter som skjer i

menigheten, fikk rumenerne full støtte fra menighetsstyret til å drive dette uformelle arrangementet. Vi starter klokken 14:00 den første sabbaten i måneden, og samler både rumenere og folk fra andre nasjonaliteter med forbindelse til rumenere; adventister og ikke-adventister, som kommer fra alle kanter av Oslo området.

Programmet er på rumensk, men blir oversatt til norsk og engelsk hvis nødvendig. Det inkluderer andakt, bønn, musikkinnslag, poesi, kulturelle aktiviteter og selvfølgelig, en variert, rik og sunn vegetarisk lunsj. Takket være alle våre søstre som er flinke til å lage slike spesielle og velsmakende måltider hver gang vi møtes, får vi gode og oppmuntrende tilbakemeldinger fra alle gjestene våre som opplever en varm og raus atmosfære. Vi kan ikke være takknemlige nok for alt som skjer, og for den gode innsatsen av alle som bidrar til at samlingene blir en positiv opplevelse. Vi håper at slike arrangementer fortsetter å bli til velsignelse, og at vi som er ansvarlige, kan fortsette å gjøre andre glade og bli som «trøstere for de sørgende» (Job 29,25).

Om jeg kaller deg ved navn, vil du da følge meg?

Vil du leve meg så nær at det forvandler deg?

Vil du la mitt navn bli kjent, la dem se at du er sendt ifra kjærlighetens Gud og at jeg bor i deg?

Vil du vise andre omsorg raust og fordomsfritt?

Vil du elske også den som sårer hjertet ditt?

Kan du tåle andres blikk av beundring og kritikk?

Vil du la meg svare bønner gjennom livet ditt?

T: Horatio G. Spafford, O: Birgitte Bjørnstad Sæbø Nr 195 i Salmer på veien hjem

ÅRSMØTE i musikkforeningen SAMNOR

Alle medlemmer, samt sang- og musikkinteresserte, er velkommen til

GENERALFORSAMLING for foreningen SAMNOR (Syvendedags Adventistenes Musikkforening i Norge)

søndag den 30. april 2023 kl. 19.00-20.30 digitalt på Zoom (se link under).

bit.ly/3KFQSys

Meeting ID: 889 7873 0378

Passcode: 124060

Kom og ta del!

Medlemmer har stemmerett! For informasjon eller synspunkter, kontakt Elbjørg Keyn Lundström (styreleder), tel: 99 59 09 81.

DÅP PÅ TVS

Det er vanskelig å sette ord på sterke opplevelser. Sabbaten 18. februar var en av denne typen. Den markerte avslutningen på bønne-/inspirasjonsuken, og hva kan være bedre i en sånn sammenheng enn å oppleve dåp i tillegg?

Leo Moen hadde valgt å dele sin viktige beslutning med medelever og menigheten, familien var til stede, og gudstjenesten bar preg av glede hos alle. Sananina var aktive fremme på podiet. Blant annet fremførte de salmen «Sangen om Guds rike», som Leo hadde ønsket i forbindelse med dåpen. Google teksten, den er til ettertanke for oss alle! Salmen «Navnet Jesus blekner aldri» ble fremført av Evelyn Nødland, som en overraskelse og spesiell hilsen til Leo. Den vakre teksten og den enkle, nydelige fremføringen gjorde et spesielt sterkt inntrykk på oss alle.

Takk til deg, Leo, for at du valgte å dele din store dag med menigheten og medelevene dine her på TVS. Vi håper flere vil kjenne seg kallet til dåp etter dette.

Kirsten

3. klasse på Utdanningsmessen 2023

Den 15. februar var vi i VG3 på utdanningsmesse for å få en presentasjon av de ulike alternativene vi har etter videregående. Det var mange muligheter som ble presentert, blant annet folkehøyskoler, høyskoler, ulike universiteter som Kristiania og UiO, Forsvaret, Brann og redning og Lovisenberg diakonale høgskole, m.m.m. Dette var en spennende dag med mange inntrykk, og det var fint å få snakke med noen fra de forskjellige mulighetene av yrker og linjer vi kan gå videre på. Det var veldig mange elever der samtidig, så det gjorde det litt vanskelig å orientere seg og finne fram. Jeg syntes det var litt vanskelig å få helt oversikten over hva som faktisk var der, men jeg fikk snakket litt med dem jeg ville. Alt i alt, en veldig innholdsrik dag!

Ida Søreide Lijkendijk

Valentine-fest på TVS

Vi er så heldige å ha en fenomenal gruppe volontører på TVS som bruker mesteparten av tiden sin her på elevenes ve og vel.

I forbindelse med Valentines Day fikk vi se litt av deres engasjement og kreativitet i praksis. Da pyntet de spisesalen med hjerter hengende fra taket, lysgirlandere i hele salen, og rosa ballonger. Spisesalen var nesten ikke til å kjenne igjen! Om kvelden inviterte de elevene på fest. Takk til alle volontørene for at dere gir så raust av dere selv og bidrar så sterkt til å skape godt miljø og trivsel på skolen!

Kirsten

EN LITT UVANLIG BØNNEUKE

Uka den 13.-18. februar var det bønneuke her på TVS. Vi skulle få besøk av ungdomspastor Jonathan Osorio fra USA, men mandag ettermiddag fikk vi vite at han ble forhindret fra å komme! Vi ble mildt sagt litt stresset og fryktet at vi måtte avlyse bønneuka. Men til slutt fikk vi til en god løsning med at taleren talte til oss via zoom i stedet!

Temaet var I.G.N.I.T.E, og Jonathan selv skriver følgende hilsen til alle TVS-elevene etter bønneuka:

“Hello students, It has been an amazing week. So sorry I couldn’t be with you all, but wanted to share with you that I pray Jesus will I.G.N.I.T.E. your life! Through an Invitation to Grow by loving your Neighbor, Inspiring you to be Transformed and remember this is available to Everyone! Remember the 5 last words of Jesus: I AM WITH YOU ALWAYS!!!

Love you all Pr. Oso.»

Etter møtet torsdag kveld hadde vi en flott og stemningsfull samling i trappa med mange elever og nydelig sangstund. Fredag hadde vi nattverd på møtet etterfulgt av Q&A med taleren. På sabbaten var det dåp! Leo Moen viste alle det fantastisk viktige valget han har tatt om å følge Jesus ved å bli døpt! Det ble en helt spesielt fin slutt på bønneuka.

May Anette Tallini

Lørdag 16. september ønsker vi hjertelig velkommen til jubileum på TVS.

Oppfordringen går til hver og én: kontakt dine klassekamerater, spre nyheten, og hold av datoen allerede nå.

Mer informasjon kommer!

Min fritid – å drive med organisasjonsarbeid

Månedens underliggende tema i Adventnytt er «raushet». Iris Benum Bjoraa deler raust av sin tid ved å være både elevrådsleder, russepresident, er med på å lage årboken og står for leksehjelpen på skolen dette skoleåret. Hun var derfor et naturlig intervjuobjekt denne måneden.

Du begynte på TVS i 3. klasse og er ikke adventist. Hva avgjorde valget ditt?

Jeg hadde hørt at det var gode lærere her. Jeg gjør det bedre her enn på den skolen jeg kom fra. Jeg er opptatt av å gjøre det bra på skolen. Det er også mange fordeler med å kunne bo i internat. Det gir kort vei til skolen, man kan sove lenger om morgenen, blir kjent med elever på tvers av klassetrinn og bor nær vennene mine her. Jeg trives veldig godt med det.

Jeg opplever det som problemfritt å ikke være adventist, så det går helt greit. Gjør meg noen tanker om og rundt tro. Kan du gi noen stikkord rundt det å være leksehjelper?

I leksehjelpen var det mange som kom i begynnelsen. De kom gjerne hver dag og satt sammen med meg i hele leksehjelpstiden. Nå kommer de mer når de har enkelte spørsmål.

Føler du at du lærer noe selv?

Ja! Får oppfriskning i tidligere lærdom! Noen ganger kan jeg ikke svare på ting, da må jeg sette meg inn i det. Og andre ganger får jeg aha-opplevelser fordi andre belyser ting jeg ikke har tenkt på. Synes jeg lærer mye.

Ikke alle ser på å være med i elevrådet som gøy?

Vel, jeg ønsker å bidra til at ting skjer. Synes jeg lærer mye om prosesser i driften av skolen, og får et interessant innblikk i hva som foregår utenom undervisningen. Kan du nevne noen saker som elevrådet har jobbet med dette skoleåret?

Det mest arbeidskrevende før jul var juleballet. Mye som skulle forberedes! Etter hvert fikk vi folk med på oppgavene. Det er spesielt fint å oppleve at aktiviteter lager et fint fellesskap mellom elevene.

Det som tar tid nå, er å lage årboken. Mange ledd som skal involveres. Tung materie å jobbe med, vanskelig å få medelever til å bidra! Men målet er å få et godt, ferdig produkt i hendene i tide.

Og russestyret?

Her er det nesten mer å jobbe med enn i elevrådet. Mer intensivt, og det er krevende å finne på aktiviteter som alle vil være med på. En del ting er spesielle TVS-tradisjoner: russefrokost, russevekking, hvordan svartelisten presenteres, og russedåpen.

Årets Krafttak mot kreft skulle ha vært organisert som bøssebæringsinnsamling. Vi prøvde å få utsatt bøssebæringen fordi den kolliderer med Romatur og språkreise for 2. og 3. klasse, men det gikk ikke. I stedet blir det kakesalg i 3 dager på skolen. En rosa dag (brystkreft), blå dag (prostatakreft), gul dag (barnekreft). Det gir mindre i bidrag, men er bedre enn ingenting.

Hvor finner du motivasjonen til alt arbeidet?!

Jeg liker å utfordre meg selv. Å se hva jeg kan få til. Noen må gjøre jobben, og da

Rektor har ordet...

Vi befinner oss i april måned. Vi gleder oss over vårtegn og ser fram til sommeren. Til tross for dette kan det være at enkelte av ulike grunner er pessimistiske og nedslåtte.

I skolesammenheng kan det være elever som kan miste motet og ser med engstelse fram til eksamen. Disse trenger oppmuntring og råd. I 1.Tess. 5,11, minner Paulus oss om betydningen av dette: «Forman derfor hverandre og oppbygg

tenker jeg at samtidig med at den gjøres, kan jeg lære noe av det. Og dette er min andre motivasjonsfaktor; lysten til å lære!

Tenker at alle gode læresituasjoner nå gir muligheter til å gjøre meg klar til livet som kommer etter vgs. Har flere tanker om yrkesvalg, og har lyst til å være godt forberedt til å kunne lande på det jeg endelig finner at jeg vil utdanne meg til. Det var altfor mye for meg i høst, men nå har jeg funnet frem til metoder som gjør at jeg har hodet over vannet og får bedre tid til skolearbeid, trening og venner. Og akkurat det har vært en viktig lærdom!

Iris er ikke alene om alle oppgavene, hun trekker frem flere som gjerne kunne ha vært intervjuet på linje med henne. Men hun står som et godt eksempel på hvordan raushet kan kanaliseres inn mot noe som blir godt for andre. Vi takker Iris for hennes stå-på-vilje og engasjement, og ønsker god landing med årboken og vitnemålet når den tid kommer.

hverandre innbyrdes».

Det er hyggelig å møte mennesker som er rause: med gode ord, som viser interesse for det vi gjør, har godt humør, og ved å være til stede med sitt nærvær.

Vi har ansvar for hverandre. Å ta Paulus på alvor og følge hans råd er klokt. Du blir til velsignelse og blir selv velsignet.

Styrkår Dramstad

Kirsten

Jona & den store fisken

Jona får en viktig oppgave av Gud, men han er først lydig etter en dramatisk storm og et møte med en veldig stor fisk. Han trenger din hjelp til å finne mange ting på sin vei.

INNBUNDET/KARTONG

ISBN: 978-82-7007-464-8

13 SIDER • VARENR. 3481

PÅSKETIPS FOR BARNA!

Påskefortellingen

Gjør deg klar til å følge Jesus når han rir inn i Jerusalem, spiser sitt siste måltid med vennene sine, eller går i Getsemane-hagen. Hvor fort kan du finne de små tingene han ser?

INNBUNDET/KARTONG

ISBN: 978-82-7007-448-8

13 SIDER • VARENR: 3469

David & Goliat

David skal hjelpe den israelske hæren. Han har en viktig oppgave. Han trenger hjelp til å finne ting på veien når han forbereder seg på å slåss mot kjempen Goliat.

INNBUNDET/KARTONG

ISBN: 978-82-7007-461-7

13 SIDER • VARENR: 3482

Noahs ark

Noah skal bygge en kjempebåt som skal fylles med dyr. Men han trenger hjelp med å finne både redskaper og dyr, slik som hammer, høne og pinnsvin. Er du klar til å hjelpe Noah?

INNBUNDET/KARTONG

ISBN: 978-82-7007-449-5

13 SIDER • VARENR: 3468

Kr 129 pr. bok

FOR DE VOKSNE

Harald Giesebrecht

Ærlig talt, Gud!

Hvordan forsvarer vi Gud mot innvendingene fra vitenskapen og den skade de troende selv har påført ryktet hans?

Kr 199 (ord. kr 249)

HEFTET • ISBN: 978-82-7007-456-3

174 SIDER • VARENR: 3473

Daniel & løvene

Daniel er en av de klokeste menneskene i Babylon. Allikevel er det mange ting han trenger din hjelp til å finne mens han rømmer fra sine onde fiender.

INNBUNDET/KARTONG

ISBN: 978-82-7007-462-4

13 SIDER • VARENR: 3483

-20% Kr 199 pr. bok (ord. kr. 249)

Harald Giesebrecht

12 portretter av Jesus

Boken inneholder 12 portretter av Jesus, tolv vinklinger på hva livet hans utrettet, tolv perspektiver på hva det han utrettet betydde den gang og fremdeles kan bety for oss!

Kr 199 (ord. kr 249)

HEFTET • ISBN: 978-82-7007-499-0

128 SIDER • VARENR: 3512

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

ET HISTORISK OG SKANDINAVISK PERSPEKTIV PÅ DE TRE ENGLERS BUDSKAP

Av Lasse Bech

LUTHER SOM DEN FØRSTE ENGEL

Ved Martin Luthers begravelse i Wittenberg den 20. februar 1546, sa Johannes Bugenhagen - noen ganger referert til som Nordens andre apostel -i at Luther «utvilsomt var engelen det står om i Åpenbaringen 14, at den fløy under himmelen og hadde et evig evangelium.» Så fortsatte han: «En annen engel vil følge, som vil forkynne trøst for den sorgfulle og forfulgte kirke, og lyn og torden fra evig dom og fordømmelse mot motstanderne, som den andre engelen tross alt sa: ‘Falt, falt er Basbylon den store.’ ...for ifølge nevnte fjortende kapittel i Åpenbaringen, ser vi at dette har skjedd før og fortsatt skjer. Hvis Åpenbaringen har noen gyldighet, så vil den andre uten tvil følge».ii

KIERKEGAARD SOM FORKYNNER AV DEN ANDRE ENGELS

BUDSKAP

Vi spoler frem til Søren Kierkegaards begravelse i København 18. november 1855. Da hadde en stor folkemengde, sammen med Kierkegaards nevø H. S. Lund, samlet seg i protest mot at denne kritikeren av statskristendommen nå ble gravlagt nettopp i statskirken. Lund sto frem og holdt en tale der han blant annet leste tekstene fra Åpenbaringsboken om at Babylon var falt.iii Den danske adventistpioneren M.M. Olsen skrev i 1898: «Budskapene fra den første og den andre engelen som rystet de forskjellige land, nådde også denne delen av verden. Det er spesielt verdt å nevne den kjente danske forfatteren Søren Kierkegaard, som fra kateteret og prekestolen, advarte alle mot den falne kirken – statskirken.»iv

DEN TREDJE ENGELS BUDSKAP KOMMER TIL SKANDINAVIA

Da de svenske avisene sommeren 1877 rapporterte at adventistene ville sende en misjonær til Skandinavia, var det med ordene: «Den tredje engels budskap kommer til å forkynnes i Skandinavia av dansken J. G. Matteson.»v Det var Nerikes Allahanda – Örebro Läns Tidning, som hadde lest om planene i det svensk-amerikanske adventisttidsskriftet – Svensk Advent Härold

«Hvad indefattar då den tredje engelns budskap?» spør avisens skribent og ramser opp forskellige merkesaker, som man mente adventistene stod for «den sjunde dagen (Lördagen) såsom sabbat, fullständigt bortlägga bruget af tobak, fläsk och te, afgifva skriftliga löften och tage dop såsom ytterligare bekräftelse. De vänta helt snart Kristi andra ankomst och det tusindåriga riket samt beropa sig särskildt på Matt 24,14 och på den första engelns budskab år 1843 «i gamla Sverige».vi

Det er interessant å se hvordan en moderne avis omfavner begrepet Den tredje engels budskap. Henvisningen til at Den første engels budskap ble forkynt i 1843 «i gamla Sverige», er trolig en referanse til vekkelsen i 1840-årene med Roparne.

Vi kan se, fra avisartikkelen, at på 1870-tallet hadde begrepet Den tredje engels budskap blitt en fellesbetegnelse for adventistenes budskap i en svært bred forstand som inkluderer både forskjellige trospunkter og helseprinsipper. Til gjengjeld er

referansen til Den første engels budskap beskrevet som noe veldig spesifikt som fant sted i 1843. Det er sjelden at et nyhetsmedium er i stand til å presentere teologiske problemstillinger på en nyansert og dekkende måte. Det illustrerer den kommunikative utfordringen kirken til enhver tid står overfor når tolkningen av et religiøst begrep, hentet fra en apokalyptisk bok i Bibelen, skal formidles til allmennheten.

Allerede i 1873 stod følgende i det dansk/norsk-amerikanske tidsskrift Advent Tidende:

«Hans Nielsen Hauge er død. Søren Kierkegaard og Rasmus Sørensen er også døde. Deres stemme lyder ikke lenger mot verdenskirkens fordervelse og prestetyranni. Skal sannheten skjules og friheten lenkes? La dens venner svare, nei! La vennene av ekte frihet våkne opp til ny virksomhet!»vii

Denne kommentaren viser at de danske og norske adventistene i USA så sitt budskap som en naturlig forlengelse av de tre nevnte predikantene. Felles for de tre var at de kom med en kritikk av statskirken og dens prester, og foretrakk en mer personlig og inderlig kristendom. Henvisningen til de tre sterke stemmene fra henholdsvis Norge og Danmark, viser at disse menneskene ble sett på som banebrytere for adventsbudskapet.

DEN TREDJE ENGELEN KOM TIL SKANDINAVIA FØR MATTESON

Selv om det ennå ikke var sendt noen adventistmisjonær til Skandinavia, begynte det å bli personer som identifiserte seg med Den tredje engels budskap

I 1875 rapporterte Advent Journal: «Vi gleder oss over det gode budskap fra vårt fedreland [Sverige], hvor folket begynner å sette pris på budskapet fra den tredje engelen». En baptistsøster skriver: «Hvilke strålende sannheter. De er som et lys som skinner i mørket...»viii Og i den samme reportasjen sto det: «En baptistpredikant har nylig tatt imot sabbaten. Han arbeider i Herrens tjeneste og skriver til oss: «Jeg har holdt Herolden og lest den. Det er forbausende at slike sannheter har vært skjult så lenge, mens den ene etter den andre har gransket skriftene og latt som om de kjenner Guds bud og Jesu tro».ix

I det amerikanske adventistmagasinet Review & Herald stod det i 1876 at den norsk-amerikanske predikanten O. A. Olsen - som på den tiden var konferanseformann i Wisconsin - var «i besittelse av brev fra Danmark som rapporterte at tre prester her i landet har adoptert læren om Den tredje engels budskap, og at en av dem har lykkes i å bringe seks personer over til troen.»”x

EN AMERIKANSK RELIGION MED APPELL TIL SKANDINAVER

At den skandinaviskspråklige adventismen så De tre englers budskap i lys av forholdet mellom kirke og stat, underbygges også da John G. Matteson i 1886 skrev en kommentar til De tre englers budskap, der han karikerer den typiske danske lutheranerens avvisning av en adventists vitnesbyrd: «Kjære venn, jeg vet ikke hva du snakker om. Du må sikkert være en av de tåpelige adventistene

som begynte å lese og forklare profetiene og forestille seg at de derved mottok lys fra Gud. Så dumme har vi aldri vært. Vår prest snakket aldri om sånne ting. De er absolutt ikke et frelsesspørsmål. Det er sektene og kjetterne som er opptatt med slikt. Nei, vi har blitt velsignet fordi vi tilhørte en rettroende kirke, og en gang, uten vår viten og vår vilje, av en virkelig innviet prest som var riktig betalt og ansatt av regjeringen, ble gjenfødt og ble medlemmer av den sanne troende kirke, og har næret vårt åndelige liv ved alterets sakrament siden det til vår velsignede død.»xi

Mattesons ord her, er et ekko av Søren Kierkegaards ord under kirkekampen i 18541855, både med den sarkastiske tonen, og med den konkrete kritikken av barnedåp og en kirke styrt av statsansatte prester og deres sakramenter. På denne måten appellerer Matteson også til menneskene som gjennom hele hans tjeneste, utgjorde hans primære målgruppe, nemlig frikirken og de vakte fra de guddommelige vekkelsene.

i Rasmus Markussen, https://www.kristendom. dk/reformationens-hovedpersoner/johannbugenhagen-nordens-anden-apostel

ii Johannes Bugenhagen, Eine Christliche predigt über der Leich und begrebnis des Ehrwirdigen D. Martini Luthers durch Ern Johan Bugenhagen Pomern Doctor vnd Pfarrher der Kirchen zu Wittemberg gethan. Zwickau : Meyerpeck, Wolfgang d.Ä. , 1546 (www. https://www.deutschedigitale-bibliothek.de/)

iii Arildsen, S. (1971). Protesten ved Søren Kierkegaards Begravelse. KIERKEGAARDIANA, 8.

iv “The first and second angels messages that shook the different countries, also reached this part of the world. Especially worthy of mention is the noted Danish author, Soren Kierkegaard, who from desk and pulpit warned all of the fallen church – the state shurch.” M. M . Olsen, Misjonær Magazine, oktober 1898

v Nerikes Allahanda, 13. juli 1877

vi Ibid

vii Advent Tidende, mars 1873

viii Advent Tidende, februar 1875

ix Ibid

x Review and Herald, 27 april 1876

xi John G. Matteson, En kort forklaring på noen av Daniels og Johannes’ syner som refererer til Kristi annet komme. Den skandinaviske forlagsog trykkeriforening, Kristiania, Kjøbenhavn, Stockholm, 1886, side 150.

Lasse Bech er viseformann i Den danske union av Adventistkirken, og pastor i Aarhus menighet.

LASSE BECH

TRE ENGLER MED ET BUDSKAP FOR VÅR TID

Hvordan reagerer du når du hører begrepet, «De tre englers budskap»?

• Noen er begeistret. Dette er vår arv som endetidsbevegelse. Endelig snakker vi om det viktigste!

• Noen er provosert! Hvorfor må vi alltid snakke om dette? Er det ikke Jesus som er viktigst?

• Noen er ambivalent. De har hørt om det, men vet ikke hva det betyr eller hvordan de skal forholde seg til det.

Kjenner du deg igjen i noen av disse beskrivelser?

Uansett hva du svarer, er det ikke mulig å være en Syvendedags

Adventist uten at du har hørt om «De tre englers budskap». De første Adventistene fant en oppfyllelse av Åpenbaringen 14,6-12 i deres egen opplevelse av Guds ledelse og hans kall til Adventbevegelsen. For dem var det en oppsummering av budskapet Gud hadde kalt adventistene til å forkynne i endetiden.

Men mange stiller spørsmål om disse budskapene er like viktige i dag. Svaret på dette spørsmålet påvirkes av hvordan man forstår de tre englenes budskap, eller kirkens misjon, og hva du opplever mennesker i dag har av spørsmål eller behov. Ulike tilnærminger til Åpenbaringen 14, har skapt grupperinger i menigheten, ja, til og med polarisering.

Vi, som unionsledere i Scandinavia, er ikke fornøyd med dette. Denne teksten har betydd så mye for vår menighet at vi ikke tror vi kan sette den til siden. Men vi kan heller ikke forholde oss til teksten som om tiden har stått stille siden 1860tallet. Vi tror at vi må følge eksemplet til våre forfedre og spørre: «Hva sier Guds ord til oss i dag»? Hva sier de tre englene til oss i Skandinavia i 2023? Hva er sannheten for vår tid, og hvordan skal det evige evangeliet forkynnes for alle nasjoner i dag?

I halvannet år har vi hatt en dialog om dette og satt i gang en prosess. Vi har hatt viktige samtaler og bedt sammen med andre ledere, pastorer og kollegaer som brenner for at «De tre englers budskap» skal være til velsignelse og veiledning i kirken vår.

Det er derfor med glede vi kan henvise til temaet for Sabbatsskolen i andre kvartal i år. Som et supplement til Bibelstudieheftene, har vi gleden av å introdusere tre artikler som kommer i Adventliv (Sverige), Adventnyt (Danmark), og Adventnytt (Norge) i løpet av de neste tre månedene.

• Denne måneden kan du lese om den historiske konteksten for kirkens forståelse av «De tre englers budskap».

• I mai kan du lese om Ellen White og hvordan hun forsto «De tre englers budskap».

• I juni vil det komme en artikkel om hvordan vi kan forstå budskapene i lys av det evige evangeliet.

Vår bønn er at disse artiklene kan bidra til en bedre forståelse av «De tre englers budskap», og hvorfor de er viktige for vår menighet. Men mer enn det, ber vi om at artiklene vil inspirere hver og en av oss til å fortsette det arbeidet som Gud kaller Syvendedags Adventister verden over til å gjøre – å være trofaste vitner om hvem Gud er, og forkynne hans snart komme.

Hilsen, Bobby, Thomas og Victor

NÅR TROEN GJØR SKADE

Spennende samtale om usunn tro

Hvordan kan det som for noen er så trygt og godt og fint, for andre bli så galt? Det er problemstillingen Aslaug Olette Klausen har tatt for seg i sin bok Ingen er så trygg i fare, som nylig kom ut på Humanist forlag.

Dette er også et tema SABU, og i særdeleshet Harald Giesebrecht, har vært opptatt av. Han og SABU har derfor publisert en Vær varsomplakat for kristen barneoppdragelse som vi omtalte her i bladet i desemberutgaven. Aslaug Klausen leste artikkelen om Vær varsomplakaten i avisen DAGEN, og tok kontakt med Harald. Da han fikk tak i boken til Aslaug, oppdaget han en forfatter som hadde jobbet enda grundigere enn ham selv med dette temaet. Det inspirerte ham til å invitere henne til samtale og «bokbad» på Tyrifjord videregående skole den 4. februar. Møtet vakte stor interesse og kunne følges både lokalt og via strømming på Internett.

Klausen fremsto som ydmyk og ytterst ærlig og troverdig i sitt ønske om å skape dialog om negative følger av en usunn trosformidling. Hun bruker sin egen traumatiske erfaring som utgangspunkt i boken, men opplever at møtet med mange andre som har lignende opplevelser, gjør det lettere å snakke om dette. Problemet med usunn trosformidling, er at den som regel er gjort med de beste hensikter. Dessuten er vi forskjellige. Hun fortalte om broren sin som ikke har den samme

opplevelsen av trosformidlingen hjemmefra, og derfor fortsatt er troende. Selv beskriver hun seg i dag som agnostiker. Men i stedet for å gå i konfrontasjon med foreldre, kirke og autoritetspersoner, ønsker hun en samtale som kan hjelpe nye generasjoner til å få et sunt forhold til spørsmål om tro og gudsbilde.

I samtalen med Giesebrecht fortalte hun at mange av de traumene folk forteller om, handler om frykten for å gå fortapt og en følelse av skyld for ikke å være god nok. Det igjen får følger for både selvbildet og gudsforståelsen. Sosial kontroll, begrensninger som skaper følelse av utenforskap og manglende rom for å stille spørsmål, var også faktorer som ble beskrevet som grunnlag for traumer og utrygghet.

I samtalen kom Klausen og Giesebrecht også inn på at mange som bryter ut og forlater troen, forteller om følelsen av å ha tapt noe, tap av fellesskap og vennskap. Noen forteller om hvordan dialogen med dem som fortsatt tror, forandres – at de troende sitter med en agenda for å vinne dem tilbake igjen, og at relasjonen derfor

ikke blir like ekte som før.

Så hvordan kan vi bidra til en sunn trosutvikling? Klausen understreket at det slett ikke er noe mål å få foreldre til å slutte å formidle troen til barna. Men som foreldre må man være bevisste på at man i stor grad viderefører sine egne erfaringer. Derfor er det viktig at det gis rom for spørsmål og motforestillinger barn måtte ha. Troen må formidles med respekt og rom for at barn kan få utvikle et livssyn på egne premisser. Og fremfor alt må det skje i en ramme av ubetinget kjærlighet, i trygghet for at relasjonen forblir den samme uansett hvilke valg man tar.

Møtet på TVS var en samtale til å bli klok av, men også å bli utfordret av. Leder for Adventistkirkens skoleavdeling, Nina Myrdal, utdypet samtalen med betraktninger om egne erfaringer fra skolen i møte med barn som hadde møtt usunn trosformidling. Hun understrekte også betydningen av påvirkning med respekt. En sunn tro er en personlig tro.

Se også Harald Giesebrechts bokanmeldelse av Aslaug Olette Klausens bok.

Av Atle Haugen

Bokanmeldelse:

NÅR TROEN GJØR SKADE

Aslaug Olette Klausen, Ingen er så trygg i fare (Humanist Forlag, 2022)

Av Harald Giesebrecht

Journalist Aslaug Olette Klausen skulle bare på jobb. Oppgaven var å dekke Oases sommerstevne i Fredrikstad for nettavisen Fri Tanke. (Oase er en karismatisk fornyelsesbevegelse innenfor Den norske kirke). At akkurat denne jobben skulle føre til sykemelding, var hun ikke forberedt på.

«Helbredelsesbudskapet var fjernt fra min egen kristenkonservative barnelærdom. Samtidig var det noe som ga gjenklang. Noe jeg gjenkjente, men ikke riktig hadde ordene for mens jeg var der. Ordene for å beskrive årsakene til at jeg ikke kunne puste med magen, at skriften på notatblokka skalv, at jeg fortsatt kaldsvetter når jeg tenker tilbake på det.»

Aslaug Olette Klausen vokste opp i et idealistisk og engasjert, pietistisk kristent hjem, med stort engasjement for at færrest mulig skulle komme til helvete. Nåden fikk hun aldri grepet på. Hun var med egne ord av dem «som tok gudsfrykten bokstavelig og fryktet».

I boken «Ingen er så trygg i fare», utforsker hun sine egne religiøse traumer som fremdeles gjør seg gjeldende over 30 år etter at hun la troen bak seg. Hun går i dialog med andre som har brutt med troen de vokste opp med, med religionspsykologer, forskere, terapeuter og teologer. Hun forsøker å finne språk for hvordan noen kan traumatiseres så sterkt av det som for andre bare var trygt og fint. Finnes det i det hele tatt en trygg måte å snakke med barn om frelse og fortapelse på?

«Det er nyansene jeg er interessert i. Det som kan nyansere bildet av at det finnes en sunn og en usunn tro. Kanskje overgangene er glidende, gråsonene flere? Kanskje er byrdene likere fordelt?»

Så godt som alle hun har intervjuet, har tilhørt Den norske kirke. Det siste kapitlet er et intervju med hennes egen, halvannet år yngre bror som fremdeles er kristen, og som har det helt fint med oppveksten sin.

På «reisen» gjennom denne tematikken, er det mange opplevelser som får ord og ansikt gjennom dem hun intervjuer: Frykt for helvete, dom og djevelen, internaliserte følelser av skyld og skam og at «i meg selv bor det ikke noe godt». Sosial kontroll, sosialt utenforskap og kjærlighet betinget av at man føyer seg. Sorg over tap av tro og fellesskap, eller over årevis med berøvet livskvalitet. Det er både gudsbilder, følelser og reaksjonsmønstre som ikke er til å bli kvitt, selv tiår etter at troen på en gud (eller et helvete), ble lagt på hylla.

Samtalene med terapeuter, psykologer og forfattere av faglitteratur på området, setter de personlige historiene i perspektiv. Det overordnede prosjektet med å finne løsning for egne traumer, danner både rammen og den røde tråden som driver det hele fremover. Dette er en bok som rører hjertet, samtidig som den utfordrer hodet. Den blir aldri kjedelig eller langdryg. En bok til å bli klokere av.

For meg var boken på en spesiell måte ord i rette tid. Jeg har jobbet aktivt med å konfrontere både usunn oppdragelse og skadelige gudsbilder de siste fem-seks årene, og denne boken gir både empirisk og fagteoretisk kjøtt til meninger og påstander jeg til nå har basert på intuisjon, egne opplevelser og bruddstykker av troshistorier jeg har snappet opp gjennom årene. Vær varsom plakaten for kristen barneoppdragelse jeg har jobbet med de siste tre årene, og som du finner på sabu. no/varvarsom, har nå plutselig fått en pensumbok, som jeg mener burde leses av alle religiøse foreldre og ledere.

En vesentlig styrke ved boken er at den ikke er bombastisk eller ferdig

snakket, selv om språket og fortellingene er sterke og utfordringene rundt barn og tro formuleres tydelig nok. Den konkluderer ikke med at all religion er skadelig. Den er ikke skrevet for å legge samtalen død, men for å starte den. Aslaug ønsker ikke de enkle konklusjonene og de unyanserte skillelinjene. Hun er på jakt etter et språk for gråsonene … et språk som kan brukes til både forebygging og helbredelse i møte med traumatiserende tro og eks-tro. Det er en samtale vi trenger.

«Kirken skjønner tilsynelatende heller ikke hvor skadelig kristendommen kan være, for noen» (s. 75).

«Og er det en ting jeg har skjønt, så er det at du blir ikke et godt menneske om det eneste som motiverer deg til å gjøre gode ting, er at du er redd for helvete. Du blir så egoistisk og opptatt av deg selv.» (s. 105)

«Vi har alle et gudsbilde. Selv vi som ikke tror, definerer jo hvem vi ikke tror på. Hvem vi har forlatt. Hvem vi savner så inderlig. Hvem vi raser mot, forkaster, forbanner. Hvem vi ønsker at en god gud kunne være. Om det så bare er en kraft, en ide eller en vilje.» (s. 144)

«Jeg kjenner ingen god gud. Den guden jeg en gang trodde på at kunne ta meg i vare, og redde meg fra fare, var – og er – en trussel. En hevngjerrig, uforutsigbare, allestedsnærværende skikkelse. En jeg bedrøvet. Og som jeg alltid var svar skyldig. En jeg måtte takke uansett.» (s. 30)

«Men jeg har tilgitt mine foreldre for veldig lenge siden. Jeg vet at det var redsel som drev dem, den samme redselen som jeg kjente på. De måtte jo passe på at jeg kom til himmelen» (s. 103).

DE LANGE LINJENE I EN TJENESTE

Av Atle Haugen

Sommeren 1973 ble min småbyverden og vår lille menighet i Mandal, vekket av et adventistisk «jordskjelv». Først kom Per de Lange som ny, ung predikant til byen. Han skulle forberede sommerens store begivenheter: Evangelist Rolf Kvinge var på vei med et team av unge predikanter for å kjøre en kort sommervirksomhet. En splitter ny plasthall ble satt opp på sirkusplassen i Mandal, og store plakater forkynte at her skulle det presenteres «Funn & Fakta». Etter møteserien fulgte høydepunktet for min generasjon: Speiderstevne på Risøbank i Mandal. Stevnet ble etterfulgt av familiestevne og årsmøte for Vest-Norsk distrikt. Så den sommeren kom «hele verden» til Mandal! Som 12-åring husker jeg hvordan jeg plutselig kjente meg stolt over å være adventist. Vi var mange, og ikke bare den lille flokken som satt i den lille kirken hver lørdag, mens alle andre var i byen og handlet.

Men det begynte altså med at Per de Lange kom til byen. Nei, det blir feil: – Per & Monica var det som kom! For de hørte sammen, og det i en sånn grad at en svært ung kar den gang (som nå er forstander i Kristiansand menighet), kalte dem «Perika & Monica» i det han lærte å snakke. For de hørte sammen i både musikk og virksomhet. For alle oss unge, og for menigheten, ble de en vitamininnsprøytning som skapte nytt liv. Lørdagskveldene hjemme hos Per & Monica var uvurderlige for oss tenåringer og ungdommer. Per kjørte offentlige virksomheter i både Mandal og Lyngdal med arkeologi som ramme, og vi var med som hjelpere. Sangen deres dro folk til møtene, og de ble godt kjent blant mange de to årene de var der. Noen ble også døpt. Fremdeles dukker det opp kontakter og kjente fra den gang hvis det annonseres at Per & Monica synger i Adventistkirken i Mandal.

FRA ARENDAL TIL ENGLAND

Men Mandal er bare en av menighetene Per har gjort tjeneste i. Selv er Per definitivt arendalitt. Han vokste opp i en litt «passiv» adventistfamilie, sier han. Men takket være onkel Thoralv og Esther og Gunnar Holanger, ble han tatt med til møtene i kirken, slik at han ble døpt som tidlig

tenåring. I 1966 kom Finn Myklebust som ung pastor til Arendal, og Per ble godt kjent med ham – også med tanke på pastorplaner. Finn ble sentral i å oppmuntre Per til å dra til Newbold College i 1967.

Men først valgte Per å ta realskole og gymnas hjemme i Arendal fremfor å dra til THS. Han engasjerte seg sterkt i det kristne skolelaget og i kristenrussen som redaktør for Kristenrussavisa. Det ga ham et kontaktnett han har hatt stor nytte og glede av senere hen. Som en kuriositet kan det nevnes at fjorten venner blant elevene fra disse årene ble prester i ulike kirkesamfunn! For ham har det ført til mye god nærkontakt med dem siden i livet.

På Newbold College ble Per etter hvert kjent med engelske Monica Vine, og «det ble musikk på mer enn en måte», som det står på omslaget til deres første plate. Etter endte studier fikk de arbeide to år i Bergen menighet. De oppnådde kontakt med det musikalske ungdomsmiljøet, slik som Ten-sing bevegelsen med Kjell og Alfhild Grønner, foruten sangkometen Rune Larsen og det gode sangmiljøet i Adventistkirken. Etter hvert førte det til deltakelse i «Gospelnights» i ulike kirker og fellesarrangementer. De «debuterte» dessuten i 1973 som musikalske gjester i Erik Byes lørdagskveldprogram på NRK TV. Påfølgende mandag var Arne Bendiksen på telefonen med tilbud om platekontrakt. Og siden har de sunget i mange kulturelle og kristne sammenhenger og møter, foruten i TV-oppdrag med Odd Grythe, Tande P, Hilde Hummelvoll, m.m. Sangen har brakt dem i kontakt med mennesker fra mange miljøer. I Olav

Solvangs bok «Rytmer rett i hjertet», om den kristne populærmusikken i Norge, ble Per & Monica presentert på en hel side blant Kristin Solli Schøyen, Evie Törnquist, Stein Ove Berg og flere. I en omtale av Adventistkirken i en bok for noen år siden, ble Per nevnt som kanskje den mest kjente adventisten i Norge. Det har blitt slik gjennom et variert virke i musikk og helsearbeid, men også gjennom en raus og åpen holdning til andre som han har tatt med seg fra ungdomstiden.

Det igjen har ført til invitasjoner til møter og konserter i en rekke ulike kirkesamfunn. Ja, noen ganger sier Per at han i perioder besøkte andre menigheter og kulturelle organisasjoner med sang, musikk og innlegg mer enn vår egne. Parallelt kom det etter hvert ut syv plater/kassetter/CD utgivelser og noen DVD-er i samarbeid med Adventistkirkens TV-stasjon.

FRA ARKEOLOGI TIL FOLKEHELSE

I sin karriere i Adventistkirken gikk Per fra menighetsarbeid i Bergen, Mandal og Sunnfjord til ungdomsarbeid i Østnorsk distrikt. Han har hele tiden vært opptatt av hvordan vi kan nå andre mennesker med vårt budskap. Derfor grep han arkeologien da den kom med Coltheart og Kvinge, inkludert studiereiser med utgravinger i Israel. Samtidig fikk han også øynene opp for folkehelsearbeidet som et nyttig kontaktskapende middel. Derfor dro han og Monica i 1980 med sønnene Crispen og Karsten til USA for å studere Helsefag ved Loma Linda universitetet. Monica tok sykepleieutdannelsen i tillegg til sin musikklærerbakgrunn. Per endte opp med en Master

og Doktorgrad i folkehelse og annet forebyggende helsearbeid, foruten invitasjoner til å undervise ved universitet og høyskoler i USA og på Filippinene.

Etter fire år med studier vendte de likevel hjem igjen til Norge. På hjemveien la de ut på en konsertturne tvers over USA i en leiet bil – med Per, Crispen og Karsten i det store frontsetet, og Monica med nyfødte Christopher og kjøkkenet i baksetet. Ellers var bilen fylt i bagasjerommet og på taket med kofferter, instrumenter og lydanlegg. De hadde fått organisert seg med 20 konserter i Adventistkirker, Sons of Norway-lag m.m. fordelt over en hel måned. Kollektene klarte etter hvert å gi dem hva de trengte til bensin, mat og overnattinger.

Vel hjemme, fikk de bo og arbeide i Larvik og etter hvert i flere Vestfoldbyer. Per ble også tilsatt som evangelist og helsesekretær i Østnorsk distrikt. Etter noen år ble han ansatt som avdelingsleder for helse og avhold i VNU/DNU og hovedredaktør for Sunnhetsbladet ved siden av å drive en folkehelseklinikk i Kurbadbygget – i samarbeid med Arnold Larsen, Sigve Tonstad og flere. Mot slutten av perioden i DNU, dro familien til Arendal i 2004, ettersom huset de leide i Mjøndalen skulle selges, og gårdsbruket i Arendal stod tomt. Dermed ble det pendlerarbeid i DNU, med madrass og sengetøy bak et skap på kontoret. Samtidig fikk han tilsyn med menigheten i Arendal. Etter hvert ble det også 5 år med deltidsstilling hos Fylkesmannen og Fylkeslegen i Aust-Agder. Som foreleser og sensor åpnet det seg der et verdifullt kontaktnett med kurs, konferanser og annet samarbeid innen offentlig folkehelsearbeid og ved universitetet i Agder. En del oppdrag har det også vært i utlandet.

RAUSHET

Når man snakker med Per, er det ikke få temaer vi kan komme inn på. Han har et bredt interessefelt – noe ikke minst hans proppfulle garasje vitner om: Den er nemlig omgjort til bibliotek! På småbruket han overtok etter foreldrene, får han prøve seg som gartner. Ellers holder han seg orientert på helsefeltet, på lokal- og familiehistorie, og på utviklingen i menigheten og mye annet. Lokalt har menigheten i Arendal i hans tid hatt stor glede (og vekst) av nye nordmenn og kvinner, fra Myanmar, Filippinene, Afrika, Øst-Europa etc. Det har vært

en positiv erfaring. Per og Monica har spilt en sentral rolle i å få dem til å føle seg hjemme i menigheten.

Så det er mange grunner til å beskrive Per som en raus person og pastor. Men det er særlig forholdet til andre troende jeg synes er interessant når vi i dette nummeret av Adventnytt er inne på temaet raushet. Per er medlem av styret i Samarbeidsorganet for Tro og Livssynssamfunn (STL), i Agder, og var i flere år distriktskontakt for Bibelselskapet og styremedlem i ACTIS. I 2016 mottok de Bibelprisen fra Bibelselskapet.

Som adventister har vi ikke alltid vært rause i vårt forhold til andre kirkesamfunn. Per understreker at er det noe vi ønsker, så er det jo å komme i kontakt med folk. Da må vi snakke sammen. Det gjør vi ikke over murer. Derfor må vi møte hverandre med åpenhet og vennlighet. Han forteller at det var noe han la merke til hos Kvinge når han hadde talt om et kontroversielt tema. Da var han alltid frempå med å invitere folk som muligens var blitt provosert, eller var uenige med ham, til å komme å samtale med ham etter møtet. Vi vinner ikke noe ved å slå folk i hodet med vår sannhet, uansett hvor solid sannheten måtte være.

Så Per forteller at for ham har denne åpenheten og kontakten med andre kristne gitt mange hyggelige og nyttige samtaler og prosjekter. Men han har også møtt stengte dører hos noen andre, ikke minst da han og Monica arbeidet i Sunnfjord. Så han oppmuntrer oss til raushet overfor dem som ikke tror helt det samme som oss. Vilje til å lytte til andre svekker ikke vår egen tro når den er forankret slik den burde være.

PENSJONISTER

Nå er hele generasjonen av unge predikanter som Kvinge hadde med seg til Mandal i 1973, blitt pensjonister. Sist ut er nettopp Per de Lange. Det vil si, nå er han «ordentlig» pensjonist, etter å ha gjort tjeneste i 35 % stilling inntil fylte 75 år, som er en mulighet norske pastorer har. Men vi har ingen grunn til å tro at Per og Monicas stemmer blir stille av den grunn. Invitasjonene fortsetter å komme. Dessuten har Monica 12 pianoelever og tar oppdrag som pensjonert sykepleier, mens Per fortsatt er sensor på UiA og er ansatt som turistguide i Arendal. Når han da ikke står på talerstolen…

Vi gratulerer

95 Kirsten Wiik, Oslo, Ulsrud menighet, 4. mai

90 Nelly May Rasmussen, Harstad menighet, 13. april

Ruth Eide Knutson, Tyrifjord menighet, 29. april

Marthe Andrea Hogganvik, Larvik menighet, 3. mai

Birger Nordahl Berentzen, Larvik menighet, 9. mai

85 Istvan Janos Szilagyi, Kristiansand menighet, 26. april

Marie Marlene May Francis, Lillehammer menighet, 4. mai

80 Ann Elise Sandmo, Sarpsborg menighet, 10. april

Marit Olaug Fredheim Rosendal, Larvik menighet, 13. april

Aina Irene Sivertsen, Lillehammer menighet, 22. april

Sonja Kjellaug Pran, Moss menighet, 22. april

John Jørgensen, Melbu menighet, 22. april

Jan Erik Ødemark, Bergen menighet, 23. april

Margot Synnøve Slaaen Brenno, Lillehammer menighet, 24. april

Vivi Elisabeth Bergesen, Bergen menighet, 25. april

Bjørg Pettersen, Bø menighet, 25. april

Sverre Johannes Dunseth, Stavanger menighet, 27. april

Aart Van Vliet, Hadeland menighet, 5. mai

75 Juhan Sar, Mjøndalen menighet, 10. april

Brit Humlebrekk Tuft, Strømmen menighet, 10. april

Berit Nordnes, Larvik menighet, 11. april

Winnie Bakland,

Oslo, Betel menighet, 15. april

Emly Årvik, Haugesund menighet, 17. april

Torid Finstad, Lofoten menighet, 23. april

Eva Margareth Joensen, Fredrikstad menighet, 24. april

Finn Helge Thunem, Stavanger menighet, 28. april

Robert Hansen, Haugesund menighet, 1. mai

Jan Landsverk, Sauherad menighet, 7. mai

70 Birgit Henriette Aarnes-Seehoo, Tyrifjord menighet, 15. april

Veslemøy Karin Wallin, Tyrifjord menighet, 17. april

Lars Øystein Jusjong, Moss menighet, 26. april

Sven Arvid Gustavsen, Hamar menighet, 27. april

Dag Arild Knudsen, Bergen menighet, 6. mai

Årsrapport 2022 Takk!

Endelig: Her er årsrapporten for Hjelpeaksjon 2022.

• Tusen takk til hver eneste person som har vært med og oppnå dette flotte resultatet for 2022!

• Tusen takk til alle menighetene og menighetsskolene!

• Takk til deg som har gitt!

• Takk til deg som har stått i bresjen for aktiviteter og lokale innsamlingsaksjoner.

• Takk til deg som har gått ut fra dør til dør med bøsse. Pengene er allerede i bruk for barn, skoler og lokalsamfunn. Takk til Gud som gjør det mulig for oss å hjelpe og dele håp i verden.

TIENDE OG GAVER 2022

Vi minnes

Vi minnes

Ruth Helene Martinussen, Sandnes

Adventistkirke, døde 9. januar 2023, 86 år gammel. Hun ble født 21. februar 1936 i Morfjord i Hadsel. Hun var skoleflink og ville bli sykepleier, men en barnesykdom gav henne hørselsskade og hindret dette. Ruth fikk jobb ved Stokmarknes sykehus og måtte hver dag ta ferge over fjorden og sykle noen kilometer. Samme reiserute hadde også en ung mann ved navn Karl. Interessen for hverandre startet på første sykkeltur. Da Ruth ble 19 og Karl 21, giftet de seg. Så kom første barn, Anita, til verden. Karl ville skaffe seg en utdanning, og han tok videregående i Bodø mens Ruth arbeidet på Stokmarknes. I 1960 gikk turen til Oslo og farmasistudier for Karl. Ruth fikk jobb som oldfrueassistent ved Nordnorsk student og elevhjem. Etter fullført studium for Karl, bar turen til Hokksund. Der fødte Ruth trillinger. De kom til verden etter 7 måneder i mors liv, men levde kun et par dager. Nedbrutt sa Ruth en dag til Karl: «Går du på jobb i dag, går jeg under.» Karl ble hjemme, og i følgende samtale spurte han: «Ønsker du at vi skal overgi oss til Gud?» «Ja,» sa Ruth, «det er det jeg ønsker». Så bøyde de kne ved salongbordet i stuen og ba til Gud. Så kom sangen: «Å salige stund uten like, han lever, han lever ennu! Han vandrer i seierens rike, min sjel, hvorfor sørger da du?» Pastor Roald Guleng døpte Ruth og Karl i SDA kirken i Drammen. Det var første gang de var til stede i en Adventistkirke.

Straks etter fikk Karl jobb i Bergen. Menighetslivet i kirken i Sigurdsgate var misjonssentrert, og ble av stor betydning både for Ruth og Karl. Karl fikk etter hvert et kall til å arbeide som pastor i Nord-Norge, og Harstad ble første stoppested. Senere tok Karl teologistudier ved Newbold College i England, mens Ruth studerte engelsk og jobbet på skolekjøkkenet.

Tilbake til Norge i 1973, ble Ruth og Karl stasjonert i Kirkenes. I denne tiden kom Kjersti til verden. Fra Kirkenes gikk reisen til Lofoten, Harstad, Helgeland og derfra til Ramfjord. På den tiden ble Ruth utfordret av en litteraturevangelist til å starte kristen bokhandel i Tromsø. Med god hjelp av støttespillere i Tromsø menighet, startet hun «Noahs ark», og Kjersti tegnet logoen. Tre personer ble vunnet for Kristus gjennom «Noahs ark». Ruths elsket Jesus, og det preget hennes evangeliske arbeid i de 20 årene hun var engasjert i offentlige møteserier og utadrettet bibelundervisning.

Hjemmet i Sandnes ble en gjestfri møteplass for flyktninger og andre. Men for ca 2 år siden, sviktet helsa og hun fikk fast plass på Riska boas. Anita og Karl var hos henne da hun stille sovnet inn. Kanskje var det Kjerstis død nylig, som fremskyndet hennes farvel til livet. Undertegnede forrettet ved begravelsen fra Riska kirke, 20. januar 2023. Vi lyser fred over Ruth Helene Martinussens gode minne.

Arne Bredesen

Gunnhild Hansen (født Berntsen), Steigen menighet, ble født på Holmvåg i Steigen 28. januar 1952, og ble lillesøster til Unni og Ove. Far het Konrad og mor Hildur.

Hun fikk polio i ettårs-alderen, og ble lam fra livet og ned. Derfor fikk hun kjenne på det å ikke kunne være med på alt. Men hun var kreativ og løsningsorientert. Etter hvert fikk hun skinner på beina og ble en mester i å ta seg fram.

Gunnhild var oppvokst som adventist, men det var i løpet av årene på Tyrifjord realskole at hun tok sitt eget standpunkt og lot seg døpe. Troen på Jesus forble en viktig del av livet hennes.

Etter realskolen tok hun fotpleier-utdanning. Så fikk hun arbeid som studieveileder på De tusen hjems brevskole i Stavanger. Senere tok hun gymnaset, og så lærerstudiet på Notodden. Hun ble lærer på Rosendal skole, og tilbrakte en tid i Hjertegod stiftelsen, før det bar videre til Roaldsøy i Stavanger som lærer.

Det var i denne tiden Gunnhild og Jan Erik fant hverandre, og den 4. juli 1988 ble de gift. Gunnhild ble hjertevarm stemor til Jan Erik sine sønner, og sammen fikk de datteren Jannie i 1991.. Sammen hadde de lenge drømt om et gårdsbruk der de kunne gjøre noe for barn og ungdom, og da muligheten bød seg i Gunnhilds hjemkommune, Steigen, var valget lett å ta.

Paret fikk et fantastisk omdømme i bygda for sitt ungdomsarbeid. De ble en ressurs også skolen benyttet seg av for å hjelpe ungdom som hadde falt litt utenfor. Mange har gitt uttrykk for takknemlighet for hva Gunnhild betydde i deres liv. Hun var en tydelig kristen, klok, medfølende, raus, oppmuntrende og utrustende. Gunnhild og Jan Erik fikk kulturpriser for sin innsats for ungdom fra både kommunen og fylkeskommunen.

Dessverre begynte Gunnhilds helse å skrante. I tillegg til senvirkninger fra polioen, fikk hun også kreft. Gunnhild var både kunstner og forfatter. Selv om hun var alvorlig syk, klarte hun å fullføre en barnebok med egne akvareller. Hun rakk også å bli bestemor til Miriana.

Hjemmet til Gunnhild og Jan Erik var fylt med gjestfrihet, kjærlighet og omtanke for andre. Gunnhild var takknemlig for den omsorgen hun selv også ble gjenstand for. Sykdommen var imidlertid tøff å bære, og Gunnhild lengtet mot hvile.

Den 29. januar sovnet hun stille inn, og ble begravet fra kapellet i Bogen den 8. februar 2023. Fulgt av familie, venner og bygdefolk ble Gunnhild lagt til hvile. Vi ser frem til å møte Gunnhild igjen når Jesus kommer! Undertegnede forrettet.

Anne-Siri Gustafsson

Herman Jørgensen, eldste medlem i Tyrifjord menighet og Hole kommunes eldste innbygger, sovnet stille inn den 11. februar på Ringerike sykehus, etter et kort sykeleie. Han manglet en drøy måned på å bli 104 år. Han var født i Trondheim og hadde sin oppvekst og skolegang der. Da han var 21 år, kom andre verdenskrig, med mange begrensninger. Mye var forbudt, men det var ikke forbudt å holde religiøse møter, og Herman gikk på møter i Adventistkirken i Trondheim. Der fikk han mye bibelkunnskap og et positivt forhold til Jesus som frelser. Han tok troen på alvor og ble døpt av Ole Jordal i 1944. Han jobbet en periode på Kurbadet i Trondheim, og der traff han Astrid fra Molde som han ble gift med. De feiret freden i 1945 med å forlove seg den 17. mai, og bryllupet stod et år senere, i 1946, også det på selveste 17. mai, i egensydde bryllupsklær. Herman hadde tatt utdannelse innen skredderfaget, og han hadde en periode jobb på Trondhjems konfeksjonsfabrikk. Da det ble spørsmål om fri på sabbaten, måtte arbeidsformannen konsultere fabrikkeieren, den ortodokse jøden Mendelssohn, og han tok en rask og kontant sjefsavgjørelse. ‘’Jørgensen skal ha fri på sabbaten!’’ Troskap, ryddighet og gudsfrykt med nøysomhet preget Hermans liv. Han og Astrid fikk barna Harald og Gunnar, tre barnebarn og tre oldebarn. I 1988 flyttet de til Røyse og har bodd der siden. Herman jobbet noen år som pensjonist på biblioteket på TVS, hvor han hadde god tone med ungdommene der. Astrid døde i 2005, og han var enkemann i 18 år. De siste årene bodde han i omsorgsleilighet på Vik. Ettersom kreftene ble svekket mot slutten, fikk han ikke anledning å komme på menighetens gudstjenester, men han fikk seg nettbrett og fulgte overføringene vi internett. Men 11. februar var det slutt. Han døde mett av dager, takknemlig for et godt liv, og trygg på sin frelse. Det var begravelse fra Hole kirke den 23. februar. Karina Reistad Pettersen og Marika Gourmaud sang duett, og Markus Tähti Dunset var organist. Vi lyser fred over et kjært og godt minne. Reidar Olsen

Ann-Britt Mæland, Tyrifjord menighet, døde på sykehjemmet i Hønefoss 12. januar, etter lengre tids sykdom. Hun ble 84 år gammel.

Ann-Britt ble født 9. mai 1938 i Sundby i Finland som den yngste av 6 søsken. Da hun var 16 år gammel, ble hun døpt og opptatt i Syvendedags Adventistkirken i Finland. Hun kom til Norge for skolegang og utdannelse på begynnelsen av 60-tallet. Først i Tønsberg, og så i Bergen. I Bergen traff hun medstudenten Johannes Mæland. De etablerte et godt forhold som etter hvert resulterte i ekteskap. De fikk barna Kjerstin og Karin, og senere også flotte barnebarn. Familien bodde i flere år i Våler, før de i 1981 kom til Røyse hvor Johannes jobbet som lektor på TVS. Ann-Britt var utdannet innen helsesektoren, og helt til hun ble pensjonist hadde hun jobb på Ringerike Sykehus, en jobb hun passet godt til med sitt vinnende vesen.

Ann-Britt var en sentral person i storfamilien, og både hun og Johannes var flinke til å lage samlende aktiviteter hvor barnebarna elsket å komme på besøk. Familien holdt kontakten med Finland hele tiden, og hver eneste sommer fra de ble gift, var de på ferie i Finland. Etter at de ble pensjonister, flyttet de inn i sitt nye hus i Sundgata i Hønefoss, hvor de hadde en god tid helt til helsen ble så svekket at hun måtte på sykehjem. Det var selvfølgelig ikke det samme som å være hjemme, men Johannes besøkte henne hver eneste dag mens hun var der. Der sovnet hun også inn med Johannes og døtrene hos seg. Johannes holdt henne i hånden, og et godt liv i kjærlighet var over. Begravelsen fant sted fra Hønefoss kirke den 24. januar. Nils Christian Skjauff forrettet, og minnet oss om håpet om oppstandelse og evig liv, og det var vakker solosang av Per Vollestad.

Vi lyser fred over et kjært og godt minne.

May

Anette Tallini

Eva Broberg, Betel menighet, døde den 19. januar, vel 85 år gammel. Hun vokste opp i Oslo med en mor som tilhørte Betel, og hun har gått i menigheten fra hun var barn, bortsett fra to år under krigen da familien hadde flyktet til Sverige. I ung alder ble hun selv døpt og tatt opp i menigheten, og har alltid hatt sin tilhørighet der. Som ung sang hun i Adventkoret, og har hatt ulike verv i menigheten. Helt til det siste var hun vert i inngangspartiet, og det er ikke få som er blitt ønsket velkommen til Betel av henne. I flere år var hun også leder for formiddagstreffet Stikk innom-klubben, og hun var til oppmuntring for alle hun kom i kontakt med.

I flere år var hun plaget av nyresvikt, og hun var avhengig av dialysebehandling flere ganger i uken. Men dette hindret henne ikke i å være aktiv i menigheten. Hun var en mester i å planlegge og koordinere slik at behandlingene kunne gå som normalt. Hun ble gift med Arne Beckhaug og fikk barna Harald og Margrete. Dessverre ble det samlivsbrudd etter noen år, men hun var en tapper person som taklet ulike omstendigheter.

De siste ukene ble plagsomme for henne, og hun ønsket å slippe. Hun sovnet fredfullt inn i døden. At Eva satte dype spor etter seg, og betydde mye for mange, kom til uttrykk i begravelsen fra Betel den 1. februar. Simon Martin og undertegnede forrettet, og det var sang og musikk og gode ord fra familien. Tre av sykepleierne som i lang tid hadde vært med på dialysebehandlingen på sykehuset, sa flotte ord om henne og sang en trio som gjorde dypt inntrykk på de mange som var til stede. Markus Dunseth bidrog også med flott musikk til seremonien. Eva fikk sin grav på Grefsen kirkegård. Vi deler sorgen med hennes flotte familie, og ser fram til oppstandelsen. Fred over hennes gode minne!

Reidar Olsen

Hei på deg!

Vi vil gjerne høre fra deg!

Liker du å tegne eller skrive?

Ta bilder? Har du en hobby?

Fortell gjerne hva du tenker på for tiden! Send til gry.haugen@adranorge.no.

Barnesiden leveres av ADRA.

Møte med Djama

For fire år siden møtte jeg Djama som bor i Niger. Nå har vi møttes igjen. Hvordan går det med henne?

Da jeg møtte Djama første gangen, var hun 13 år. Hun fortalte om livet sitt i Niger. Hun bodde i denne enkle hytta sammen med familien sin, og hun hadde ganske lang vei å gå til skolen.

Niger er et land som ligger langt vest i verdensdelen Afrika. Niger blir ofte forvekslet med Nigeria, men Niger er et eget land sør for den store ørkenen Sahara. I Niger finnes det mange forskjellige språk. Veldig mange mennesker snakker fransk i tillegg til morsmålet sitt.

I Niger bor det 25 millioner mennesker. Niger er et veldig varmt og tørt land. Mange steder er det nesten ørken.

Djama likte veldig godt å gå på skolen. Ingenting måtte komme i veien for det! Selv om det var langt å gå, gikk hun dit med glede hver dag.

Hver dag måtte hun hjelpe til hjemme med å hente ved til bålet for at de skulle kunne koke mat. På hyttetaket lå det en lampe som ble ladet i sola sånn at Djama kunne lese lekser om kvelden.

Djama var flink til mange ting. Her kverner hun korn. Jeg var imponert. Og her henter hun vann.

Men nå var jeg spent. Etter fire år skulle vi møtes igjen! Jeg tenkte frem og tilbake: Hvordan går det med Djama?

Går hun fremdeles på skolen etter alle disse årene?

Her er en film som vi lagde om Djama for fire år siden:

«Jeg vil synge om miskunn og rett.» Salme 101

Velkommen til Skandinavisk seniortreff på Hurdalsjøen Hotell (Skredderbakveien 9, 2090 Hurdal) 25.–30. juli.

Hovedtaler blir

Claes Lundström, leder for Østnorsk distrikt.

Ønsker vegetarisk.

Pris pr person i dobbeltrom pr døgn: Kr 1.300. Pris pr person enkeltrom pr døgn: Kr 1.400.

Påmelding innen 22. april.

Kr. 500 innbetales ved påmelding til Finn Møller Nielsen, tlf. 99249714. E-post: finn.moller.nielsen@hebb.no.

Restbeløpet innbetales senest 1. juni til konto nr. 3000 26 41867.

Eventuell utflukt betales på stevnet.

Tyrifjord videregående skole ligger i naturskjønne omgivelser ved Tyrifjorden i Hole kommune. Hole kommune har ca 5 600 innbyggere. Avstanden til Oslo er ca. 50 km og til Hønefoss ca. 15 km. Sentrum i Hole kommune er Vik som ligger 9 km fra skolen.

Full stilling i elektrofag

Fra 1. august 2023, vil det under forutsetning av styrets godkjenning, være ledig full undervisningsstilling i elektro og datateknologi.

Stillingen vil innebære undervisning innenfor skolens tilbud i elektro og datateknologifag, som omfatter Vg1 Elektro og datateknologi og Vg2 Elenergi og ekom. Søker må ha utdanning med fagbrev som elektriker. Erfaring som elektriker er en fordel.

Det søkes etter personer med initiativ og god evne til samarbeid. Skolen kan tilby et kristent-adventistisk miljø preget av fellesskap og samarbeid.

Undervisningsstillingene er innlemmet i Statens Pensjonskasse, og lønnsplasseringen følger kommunal tariff.

Dersom du ønsker jobben, må du trives sammen med ungdom. Du må være tydelig på hvem du er og hva du vil, samtidig som du har evnen til å samarbeide med kolleger og skolens ledelse.

Tyrifjord videregående skole er en livssynsskole som drives i samarbeid med Syvendedags Adventistkirken. Skolen er på verdensbasis en av over 6000 skoler i samfunnets regi. Tyrifjord videregående skole er en kombinert internat- og dagskole med hele landet som inntaksområde.

De ansatte er forpliktet til å respektere institusjonens særpreg og i sitt arbeid og privatliv være lojale mot og følge de prinsipper Adventistkirken står. Samlivsform kan bli vektlagt. Skolen forventer at ansatte engasjerer seg i sosiale og åndelige aktiviteter på stedet. Skolestyret forbeholder seg retten til å vurdere andre kandidater enn de som søker.

Søknadsfrist: Umiddelbart og senest 14. april.

Ta kontakt med rektor for mer informasjon om lønn, forventninger og arbeidsforhold. Tyrifjord videregående skole, 3530 Røyse. Tlf. 32162600, E-mail: styrkar.dramstad@tyrifjord.vgs.no

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Øyvind Gjengstø

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no

Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Tom Angelsen

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse

Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060

E-post: post@kurbadet.oslo.no

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035

www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222

Rektor: Kjell Aune

www.norskbibelinstitutt.no

ordre@norskbibelinstitutt.no

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 50

Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Studentprogrammet

– Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse

Bankkontonr.: 3000.39.38456

Tyrifjord videregående skole

Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Norsk helse- og avholdsforbund

v/Per de Lange

Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m)

E-post: post@norskavholdsforbund.no

Skogli Helse- og

Rehabiliteringssenter

Fredrik Colletts veg 13

2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00

www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Mosserødhjemmet

Plutos vei 24, 3226 Sandefjord

Telefon: 33 48 81 00

www.mosserod.no.

post@mosserod.no

Syvendedags Adventistkirkens

Seniorforening

Leder: Finn Møller Nielsen

Telefon: 992 49 714

www.sdasenior.no

finn.moller.nielsen@hebb.no

Bankgironr.: 3000 26 41867

SIDEN SIST:

Av Victor Marley

Det fantastiske med raushet er potensialet det har til å forvandle mennesker til det gode. Det forvandler den som mottar raushet, men det forandrer også den som viser raushet. Tenk da hvilken påvirkningskraft en hel menighet har når den er karakterisert av raushet!

Når jeg tenker på raushet, tenker jeg først og fremst på de mennesker som viste meg kjærlighet og tillitt da jeg minst fortjente det. Jeg tenker tilbake, for eksempel, til mine lærere på Stanborough Park skole i England. I en periode var min adferd og innsats temmelig problematisk. Jeg kan nå se at det var en reaksjon på en ustabil familiesituasjon. Som 17 åring hadde ikke jeg verktøy nok til å håndtere situasjonen på en god måte. Det som reddet meg, var lærerne som gikk den ekstra mila, som så meg, ga meg ekstra undervisning, viste meg omsorg og forståelse. Jeg fortjente det absolutt ikke. Det er derfor det gjorde et sånt inntrykk på meg. På grunn av deres handlinger ble en negativ spiral brutt. Jeg ønsket ikke å skuffe dem. Deres raushet ble motivasjon til å skjerpe meg.

raushetens makt til å forandre mennesker. Carl Rogers, for eksempel, kaller dette for «ubetinget, positiv anerkjennelse». Ideen er at terapeutens rolle først og fremst er å møte en klient med empati, tillit og respekt uten fordommer. Terapeuten skal vise at en persons verdi ikke ligger i hva de har gjort, men i hvem de er i seg selv. At en person kan bli møtt som dette, er ofte det første skrittet til å finne fred og helbredelse. Det kan bli helt avgjørende.

Forvandlende raushet

Siden 2014 har DNU hatt raushet som en verdi. Vi har som mål at våre kirker skal være et miljø hvor mennesker kan komme som de er og møte ufortjent tillitt, omsorg og respekt. Dette er raushet. Noen frykter at raushet representerer lavere standarder i menigheten. Men da har vi i en verdslig måte å tenke på – at en person må fortjene det de får. De må nå opp. Vi ser mangel på raushet overalt. Bare ta en tur på sosiale medier. Eller tenk over hvordan unge jenter eller gutter føler at de ikke er gode nok hvis ikke de ser ut som en magasinforside eller presterer som en idrettsstjerne.

Jesus ber oss om å gjøre noe som er vanskeligere. Å vise ufortjent raushet. «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre». (Joh 13,34)

Jeg ser den samme dynamikken i flere mirakler som Jesus gjorde. Ta Sakkeus, for eksempel. Total forvandling. Fra tyveri og lureri til å være et Abrahams barn som ga generøst tilbake. Hva var det som forandret ham? Jo, at Jesus kikket opp i treet og ba om å få komme med ham hjem. Til ham! Av alle mennesker! Jesus så ham, og møtte ham med en raushet som Sakkeus slett ikke fortjente.

Vi kunne nevne flere. Kvinnen som ble dratt foran Jesus og anklaget for å leve i synd (Joh 8), den Samaritanske kvinnen (Joh 4) som hadde hatt fem ektemenn og nå var samboer, Peter som fornektet Jesus tre ganger, men som møtte Jesu kjærlige og tilgivende blikk. Du kan sikkert tenke på flere eksempler. Jesus så mennesker, ikke ut fra hva de hadde gjort, eller de svakheter de hadde eller livssituasjon de hadde havnet i. Nei, Jesus så mennesker som Guds barn, skapt av Gud, i hans bilde. Han så i mennesker den Gud hadde skapt dem til å være.

Moderne psykoterapeuter har også observert

Når Gud øser sin uendelige raushet over oss, hvor mye bør ikke vi være motivert til å dele den videre? Vi er kalt til å være trofaste når vi vitner om han. Slik er trofasthet og raushet knyttet sammen. Jesus sa «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh 13,35).

Det betyr at mirakler kan skje gjennom oss i dag, mirakler lik det Sakkeus fikk oppleve og som forvandlet ham etter møtet med Jesus.

VICTOR MARLEY

«Ubetinget, positiv anerkjennelse»