Jeg vil nok ikke passe inn

Av Yanina Bjeate Catalon

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å begynne på Matteson misjonsskole. «Det er en bra skole», tenkte jeg, men den er ikke noe for meg. Jeg fulgte dem på Instagram, og alt jeg så var smilende elever. Hvert bilde uttrykte fred, glede, takknemlighet – alt det gode. Jeg så på meg selv og sammenlignet meg med dem og tenkte: «Jeg vil nok ikke passe inn».

Nå er jeg elev på Matteson, og det er jeg takknemlig til Gud for. Når jeg ser tilbake, kan jeg se hvordan Gud har holdt sitt løfte i Salme 32,8: «Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye». Han så behovet mitt, og det møtte han ved å lede meg hit!

Her har jeg fått så mange læringsstunder. Jeg har lært å forstå, deretter å bli forstått. Jeg har lært å finne bedre ting å tenke på enn andres feil, og å være tilfreds uansett situasjonen jeg er i. Jeg har også lært å gå til Gud med alt først. Fremfor alt, lært å la Gud fylle begeret mitt. «Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Joh 4,14.

Gud kan kun fylle begeret mitt hvis jeg rekker det ut til ham. Det er på denne måten jeg opplever å kunne samarbeide med Gud. Det fine er at hans kjærlighet ikke bare fyller koppen min opp, men den reparerer koppen som er ødelagt også. Og det som er enda mer fantastisk er at han fyller koppen så full at det renner over til andres kopper også! På denne måten gjør han meg i stand til å elske. Slik opplever jeg at poenget med å motta er å gi; at jeg er elsket for å elske.

Reisen har ikke vært lett, og Gud har heller ikke lovt at veien skal være lett, men Han har lovt å hjelpe oss. «Han sier ikke til oss: «Frykt ikke, for det er ingen farer på din vei». Han sier ikke at han vil ta sine barn ut av en syndig og ond verden, men han viser dem en tilflukt som aldri slår feil». (VTK 147) Slik som David beskrev det i Salmene 32,7, er Gud vårt skjulested. Han vokter oss for trengsel. Med frelses jubel omgir han oss.

Jeg må innrømme at Mattesonskolen ikke er et sted man aldri gråter, opplever konflikter eller kamper. For meg er det mer som et rehabiliteringssenter. Det er et sted der jeg kan vokse, lære å håndtere konflikter, være åpen og sårbar, forståelsesfull og aksepterende. Det er et bønnens sted og et tilbedelsessted. Det er ikke bare en skole. Vi er en familie, og Gud er vår far.