3 | 16. JULI Fugleburet

Fugleburet

Bakgrunnsstoff

2 Mos 14; 2 Mos 15,22-27; 2 Mos 17,1-7; Ordsp 3; Luk 4,1-13; 1 Pet 1,6-9.

Minnevers

Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser (1 Pet 1,6).

I fullt dagslys, og når den hører musikken i andre stemmer, vil ikke burfuglen synge den sangen som dens eier prøver å lære den. Den lærer litt her og der, men aldri en fullstendig melodi. Men mesteren dekker til buret og setter det der fuglen bare kan lytte til den ene sangen den skal synge. I mørket prøver den om og om igjen å synge sangen, til den er innlært. Så tas fuglen frem, og siden kan den alltid synge den sangen i dagslyset. Slik behandler Gud sine barn. Han har en sang å lære oss, og når vi har lært den i lidelsens skygge, kan vi alltid synge den.» – The Ministry of Healing, side 472.

Legg merke til at det er mesteren selv som setter fuglen i mørket.

Det er lett å forstå at Satan påfører smerte, men ville Gud selv aktivt være med på å føre oss inn i smeltedigler hvor vi opplever forvirring eller smerte?

Ukeoversikt

Hvilke eksempler kan du tenke på i Bibelen der Gud selv leder mennesker ut i opplevelser han vet vil inkludere lidelse? Hva tror du var de nye sangene han ville de skulle synge?

TIL DET LOVEDE LAND VIA EN BLINDVEI

«Da farao nærmet seg, så israelittene opp og fikk øye på egypterne som kom etter dem. De ble grepet av stor frykt og ropte til Herren» (2 Mos 14,10).

Har du noen gang blitt ført i en felle eller til en blindvei? Noen ganger er det hyggelig, som når du kommer inn i et rom der venner roper i kor: «Gratulerer med dagen!» Andre ganger er det et ubehagelig sjokk. Det kan ha vært bøller da du gikk på skolen, eller en kollega som stilte deg i et dårlig lys.

Fra israelittene forlot Egypt til de nådde det lovede land, gikk Herren «foran dem, om dagen i en skysøyle for å vise dem veien, om natten i en ildsøyle for å lyse for dem. Slik kunne de gå videre både dag og natt» (2 Mos 13,21). Hele reisen ble ledet av Gud selv. Men legg merke til hvor han førte dem først: til et sted der havet lå foran dem med fjell på hver side og faraos hær rett bak!

Les 2 Mos 14. Hvorfor førte Gud israelittene til et sted hvor han visste at de ville bli skrekkslagne?

Å følge «søylen» garanterer ikke at vi er glade hele tiden. Det kan også bli en tung opplevelse, for opplæring i rettferdighet fører oss til steder som setter vårt svikefulle hjerte på prøve (Jer 17,9). Da er nøkkelen til å vite når vi følger Gud ikke nødvendigvis et fravær av prøvelser eller smerte, men snarere en åpenhet for Guds veiledning og underkastelse under hans ledelse.

Hva lærte israelittene av denne opplevelsen? 2 Mos 14,31

Hvorfor kan det være vanskelig å stole på Gud selv om vi kjenner mange av hans løfter? Fortell om en vanskelig situasjon som du tror Herren førte deg inn i for å lære deg å «tro» på ham og «frykte» ham.

BITTERT VANN

«På Herrens befaling brøt hele Israels menighet opp fra Sin-ørkenen og dro videre fra sted til sted. De slo leir i Refidim, men der fantes det ikke vann så folket kunne få drikke» (2 Mos 17,1).

Vi får kanskje ikke alt vi ønsker oss av Gud, men kunne vi ikke forvente å få alt vi trenger? Ikke det vi tror vi trenger, men det vi virkelig trenger?

Det var én ting israelittene iallfall trengte: vann. Rett etter at Gud førte folket gjennom Rødehavet i skysøylen, fulgte de ham gjennom den varme, vannløse ørkenen i tre dager. Og i ørkenen, der det å finne vann, er så viktig, er det lett å forstå deres fortvilelse. Når skulle de få det vannet de trengte?

Så hvor fører Gud dem? Søylen går til Mara, der det endelig er vann. De må ha vært spent. Men da de smakte vannet, spyttet de det ut fordi det var bittert. «Folket klaget til Moses og sa: ‘Hva skal vi drikke?’» (2 Mos 15,24).

Noen dager senere gjør Gud det igjen. Men denne gangen stopper søylen der det ikke finnes vann i det hele tatt (2 Mos 17,1).

Les 2 Mos 15,22-27 og 2 Mos 17,1-7. Hva åpenbarte Gud om seg selv i Mara og Refidim? Hva burde de ha lært?

Hvilket spørsmål stilte israelittene i Refidim? (2 Mos 17,7). Har du noen gang stilt det samme spørsmålet? Hvorfor? Hvordan hadde du det, og hva lærte du etter at du fikk svaret? Hvor mange ganger må vi få spørsmålet besvart før vi slutter å stille det?

DEN STORE KONFLIKTEN I ØRKENEN

«Fylt av Den hellige ånd vendte Jesus tilbake fra Jordan. Drevet av Ånden ble han ført omkring i ødemarken i førti dager, og han ble fristet av djevelen» (Luk 4,1.2).

Les Luk 4,1-13. Hva kan teksten lære deg om å overvinne fristelser og ikke gi etter for synd?

Fristelser kan være så store fordi de appellerer til ting vi ønsker, og de ser alltid ut til å inntreffe når vi er svakest.

Luk 4 er begynnelsen på historien om da Jesu ble fristet av Satan, og den reiser vanskelige spørsmål. Ved første øyekast ser det ut til at Den hellige ånd leder Jesus ut i fristelse. Men Gud frister oss aldri (Jak 1,13). Han leder oss til digeler for å teste oss. Det som er slående i Luk 4, er at Den hellige ånd kan lede oss til tider med prøvelser som gjør at vi blir utsatt for Satans sterke fristelser. Når vi føler disse fristelsene så sterkt, kan vi misforstå og tro at vi ikke har fulgt Gud riktig. Men det stemmer ikke alltid. «Når vi kommer i prøvende situasjoner, tviler vi på at Guds Ånd har ledet oss. Men det var Ånden som førte Jesus ut i ødemarken for å fristes av djevelen. Når Gud fører oss inn i prøvelse, har han en hensikt med det. Han ønsker at det skal være til gagn for oss. Jesus benyttet aldri Guds løfter som grunn til frivillig å utsette seg for fristelse. Han gav heller ikke opp i fortvilelse når fristelsen kom over ham. Det bør heller ikke vi gjøre.» – Alfa og Omega, bind 4, side 101.

Noen ganger når vi er i digelen, blir vi brent uten å bli renset. Derfor er det en trøst å vite at når vi gir etter under fristelse, kan vi ha håp fordi Jesus sto fast. Siden han bar vår synd og betalte straffen for at vi ikke holdt ut i fristelsen, og fordi han gjennomgikk en smeltedigel som var verre enn vi noen gang vil møte, blir vi ikke forkastet eller forlatt av Gud. Det er håp, selv for den største av alle syndere (1 Tim 1,15).

Hvilke fristelser står du overfor? Be Gud vise deg hvordan du kan følge Jesu eksempel. Husk at du aldri behøver å falle for fristelsen! Husk også at hvis du bukker under, har du en frelser.

EN VARIG ARV

Les 1 Pet 1,6.7. Hva sier Peter her?

Peter skriver til folk som slet med vanskeligheter og ofte følte seg alene. Han skrev til «de utvalgte som lever som fremmede, spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia» (1 Pet 1,1). I dag er dette det vestlige Tyrkia. Noen vers senere skriver Peter at han vet at de «har det tungt i mange slags prøvelser» (1 Pet 1,6).

Hva mener Peter med å si at de er «fremmede» og «spredt»? Hvordan kan det gjøre prøvelsene verre?

Den gang var det å være kristen noe nytt. De troende var få i tallet, og flere steder hvor de var klart i mindretall, ble de ofte i beste fall misforstått, i verste fall forfulgt. Men Peter forsikrer dem om at prøvelsene ikke er tilfeldige eller kaotiske (1 Pet 1,6.7). Sann tro er målet for dem som holder ut i «mange slags prøvelser».

Les 1 Pet 1,6-9. Hvilken forsikring vil Peter gi dem midt i prøvelsene? Og hva betyr dette håpet for oss?

Uansett prøvelser, hva er det i forhold til evigheten som venter de troende når Kristus kommer tilbake? Peters ord til dem er Guds ord til oss, uansett hva vi står overfor. Samme hvor store prøvelsene våre er, må vi ikke miste endemålet av syne, evig liv i en ny himmel og ny jord, uten smerte, lidelse eller død. Med et slikt løfte som er garantert med Jesu død, er det viktig at vi bevarer troen og ber Herren rense oss for alt som vil hindre vår tro.

ILDPRØVER

Det var en ung mann som vi vil kalle Alex. Han hadde hatt en vanskelig ungdom: narkotika, vold, også en tid i fengsel. Men så lærte Alex om Gud og overga seg til Jesus. Han hadde fortsatt problemer og kamper, og ting fra fortiden plaget ham, men han var et nytt menneske i Jesus. Han elsket Gud og prøvde å vise denne kjærligheten ved å holde budene (1 Joh 5,1.2). På et tidspunkt følte Alex at han burde bli pastor. Alt tydet på det. Han svarte på Guds kall, ingen tvil om det.

På college gikk det bra i førstningen. Så gikk det ene etter det andre galt, og livet begynte å gå på tverke. Pengene var i ferd med å ta slutt, en nær venn kom med falske anklager som skadet hans rykte. Dessuten ble han ofte syk. Ingen visste hva det var, men det forstyrret studiene hans så han var redd for at han måtte slutte på skolen. På toppen av det hele var han fristet av narkotika, som var lett tilgjengelig lokalt. Han falt for fristelsen. Alex kunne ikke forstå hvorfor alt dette skjedde når Gud hadde ført ham til denne skolen. Tok han feil i det? Hvis ja, var hele opplevelsen hans med Gud en eneste stor feil? Han begynte å tvile på selv det mest grunnleggende i sin tro.

Tenk deg at Alex kommer til deg og ber om råd. Hva ville du ha sagt? Hvilke erfaringer har du hatt som kan hjelpe ham? Hvilke bibelvers ville du benyttet? Hvor nyttige kan disse versene være i en slik situasjon? Ordsp 3; Jer 29,13; Rom 8,28; 2 Kor 12,9; Hebr 13,5.

Nesten alle som følger Herren, har hatt kriser og blitt fristet til å tvile på hans ledelse. Da er det viktig å holde fast på løftene, minnes hvordan Gud har ledet deg før og be om tro og utholdenhet. Herren svikter ikke. Spørsmålet for oss er: Hvordan kan vi unngå falle for fristelsen til å forlate ham?

TIL ETTERTANKE

Les «Exodus» side 260–269 og «Fra Rødehavet til Sinai» side 270–281 i Alfa og Omega, bind 1. «I fristelsens ødemark» i Alfa og Omega, bind 4, side 88–97.

«Men i gammel tid førte Herren sitt folk til Refidim, og han kan velge å lede oss dit også for å prøve vår troskap. Han fører oss ikke alltid til behagelige steder. Da ville vi bli selvgode og glemme at han er vår hjelper. Han ønsker å manifestere seg for oss og vise oss alt vi har til rådighet, og han tillater at prøvelser og skuffelser kommer i vår vei så vi kan se vår hjelpeløshet og lære å be ham om hjelp. Han kan få kjølende bekker til å strømme fra harde berget. Ikke før vi står ansikt til ansikt med Gud og ser slik vi blir sett og kjenner som vi er kjent, vil vi vite hvor mange byrder han har båret for oss og hvor mange byrder han gladelig ville ha båret hvis vi hadde gitt dem til ham i barnlig tro.» – «Rephidim» i Advent Review and Sabbath Herald, 7. april 1903.

Spørsmål til drøftelse

1. Vi snakker ofte om fristelse som om den gjelder enkeltpersonen, og det er riktig. Men finnes det noen fristelser vi har felles, ting vi kanskje må vokte oss mot som gruppe? Hva kan det være?

2. Spør om noen vil fortelle om noen av de «ubehagelige stedene» de har blitt ført til. Hvorfor var de ubehagelige? Hvis de måtte ha disse opplevelsene på nytt i dag, ville de ha sett annerledes på dem?

3. Vi forstår alle prinsippet med at Gud lar oss bli renset og foredlet ved prøvelser. Men hvordan forstår vi det når prøvelsen ikke ser ut til å ha noen verdi – for eksempel når noen blir drept i en bilulykke? Tenk gjennom mulige svar sammen.

4. Be for hverandre slik at hver enkelt kan få kraft til å tåle prøvelser og være trofast.

5. Kjenner dere noen som kom bort fra veien etter å ha vært utsatt for prøvelser? Hva kan dere i så fall gjøre for å hjelpe denne personen tilbake?

16. juli EN SANG I MITT HJERTE

Gabriela, Bolivia

Gabriela vokste opp i adventistmenigheten i La Paz i Bolivia. Hun var glad i Jesus og ble døpt ni år gammel. Men etter som årene gikk, ble hun fenget av verdslig musikk. Hun likte å synge og ble med i en gruppe. Hun ville bli berømt, og 19 år gammel var hun sikker på at sangen var livet for henne.

Mens hun studerte psykologi, sang hun i flere grupper. Men iblant lurte hun på om hun gjorde en feil, som en gang hun var i en fryktelig trafikkulykke der bare hun ble skadet. Etter at hun var ferdig med studiene, startet hun en ny musikkgruppe sammen med noen venner, og de fikk stor suksess. Hun elsket å feste og bruke penger på luksusgjenstander, men når hun ikke sang eller shoppet, følte hun seg tom innvendig. Livet hadde egentlig ingen mening.

Gabriela hadde ikke helt sluttet å gå i Adventistkirken. En sabbat mens hun hørte på sangen i kirken, fikk hun lyst til å synge for Gud. «Mor ville bli så stolt av datteren sin hvis hun sang i kirken,» tenkte hun. Snart gikk hun fast i kirken. Hun skjønte at hun ønsket å slutte med verdslig musikk, men slet med ønsket om å bli berømt. Hun ba Gud om hjelp.

Så ble alt stengt ned av pandemien. Gabriela kunne ikke opptre lenger. Det var faktisk en stor lettelse. Nå ble det lettere å bryte med den tomme, meningsløse delen av livet. Hun fikk bibelstudier og ble døpt på ny. Det var som om Gud ga henne en ny sjanse til å leve for ham. Ved dåpen ba hun: «Jeg gir deg mitt liv, mine evner og gaver.»

Etter dåpen sang hun til Guds ære på Zoom. Hun begynte også å holde seminarer i psykologi og bibelstudier. Fire mennesker har blitt døpt under pandemien som resultat av hennes innsats.

Til unge som kan bli fristet til å vike av fra stien som fører til Kristus, sier Gabriela: «Kast ikke bort tiden i verden. Alle har gaver og talenter. Du skal bare finne dem og bruke dem til Guds ære.»

En del av offeret 13. sabbat går til en ny kirke i Gabrielas hjemby La Paz i Bolivia. Takk for at du planlegger et godt offer 24. september.

Du finner bilder på Facebook: bit.ly/fb-mq