Linn Ullmann: Nåde

ullmann. nĂĽde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

Side 3

linn ullmann

NĂĽde Roman

forlaget oktober 2002

ullmann. nĂĽde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

Side 5

Til Janna Ullmann (1910 – 1996)

ullmann. nĂĽde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

i / vinduet

Side 7

ullmann. nåde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

Side 9

d a d e n u n g e l eg e n etter mye om og men redegjorde for den nye diagnosen og en smule halvhjertet la ut om hvilke behandlingsvarianter han mente ville være hensiktsmessige, skjønt uten å legge skjul på at elendigheten ville ta livet av min venn Johan Sletten til slutt, lukket Johan øynene og tenkte på Mais hår.

Legen var en lyshåret ung mann som ikke kunne noe for at han hadde store fiolblå øyne som ville kledd en kvinne bedre. Han nevnte ikke døden med et ord. Ordet han brukte var «alarmerende».

– Johan! sa legen og forsøkte å fange den andres blikk. – Hør på meg, er du snill.

Johan likte ikke denne bruken av fornavn.

Dessuten var legens stemme skingrende. Det kunne høres ut som om han aldri helt var kommet ut av stemmeskiftet eller kanskje han ble kastrert som barn av foreldre som håpet at han hadde en fremtid som evnukk, tenkte 9

ullmann. nåde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

Side 10

Johan som ville påpeke dette med fornavn og etternavn, spesielt med tanke på aldersforskjellen. Denne legen var yngre enn Johans egen sønn, som han ikke hadde snakket med på åtte år. Men det handlet ikke bare om dannelse, dette at yngre personer ikke helt uten videre skulle tiltale eldre personer med fornavn,nei, Johan hadde alltid vært opptatt av å holde en viss distanse. All form for intimitet mellom fremmede – for eksempel den uvanen mennesker har med å gi hverandre små omfavnelser i sosiale sammenhenger (eller ikke omfavnelser akkurat, snarere et kinn som så vidt berører et annet kinn) – opplevde han som sjenerende og egentlig respektløs.

Han foretrakk som sagt at man, dersom man ikke var gift med ham, kalte ham Sletten. Ikke Johan. Men Sletten. Og dette hadde han lyst til å si til legen, men våget ikke fordi det virket uklokt å skape en ubehagelig stemning mellom dem nå. Han ville ikke forulempe legen. Det kunne påvirke gangen i samtalen. Legen kunne finne på å si unevnelige ting om Johans tilstand bare fordi han kjente seg forulempet og ikke likte å bli belært om dannelse.

– Jeg hadde håpet på litt andre resultater, fortsatte legen.

– Hm, sa Johan og leverte et smil. – Jeg føler meg jo mye bedre.

10

ullmann. nåde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

Side 11

– Kroppen er av og til svikefull, hvisket legen, kanskje usikker på om begrepet «svikefull kropp» var en anelse i overkant.

– Hm, sa Johan en gang til.

– Ja. Altså, sa legen og vendte seg mot datamaskinen. – Som jeg nevnte, er det en viss grunn til uro.

Nå fulgte en kort monolog der legen redegjorde for resultatene og de praktiske konsekvensene av disse, for eksempel at det ville bli nødvendig med ny behandling, muligens enda en operasjon. Samtidig forsøkte Johan, som bare av og til kom til orde, å overbevise legen om at han faktisk kjente seg bedre og kunne de ikke i hvert fall bli enige om at det var et godt tegn. Selv om kroppen var svikefull, som sagt. Men da legen til slutt uttalte ordet «spredning», nærmest i en bisetning, ga Johan opp å overbevise legen om noe som helst. «Spredning» var et sånt ord han bare hadde gått og ventet på å høre hele sitt voksne liv – ventet på, fryktet og forutsett.

Det er ingen grunn til, selv etter hans død, å legge skjul på at Johan Sletten var en uhelbredelig hypokonder og katastrofist, og at denne scenen – en hypokonders urscene – mellom legen og ham selv hadde utspilt seg i hodet hans igjen og igjen siden han var ung mann. Men i motsetning til urscenene, ømt regissert og uavlatelig redigert i hans eget 11

ullmann. nåde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

Side 12

hode, var den virkelige scenen, det som faktisk skjedde, langt mindre dramatisk enn det Johan kunne ha forutsett i sin fantasi.

– Spredning? sa Johan.

– Det betyr ikke …, sa legen.

– Spredning, sa Johan.

Og legen gjentok at dette ikke nødvendigvis betydde hva det i de aller fleste tilfeller betyr. Det var det han sa, men selvfølgelig ikke på den måten. Det var en sympatisk ung lege som satt ansikt til ansikt med Johan. Han ønsket å gi pasienten tid til å fordøye diagnosen, han satt jo faktisk der og beseglet en annen manns liv, og hadde sikkert lært om empati på medisinstudiet, tenkte Johan.

– Hvor lang tid mener du at jeg …, sa Johan.

– Jeg mener ingenting om akkurat det, svarte legen. – Det der er høyst individuelt og som sagt finnes det gode muligheter.

– Men gjennomsnittlig, avbrøt Johan.

– Hvor lang tid kan en som jeg leve? Rent statistisk?

– Jeg synes ikke …

Johan avbrøt igjen.

– Om det ikke var jeg som satt her, om jeg ikke var meg, om du ikke var deg, om vi var to tilfeldige personer, og du, som altså ikke var deg, ble bedt om å uttale deg på et rent generelt grunnlag … ja, forstår du … hva ville du sagt da?

12

ullmann. nåde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

Side 13

– Som sagt: Jeg har ikke lyst til å gå inn på akkurat det.

Johan slo neven i skrivebordet.

– Tid, mann! Gi meg i det minste ett ærlig svar, gi meg noe å forholde meg til. Gi meg en tid! Skjønner du? Johan stakk uret sitt oppunder legens ansikt. – Jeg vil ha en tid.

Legen trakk seg ikke unna, men møtte Johans blikk.

– Et halvt år, kanskje mer, kanskje mindre, sa han. Og så, etter en pause: – Men som jeg var inne på tidligere … Han fullførte ikke setningen.

Det ble stille. Johan så ned i gulvet,plukket på det høyre øyebrynet sitt, en uvane han hadde hatt siden barndommen og som hadde gitt ansiktet hans et litt skjevt preg i og med at han hadde et buskete bryn over det venstre øyet og et ribbet bryn over det høyre. Han forsøkte å kjenne etter nøyaktig hva han følte.

Legens ord kunne ikke trekkes tilbake, men det var som sagt ord, ikke slag eller kjærtegn, og ord tar lengre tid før de begynner å virke.

Han visste det. Han kjente ingen forskjell ennå, han kjente seg faktisk ganske pigg, han hadde kjent seg pigg en ukes tid nå, piggere enn på lenge. Det var ingenting som hindret ham i å reise seg og forlate legens kontor. Han kunne ta seg en tur ned i byen, nyte vårværet, kanskje stikke innom en bokhandel eller en platebutikk, kjøpe en gave til seg selv eller 13

ullmann. nåde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

Side 14

bare slentre litt omkring og kikke. Ingen hadde overhørt samtalen med legen. Dette kunne holdes hemmelig. Og alt ville være som før. Det ville muntre ham opp å ta en bytur, legens kontor virket varmt og innestengt.

Legen luktet svette, Johan hadde lagt merke til det med én gang han kom inn på kontoret.

Han reiste seg og sa: – Jeg er forvirret, jeg må gå, vi får snakke senere.

Legen nikket.

Og så sa Johan: – Min kone hjelper meg med dette. Mai hjelper meg. Og igjen tenkte han på Mais hår som (og dette var det merkelige) skinte selv når det var mørkt i rommet.

Mai var Johans kone. Hans kone nummer to.

Hans kone nummer én het Alice.

I stressede situasjoner, som den hos legen, tenkte Johan både på sin kone nummer én og på sin kone nummer to.

Han forsøkte å holde fast ved tanken på Mai, men noe inni ham tvang ham til å tenke på Alice. Ja, Alice.

Johan og Alice giftet seg i 1957. Da var Johan tjuefem år og Alice tjueseks. To år senere fikk de sønnen Andreas.

Det var et ulykkelig ekteskap. Mange mennesker beklager seg over sine ulykkelige ekteskap. Mange skriver om sine ulykkelige 14

ullmann. nåde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

Side 15

ekteskap. Ofte forklares et ulykkelig ekteskap med at det har oppstått en stor taushet mellom ektefellene. Dette var imidlertid ikke Johan og Alices problem. Det hadde aldri, ikke på noen måte, oppstått en stor taushet mellom dem. Hadde det enda vært så vel, sa Johan en gang. Ekteskapet mellom Alice og Johan var høylydt. Det fantes ingen stillhet.

Johan hadde ofte tenkt at dersom Alice – etter tjue års samliv med ham – ikke var blitt påkjørt, drept og således målbundet av en svart stasjonsvogn i Frognerveien, så hadde han kjørt på henne selv.

Det var en gang for lenge siden at Alice sto på kanten av en brygge. Hun kunne ikke svømme, hadde aldri lært det som barn, aldri våget etter at to jevnaldrende småpiker dyttet henne i en dam, ikke noe dypt vann, bare smeltet snø i en grøft, og holdt hodet hennes nede til hun, med uante krefter, reiste seg opp og løp. Og nå sto hun der, en voksen kvinne, Johans kone nummer én, på bryggen i solskinnet, og myste mot himmelen.

Han kunne aldri helt forklare hva som fikk ham til å gjøre det, men plutselig la han hånden på ryggen hennes og dyttet. Ikke et lite lett dytt, men et formidabelt prisvinnerdytt som hadde forventet effekt. Alice falt i sjøen med et skrik; mer forbløffet enn redd, la han merke til.

15

ullmann. nåde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

Side 16

Han hoppet etter henne med én gang, og fikk henne på land, uskadd, men skrikende.

– Hvorfor gjorde du det? Er du gal?

Hun gråt og skrek og slo om hverandre.

Kjolen klistret seg til kroppen, det rant fra hår, kinn og øyne, og den høyre skoen hadde hun sparket av seg i vannet. Hun haltet omkring på bryggen, forvirret og bortkommen; hun lignet litt på en halshugget høne, tenkte han med en viss fornøyelse.

Og det var da hun stilte seg foran ham, knyttet neven og bokset ham i øyet.

– h vor for dyttet du me g i va n n e t , johan?

– Jeg … vet ikke. Tilgi meg. Jeg vet ikke hva som … kom over meg.

Han la hånden over øyet. Siden ble det blått, lilla, gult.

Hun ga seg ikke.

– Hvorfor?

– Jeg vet ikke, Alice.

Han forsøkte å tenke klart, forsøkte å komme på noe.

Til slutt sa han: – Jeg tror … jeg tror jeg gjorde det fordi jeg elsker deg.

De ble stående helt stille og se på hverandre.

Han med bare ett øye, riktignok. Så bøyde hun seg og løsnet den venstre skoen fra foten og kastet også den i sjøen. Hun gikk barbeint vekk fra bryggen. Johan ble stående og se 16

ullmann. nåde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

Side 17

etter henne. Da hun snudde seg og ropte på ham, smilte hun.

Han pleide å kalle henne Hesten. For eksempel når hun dumpet skravlende eller skrikende ned i sofaen ved siden av ham.

Hele den tunge kroppen rett ned i sofaen der han satt og ante fred og ingen fare, det var som å ligge på en fredelig strand og plutselig bli overrumplet av en av disse store bølgene som ødelegger hele landsbyer. Eller når hun åpnet munnen og lo og blottet fortennene sine. Det var synet av fortennene som fikk Johan til å tenke på at han var gift med en hest. Dersom han av og til, skjønt det skjedde ikke ofte, støtte på en virkelig hest, ba han denne om tilgivelse. Hester er vakre dyr og har aldri gjort seg fortjent til å bli sammenlignet med hans kone nummer én, mente Johan.

Den gangen hun snudde seg og smilte til ham på bryggen, minnet hun ham ikke om en hest. Det var ikke bare smilet hennes, det var blikket, latteren i blikket, og hvordan den latteren ringlet langt inni hjertet hans. Da tenkte han, og det var mot sin vilje at han tenkte dette, at hun i alle fall var den deiligste kvinnen i verden.

Men så var det dette med pengene. De hadde nesten ingen penger. Hun hadde litt mer enn han. Hun fikk penger av faren sin når de trengte det. Ikke mye, bare nok til å 17

ullmann. nåde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

Side 18

betale noen regninger og kjøpe mat. En gang, etter at de hadde laget og spist en god middag med god vin og god dessert, selvsagt betalt med farens penger, sa hun plutselig til Johan: – Jeg har kjøpt deg. Du er kjøpt og betalt. Vet du det?

Han glemte det aldri.

Da faren gikk ut av tiden og Alice arvet 150 000 kroner, foreslo Johan at de skulle skille seg. Han sa: – Du og Andreas klarer dere uten meg nå. Men hun gjorde seg myk og deilig og sa at penger betyr da ingenting, Johan.

Glem de pengene. Glem alt sammen. Nå lever vi i sus og dus. Du skal få alt du vil ha.

Og så ble hun påkjørt og døde.

Det var mange som sørget over Alice. Hun var opplagt en elsket kvinne, tenkte Johan forundret. Ganske vakker, som sagt. Og ung!

For ung til å dø, sa folk. Det sies jo alltid om mennesker som dør under en viss alder. Er man under syttifem år er man for ung til å dø, er man under førtifem er det en tragedie. En dyp og uforståelig tragedie. Alice var langt under syttifem og ikke så mye over førtifem.

Det var mange som tok Johan i hånden og hvisket at Alices bortgang var en dyp og uforståelig tragedie. Og hver gang det skjedde fikk han en ubendig trang til å skrike at nei det var det ikke! Du forstår ikke! Hun forulempet meg!

18

ullmann. nåde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

Side 19

Den som sørget aller mest over henne var sønnen Andreas.

Den første tiden etter begravelsen forsøkte Johan å nærme seg ham, denne sønderknuste, kvisete og fremmede gutten som kalte ham pappa. De gikk ut og spiste sammen, han avla flere besøk på sønnens hybel, de forsøkte seg til og med på en skitur en søndag ettermiddag.

Og en dag, over biff med bearnaise-saus på Theatercaféen, så sønnen opp på faren og sa: – Pappa!

Johan nikket. Der var det igjen. Et aldri så lite hånlig smil hver gang sønnen uttalte ordet pappa. Han kunne ikke med sikkerhet si hvem av dem det var som smilte hånlig eller hvor det hånlige hadde vist seg første gang, om det var i sønnens smil eller hans eget.

– Pappa, gjentok Andreas.

Johan la bestikket sitt på tallerkenen.

– Er det noe du vil si, Andreas?

Det var alltid sånn. Samtaler om ingenting. Gutten kunne aldri fullføre en setning.

– Jeg vet ikke, svarte Andreas. – Det er det sikkert. Det er noe jeg vil si. Jeg får det bare ikke til.

Da Andreas var barn, var han spinkel som sin far.

Det var noe gjennomsiktig og gebrekkelig over den lille guttekroppen.

19

ullmann. nåde. mat. celeste.

01.10.02

13:12

Side 20

Alice sa en gang at sønnen minnet henne om en amøbe. Kanskje det var det amøbeaktige ved Andreas som gjorde at andre barn ble fristet til å slå ham.

Johan forestilte seg at han ikke hadde hatt særlig hell med menneskene. I hvert fall ikke før han traff sin kone nummer to: Mai. Det var som den sangen. Hun minnet ham om den sangen. Og kanskje skal man ikke blande sanger og forelskelser? Man vet sjelden hva som er hva. Og av og til har jeg lurt på om denne tanken streifet Johan de siste dagene han levde; at han tross alt hadde forvekslet sin egen forelskelse med en sang.

Vem ror i brytande sjö hitåt?

En fröken, herr Flinck,kommer ensam i båt!

Det blåser, nordvästen ger hals!

Vem är den fröken? Hon ror som en man.

Det är Maj på Malö så fager och grann.

Men hör min bedårande vals.

Mai og Johan giftet seg våren 1979, to år etter Alices død. Da var Mai tretti år og Johan førtisju.

Johan ville aldri finne på å sammenligne Mai med en hest eller noe annet dyr for den saks skyld. Om Johan selv fikk beskrive henne, så ville han si at hun var hans nåde.

20