Folket det er meg utdrag

PRESSEEKSEMPLAR



simen ekern

FOLKET, DET ER MEG DEN EUROPEISKE HØYREPOPULISMENS VEKST OG FRAMTID

PRESSEEKSEMPLAR

Kapittel 1

Arven

En eldre mann med lang, blå frakk og grå dress tenner en røyk og ser ned mot politistasjonen i Nanterre. Det er fint utsyn her fra toppen av bakken, men det er ikke så lett å få oversikt likevel.

Byplanleggingen i den eldste forstaden til Paris virker nokså tilfeldig. Det er en blanding av uferdige nybygg der det ikke ser ut som noen har gjort noe på en stund, og eldre, nedslitte bygninger med «til leie»-skilter i vinduene på gateplan. En forsoffen bistro reklamerer med «tradisjonell mat». Det ser ikke ut til å være noen å spørre om veien der inne, så jeg går bort til mannen med sigaretten og spør hvor rettssalen ligger. «Er du journalist?» gjetter han. «Skal du til presidenten? Da sees vi etterpå!» Han peker meg ivrig i riktig retning.

«Presidenten» heter Jean-Marie Le Pen. Han er ikke president for noe som helst, mener de som i dag leder partiet den snart nitti år gamle mannen var med på å starte. Han ble riktignok utnevnt til livsvarig ærespresident da datteren Marine tok over ledelsen av Nasjonal Front i 2011. Der enkelte kan ha håpet at «ærespresident» ville bety «en gammel mann som gleder seg til å få mer tid til å se på utsikten over havet fra sommerhuset i 23

PRESSEEKSEMPLAR

folket, det er meg

Bretagne», hadde Jean-Marie andre planer. Han hadde fortsatt viktige politiske innspill å komme med. Noen måtte jo røske opp litt iblant, ettersom partiet var i ferd med å bli altfor strømlinjeformet under datterens ledelse, slik han så det. Marine Le Pens høyre hånd, det politiske stortalentet Florian Philippot, som er ung, eliteutdannet og homofil, var den verste av alle. Det var han som hadde hovedansvaret for å slipe vekk skarpe kanter fra partiprofilen, var det mange som mente. Om ham var det vel egentlig bare én ting å si, forklarte Jean-Marie Le Pen i et intervju våren 2015: «Man har ikke nødvendigvis rett bare fordi man er en ung dust.»1 Slike utspill var naturligvis irriterende for partiledelsen, men det fantes andre og viktigere grunner til at Jean-Marie Le Pen måtte flyttes lenger vekk fra dagslyset. Marine Le Pen hadde ganske riktig en plan om å modernisere Nasjonal Front, både for å få partiet til å framstå mer spiselig for en bredere velgermasse, og for å tilpasse seg den franske republikkens institusjonelle krav og føringer til et makthavende parti. I dette prosjektet var grunnleggeren i for stor grad en konstant påminnelse om det som hadde vært. Akkurat det var nok uunngåelig, all den stund Jean-­Marie Le Pen så lenge har dominert opinionens oppfatning av hva ­Nasjonal Front er for noe. Kallenavnet hans, Le Menhir, «bauta­ steinen», er hentet fra forhistoriske minnesmerker ved kysten av Bretagne, der Jean-Marie Le Pen vokste opp. Det kan tolkes på forskjellige vis: at han er en naturkraft som tåler vær og vind uten å svekkes, eller at han representerer den franske folkesjelen, uend­ ret av historiens gang. I nettopp denne sammenhengen er det en tredje lesning av bautastein-kallenavnet som gir mest mening: Det er veldig vanskelig å flytte på Jean-Marie Le Pen. Partipatriarken nektet dessuten å tie stille. To medieopptredener ble trukket fram av den nye Nasjonal Front-ledelsen som avgjørende for at de var nødt til å få ham vekk fra partiet. Det første var et intervju med TV-kanalen BFMTV våren 2015. Temaet var 24

PRESSEEKSEMPLAR

arven

Jean-Marie Le Pens beryktede uttalelser om gasskamrene, som han har kalt «en detalj i historien om andre verdenskrig». Programlederen spør om han noen gang har angret på den uttalelsen.

«Absolutt ikke», svarer Le Pen. «Ikke på noe tidspunkt?» «Ikke på noe tidspunkt. For det er slik jeg ser det. I motsatt fall måtte man hevdet at andre verdenskrig er en detalj i historien om gasskamrene.» Svaret er typisk for Le Pen. Han er glad i slike retoriske krumspring, som virker så effektivt i raske debatter. Er det ikke slik, må det være slik. Dermed, mener han, burde det ikke sjokkere noen. Hvis noen vrir og vrenger på ordene hans for å få ham til å framstå som antisemitt, er ikke det hans feil, forklarer han. Programlederen hever stemmen: «Du vil ikke karakterisere drapet på millioner av mennesker som den totale grusomhet?» «Det er mye som er forferdelig i krig, vet du», svarer Le Pen. «En granatsplint som river opp magen din, en bombe som blåser hodet av deg, et kammer som kveler deg, alt det er ganske fælt, det er sant.»2 Noen dager etter TV-intervjuet, mens debatten om Jean-­Marie Le Pens uttalelser fortsatt raste i Frankrike, trykket den høyreekstreme avisen Rivarol et langt intervju med Nasjonal Fronts grunnlegger.3 Her forsvarte han igjen sine ferske uttalelser, samtidig som han løftet fram en annen kontroversiell del av partiarven – forsvaret for det franske Vichy-regimet, som samarbeidet med Hitler under krigen og var ledet av marskalken Philippe Pétain.

Pétain ble dømt til døden for landsforræderi, men fikk dommen omgjort, og døde i fangenskap seks år etter krigens slutt. Mens Maréchal Pétain for mange franskmenn klinger litt som Quisling, fortalte Jean-Marie Le Pen at han «aldri har regnet Maréchal Pétain som en forræder». Enda viktigere: «Jeg har aldri ansett dem som har bevart sin beundring for Pétain, som dårlige franskmenn, eller som folk man ikke kan omgås. Slik jeg ser det, hører de til i Nasjonal Front, akkurat som dem som har forsvart fransk Algerie, eller gaullistene, eller dem som tidligere var kommunister, samt alle andre patrioter som har Frankrike i sitt hjerte.»

25

PRESSEEKSEMPLAR

folket, det er meg

Banalisering av gasskamrene. Forsvar for dømte krigsforbrytere. I prosessen med å «modernisere» partiet har dette vært avgjørende saker å luke vekk for Marine Le Pen. Det visste faren godt, men han fant seg ikke i det. Han mistrivdes i rollen som syvende far i huset. Jean-Marie Le Pen ville fortsatt være nummer én.

Ved den årlige Nasjonal Front-samlingen foran statuen av Jeanne D’Arc like ved Tuileries-hagene i sentrum av Paris noen uker etter de oppsiktsvekkende intervjuene i 2015, sto Marine Le Pen klar til å tale. Faren var plassert på podiet nedenfor, sammen med resten av partiledelsen. «Han er i ferd med å venne seg til å spille en mindre viktig politisk rolle i partiet, ser vi. Han er fratatt mikrofonen ...», sa kommentatoren på en av TV-kanalene som sendte det hele direkte. Men så: «Se her! Han går opp på podiet likevel! For en overraskelse!»

For der kom gamle Le Pen, støttet av to vakter, opp på scenen. Han var kledd i en rød, lang frakk og gliste bredt mens han løftet hendene mot himmelen, som om han var i ferd med å motta VM-pokalen på vegne av det franske fotballandslaget.

Han kikket ikke bort på datteren et sekund. Marine Le Pen så tydelig brydd ut der hun grep tak i de to bøyelige mikrofonene som sto på talerstolen hennes og vendte dem nedover, som for å forsikre seg om at eventuelle skjellsord ikke ville bli formidlet over høyttaleranlegget. Da faren etter noen eviglange sekunder ble geleidet ned igjen, begynte hun å tale, som om ingenting var hendt. Men noe hadde åpenbart skjedd, og talestuntet var bare ett eksempel blant mange. Jean-Marie Le Pen var i ferd med å bli noe mer enn et uromoment. Han var blitt et problem.

I mai 2015 ble Jean-Marie Le Pen suspendert fra sin stilling som ærespresident i partiet og mistet de økonomiske og praktiske fordelene en slik posisjon innebærer. Han klaget på avgjørelsen, og fikk medhold av retten. Noen måneder senere fattet partiledelsen avgjørelsen om å ekskludere ham. Da kan han 26

PRESSEEKSEMPLAR

arven

heller ikke være ærespresident, mente partiet: En mann som er ekskludert, kan vanskelig ha hverken æren eller presidentskapet i behold. Men Jean-Marie Le Pen nektet å gi seg. Som han uttalte i et intervju sensommeren 2016, som sedvanlig med omtalen av seg selv i tredje person: «Det er bare en måte å bli kvitt Le Pen på. Det er å sette en kule i pannen hans.»4 Det er ekstraordinære sikkerhetstiltak i tinghuset i Nanterre denne formiddagen. Sikkerhetsvakter sjekker vesker og tillatelser, mens politiet klargjør rettssalen. På en søyle i foajeen henger en illustrert plakat med anvisninger for hvordan man skal reagere på et terrorangrep. Tips nummer én: «Flykt.» Hvis det ikke er mulig, følger man pilen til tips nummer to: «Gjem deg.»

Jeg rekker ikke å lese resten av rådene så nøye, for der kommer Jean-Marie Le Pens advokat, en høy, staselig mann med kraftig røst. Han er her for å forklare hvorfor hans klient må få medhold i søksmålet sitt, hvorfor det er så hårreisende at Nasjonal Fronts første president nå er ekskludert av sin egen datter.

– Dette er et politisk drap, erklærer advokaten.

Han er tidlig ute og har tid til noen raske uttalelser foran den lange rekken av ventende pressefotografer.

– Vi forventer rettferdighet. Dette er en mann som har gitt 40 år av livet sitt til partiet. Han fortjener bedre, sier han før han går for å skifte til svart kappe.

I sal B i Nanterres tinghus kommer dagslyset inn gjennom et glasstak. Veggene er dekket av beige, avlange fliser. Hvert eneste sete på gitterbenkene med røde puter er opptatt, stort sett av journalister. Noen lojale Le Pen-fans har tatt de siste sitte­ plassene. Jean-Marie Le Pen saksøker partiet for å få moralsk oppreising. Advokaten mener at Le Pens navn og rykte er svertet på grunn av eksklusjonen. Det er pussig å tenke seg at en mann som har vært kjent som «republikkens djevel», og som i årevis har representert selve gullstandarden for et avskyvekkende 27

PRESSEEKSEMPLAR

folket, det er meg

høyreekstremt europeisk parti, skal være så opptatt av ryktet sitt, men advokaten mener det er det som står på spill. I tillegg hevder han ryktet er verdt 2 millioner euro – det er summen Nasjonal Front er saksøkt for.

Det blir helt stille i salen da Jean-Marie Le Pen kommer inn gjennom døren, flankert av to eldre menn. En av dem er han som viste meg veien for litt siden, vi hilser lydløst til hverandre.

Le Pen passerer to politibetjenter og går sakte fram mot første benk. Han lener seg tungt mot den svarte spaserstokken for hvert skritt. Det ser strevsomt ut, både for den store mannen og stokken. Nasjonal Front-kjempen er kledd i beige bukser, ­brune krokodilleskinnsko og mørkeblå blazer med gullknapper.

I jakke­lommen har han et paisley-mønstret tørkle i Frankrikes farger. Det hvite håret, det er fortsatt en hel del igjen, er kjemmet bakover. De smale øynene bak lyse brilleinnfatninger gir ham et særegent reptilaktig blikk – det ser ut som om han alltid er på vakt, klar til å gjøre en brå bevegelse, selv når han humper langsomt fram. Han hilser på en gammel kjenning, en eldre fyr med cap som det står «Chile» på. Kanskje det er et humørfylt vink til alle gangene Jean-Marie Le Pen har hyllet general Pinochets militærdiktatur. De kysser hverandre på kinnet, tre, fire, fem ganger, en hilsen som aldri tar slutt. Så gjør den det likevel, og Jean-Marie Le Pen kommer seg fram til første rad, rett foran der jeg sitter. De enorme gammelmanns-ørene leer på seg da han begynner å dunke stokken i gulvet. Det er takten til et rop på en fotballstadion, eller klappingen før en politiker kommer ut på scenen foran folkehavet. Det virker som han gleder seg til forestillingen.

– Dette er en tragedie i tre akter, sier Jean-Marie Le Pens advokat.

– Det dreier seg om et fadermord, slik vi kjenner det fra Sofokles, eller fra Hamlet. Men dere må ikke tro det bare er det.

Bak denne eksklusjonen ligger også en politisk operasjon. Det 28

PRESSEEKSEMPLAR

arven

er første gang i Frankrike, ja, i verden, så vidt jeg vet, at en æres­ president blir ekskludert. Det er en tragedie!

Med stor patos legger advokaten fram det han mener er de tre aktene. Han hevder at Marine Le Pen og hennes allierte på skammelig vis har forsøkt å presse ut ærespresidenten, først med et eksklusjonsvedtak som ble avvist, så ved å avvikle ærespresident-stillingen, så ved det endelige vedtaket i partistyret. Marine Le Pen «stakk kniven i farens hjerte», som advokaten formulerer det, før han endrer drapsmetaforen for å treffe en annen kroppsdel: «Det var en kamp til døden! Et hode ville falle!» Og de som var for feige til å se Jean-Marie Le Pen i ansiktet, og ikke har turt å stå opp for sine forræderske handlinger, «de flyktet som tyver», tordner advokaten. Alt dette har påført Jean-Marie Le Pen mye smerte, ikke bare på grunn av datteren, men fordi alle i partiet er hans barn, forklarer han.

– Partiet er hans familie! Nasjonal Front er kameratskap.

Alle i partiet har alltid vært amatører – amatører i ordets beste forstand, drevet av entusiasme! I dag er det blitt et kaldt sted for ambisiøse karrierejegere.

Jean-Marie Le Pen sitter helt stille under advokatens innledningsforedrag. Han rører seg ikke før advokaten kommer fram til poenget om hvor latterlig det er at Jean-Maries intervju-­ utsagn våren 2015 skal kunne være årsaken til utvisningen. For både gasskammer-uttalelsen og tankene om marskalk Pétains patriotisme er synspunkter Jean-Marie Le Pen har fremmet flere ganger opp gjennom årene. Advokaten mener det er absurd å se for seg at de var utslagsgivende. Straffen står overhodet ikke i forhold til den påståtte forbrytelsen, mener han.

– De har løyet om hvordan avgjørelsen om å ekskludere Jean-Marie Le Pen ble tatt. Og slike folk vil styre Frankrike?

Det er en skammelig skandale!

Advokaten med den malmfulle røsten setter seg med en mine som minner en hel del om den tidligere franske 29

PRESSEEKSEMPLAR

folket, det er meg

uten­riksministeren Dominique de Villepin, den gangen han sto opp i FNs generalforsamling og fortalte USAs president at Frankrike ikke vil gå til krig i Irak. Etter advokatens tone og fakter å dømme er vi vitne til uttalelser av samme verdenshistoriske betydning. Det er vanskelig å tenke seg at det dramatiske nivået skal kunne overgå advokatens tre tragedie-akter, men det klarer Nasjonal Fronts advokat fint da det er hans tur til å reise seg. Han går rett på Jean-Marie Le Pens uttalelser, for å vise at de faktisk er så skandaløse at de gjelder som eksklusjonsgrunn.

– Min kollega tok hardt i da han snakket om at dette er en historisk prosess! Jeg vet ikke hvilke han da sammenliknet den med, men jeg kan anbefale Nürnbergprosessene! Hadde han satt seg inn i dem, ville han nok hatt større vanskeligheter med å bagatellisere Le Pens uttalelser om holocaust, sier advokaten.

– Gasskamrene som historisk detalj? Ja, dette er nok til å bli ekskludert. Man kan ikke forsvare krigsforbrytelser. Det hjelper ikke at han har gjort det før og er straffet for det i retten flere ganger, fortsetter advokaten før han loser tilhørerne gjennom andre Le Pen-uttalelser.

Hovedpersonen selv virker ikke videre berørt før han blir minnet om hva han har sagt om datteren Marine: «Jeg skammer meg over at hun bærer mitt navn», lyder et sitat. «Ja visst fornekter jeg henne», er et annet. Akkurat da ser Le Pen litt trist ut der han sitter, men han kvikner til igjen da advokaten siterer det han mener er hets mot homofile, som utsagnene om «den unge dusten» Florian Philippot og «homsevennene hans». Det virker som Le Pen synes det er moro å få et gjenhør med akkurat dette.

Det er noe uvirkelig over hele forestillingen. En mann som i sin tid grunnla sitt eget høyreekstreme parti, blir angrepet i retten av det samme partiet for å ha fremmet høyreekstreme standpunkter. Svaret på spørsmålet «Har Jean-Marie Le Pen skandaløse oppfatninger om forskjellige ting?» virker så opplagt, så gitt på forhånd. Er det ikke som å lure på om paven er katolikk?

30