Rohde: Gjengmysteriet, utdrag

HANNE KRISTIN

ROHDE

GJENGMYSTERIET SJUENDE BOK I BLÅLYS-SERIEN

 2022 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design Logo: Trine + Kim designstudio Sats: Dag Brekke akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 Boka er satt med: Sabon 12/18 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 978-82-489-3001-3 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

1 Astrid drar skjerfet over nesa og munnen for å skjerme

seg for vinden. Enda det er mars om noen dager, har

kulda fortsatt et godt tak, og snøen som har blitt våt i sola, ligger som glatt is bortover fortauet. Heldigvis har hun nye vinterstøvler. Borte ved kirken venter Ine og Maya.

– Vi må være ved skolen når Ane kommer, sier Maya.

Ane er jenta de ble kjent med på leirskolen i januar, jenta som ble mobbet så kraftig at hun til slutt bestemte seg for å bytte skole. Og så viste det seg at hun fikk lov til å begynne i klassen deres, siden hun allerede kjente dem litt.

– Hun er sikkert nervøs, sier Ine. – Tenk å ha det så vondt at du ikke orker å gå på den skolen der du bor.

5

– Mange har det sånn, sier Maya. – Jeg har lest om det på nettet, at noen gruer seg så fælt til hver dag at de føler seg tvunget til å flytte.

– Jeg vet, sier Astrid med blikket festet langt framme på veien et sted.

– Hallo, du er så fjern? utbryter Ine. – Har Yusuf ditcha deg?

Astrid kjenner at en klump vokser i halsen. Hun vil helst ikke snakke om det som gnager, men både Ine og Maya har limt øynene sine på henne, og det gjør det ikke spesielt lett.

– Nei da, sier hun. – Jeg er bare litt trøtt, jeg sov dårlig.

– Og hvorfor sov du dårlig?

Ine går nærmere. Pusten hennes lager hvit damp mellom dem. Ine er angrepsspiller på håndballaget i den lokale idrettsforeningen, så det er liksom ingen vei utenom når hun stiller seg opp på denne måten.

– Det er ikke Yusuf, sier Astrid. – Det er mamma.

– Vet dere ikke mer ennå? spør Maya lavt. – Jeg trodde at hun var på vei hjem.

Astrid fanger opp at venninnene hennes veksler et kjapt blikk.

6

– Hun er ikke død, sier hun fort. – Men nå er det sykt lenge siden vi har hørt fra henne, enda vi fikk vite at hun var kommet til konsulatet i Tripoli, og at hun var i en bil som skulle frakte henne ut av Libya, men hun svarer ikke når vi ringer.

– Kanskje de har tatt mobilen hennes.

– Hun ville ringt oss.

Astrid strever litt med å holde stemmen stødig.

Svelger feil og hoster.

– Mamma har ikke vært hjemme siden september, og jeg pleier å lukte på ulljakken hennes, for da er hun på en måte sammen med meg, men nå lukter jakken mer meg enn henne. Og pappa vet ikke noe, han heller, og han blir skikkelig lei seg hver gang jeg spør.

– Så da tør du ikke spørre mer?

De store, brune øynene til Maya ser litt engstelige ut.

– Jo, men jeg tør ikke stille det spørsmålet jeg er mest redd for å vite svaret på.

– Om han er redd for at hun skal dø, sier Ine lavt.

– At hun ikke vil komme hjem, sier Astrid og biter seg i leppa. – Tenk om det er grunnen. At hun ikke savner oss. At hun synes hun hadde det bedre med den familien hun bodde hos lenge, eller har fått seg 7

kjæreste der nede, og at hun har blitt mer glad i den gutten hun behandlet for krigsskader enn hun er i meg, at hun har reist tilbake til den familien vi trodde hun ble reddet fra. At pappa og jeg ikke er viktige lenger.

– Moren din ville aldri gjort noe sånt, sier Maya.

– Moren min har vært mer borte enn hjemme i mange år, sier Astrid hardt. – Er det rart jeg lurer?

– Nei, sier Ine. Enda Ine helt sikkert mener å trøste, føler Astrid seg elendig. Aller helst vil hun at venninnene skulle sagt at hun tenker helt feil, at mamma sikkert er på vei hjem akkurat nå. Og at hun garantert ville ringt om hun hadde mulighet. Men det var ikke det de sa.

De forstod at hun grublet, og selv om det er fint å ha venner som forstår, ville det vært finest akkurat nå med venner som sa at alt kom til å bli bra.

– Nå har Ane sikkert kommet, sier hun, for å slippe å tenke mer på det vonde.

Ine og Maya går på hver sin side av Astrid, og selv om ingen av dem sier stort, føles det som om de støtter henne bare ved å være der. Ved inngangen til skolen står Ane og venter. Det er vanskelig å se på ansiktet hennes hvordan hun har det, kanskje fordi hun har

8

valgt en slags maske for å beskytte seg mot mobberne.

Astrid grøsser.

– Hei, roper de mot henne. – Velkommen til oss!

Ane gjør et forsiktig, lite vink ytterst i den grønne strikkevotten. Hun har lua godt nedover pannen og skjerfet over nesa og munnen.

– Kom med oss, sier Ine. – Vi går sammen inn.

Ane peker på lyktestolpen rett ved, der noen har hengt opp en plakat.

– En liten hund har blitt borte, sier hun. – Den føler seg sikkert fryktelig alene.

– Kanskje den har stukket av? foreslår Maya.

– Det står at den var bundet i hagen der den bor, og at lenka lå igjen, leser Ane. – Tauet er ikke røket, så da kan det virke som om noen har sluppet den løs.

Hunden på bildet heter Ronaldo, en brun og svart yorkshire terrier. Ørene står litt opp, og den ser veldig søt ut.

– Den er så liten at den får plass i en veske, sier Astrid.

– Jeg lurer på om noen har stjålet den, sier Ane. I det samme får Astrid øye på Yusuf som står sammen med Peter og Gabriel nede ved hovedinngangen. Det

9

kiler litt i hjertet, for er det noen som kan få henne til å tro at alt ordner seg, så er det Yusuf.

Idet hun henger fra seg boblejakken og finner fram mattebøkene, ser hun mamma for seg i en bil, og deretter i et digert hus med hage og eksotiske blomster, og en liten gutt som sitter på fanget hennes. Hun smeller bokskapet hardt igjen og tenker på hunden som får plass i en veske. Det er en ganske vemmelig tanke, for noen kan ha tatt den fra familien som eier den, akkurat slik som noen kan ha tatt mamma. Hun dumper ned ved pulten og blunker vekk tårene.

2 Ane blir presentert av læreren, som har ordnet plass til

henne rett foran Astrid, slik Ane ønsket. Ane forteller hvorfor hun begynner hos dem, og det er ganske modig gjort. Likevel klarer ikke Astrid å følge med på alt hun

sier, for på innsiden er det noe som går i stykker for hver dag hun lever uten mamma. Sprekken blir større og større, og det føles som om hjertet har revnet, og at det gror katastrofetanker i alle sprekkene.

– Det er vel ingen som stjeler en hund, utbryter Yusuf i friminuttet da hun viser ham plakaten på telefonstolpen.

– Det er det faktisk, sier Astrid. – Jeg har hørt om hunder som har blitt kidnappet.

– Det er ikke vanlig.

Yusuf stikker hendene dypt i lomma på jakken og glor mot utkanten av skolegården der Peter og Gabriel

11

står sammen med noen gutter fra tiende trinn. Astrid vet ikke vet hvem de er.

– De har blitt så fjerne, sier han.

– Hvordan da?

– Det er ingen hjemme. Jeg trodde vi var kompiser, men de er liksom helt logga ut av alt vi pleide å gjøre.

Astrid stirrer mot gutta, men synes de ser helt vanlige ut. Peter med den lange, lyse luggen som han vipper vekk fra øynene med et lett kast med hodet.

Gabriel med de viltre krøllene og den smittende latteren. Gabriel ler ofte, og det er ingen grenser for hva han kan få seg til å si.

– Ville ikke Gabriel for eksempel sagt noe da Ane ble presentert? sier Yusuf mens han glor uten opphold i retning kameratene.

Når Astrid tenker etter, er det kanskje litt rart at Gabriel var helt stille i timen, men alle kan jo ha en stille dag, liksom.

– Og Peter ville vanligvis gått bort til henne og rukket fram hånda og hilst sånn skikkelig ordentlig, fortsetter han. – Og så ville de spurt meg om jeg vet noe, siden du og jeg er sammen. Men det gjorde de ikke, så jeg er sikker på at det er noe som foregår.

12

Det ser ut som de krangler, tenker hun. Peter holder hendene opp foran seg, som om han nekter for noe eller vil beskytte seg. Men så sier Gabriel et eller annet, og de hun ikke vet hvem er, flirer. Så blir alle sånn passe slacke i bevegelsene, slik Yusuf også er når han er med dem. Astrid stikker armen sin inn i Yusufs. Vet akkurat hvordan det er når noen du trodde var vennene dine, stenger deg ute. Det er helt pyton. Kanskje mener de ikke engang noe vondt, det bare skjer, og så går du der og føler deg helt dritt.

– Ikke bry deg om dem, sier hun. – I morgen er de som før.

– De har vært sånn en stund.

– Hvorfor har du ikke sagt noe?

– Hva skal jeg si?

– At du føler deg alene.

– Jeg har deg.

Hjertet blir varmt og slår et par ekstra harde slag.

Selv om hun ikke kan forestille seg dager uten Ine og Maya, er det noe helt spesielt med Yusuf. Han når inn til henne på sin helt egne måte. Det bare skjer, uten at hun trenger å gjøre eller si noe.

– Hvorfor valgte du meg? spør hun.

– Fordi du er best.

13

De passerer lappen med etterlysningen av den lille hunden.

– Tror du vi har et nytt mysterium å løse? spør hun.

– Det står at tauet hverken var røket eller klippet over, og at karabinkroken lå uskadet på bakken.

– La oss sjekke nærmere etter skolen, foreslår han.

– Så da mener også du at den er stjålet.

Han drar hetten over hodet.

De fletter fingrene i hverandre. Det føles som å bli ladet opp.

Astrid tar på seg yttertøyet etter endt skoledag og kikker bort på Ane. Det er bare de to som står igjen.

Kan det være at Ane hadde håpet på noen å være sammen med etter skoletid? Det tenkte hun ikke på da hun avtalte med Yusuf. Astrid somler litt, for å se hva Ane gjør. Ane somler også. Kanskje det er en vane hun har lagt seg til når alt var vemmelig og umulig.

– Skal vi gå sammen? spør Astrid, siden det virker rart å ikke si noe når det bare er de to igjen.

– Du trenger ikke være barnevakt, svarer Ane. – Det var ikke det jeg mente.

– Jeg er bare litt sliten. Og nå vil jeg helst hjem og slappe av.

14

– Sikker?

– Helt.

– Sees vi i morgen?

– Ja. Ane tusler ut, og Astrid ser etter henne med en viss lettelse, for nå har hun fri til å henge med Yusuf og gjøre det de liker aller best: gå løs på et nytt mysterium.

– Du håper at bikkja er borte, du, gliser Yusuf.

– Gjør jeg vel ikke.

– Bare innrøm det. Det er mange uker siden vi løste leirskolemysteriet, og nå er du sulten på ny etter­ forskning.

Hun ler.

– Ok, da. Litt så. Men jeg vil jo ikke at Ronaldo skal være kidnappet.

Astrid slenger fra seg sekken rett innenfor døra hjemme, før de setter kurs for hagen til Ronaldo og detektivarbeidet. Ifølge Yusuf bor hunden omtrent fem minutter fra der han selv bor. De tar snarveien over gjerdet nederst i hagen og vasser gjennom snø til anklene videre ut i Havnabakken hvor det er fullt av unger som sklir på akebrett.

– Det hadde vært kult å ake her en kveld, sier Yusuf.

15

Han dumper veska med skolebøkene rett innenfor den røde porten hjemme hos ham, før de skynder seg videre. Huset til familien til Ronaldo er gulmalt og ganske stort, med en dobbelgarasje ved siden av inngangsdøra. Inngangspartiet har tydeligvis varmekabler under steinene, for det er bart helt bort til døra. I den ene delen av garasjen står en elbil. På høyre side av huset er det en hekk, og mellom huset og hekken er det tråkket opp en sti i snøen.

– Hagen ligger på baksiden, sier Astrid. – Går det an å gå inn i en annen gate og se inn i hagen derfra?

– Nope.

– Da må vi gå på andres tomt.

– Ja. – Det er jo ikke helt greit, sier Astrid lavt mens hun kikker opp mot vinduene.

Hvem vet om de som eier elbilen, har hjemmekontor, eller om de ikke jobber, eller om de har tatt bussen, eller har gått til jobb.

– Dette er eneste vei inn, sier Yusuf og trekker henne med seg. – Kom.

3 Hun følger etter Yusuf, men tør ikke lenger se mot vinduene som nå virker som digre kikkhull.

– Der er løpestrengen, sier Yusuf og peker.

Mellom takrenna på hjørnet av terrassen og et frukttre midt i hagen er det bundet en snor oppe i lufta. Båndet til Ronaldo henger ned fra snora, slik at han kunne gå mellom terrassen og treet så mye han ville. Nå ligger båndet der, og hunden som brukte det, er borte. Plutselig er hun ikke redd lenger.

– Vi ringer på.

– Hva har du tenkt å si? spør Yusuf.

– At jeg trenger et bilde av hunden, slik at hvis jeg ser den, kan jeg ringe politiet.

– Det kan kanskje funke, men det er jo bilde av ham på plakaten, og det henger lapper vi kan rive av med telefonnummer på alle lyktestolpene.

– Men det er ikke bilde på de små avrivningsbitene.

17

– Du kan jo bare ta bilde av bildet med mob-en.

– La oss håpe at de som eier Ronaldo ikke tenker på det!

Astrid snur på hælen og går med bestemte skritt ut av hagen. I øyekroken synes hun at hun ser noen i stua, noen som har fulgt med dem her inne på fremmed tomt. Da skal de få svar nå. De skal vite at vi er snille.

En dame med et barn på armen åpner. Hun ser spørrende på dem.

– Det gjelder hunden, begynner Astrid.

– Har dere funnet ham?

Som hun ønsker at hun kunne sagt ja!

– Vi lurer på om vi kan få en sånn lapp med et bilde ...

Før hun har snakket ferdig, har kvinnen bøyd seg etter noe rett på innsiden, og hun rekker Astrid en etterlysningsplakat.

– Vi savner ham så forferdelig, sier hun med øynene fulle av tårer.

– Pleier han å være glad i fremmede? spør Yusuf.

– Han elsker mennesker.

– Så han ville blitt med hvem som helst?

18

– Antakelig. Han er jo bare ett år gammel og ennå litt valpete. Derfor torde vi aldri å binde ham utenfor butikker, men vi trodde det var trygt inni hagen.

– Hvis dere finner ham, skal dere få en solid finnerlønn. Bare hjelp oss å finne ham, vær så snill.

– Hun var skikkelig fortvilet, sier Yusuf.

De går en tur på veien rundt tomta der Ronaldo forsvant fra. Det er slik som Yusuf sa, ingen direkte inngang til hagen, bortsett fra den de selv brukte. Men det går så klart an å klatre over gjerdene fra andre nabohager, og de ser at hagen grenser til tre andre tomter.

I krysset mellom Blåsbortveien og Bakkehaugveien oppdager de at to av gutta fra tiende klasse kommer mot dem. Det er de to som pratet med Peter og Gabriel.

De går forbi uten å si noe, likevel er det noe guffent i lufta.

– Jeg må på fotballtrening, sier Yusuf. – Og etterpå må jeg gjøre lekser.

– Vi kan snakkes i kveld og kanskje legge en etterforskningsplan?

Før de skilles, gjør de et raskt søk på internett.

19

– Vet du hvor dyr bikkja er? utbryter han. – Norsk Yorkshire Terrier Klubb skriver at vanlig pris er mellom tjuefem og tjueåtte tusen kroner.

– På etterlysningen står det ti tusen kroner i finnerlønn, sier Astrid.

– Det er sykt mye.

Astrid tusler rolig hjemover.

Det synker i magen da hun tenker på båndet som lå igjen etter Ronaldo. Uansett om han har rømt selv, eller om noen har kidnappet ham, er han borte.

Tankene løper til Rocky, hesten hennes som står på stall i Maridalen. Tenk om han bare plutselig var borte, og de ikke visste hvor han var. Tenk om han hadde løpt løpsk, eller enda verre ... at noen hadde rygget inn til stallen med en hestehenger og tatt ham uten at noen merket det. Om natten for eksempel, når det er mørkt. Det ville vært helt forferdelig. Eller tenk om noen brøt seg inn hjemme og stjal Mosaikk som bare er en kattunge, og som hun fant ute fordi noen hadde kastet henne. Hverken Rocky, Mosaikk eller Ronaldo kan jo ta fram mobilen og fortelle hvor de er.

De er helt avhengige av at mennesker hjelper dem. At

20

snille mennesker bryr seg. Det eneste som betyr noe, er at de man er glad i, kommer hjem. Denne gangen klarer hun ikke å holde tårene tilbake.