Arr: Jørn Lier Horst og Thomas Enger

Jørn Lier Horst & Thomas Enger

ARR

I samme serie: Nullpunkt, 2018 Røykteppe, 2019 Slagside, 2020

ARR © Jørn Lier Horst og Thomas Enger, 2022 © Bonnier Norsk Forlag, 2022 www.bonnierforlag.no

Trykk: ScandBook UAB, Litauen Papir: 60 g Creamy, 2.0 Boken er satt med Sabon 11/15 pkt av eBokNorden AS Omslagsdesign: Henrik Koitzsch, Koitz Animation & Graphics Omslagsfoto: Shutterstock Forfatterfoto: Bjørnar Øvrebø, OiOiOi ISBN 978-82-34705-87-8 ISBN 978-82-525-9312-9 (Bokklubben) Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Bonnier Norsk Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Prolog

Walter Kroos så på klokka.

01.14.

Det var stille i huset.

Moren hadde lagt seg for lenge siden, men han hadde ikke hørt faren komme inn fra snekkerboden. Altså hadde han sovnet der ute, igjen.

Dette var sjansen Walter hadde ventet på.

Nå kunne han gjøre det.

Hatet hadde ligget der lenge.

Etter at de kom hjem fra Norge, hadde det gradvis blitt til stemmer i hodet som ropte – høyere, høyere.

Nå skrek de.

Walter skjøv seg opp fra senga og satte føttene mot det kalde gulvet. Med raske skritt gikk han ut på kjøkkenet og åpnet skuffen der alle knivene lå. Tok ut den skarpeste.

Den var tung i hånden.

Med ett kjentes alt fremmed. Hendene, beina, hjertet.

Som om han hadde tatt bolig i en annen kropp.

Walter tok ikke på seg jakke, selv om det var snø og kaldt ute. Han bare trædde føttene inn i et par utgåtte joggesko. Gummisålene knirket mot det hvite på vei over til boden. Frostrøyken sto som en sky ut av munnen. Stemmene manet ham videre.

Døra til uthuset satt som alltid fastkilt i karmen. I et øyeblikk var Walter redd for at ståket ville vekke faren, men han satt bare der i stolen og sov med haken hvilende mot brystet.

7

Som alltid luktet det sagspon og alkohol i det trange, lille rommet. Men det var en annen duft der inne også, Walter klarte ikke å definere hvilken.

Han lukket ikke døra etter seg, trakk den bare inntil. Ble stående på innsiden i noen øyeblikk og betrakte farens grånende hår, den bulende magen. Klærne var skitne. Skoene fulle av hvitt pussestøv. En stakkarslig utgave av et menneske. Egentlig gjør du ham en tjeneste, tenkte Walter. Det var nesten en grunn til å la det være.

På bordet ved siden av faren lå et fint sandpapir og en nesten ferdig smørkniv, i tillegg til en liten flaske våpenolje.

Det var dét som luktet.

Det hendte at faren tok fram tjenestevåpnene, pusset og oljet dem. Geværet sto like bak ham. Pistolen lå på arbeidsbenken. Walter klemte hardere rundt kniven.

En skyteskade kunne også være selvpåført. Selvmord var en ynkelig sorti. Faren fortjente å bli ydmyket, han som gjennom hele livet hadde vært mann, soldat, stolt og sterk.

Walter tok et skritt forbi ham, men stanset da gulvplankene knirket. Det kom et snøft fra faren. Han gjorde noen bevegelser med munnen, men øynene var fremdeles lukket.

Walter ventet lenge før han rørte seg igjen. La fra seg kniven på arbeidsbenken. Grep i stedet pistolen. Kjente på den.

For noen år siden hadde han spurt om å få prøve den.

Faren hadde bare fnyst av ham og ledd. «Du kommer bare til å skyte deg selv», hadde han sagt.

Walter snudde seg mot faren, løftet pistolen mot ham og la pekefingeren på avtrekkeren.

Rettet den mot hodet hans. Knep igjen det ene øyet og siktet.

Hånden begynte å dirre.

8

Walter presset litt hardere med fingeren, men avtrekker­ mekanismen rikket seg ikke. Han studerte våpenet nærmere.

Skjønte at han måtte avsikre det først. Han ante ikke om våpenet var ladd, men det lå en åpnet boks med patroner på bordet.

Kanskje jævelen faktisk hadde tenkt å ta sitt eget liv, tenkte Walter, og siktet igjen. Tok et skritt nærmere og holdt pistolmunningen nesten helt inntil hodet. Skjegget var svart og grått. Pløsete hud hang i folder under haken.

Walter bet tennene sammen, forsøkte å kontrollere hjertet og skjelvingen i hånden. Presset fingeren hardere mot avtrekkeren og kjente at den begynte å gi etter. Hele kroppen ristet, han skalv på hendene, samtidig som raseriet igjen tok bolig i ham.

I neste øyeblikk åpnet faren øynene.

Han trengte en pause. Han hadde aldri fortalt dette til noen før.

«Og så …?»

Stemmen i den andre enden var utålmodig.

«Og så … smalt det.»

«Du skjøt ham?»

Walter løftet hodet. Ute i korridoren dunket det i en celledør.

«Ja», svarte han.

«Wow», sa hun.

Walter syntes det var en rar ting å si, men kommenterte det ikke.

«Hvordan føltes det?»

«Der og da», sa Walter mens han tenkte. «Litt … rart.

Jeg mener, like før jeg skjøt, så … følte jeg meg –» 9

Han fant ikke de riktige ordene.

«Mektig?» fullførte hun Walter tenkte på det. Mektig var kanskje den rette beskrivelsen.

«Hva skjedde etter det?»

Walter trakk pusten.

«Han bare gled ned fra stolen og havnet i en bylt på gulvet. Øynene var akkurat like åpne som om han fortsatt hadde vært i live. Det var … som om jeg ikke helt kunne tro det jeg hadde gjort. Og smellet … det var jævlig høyt.

Inne i den trange boden … det pep i ørene.»

Han måtte ta en ny pause.

«Hjalp det?» spurte hun.

«Hm?» «Å drepe ham. Ble det bedre etterpå?»

Walter tenkte på hva han skulle si.

«Nei. Det ble ikke stille. I hodet. Men det er ikke sånn at noen snakker til meg, liksom, i det daglige. Det er mer … støy.»

«Du prøvde ikke å få politiet til å tro at han virkelig hadde tatt livet sitt?»

«Nei, jeg brydde meg ikke om noen ting. Tenkte at de bare kunne komme og hente meg. Jeg ville at folk skulle vite hvilken drittsekk Kurt Kroos hadde vært. Jeg fortalte ikke noe om det han hadde gjort mot deg – akkurat dét føltes ikke nødvendig, men –» «Hva mener du?»

«Hm?» «Gjort mot meg, sa du. Hva tenker du på?»

Walter svelget.

«Den sommeren», sa han. «Da du …»

10

Han klarte ikke å fullføre setningen.

Det tok en lang stund før hun sa: «Walter, det var ikke faren din som –» Hun stoppet seg selv.

«Hva mener du?» spurte han.

Da hun fortsatte, steg kvalmen opp fra dypet av magen.

En hard knyttnevne formet seg i brystet.

«Herregud», hørte han i øret. «Trodde du … var det derfor du drepte faren din?»

Walter svarte ikke.

Bare la på.

1

Blix la hodet i hendene, hørte døra til besøksrommet slå igjen.

Over for denne gang.

Skrittene forsvant bortover gangen. Han ventet til det ble stille, så reiste han seg, gikk bort til vinduet og lente pannen mot pleksiglasset. Rommet vendte ut mot bakgården. Det sto et nyplantet tre der, med tynn stamme.

Grått og nesten bladløst. Han lurte på hvor høyt det ville være om tolv år.

Et sted i den store bygningen ble det ropt på et fremmed språk. Mannen holdt på en stund, gjentok det samme. Så ble det stille.

En fugl satte seg på en av de sprikende greinene på treet utenfor. Den skakket på hodet og hoppet over til en annen grein. Ute fra gangen hørtes nye skritt. Rasling med nøkler.

Blix vendte ryggen til vinduet og stilte seg midt i rommet.

Døra gikk opp. Det var Kathrin. En av de unge, usikre.

Hun gikk inn i rommet, kastet et blikk rundt seg for å se etter at alt var som det skulle, så vinket hun Blix med seg.

Han gikk foran, ned i den underjordiske gangen som forbandt avdelingen med resten av fengselet. Føttene subbet langs den slitte linoleumen. Ved hver dør de skulle gjennom, måtte han ta et skritt til side og vente til det ble låst opp. Fem dører i alt.

De andre fangene kikket opp da Blix kom inn. En av dem laget en snøftelyd som skulle minne om gryntingen til en gris. De andre lo og vendte tilbake til kortspillet.

12

«Ikke gå rett på cella, da», ba Kathrin. «Gjør som førstebetjenten sa. Prøv i alle fall en halvtime ute i fellesskapet.»

Blix svarte ikke.

Jakobsen var åpenbart på jobb. Han pleide å ha med seg Aftenposten og legge den ut til de innsatte. Det var lenge siden Blix hadde brydd seg om nyhetsbildet, men å lese dagens avis var omtrent det eneste ved fengselshverdagen som minnet om livet han hadde hatt på utsiden.

Avisa lå på bordet nærmest TV-en. Blix forsøkte å ikke gå i veien for de som fulgte med. Mannen som hadde gryntet da han kom inn, fulgte ham med blikket. Han formet en pistol med hånden og imiterte lyden av skudd. Fire avtrekk i rask rekkefølge. De andre lo og overdøvet lyden fra TV-en. Blix ble stående i et forsøk på å virke uberørt.

Nyhetsankeret rapporterte at tysk politi mobiliserte stort i jakten på en rømt fange som sonet for drapet på sin far, og som nå også hadde slått i hjel sin mor. Blix lot som han fulgte med og ble stående til innslaget var ferdig.

Deretter bøyde han seg etter avisa.

Det skrapte i en stol. Mannen ved nabobordet skjøv seg raskt over mot ham, grep ham rundt håndleddet og holdt fast.

Det ble stille i rommet. Bare reporteren på Nyhetskanalen snakket videre.

Blix senket blikket. På avisforsiden sto det om en bølge av ungdomsran i Oslo. Grepet rundt håndleddet ble strammere.

«Jeg hørte ikke at du spurte», kom det.

Jarl Inge Ree hadde plassert seg selv øverst i hierarkiet og dominerte hverdagen innenfor murene. Ordene ble presset fram, akkurat lavt nok til at ingen av betjentene skulle oppfatte dem.

13

Blix løftet hodet, satte blikket i Rees. Øynene som møtte hans var mørke, uten tegn til å vike. Jarl Inge Ree var fysisk overlegen, men satt i en stol og hadde strukket seg fram for å gripe tak i ham. Blix sto over ham og hadde det beste utgangspunktet. Han kunne enkelt vri seg løs, gripe armen hans med begge hender, rykke ham ut av stolen, få ham ned på gulvet og presse armene opp bak på ryggen, kneet ned i nakken. Han kjente hjertet slå raskere ved tanken.

Konsekvensene – utelukkelse fra fellesskapet eller isolasjon – var ikke viktig for ham. Blix knyttet neven, men slapp den straks opp igjen.

«Beklager», sa han akkurat høyt nok til at bare de rundt spillebordet hørte det.

Jarl Inge Ree slapp sakte taket.

Boliglånsrenten var på vei opp, leste Blix. Det var uansett ikke så interessant. Han lot avisa ligge og gikk til cella.

2

Den sene ettermiddagssolen trengte ned mellom høstskitne bygårder og skinte på menneskene som ventet på bytrikken ved Holbergs plass. Når de en sjelden gang løftet blikket fra mobiltelefonene, skjermet de for øynene og myste mot omgivelsene.

Emma Ramm løp på stedet, usikker på hvordan beina og lungene ville fungere. I går hadde hun kommet nesten helt opp til Blindern, men på det tidspunktet hadde hun ennå ikke spist, og hun hadde heller ikke vært innom et fengsel først.

Blix var blitt tynnere. Blekere. Han hadde mistet litt hår også. Når hun spurte om livet bak murene, hvordan det var å være tidligere politimann blant mange tunge kriminelle, hadde han svart unnvikende. Det eneste hun hadde klart å hale ut av ham, var noe om at en som het Jarl Inge Ree ga ham litt ekstra oppmerksomhet. Men hun kjente ham godt nå, og visste at han bar på bekymringer han ikke ville dele og som han tenkte hun likevel ikke kunne hjelpe ham med.

Besøket preget henne fremdeles. Synet av det sørgmodige ansiktet hans og den tunge stillheten. Hun kunne bare forestille seg hvordan det var for Blix, som måtte bære med seg tapet av datteren i tillegg til dommen for å ha tatt livet av den som drepte henne.

Emma kjente det stikke i brystet.

Hun var ikke uten skyld i det som hadde skjedd, selv om Blix insisterte på det motsatte. Emma følte at hun skyldte 15

ham … ja, hva da, egentlig? Hun skulle ønske det var noe hun kunne gjøre for at livet hans skulle bli bedre. Litt enklere.

Emma fjernet hodetelefonene et lite øyeblikk. Gjennom larmen fra passerende biler kunne hun høre og kjenne den begynnende buldringen i bakken fra den lyseblå trikken som kom glidende opp fra sentrum.

Hun tok på seg hodetelefonene igjen, trakk glidelåsen litt opp i halsen og pustet dypt inn noen ganger. Rettet litt på løpetightsen og sjekket at telefonen satt stramt på overarmen. Trikken stanset. Folk gikk av, folk gikk på.

Emma satte i gang musikken.

All Shall Fail.

Immortals beste album, noen hakk bedre enn Sons of Northern Darkness. Skulle hun trene, var det ingenting som slo norsk black metal. Trikken gled av gårde idet tittel­ sporets intro var over. Gradvis satte den lyseblå kolossen opp farten.

Det samme gjorde Emma.

Hun la seg rett bak, midt i veien, og fulgte trikkens hastighet til den ble for høy og hun sakte så den legge meter på meter mellom dem. Hun visste at hun ikke trengte å ta i så hardt nå i begynnelsen, for det var ikke langt opp til Dalsbergstien. Der ville trikken stanse i minst tjue sekunder, tid nok til at hun enkelt ville klare å ta den igjen.

Hun tenkte på Jarl Inge Ree. Hvem var han, egentlig?

Passasjerene strømmet ut. Emma jogget på stedet til dørene smalt igjen og trikken kjørte videre. Hun konsentrerte seg om å ta riktige steg, om å løpe på forfot og ha minimal kontakt med underlaget. Trikken havnet bak 16

noen biler denne gangen. Det var lett å holde tritt. Rolig gled den igjennom rundkjøringen utenfor Bislett stadion.

Informasjon var makt, tenkte hun. Kanskje hun kunne finne ut noe om Ree? Noe Blix kunne ha nytte av?

Thereses gate var lang, og det gikk oppover. Trikken gled ti meter fra henne, tjue, selv om hun nesten hadde maks fart. Ved inngangen til neste kryss tok hun litt innpå, fikk sju eller kanskje åtte sekunders hvile i Stensgata før ferden fortsatte opp mot Adamstuen. Det var umulig å holde den høye farten over lang avstand. Melkesyren gjorde muskulaturen hardere. Emma begynte å løfte skuldrene så høyt hun kunne for å få mer plass til oksygen i lungene.

Trafikken var heller ikke på hennes side; i krysset ved Ullevålsveien måtte hun stoppe og vente på passerende biler. Hun rakk så vidt å ta igjen trikken før den dro videre opp mot Ullevål sykehus, men hun skjønte at det ikke ville bli noen rekord. Det var ikke den samme spruten i kroppen som dagen før.

Ved John Colletts plass stanset hun og satte hendene på knærne. Pustet hardt mens den tunge firkanten skranglet videre. Nesten ni minutter, registrerte hun på sportsklokka.

Ikke bra nok. Hun snudde og jogget rolig hjem.

Istedenfor å dusje med en gang satte hun seg til ved datamaskinen og gjorde noen søk på Jarl Inge Ree. Fant et bilde av ham i en lokalavis da han fylte 30. En lyslugget mann med tettsittende øyne.

Han var fra Osen, fant hun ut, et lite innlandssted som angivelig var et yndet reisemål for campingturister, norske som utenlandske. Alt Blix hadde fortalt om ham var at han satt inne for drapsforsøk etter å ha slått en mann i hodet med et balltre. I en artikkel om saken sto det at han tidli17

gere var dømt for tre andre tilfeller av vold, deriblant mot en politimann som var med på å pågripe ham utenfor et utested på Grünerløkka. I tillegg hadde han en dom på seg for narkotikaomsetning.

Emma fant tilbake til bursdagsfotoet og gransket det nærmere. Med bildet fulgte en enkel hilsen, bare en konstatering av at han fylte år, med gratulasjoner fra mor, far, Boffa og resten av flokken. Nesten som om de som sto ham nærmest, ikke ville stå fram med fullt navn.

Det var noe med blikket hans hun ikke likte. Som om han hadde noe uoppgjort med fotografen, eller hele verden.

Hun reiste seg og tok av seg de svette treningsklærne.

Før hun skrudde på dusjen, fjernet hun parykken og strøk en hånd over den helt blanke hodeskallen.

Hun måtte finne ut noe mer om Ree. Noe annet.