OFFER
I samme serie: Nullpunkt, 2018 Røykteppe, 2019 Slagside, 2020 Arr, 2022
OFFER
© Jørn Lier Horst og Thomas Enger, 2023 © Bonnier Norsk Forlag, 2023
www.bonnierforlag.no
Trykk: ScandBook UAB, Litauen
Papir: 70 g Creamy, 2.0
Omslagsdesign: Henrik Koitzsch, Koitz Animation & Graphics
Omslagsfoto: Shutterstock
Forfatterfoto: Jarli & Jordan
Omslagsillustrasjon: Nora Oland Høyesen
Boken er satt med Sabon 11/15 pkt av eBokNorden AS
ISBN 978-82-347-1361-3
ISBN 978-82-525-9380-8 (Bokklubben)
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bonnier Norsk Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
FSCEnglishC021394NewMIXPaperLandscapeBlackOnWhite
«All that I am, or hope to be, I owe to my angel mother.»
(Abraham Lincoln)
Månen kastet et matt lys over parkeringsplassen. Et raskt blikk på dashbordet fortalte ham at klokka var fire minutter over halv to.
Han hadde vært her flere ganger etter at han begravde henne, men aldri gått helt inn til der hun lå. Selv om det var mørkt, følte han seg trygg på at han ville finne fram. Han kjente denne skogen.
Det hadde regnet kvelden før.
Rillene under turskoene ville lage dype, markante avtrykk i bakken, men det var derfor han hadde kjøpt et par han visste det fantes mange eksemplarer av i norske hjem. På overkroppen hadde han en grønn regnjakke som ville få ham til å gå i ett med omgivelsene.
Planlegging, tenkte han.
Alfa og omega.
Han hentet sekken fra bagasjerommet. Låste bilen og begynte å gå inn på stien. Luften var kald og rå. På himmelen over ham gled svarte skyer. Fra bakken steg det opp en eim av kjølig forråtnelse. Skrittene hans skremte opp noen fugler som bakset heftig av gårde. Etter noen minutter kjente han den svette hodebunnen under lua. Brillene dugget.
Det hadde ikke vært uten risiko å bære henne innover i skogen. Halve Norge lette etter henne på den tiden. Hun var også mye tyngre enn han trodde. Men det var natt, som nå. Dessuten hadde han planlagt på forhånd.
7
Prolog
Tre netter tidligere hadde han tatt med seg en sammenleggbar metallspade og forsøkt seg fram. På det første potensielle gjemmestedet var det for mye stein og fjellgrunn. På det andre – ikke mulig å komme dypt nok ned i bakken; han ville ikke risikere at rovdyr fikk ferten av henne og gravde henne opp. Først på det tredje forsøket lyktes det ham å finne et egnet sted, som også lå skjult bak trær, busker og bregner. Før han gikk tilbake, skar han inn et merke i det nærmeste treet.
Nå var grana blitt større.
Greinene bredere, kanskje også litt tykkere. Han satte fra seg sekken og tok ut spaden, glad for at det ikke var tele i bakken ennå.
De første spadetakene var de tyngste. Han måtte trenge igjennom et tykt lag med lyng og mose, røtter som strakte seg ut som et rutenett på undersiden. Det tok ham en stund før han endelig kom dypt nok.
Han la fra seg spaden og fortsatte med hendene, ville ikke lage spademerker i plastduken han hadde pakket henne inn i. Hanskene grov seg ned i den fuktige marken. Mer og mer av plasten kom til syne.
Han åpnet jakkelomma og tok ut det sammenbrettede arket, forsiktig, ville ikke risikere å ødelegge det. Like nennsomt åpnet han plasten, lag for lag. Snart lå hun der, fri og eksponert.
Det var en tid for alt, tenkte han.
Og nå var det tid for dette.
Om dagen var skogen mye brukt som turområde. Folk slapp løs kjøterne sine, lot dem få løpe fritt mellom trærne. Gikk det for lenge før hun ble funnet, fikk han heller si ifra selv.
8
Det tok ham bare et snaut minutt, det siste han skulle gjøre. Da han var ferdig, reiste han seg og så seg tilfreds omkring. Over tretoppene gled en sky til side, slik at månen tittet fram og lyste opp gravstedet.
Det var tirsdag morgen. Klokka var kvart over fire.
Han smilte.
Det kom til å bli en fin dag.
Bakken foran ham var gråbrun, med hvite flekker her og der av nedtråkket tyggegummi. Alexander Blix holdt blikket en meter framfor seg mens han gjorde sitt beste for å styre utenom fersk søppel og gammel hundemøkk.
Et plutselig vindkast fikk ham til å trekke jakkeslaget tettere om seg. På himmelen hadde skyene søkt sammen. Det var bare snakk om minutter før de første dråpene ville falle. Da Blix gikk hjemmefra for litt siden, hadde det vært sol.
Oslo, tenkte han.
Sommer det ene sekundet, høst det neste.
Først da Grønlandsleiret 44 dukket opp på venstre side, løftet han blikket og stanset. Utenfor bygningen med de store vinduene sto en kvinne og røyket. Et sted i nærheten ropte noen på et ukjent språk. Gresset i parkområdet nedenfor bygningen var delvis dekket av røde og gule blader. En kortbeint hund pilte tilbake til sin matfar med en pinne mellom tennene.
De var vel ferdig med morgenmøtene nå, tenkte Blix.
Nicolai Wibe sto sannsynligvis ved kaffeautomaten og skrøt av noe han hadde utrettet på treningsrommet i dag tidlig.
Tine Abelvik fnøs kanskje og himlet med øynene, mens Gard Fosse, sjefete som han var, påpekte at de måtte sette i gang med dagens arbeid.
Øynene til Blix ble trukket mot en bil som kom opp fra den underjordiske garasjen like ved. Straks den var ute på veien, ulte det i en sirene. Blålys blinket over husveggene.
11 1
Bilister vek til side. Den uniformerte betjenten i bilens passasjersete kastet et langt blikk etter Blix idet de passerte. Han kunne ikke huske å ha sett henne før.
Han lurte på hva de rykket ut til – om det var et innbrudd, en ulykke, et drap eller hva. Ulende fortsatte bilen mot sentrum, et instrument i byens kakofoniorkester som gradvis mistet sin styrke.
Blix snudde seg mot politihuset igjen. En regndråpe traff ham på kinnbeinet, den fikk raskt selskap av flere. Han trakk opp jakkeermet. Et blikk på armbåndsuret fikk ham til å innse at han var sent ute.
Han snudde.
Fikk øye på en person som gjorde det samme, og som med ett satte opp farten og krysset gaten på skrå uten å snu seg mot trafikken som nærmet seg bakfra. En bilist tutet på ham. Mannen blandet seg med menneskene på den andre siden og fortsatte med raske skritt.
Det var den samme fyren, tenkte Blix.
Den samme mørkegrønne regnjakka, den samme svarte ryggsekken. Blix hadde sett ham i gaten utenfor leiligheten sin, noen ganger sent på kvelden, andre ganger tidlig om morgenen. Han hadde sett ham på butikken også, og en gang – kanskje, han var ikke hundre prosent sikker – i bakgården der han bor.
Blix prøvde å øke farten selv, men skjønte fort at han ikke ville klare å ta ham igjen. Mannen forsvant ned mot T-banestasjonen ved Grønland Torg, og ble borte.
Blix fortsatte mot sentrum, raskere denne gangen; han var ikke så opptatt lenger av hvor han satte føttene. Han snudde seg ofte, hver gang med en fornemmelse av at alle stirret på ham. Men mannen i den grønne regnjakka var ikke en av dem.
Elleve minutter senere stanset Blix utenfor inngangen til Leirfallsgata 11. En elsparkesykkel sto lent inntil veggen. Det regnet lett.
Nølende løftet Blix en pekefinger mot porttelefonen ved siden av døra, men stanset seg selv og tok isteden et skritt tilbake.
Du må ikke, sa han til seg selv. Du kan snu og gå tilbake. Likefullt endte han opp med å finne Krissander Dokkens navn på veggpanelet og presse pekefingeren mot den lysegrønne ringeklokka. Bare et sekund senere duret det i døras låsemekanisme.
Blix tok trappene opp til tredje etasje, der en dør sto på gløtt i den korte korridoren. Forsiktig skjøv han den opp. Innenfor møtte Krissander Dokken ham med en utstrakt hånd og et avmålt smil. I den andre hånden knuget han stokken han lente seg på.
«Kom inn.»
Blix tok av seg skoene og hengte opp den våte jakka. Uten å si noe, viste Dokken ham inn i et rom der to stoler var plassert i god avstand til hverandre med et lite, rundt bord imellom. På bordet sto en vannkaraffel fylt til randen, samt to glass. Opp fra en liten firkantet boks tøt et tynt, hvitt tørkepapir.
Blix satte seg på stolen lengst inn og la det ene beinet over det andre. Et dypt innpust fremprovoserte en skarp smerte i
13 2
brystet. Han prøvde å si til seg selv at han skulle slappe av, men det hadde ingen effekt.
Krissander Dokken tok plass på sin faste stol, plasserte stokken ved siden av og la en notatblokk i fanget. Bak ham, på veggen, hang et velkjent trykk av et Vincent van Gogh-maleri. På gulvet ved siden av en hvitmalt bokreol sto en terracottapotte med en friskgrønn lykkekastanje.
«Så», sa Dokken og rettet litt på de runde brillene som bare så vidt dekket øynene. «Hvordan går det? Hvordan har du hatt det siden sist?»
Dokken snakket sakte med en lys, tørr stemme. Blix visste ikke hva han skulle svare. Han kunne sagt at det fortsatt var som om en usynlig kraft presset ham ned mot lakenet når han våknet om morgenen. At det ikke gikk et minutt av dagen hvor han ikke tenkte på Iselin og på mannen som hadde drept henne. På hva Blix selv hadde gjort etterpå. Tiden i fengsel. Tiden etter at han kom ut.
Isteden sa han:
«Bra», han svelget. «Jeg har vel hatt det … ganske bra.»
«Hva vil det si?»
Dokken så inntrengende på ham.
«Nei», sa Blix og trakk på det. «Jeg vet ikke helt.»
«Hva legger du selv i det å ha det bra?»
Det tok noen øyeblikk før Blix svarte.
«Det er godt spørsmål», sa han. «Jeg vet kanskje ikke helt hva det betyr eller innebærer lenger.»
Det fikk Dokken til å nikke langsomt.
«Hva tenker du må til for at du skal ha det eller få det bedre?»
Blix tenkte. Lenge.
«Jeg vet ikke», sa han. «Jeg har ingen anelse.»
14
«Har du prøvd å meditere ennå?»
Blix ristet på hodet.
«Jeg … har ikke helt kommet i gang med det.»
Det ble stille over bordet en stund.
«Hva har du gjort i løpet av de siste ukene?»
«Ikke så mye, egentlig. Jeg … leser en del. Aviser, bøker. Og så binder jeg … fluer.»
«Du mener … til fluefiske?»
«Ja, det er en gammel hobby jeg har tatt opp igjen.»
«Så fint. Det er jeg glad for å høre. Fisker du mye?»
«Ikke nå lenger. Jeg gjorde det før. I gamle dager.»
«Kanskje du skulle teste de nye fluene dine etter hvert?»
Blix trakk på skuldrene.
«Kanskje.»
Dokken ventet litt, så stilte han sitt neste spørsmål.
«Får du i deg noe mat?»
«Ja, det vil jeg vel si.»
«Får du i deg noe sunn mat?»
Blix tenkte etter.
«Ikke så ofte som jeg burde, sikkert.»
«Vi er hva vi spiser, vet du.»
Dokken prøvde seg med et lite smil. Blix svarte ikke.
«Hvordan er søvnmønsteret ditt?»
«Litt av og på. Som det for så vidt alltid har vært, også mens jeg jobbet.»
Dokken fuktet leppene.
«Går du fortsatt tur om morgenen?»
«Stort sett.»
«Den samme ruta?»
«Ja, det er ikke så store forandringer. Jeg er vel et vanemenneske, jeg som mange andre.»
15
Dokken la fingrene mot hverandre slik at de dannet en trekant.
«Føler du deg fortsatt overvåket, eller at noen følger etter deg?»
Blix hadde glemt at han hadde fortalt Dokken om det forrige gang.
«Nei», svarte han, og kjente samtidig en flamme stige opp til ansiktet. «Det er mange som vet hvem jeg er», la han til. «Etter … alt som har skjedd. Det er alltid noen som kjenner meg igjen når jeg er ute på gaten eller på butikken.»
«Berømmelsens pris», sa Dokken med et tynt smil. «Jeg er glad jeg ikke er kjendis.»
Blix sa ingenting.
«Får du fortsatt like mye post?»
Blix trakk på det.
«Det er kanskje litt mindre nå.»
«Hva slags brev får du?»
«Jeg vet ikke; jeg ser ikke så nøye på det som kommer.»
«Hvorfor ikke?»
Blix tenkte. Han hadde egentlig ikke noe godt svar på det spørsmålet.
«Har du kontakt med noen?» spurte Dokken.
«Emma», sier han. «Emma Ramm. Av og til.»
«Det er ingen gamle kolleger som sender deg meldinger, eller som tar deg med ut på en øl eller noe?»
Blix ristet på hodet.
«Det er ingen du sender meldinger til heller?»
«Nei. Ikke hvis du ser bort ifra Merete. Min ekskone. Men det er bare en gang iblant.»
Dokken stirret framfor seg i noen øyeblikk, som om han hadde falt i dype tanker.
16
«Hva med foreldrene dine?»
Blix så brått opp på ham.
«Hva med dem?»
«Har du dem fortsatt?»
«Hva mener du – om de fremdeles lever?»
«M-hm?»
«Faren min … lever», sa Blix med et tungt sukk. «Mamma døde for lenge siden.»
«Hvor gammel var du da?»
Blix skjøv seg litt opp i stolen. Klødde seg raskt på kinnet med en uventet skarp negl.
«Seksten.»
«Har du noe kontakt med faren din?»
Blix la en hånd på låret og klemte litt på muskulaturen under tekstilet.
«Ikke så mye.»
«Hvorfor det?»
«Han … er på et pleiehjem.»
«Er det til hinder for at du kan ha kontakt med ham?»
Blix så ned og la fingrene inn i hverandre. Svarte ikke.
«Hvorfor er han på pleiehjem?» fortsatte Dokken. «Hvis jeg kan spørre?»
«Han … kan ikke ta vare på seg selv lenger.»
Dokken nikket langsomt.
«Hvor ligger dette hjemmet?»
«Litt utenfor Gjøvik.»
«Er det der du kommer fra?»
«Nesten. Jeg er fra Skreia.»
«Skreia», gjentok Dokken, som om stedet i seg selv var viktig.
«Når var du sist og besøkte ham?»
17
«Det … husker jeg ikke.»
«Var det før eller etter at du ble fengslet?»
«Før», svarte Blix fort.
«Når snakket du med ham sist, da?»
«Det hus–»
Blix stanset seg selv.
«Det er en stund siden nå.»
Blix kunne se at psykologen hadde fått dype rynker i pannen.
«Kanskje du burde ta deg en tur igjen», sa han. «Om ikke for noe annet, så for å –»
«Nei», sa Blix.
Dokken så på ham en stund.
«Hvorfor ikke?»
«Jeg har ikke lyst.»
Det ble stille over bordet en stund.
«Hvordan var forholdet til moren din?»
Blix sukket. «Bra», svarte han. «La oss snakke om noe annet.»
Dokken gransket ham litt til. Satte seg tilbake i stolen og la det ene beinet over det andre.
«La oss gå tilbake til det vi begynte denne timen med», sa han. «Hva som skal til for at du skal få det bedre. Det er jo det vi streber etter, stort sett, alle sammen. Hver dag og hele livet.»
Han trommet fingrene mot notatblokka mens han så ut til å veie sine neste ord.
«Du satt i fengsel, Alexander, i nesten åtte måneder. Men du ble frikjent i lagmannsretten. Nå har du vært en fri mann i litt over to måneder.»
«Det kommer an på hva du mener med fri», innvendte Blix. «Jeg blir jo aldri helt fri fra det som har skjedd, eller det jeg har gjort. Ikke noe av det blir borte noen gang.»
18
«Nei, men sånn er det for alle», sa Dokken. «Vi bærer med oss alt vi har gjort og opplevd i løpet av et kort eller langt liv. Det er en del av oss; vi kan ikke gå tilbake og endre på noe av det. Det er bare du, jeg – vi – som kan gjøre noe med vår egen framtid.»
«Så jeg må bare komme meg over det? Er det dét du sier?»
«Overhodet ikke», sa Dokken, uanfektet av at Blix hadde hevet stemmen. «Det du har opplevd, kommer alltid til å prege deg. Det vi gjør her, er heller ikke å prøve å plastre sårene dine, slik at de skal slutte å blø. Det er heller motsatt; vi åpner dem opp, og så lar vi blodet sildre så lenge det er nødvendig. På sikt skal vi prøve å få kroppen og hjernen din til å lære seg til å la det blø uten at du tenker så altfor mye på det, eller kjenner så altfor mye til smerten.»
«Det høres jo ikke abstrakt ut i det hele tatt», sa Blix ironisk.
«Men det er faktisk ikke abstrakt», sa Dokken. «Det finnes noen helt konkrete teknikker som har vist seg å være veldig effektfulle for folk som sliter med store traumer eller dyp sorg.»
Han ventet til Blix så på ham, og sa: «Har du hørt om EMDR?»
Blix ristet på hodet.
«Det står for Eye Movement Desensitization and Reprocessing. Det er en måte å stimulere hjernen på som kan gjøre det lettere å leve med vonde opplevelser.»
Blix løftet på et øyenbryn.
«Når vi opplever noe traumatisk», sa Dokken og glattet på en fold i den himmelblå skjorta, «så kan vår evne til å bearbeide følelser og minner bli fullstendig satt ut av spill.
19
Det blir for overveldende, rett og slett. Det gjør for vondt. Det vi gjør med EMDR, er å omprogrammere hjernen til å bearbeide stress og traumer uten å aktivere alle de sterke følelsene.»
Blix hørte Dokken gå mer i detalj på akkurat hvordan dette fungerte, men tankene gled tilbake til mannen i den grønne regnjakka.
«Vi kan prøve noe som heter EFT også», sa Dokken etter en stund. «Eller tapping. Som er en annen teknikk. Det er noe du kan gjøre hjemme også, på egen hånd.»
Blix strøk seg over haken, men sa ingenting.
«Du har sagt før», kremtet Dokken, «at det strider mot din egen rettferdighetssans at du ikke sitter i fengsel lenger. Fordi du skjøt og drepte en mann.»
«Det var en hevnaksjon», sa han stille.
«Du hindret ham i å drepe eller skade Emma Ramm.»
«Ja, men jeg var først og fremst opptatt av å straffe ham, ikke redde Emma. Det er dét som er det ærlige svaret.»
Dokken så på ham.
«Jeg burde ikke vært her», sa Blix. «Jeg mener ikke her, spesifikt hos deg. Jeg mener ute. Jeg burde ha sagt ifra og tatt straffen min som alle andre lovbrytere.»
«Og det har du dårlig samvittighet for.»
Blix løftet blikket mot ham.
«Ja.»
Dokken trommet pennen mot notatblokka.
«Men hva så om det var et element av hat, hevn eller straff involvert», sa han. «Hvem ville ikke reagert på samme måte mot en mann som tok livet av ens eget barn?»
Blix så ned. Sa ingenting.
«Det gjør deg ikke til et dårlig menneske.»
20
«Kanskje ikke», sa Blix. «Men det gjør meg til en dårlig politimann.»
«Er det dét som definerer hvem du er?» spurte Dokken. «Hva slags type politimann du engang var?»
Det hadde ikke Blix noe svar på.
«Og en annen ting – ville det gjort livet ditt bedre om du hadde latt ham gå? Om han hadde fått lov til å drepe
Emma Ramm også?»
Blix fortsatte å stirre i gulvet.
«På sett og vis har du egentlig fått en ny sjanse.»
«Ikke egentlig», sa Blix. «Jeg kan aldri jobbe som politimann igjen.»
«Nei, men det går kanskje an å tenke at du har fått friheten i gave. Det har skjedd før i historien, og med adskillig verre mennesker enn deg. Det går an å gjøre noe med den friheten. Den gaven.»
Blix så på ham.
«Som hva da?»
«Det kan ikke jeg gi deg svaret på. Det må du finne ut av selv.»
Igjen ble det stille.
«Kan jeg få lov til å komme med en observasjon?» spurte Dokken etter litt.
Blix løftet blikket mot ham. Ventet.
«Det virker som om du pisker deg selv», sa Dokken. «Først og fremst fordi du ikke klarte å redde datteren din, men også fordi du drepte en mann og nå er fri. Du går tur, til og med, forbi din gamle arbeidsplass – så å si hver dag. På den måten minner du deg selv på hva du har gjort, og hva du ikke har lenger. Det er en veldig brutal ting å gjøre mot seg selv.»
21
Blix svarte ikke.
«Akkurat nå», sa Dokken og renset stemmen, «er ditt eget hode din største fiende, fordi tankene dine går i sirkler. Du kommer deg ikke videre. Du er som en hund som prøver å bite sin egen hale.»
Blix lyttet, men hadde ikke noe å si.
«Men», sa Dokken, «du fortsetter å komme hit, selv etter dine tidligere erfaringer med folk i mitt yrke, og du gjør det frivillig. Det forteller meg at du innerst inne ønsker å få hjelp. At du ønsker å ha det bedre. Det vitner om karakterstyrke. Og jeg vil gjerne hjelpe deg, Alexander. Men da må du la meg få lov til å gjøre det.»
Blix så på klokka på veggen. Dokken fulgte blikket hans.
Det ble stille igjen.
«I psykologien har vi et begrep som kalles self compassion», sa Dokken. «Dårlig norsk, jeg vet det, men det handler om å være snill med seg selv. Anerkjenne at ja, nå har jeg det vondt, men samtidig si at ja, det er helt greit å føle smerte. Det er viktig å ha omsorg med seg selv. Og det er viktig å ikke gjøre det verre enn det trenger å være.»
«Jeg bør altså gå tur et annet sted?»
«Det kan i hvert fall være et fint sted å starte», sa Dokken. «Og, som jeg har sagt før: Skaff deg en hund, hvis du ikke er allergisk. Hunder er fantastiske.»
Dokken brukte de neste minuttene på å dele noen anekdoter om sine egne firbeinte opp igjennom livet, og hvilke berikelser de hadde vært i tunge stunder. Da klokka nærmet seg 11.45, gjorde han tegn til at de skulle avslutte.
Blix reiste seg, svett mellom skulderbladene, glad for at timen var over. Dokken fulgte ham ut i gangen. Etter at Blix hadde tatt på seg den fortsatt våte jakka, sa Dokken:
22
«Ta deg en tur til faren din. Selv om du ikke har lyst. Kanskje han trenger et besøk. Og hvem vet», sa han. «Kanskje du trenger å besøke ham også.»
Blix bøyde seg ned for å stramme skolissene, selv om han akkurat hadde knyttet dem. Da han reiste seg igjen, sa han ingenting.
«Gjør det», sa Dokken. «Plutselig kan det være for sent.»
Blix kneppet igjen jakka og grep dørhåndtaket.
«Takk for i dag», sa Blix, uten å se på ham. «Ha en fortsatt fin dag.»