Kristina Ohlsson: Syndflod

Kristina Ohlsson

Syndflod Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

Originaltittel: Syndafloder Copyright © Kristina Ohlsson 217 Første gang utgitt av Piratförlaget Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018 www.gyldendal.no Published by agreement with Salomonsson Agency Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB, 2018 Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt.

Omslagsdesign: Emma Graves Oversetter Inge Ulrik Gundersen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-50608-4 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Til Annika, en av de aller beste

Dette er en oppdiktet fortelling.

Alle eventuelle likheter med virkeligheten er tilfeldige.

Tre villfarne menn – APRIL 2016

den første mannen: testamentet

A

lle disse beslutningene. I sine siste måneder av livet var det dette han skulle tenke på mest av alt. Alle spørsmål som fortjente et svar, alle svar som i sin tur var beslutninger. Om hvordan han ville leve, om hvordan han ville dø. Og hvilke hemmeligheter han ville dele med andre, og hvor mange han ville ta med seg i graven.

Hun fortjente å få vite det. Det var han helt overbevist om.

Han var imidlertid mindre sikker på om hun virkelig behøvde å få vite hva han hadde holdt skjult i alle de årene han fortsatt var i live. Han trodde forholdet deres ville ha best av at han tiet. Tiden var så knapp, og han hadde så mye igjen å gjøre. For å bruke et forslitt uttrykk: Det var på tide at han betalte gamle synder.

En regnfull formiddag i april satte han seg derfor ved skrivebordet og skrev det viktigste brevet han hadde forfattet i hele sin levetid. Hvert eneste ord måtte velges med omhu, hver setning måtte finslipes til det ytterste. Da han var ferdig, leste han gjennom teksten flere ganger enn han klarte å telle. Til slutt var han fornøyd. Eller ikke fornøyd, mer oppgitt. Bedre enn dette kom det ikke til å bli. Og han ville aldri få vite hvordan hun reagerte når hun fikk greie på hva han hadde gjort. Utmattet reiste han seg opp. Han måtte spise lunsj, hvile, gå en tur. Han måtte komme seg bort. Men plutselig kom angsten og bekymringen over ham.

11

Han satte seg igjen.

En gang til, tenkte han, jeg mĂĽ lese brevet en gang til.

Og sĂĽ gjorde han det.

Elskede, Det har nå gått en stund siden jeg fikk den verste av alle beskjeder. Når du leser dette, er jeg borte. Min dødsdag er bestemt, og datoen er kjent for oss begge. Det er ubegripelig – umulig å ta inn – at jeg sitter her og skriver, og samtidig vet at min tid er utmålt.

Det har den for all del alltid vært, selv om vi mennesker ofte er lettvinte og tror at døden er for andre og ikke oss selv. Som om det fantes et tredje alternativ et sted midt imellom evig liv og evig hvile. Som om man kan komme og gå som man vil gjennom porten som skiller de levende fra de døde. Tro meg, det kan man ikke.

Kanskje jeg ikke fortjener bedre enn dette. Kanskje det til og med er rettferdig at jeg blir revet bort tidligere enn vi begge skulle ønske. Det er derfor jeg skriver dette brevet. Fordi jeg er så redd for at jeg fortjener den døden jeg har foran meg.

Du skjønner, jeg gjorde noe forferdelig dumt for noen år siden.

Husker du da datteren vår var nyfødt og jeg fortsatt var skadet etter bilulykken? Selvfølgelig husker du det, det var en fæl tid. Du husker sikkert også pillene jeg tok, og at vi lo av at de var sterke nok til å slå ut en hest. Gud vet at jeg trengte dem for å fungere i hverdagen, for å vinne tilbake styrken og kroppen. Men det var som du sa – jeg ble ikke klar i hodet og blikket før smertene var borte og jeg hadde frigjort meg fra morfinet.

13

En eneste gang var jeg skjødesløs. En eneste gang. Men det var nok til å ødelegge et annet menneskes liv. Det var en tirsdag. Følgende skjedde: Jeg satte meg i bilen og kjørte til Uppsala for å møte sjefen min i forbindelse med en middag som skulle holdes senere på kvelden. Til tross for at jeg var sykmeldt, til tross for at jeg hadde vanskeligheter med å bevege meg. Og til tross for at sansene mine ikke var klare på grunn av alle pillene. Det har jeg aldri tilgitt meg selv. Jeg skulle ikke kjørt den kvelden. Jeg skulle tatt toget. Men det gjorde jeg altså ikke.

Og jeg kjørte på et annet menneske.

Ja, du leste riktig. Det er forferdelig, og helt jævlig umulig å gjøre ugjort. Lyden da hun fløy opp på panseret, da hodet hennes dunket i frontruta. Og deretter det fullstendig bisarre synet; at hun på mindre enn tre sekunder lå livløs på bakken bak bilen. Jeg husker at jeg stirret i speilet, at jeg ikke kunne skjønne hvordan hun hadde havnet der.

Alt annet skjønte jeg imidlertid altfor godt.

Enten stoppet jeg og tok ansvar for det jeg hadde gjort, og da ville livet være over. Kanskje jeg til og med ville miste deg og barnet vårt. Eller så kjørte jeg videre og lot som ingenting. Jeg så meg rundt, kunne ikke se et menneske. Ingen vitner, bare stillhet. Så jeg valgte det siste. Jeg lot henne ligge igjen der på veien og tenkte at en slik avgjørelse tar man bare én gang, og uten angrerett.

Jeg husker ikke hvilke tanker som fløy gjennom hodet da bilen begynte å rulle, antagelig ikke så mange. Men skyldfølelsen og skammen satte seg i ryggmargen, og siden har det ikke gått en dag hvor jeg ikke har kjempet med minnet om hva jeg gjorde. Avisene skrev selvfølgelig om det, og i smug fulgte jeg med på hvordan det gikk med kvinnen jeg hadde kjørt ned. Hun overlevde nemlig, til min store forundring. Eller overlevde – alt det som en gang var henne, var borte. Vi gjør jo dessverre sånn – redder mennesker for enhver pris.

14

Nå er du antagelig svært sjokkert. Du klandrer meg sikkert for min feighet og lurer på hva faen jeg tenkte på. Meg selv, er vel det korte svaret. Og deg og datteren vår, og senere også sønnen vår. Og slik ble det helt til for noen måneder siden. Du vet, da alt ble annerledes. Da alt raknet og jeg fikk vite noe om min død som jeg aldri kunne ha forestilt meg. Da bestemte jeg meg for at det var på tide å ta ansvar for det grusomme som en gang hadde skjedd. Sone for min forbrytelse.

Og det har jeg gjort. Jeg har prøvd å kompensere offeret mitt.

I hvert fall så langt det lar seg gjøre. I den prosessen er jeg redd jeg har etterlatt meg spor. Det er derfor jeg skriver dette brevet, for jeg tror det er en mulighet for at politiet igjen vil begynne å grave i ulykken jeg forårsaket, og faktisk finne meg. Finne meg og konstatere at jeg er død. Og det er naturligvis ikke sånn du skal få greie på hva jeg har gjort. Du skal få det direkte fra meg.

Jeg kjørte på en ung kvinne og lot henne ligge igjen i veien uten å hjelpe henne. Det er flere enn meg som har gjort lignende ting, oppført seg som en idiot og stukket fra sitt ansvar. Jeg vil ikke at du skal huske meg sånn, som en som stakk av. Derfor vil jeg fortelle at jeg er annerledes enn andre som stikker av. Jeg prøver nemlig å ta ansvar, til tross for alle årene som har gått. Som en forfatter en gang sa: Jeg retter opp i alt.

Jeg er redd jeg ikke kan gjøre mer enn det.

Elsker deg over alt.

den andre mannen: huset

S

amtidig med at mannen som visste når han skulle dø undertegnet sin skriftlige tilståelse, sto en annen mann og betraktet et hus som egentlig snarere kunne kalles en hemmelighet. Himmelen var høy og luften kald, og den kilte i pusterøret. Aprilværet var skiftende. Dette skulle bli bra. Veldig bra. Huset var bygd av hender som var så diskré at nesten ingen visste at det eksisterte. Nesten ingen. Det var godt nok for mannen, som snudde seg mot kvinnen som sto ved siden av ham.

– Kan jeg få se hvordan det ser ut innvendig også? sa han.

– Selvfølgelig, sa hun.

Mannen så seg rundt. Tomten rundt huset var sjenerøs, og der tomten sluttet, åpnet det seg en mindre eng. Bortenfor var det bare skog så langt øyet rakk.

Perfekt, tenkte han.

Kvinnen låste opp ytterdøra og holdt den åpen for ham.

– Huset ble bygd for snaut fem år siden. Det er ikke noe kriminelt ved oppføringen, men vi var veldig nøye med at så lite som mulig av byggingen skulle bli kjent. Huset er ikke tilknyttet kommunalt vann og avløp. Vi har boret egen brønn og bruker toalett med egen septiktank, som vi tømmer selv. Og så har vi egen strømforsyning. Vi har vår egen generator, et dieselaggregat.

16

– Jeg forstår, sa mannen, selv om han egentlig ikke gjorde det i det hele tatt.

Tenk at det kunne finnes steder som dette. Det forbløffet ham. Dessuten følte han seg ikke så rent lite naiv. Var det slik det føltes når tiden løp fra en? Eller var det rett og slett sånn at dette huset var en konsekvens av et samfunn som bare ble kaldere og kaldere? Han visste jo hvem byggherrene bak prosjektet var, visste hvordan deres historie hadde sett ut.

Da han gikk inn i huset, kjente han på ytterdøra. Den var tykkere enn en vanlig dør, veide tilsynelatende et tonn.

Kvinnen ble fornøyd.

– Både vinduer og dører skal tåle å bli beskutt, sa hun. Glasset er spesialbestilt fra en leverandør i Tyskland, og har en bruddstyrke som skal tåle opptil et titalls slag med hammer eller annen redskap før de gir etter.

– Det høres ut som vinduene i Det ovale kontor, sa mannen.

Følgesvennen hans lo.

– Vi hadde faktisk Det hvite hus i tankene da vi tegnet denne bunkeren. Jeg syns vi kom ganske nær.

Mannen hevet et øyenbryn?

– Bunkeren?

– Så ingen skal glemme at det ikke er et vanlig hus.

Han gikk målløs fra rom til rom. Pulsen økte, han hadde ikke i sin villeste fantasi kunnet forestille seg at det fantes en så enkel løsning på problemet hans. Huset var perfekt, verken mer eller mindre.

– Hvor lenge kan jeg leie det? sa han.

Han greide ikke skjule at stemmen var blitt hes.

– Det er ledig i minst et halvt år. Tror du det er tilstrekkelig?

Han ble uventet skeptisk.

– Jeg vet ikke, sa han. Du skjønner, jeg trenger ikke huset 17

umiddelbart, men først lenger utpå våren. Når datteren min kommer hjem fra utenlandsoppholdet sitt.

Kvinnen la en hånd på skulderen hans.

– Jeg hørte hva du var blitt utsatt for, sa hun. En grusom historie.

Solen skinte inn gjennom et av vinduene. Man kunne tydelig se hvordan lysstyrken ble påvirket av tykkelsen på glasset.

– Ja, sa mannen som skulle leie huset. Det er en grusom historie. Men mer for datteren min og hennes familie enn for meg. Det hadde vært fantastisk om de endelig kunne få et fristed. Jeg mener, de kan jo ikke skjule seg utenlands for alltid.

Kvinnen strakte på seg.

– Det får de garantert her, sa hun. Her kan ingen finne dem.

Så hvis situasjonen deres ikke har forandret seg til de kommer hjem …

– Det vil den ikke ha gjort.

– … så er de velkomne her.

Mannen som skulle leie huset, unte seg et smil.

– Utmerket, sa han. Utmerket.

den tredje mannen: tomheten

O

g så var det den tredje mannen. Han som verken følte behov for å bekjenne sine synder eller finne et fristed til noen som sto ham nær. Mannen som hadde mistet så mye at han ikke lenger var seg selv lik.

Han satt på kontoret sitt og stirret taust i veggen. Han reagerte ikke da sjefen gikk forbi døra og stoppet midt i et steg.

– Men sitter du her? sa han. Jeg trodde du hadde fri.

Det var tydelig at han ikke likte det han så. Og fri var ikke det rette ordet i denne sammenhengen.

– Jeg hadde noe jeg var nødt til å ordne.

Sjefen ble stående.

– Vet du, jeg merker at du ikke har det så bra, sa han.

Stemmen var mild og velviljen var stor.

– Det går bra, jeg vil bare ikke være hjemme hele tiden.

Sjefen hans kremtet forlegent.

– Du trenger en pause, du fungerer ikke her for øyeblikket.

– Unnskyld?

Sjefen så brydd ut. Mer enn brydd.

– Det funker ikke at du blir irritert på alt og alle, sa han dempet. Holdningen din, ubalansen, dette går ikke lenger. Det var derfor vi kom på dette med sykmelding.

Det ble stille.

19

Så var det sagt. Det han hadde ventet på så lenge. Han var ikke velkommen, han fikk ikke være her.

– Gå, sa han. Gå. Jeg ville ikke ha noen jævla sykmelding.

Sjefen kremtet og tok et skritt bakover, men ikke mer.

– Jeg vil at du forlater oss allerede i dag, sa han. Jeg har gitt deg flere sjanser enn du fortjener.

Sjefen gikk av gårde med nølende skritt. Mannen visste at han ville få være i fred nå. Ikke en jævel torde å nærme seg en mann i sorg, og absolutt ikke en mann som dessuten var krenket. Ingen av kameratene hans, ingen av kollegaene. For de visste ikke hva de skulle si. Han klandret dem ikke for det, han hadde selv vanskelig for å sette ord på det han nå gjennomgikk.

Og hvor vanskelig måtte det da ikke være for andre?

Timene gikk altfor sakte. Han ble sittende og stirre i veggen. Det var sånn han så ut når han tenkte. Sjefen hadde bedt ham gå på dagen, men ikke gitt ham noe klokkeslett. En idé var i ferd med å ta form, og han ville utvikle den i stillhet. Han hadde slurvet med mye, men dette bare måtte bli riktig. Ikke bare for hans egen del, men for så mange andre. Alle dem som ikke evnet å gi seg selv oppreisning, alle dem som var overlatt til seg selv.

Tid var blitt noe han hadde både for mye og for lite av.

Akkurat denne dagen var det for mye. Men kvelden ville omsider komme, og da måtte han gå hjem. Hjem til det som ble kalt livet, hjem til det som føltes så tomt, så ødelagt.

Det kan aldri bli bra igjen, tenkte han. Men jeg kan gjøre det bedre.

Og så reiste han seg og forlot kontoret sitt.