Musikkmysteriet
Martin Widmark Helena Willis Oversatt av Nina Aspen
i og r seg e l er l i p s ut eby, d l l e a n V e Bøk kirka byen n lille randre og e d t rund r hve . enne j k e i byen t t s d e i l f de står m aja e og M te s s a L ene et li river erson d p g d e o v . Ho ater amer å sammen k e s s r a er kl tivby detek
Personene:
Politimesteren
Lasse
Maja
ERROL WIIKING Piano og keyboard
PAUL STERLING Elbass
Medlemmene i bandet
ERROLS
NADJA RA-KADAM Trommer
SMÅ E D SEN TAS TER FOT
kapittel 1
Med skjelvende hender
-H
ør her, sier Presten. Lasse og Maja er på Kafé Panini & Bernard. Ved et av bordene sitter Presten og leser samlede dikt av Ronny Hazelwood. Presten leser nå et av diktene høyt: – Små tassende føtter – deilig musikk for en som er gammel og trøtter. – Søtt, sier Sara Bernard bak disken. – Selv om det ikke rimer helt. Dino Panini pusser kaffemaskinen så den skinner.
– Jeg tror det handler om Jesus, sier Presten. – Han har nok små føtter. Lasse ber om å få låne boka av Presten. På baksiden er det et bilde av Ronny Hazelwood. – Men det er vel ikke sånn Ronny ser ut? sier Maja. – Ikke nå lenger, ler Lasse. – Det er et gammelt fotografi. Forfattere gjør sånn av og til.
– Nja, sier Sara til Presten. – Jeg tror diktene handler om barn. – Men Ronny har jo ingen barn? protesterer Presten. – Nei, nettopp, sier Sara. – Diktene handler nok om at han savner barn. Nå ser Sara på Dino, som smiler kjærlig tilbake. Presten leser et nytt dikt: – Jeg synes jeg hører latter, atter og atter. Det er noe jeg beskatter. – Nå rimer det bedre, sier Sara. – Men nå må det handle om Jesus, sier Presten. – Han ler jo og er veldig morsom. Og snill. Maja skal akkurat til å si at hun tror at dette diktet også handler om at Ronny savner barn. Men da flyr kafédøra opp.
17
Først inn er journalisten i Valleby Blad, Sigge Jansson. Så kommer tre personer til inn på rekke og rad. Sara Bernard blir helt blek. Hun holder seg fast i disken og stirrer måpende på gjestene.
Dino ser ikke ut til å reagere. Sigge Jansson sier hei til Lasse, Maja og Presten. Presten gjør korsets tegn.
– Hei på dere, Sara og Dino, sier Sigge. – Kan vi få litt kaffe og boller? Jeg skal gjøre et intervju, skjønner dere. – Me…, me…, men, stammer Sara. – Hvem er de? hvisker Maja til Lasse mens hun holder hånden foran munnen. – Aner ikke, hvisker Lasse tilbake. Sigge Jansson ler av Saras reaksjon. – Nå ble du visst forundret, sier han. – Skal de drikke kaffe her hos oss? hvisker Sara. – De skal ha en konsert på hotellet i kveld, forklarer Sigge. – Så jeg hadde tenkt å intervjue dem for Valleby Blad. – Å, sier Sara og bærer kaffe og boller med skjelvende hender bort til bordet som de nye gjestene har satt seg ved.
20
– Du kan få autografen min etter konserten i kveld, sier en av dem og blunker til Sara. Det er en mann med bølgete brunt hår og store hvite tenner. – Å, sier Sara og rødmer.
kapittel 2
Errol Wiiking, Nadja Ra-Kadam og Paul Sterling
S
igge Jansson åpner notatboka. – Dere spiller altså i dansebandet Errols, begynner han. – Kan dere fortelle litt om dere selv? – Å, sukker Sara igjen bak disken. – Tenk at de er her! – Jeg kan jo begynne siden det var jeg som grunnla bandet, sier mannen med de hvite tennene. Sigge Jansson nikker og løfter blyanten. – Jeg heter altså Errol Wiiking, og jeg spiller piano, eller keyboard. 22
Så legger han til: – Og det er jeg som skriver låtene. – Da er det du …? avbryter Sara. – Hva mener du? lurer Errol Wiiking på. – … da er det du som har skrevet favorittlåten min, fortsetter Sara. – Når måkene sover. Errol nikker fornøyd og blunker til Sara en gang til. Sigge kremter og sier: – Er det riktig at du har fjorten barn og har vært gift seks ganger? Nå er det Errol Wiikings tur til å rødme. – Ronny lengter etter ett barn, og han der Errol har fjorten stykker, hvisker Presten til Lasse og Maja. – Det er urettferdig. – Det stemmer, svarer Errol kort. Sigge peker deretter på en kvinne med sløyfe i håret. 23
– Og du må være Nadja … Sigge ser ned i boka si for å finne etternavnet hennes. – … Ra-Kadam, fullfører hun. – Jeg spiller trommer. En gang spilte jeg så appelsinene falt ned fra trærne. Det var i Spania.
Det tredje bandmedlemmet lener seg bakover og ler høyt. – Løgner! ler han. – Og kongen i Kina, fortsetter Nadja uberørt, – har sagt at jeg er velkommen til å spille i bryllupet hans når som helst. – Hvilke drømmer har du, Nadja? spør Sigge og ser lurt på trommeslageren i dansebandet. – Å studere trommer i USA, svarer Nadja. Sigge noterer, og nå kremter Sara Bernard bak disken. – Skal dere spille låten min i kveld? lurer hun på. – Når måkene sover? Nadja Ra-Kadam rister på hodet. – Ikke? spør Sara skuffet. – Er lei av den, sier Nadja og begynner å pille seg i nesa. 25
Sigge ser på det tredje bandmedlemmet. – Paul Sterling, svarer han. – Jeg spiller bass. Lasse lener seg nærmere Maja og hvisker: – Han kjenner jeg igjen. Jeg har sett ham før. – På TV, kanskje? hvisker Maja tilbake. Lasse rister usikker på hodet. – Og du, Paul, kommer fra London, etter det jeg skjønner? fortsetter Sigge. – Yes, svarer bassisten. – Og hvordan havnet du i Sverige? spør Sigge. – Svensk dansebandmusikk, forklarer Paul. – Det er så bra! Det burde spilles over hele verden. Paul snur seg mot Nadja og forteller: 26
– Det kommer en kjempeberømt musikkprodusent og hører på oss i kveld. – Hva! utbryter Nadja og slutter å pille seg i nesa. – Gjør det? – Hva er det for noe? hvisker Presten til Lasse og Maja. – En musikk-student? – En musikk-produsent, smiler Maja. – En som leter etter fremtidige stjerner. – Å ja, sier Presten uten å forstå helt. – Da har han sikkert med seg en stjernekikkert. 27
Lasse og Maja smiler av den smårare presten de har i Valleby, samtidig som Sigge Jansson sier tusen takk for intervjuet og dansebandet Errols går ut av kafeen.
kapittel 3 Femten tusen kroner
L
asse og Maja går gjennom byen. Rosa skyer henger på den blå kveldshimmelen. Høyt oppå en lyktestolpe sitter det en svarttrost og synger.