Martin Widmark: Musikkmysteriet

Musikkmysteriet

Martin Widmark Helena Willis Oversatt av Nina Aspen

i og r seg e l er l i p s ut eby, d l l e a n V e Bøk kirka byen n lille randre og e d t rund r hve . enne j k e i byen t t s d e i l f de står m aja e og M te s s a L ene et li river erson d p g d e o v .

Ho ater amer å sammen k e s s r a er kl tivby detek

Personene:

Politimesteren

Lasse

Maja

ERROL WIIKING Piano og keyboard

PAUL STERLING Elbass

Medlemmene i bandet

ERROLS

NADJA RA-KADAM Trommer

SMÅ E D SEN TAS TER FOT

kapittel 1

Med skjelvende hender

-H

ør her, sier Presten.

Lasse og Maja er på Kafé Panini & Bernard. Ved et av bordene sitter Presten og leser samlede dikt av Ronny Hazelwood.

Presten leser nå et av diktene høyt: – Små tassende føtter – deilig musikk for en som er gammel og trøtter.

– Søtt, sier Sara Bernard bak disken.

– Selv om det ikke rimer helt.

Dino Panini pusser kaffemaskinen så den skinner.

– Jeg tror det handler om Jesus, sier Presten. – Han har nok små føtter.

Lasse ber om å få låne boka av Presten.

På baksiden er det et bilde av Ronny Hazelwood.

– Men det er vel ikke sånn Ronny ser ut? sier Maja.

– Ikke nå lenger, ler Lasse. – Det er et gammelt fotografi. Forfattere gjør sånn av og til.

– Nja, sier Sara til Presten. – Jeg tror diktene handler om barn.

– Men Ronny har jo ingen barn? protesterer Presten.

– Nei, nettopp, sier Sara. – Diktene handler nok om at han savner barn.

Nå ser Sara på Dino, som smiler kjærlig tilbake.

Presten leser et nytt dikt: – Jeg synes jeg hører latter, atter og atter.

Det er noe jeg beskatter.

– Nå rimer det bedre, sier Sara.

– Men nå må det handle om Jesus, sier Presten. – Han ler jo og er veldig morsom.

Og snill.

Maja skal akkurat til å si at hun tror at dette diktet også handler om at Ronny savner barn. Men da flyr kafédøra opp.

17

Først inn er journalisten i Valleby Blad, Sigge Jansson. Så kommer tre personer til inn på rekke og rad.

Sara Bernard blir helt blek. Hun holder seg fast i disken og stirrer måpende på gjestene.

Dino ser ikke ut til å reagere.

Sigge Jansson sier hei til Lasse, Maja og Presten.

Presten gjør korsets tegn.

– Hei på dere, Sara og Dino, sier Sigge.

– Kan vi få litt kaffe og boller? Jeg skal gjøre et intervju, skjønner dere.

– Me…, me…, men, stammer Sara.

– Hvem er de? hvisker Maja til Lasse mens hun holder hånden foran munnen.

– Aner ikke, hvisker Lasse tilbake.

Sigge Jansson ler av Saras reaksjon.

– Nå ble du visst forundret, sier han.

– Skal de drikke kaffe her hos oss? hvisker Sara.

– De skal ha en konsert på hotellet i kveld, forklarer Sigge. – Så jeg hadde tenkt å intervjue dem for Valleby Blad.

– Å, sier Sara og bærer kaffe og boller med skjelvende hender bort til bordet som de nye gjestene har satt seg ved.

20

– Du kan få autografen min etter konserten i kveld, sier en av dem og blunker til Sara.

Det er en mann med bølgete brunt hår og store hvite tenner.

– Å, sier Sara og rødmer.

kapittel 2

Errol Wiiking, Nadja Ra-Kadam og Paul Sterling

S

igge Jansson åpner notatboka.

– Dere spiller altså i dansebandet Errols, begynner han. – Kan dere fortelle litt om dere selv?

– Å, sukker Sara igjen bak disken. – Tenk at de er her!

– Jeg kan jo begynne siden det var jeg som grunnla bandet, sier mannen med de hvite tennene.

Sigge Jansson nikker og løfter blyanten.

– Jeg heter altså Errol Wiiking, og jeg spiller piano, eller keyboard.

22

Så legger han til: – Og det er jeg som skriver låtene.

– Da er det du …? avbryter Sara.

– Hva mener du? lurer Errol Wiiking på.

– … da er det du som har skrevet favorittlåten min, fortsetter Sara. – Når måkene sover.

Errol nikker fornøyd og blunker til Sara en gang til. Sigge kremter og sier: – Er det riktig at du har fjorten barn og har vært gift seks ganger?

Nå er det Errol Wiikings tur til å rødme.

– Ronny lengter etter ett barn, og han der Errol har fjorten stykker, hvisker Presten til Lasse og Maja. – Det er urettferdig.

– Det stemmer, svarer Errol kort.

Sigge peker deretter på en kvinne med sløyfe i håret.

23

– Og du må være Nadja …

Sigge ser ned i boka si for å finne etternavnet hennes.

– … Ra-Kadam, fullfører hun. – Jeg spiller trommer. En gang spilte jeg så appelsinene falt ned fra trærne. Det var i Spania.

Det tredje bandmedlemmet lener seg bakover og ler høyt.

– Løgner! ler han.

– Og kongen i Kina, fortsetter Nadja uberørt, – har sagt at jeg er velkommen til å spille i bryllupet hans når som helst.

– Hvilke drømmer har du, Nadja? spør Sigge og ser lurt på trommeslageren i dansebandet.

– Å studere trommer i USA, svarer Nadja.

Sigge noterer, og nå kremter Sara Bernard bak disken.

– Skal dere spille låten min i kveld? lurer hun på. – Når måkene sover?

Nadja Ra-Kadam rister på hodet.

– Ikke? spør Sara skuffet.

– Er lei av den, sier Nadja og begynner å pille seg i nesa.

25

Sigge ser på det tredje bandmedlemmet.

– Paul Sterling, svarer han. – Jeg spiller bass.

Lasse lener seg nærmere Maja og hvisker: – Han kjenner jeg igjen. Jeg har sett ham før.

– På TV, kanskje? hvisker Maja tilbake.

Lasse rister usikker på hodet.

– Og du, Paul, kommer fra London, etter det jeg skjønner? fortsetter Sigge.

– Yes, svarer bassisten.

– Og hvordan havnet du i Sverige? spør Sigge.

– Svensk dansebandmusikk, forklarer Paul. – Det er så bra! Det burde spilles over hele verden.

Paul snur seg mot Nadja og forteller: 26

– Det kommer en kjempeberømt musikkprodusent og hører på oss i kveld.

– Hva! utbryter Nadja og slutter å pille seg i nesa. – Gjør det?

– Hva er det for noe? hvisker Presten til Lasse og Maja. – En musikk-student?

– En musikk-produsent, smiler Maja.

– En som leter etter fremtidige stjerner.

– Å ja, sier Presten uten å forstå helt.

– Da har han sikkert med seg en stjernekikkert.

27

Lasse og Maja smiler av den smårare presten de har i Valleby, samtidig som Sigge Jansson sier tusen takk for intervjuet og dansebandet Errols går ut av kafeen.

kapittel 3 Femten tusen kroner

L

asse og Maja går gjennom byen.

Rosa skyer henger på den blå kveldshimmelen. Høyt oppå en lyktestolpe sitter det en svarttrost og synger.