Orginaltittel: Sarek
Copyright © Ulf Kvensler, 2022
Published by agreement with Salomonsson Agency
Denne utgave © Bonnier Norsk Forlag, 2023 www.bonnierforlag.no
Trykk: ScandBook UAB, Litauen
Oversatt av Bodil Engen
Boken er satt med Sabon 11/15 pkt av eBokNorden AS
Papir: 60 g Creamy, 2.0
Omslagsdesign: Nils Olsson, oink.se
Omslagsfoto: Istockphoto.com
Forfatterfoto: Thron Ullberg
ISBN 978-82-347-0915-9
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bonnier Norsk Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Radiosamband mellom ambulansehelikopter og Gällivare sykehus, 15. september 2019, klokka 14.16.
«Vi har hentet kvinnen i Aktse nå.»
«Ja?»
«Hun er nedkjølt og i ganske dårlig forfatning. Kontaktbar, men ikke noe mer.»
«Ok.»
«Hun har ingen identitetspapirer på seg, men sier at hun heter Anna.»
«Ja.»
«Kutt- og knusningsskader over hele kroppen … høyre arm er brukket. Vi gir henne et par liter krystalloid.»
«Har hun falt?»
«Det er jo den første tanken.»
«Ja.»
«Men hun har også merker rundt halsen. Ser ut som kvelningsmerker.»
«Ok.»
«Men vanskelig å si.»
«Vi klargjør.»
«Takk. Over og ut.»
STOCKHOLM, JULI 2019
Jeg elsker Stockholm i midten av juli. Befolkningen i indre by flykter til Gotland, Båstad og Rivieraen, byen går i sommerdvale. Man kan ha den litt for seg selv.
Dette var en lørdagskveld, og det hadde vært stekende hett hele dagen. Det ble betydelig svalere da sola ikke lenger nådde ned til gatenivå i steinbyen. Jeg hadde vært på kontoret i city siden klokka sju om morgenen og gikk til fots hjemover for å få litt frisk luft. For hvert kvartal jeg gikk, var det færre turister å se og høre. Gatene i Vasastan lå nesten øde. Om noen timer, når mørket falt på, ville de festlystne sverme mot Odenplan, brisne og høylytte. Men da ville jeg være i seng allerede.
Jeg stanset et øyeblikk og la håndflaten mot en okerfarget husvegg. Varm som en radiator.
Jeg hadde tenkt å skaffe noe mat på veien og ringte Henrik for å høre om han også ville ha. Det ville han, så jeg bestilte en poke bowl med laks til ham og en ellevebiters sushi til meg selv på sushistedet i kvartalet vårt. Da jeg hentet rettene, nikket mannen bak disken blidt til meg, og det burde han gjøre; vi handlet der minst to ganger i uken.
Jeg fortsatte til gatedøra vår, gikk inn og tok den lille heisen opp til sjette etasje. Kom inn i entreen og ropte på Henrik.
«Hallo?»
«Hei,» kom det hult inne fra stua. Jeg kunne høre at TV-en sto på.
Jeg fortsatte ut i kjøkkenet og oppdaget stablene med oppvask i kummen og det rotete kjøkkenbordet. Den brukte kaffekoppen som fremdeles sto på Henriks plass, det sammenkrøllede husholdningspapiret, brødsmulene.
Og jeg begynte nesten å gråte.
Det var lørdag, og jeg hadde jobbet i over tolv timer, slik jeg hadde gjort stort sett hver dag hele sommeren; jeg hadde ringt Henrik og spurt hva han ville ha å spise, jeg hadde bestilt og hentet maten, og han hadde ikke engang giddet å reise seg fra TV-sofaen for å rydde opp etter seg selv på kjøkkenet. For ikke å snakke om å ta fram glass og noe å drikke fra kjøleskapet.
Han hadde ferie og tilbrakte hele dagen i leiligheten.
Dette gigantiske jævla kjøkkenet med spiseplasser til ti personer. Hva skal vi i det hele tatt med det? Vi er patetiske.
Jeg hørte at TV-en ble slått av, og øyeblikket etter kom han labbende ut på kjøkkenet.
«Du, nå er jeg altså så møkk lei av …» sa jeg, og stemmen dirret av irritasjon. «Jeg har ordnet med mat, kan ikke du i det minste rydde på kjøkkenet da? Etter deg selv? Skal jeg måtte gjøre det også?»
Henrik sa ingenting, men satte kaffekoppen i oppvaskkummen, kastet papirtullen, tok fram oppvaskkluten og begynte å tørke av bordet. Etter kroppsspråket å dømme var det en nesten overmenneskelig anstrengelse for ham.
Jeg sukket, tok en flaske mineralvann fra kjøleskapet og skjenket et stort glass.
«Jeg tror vi blir nødt til å skyve på fjellturen.»
Henrik så opp, men sa ingenting, fortsatte bare å tørke av kjøkkenbordet.
«Jeg kan ikke være borte en uke nå,» sa jeg.
«Nei.»
«Jeg kan ta ferie i begynnelsen av september i stedet.»
«Vi må sjekke om det er i orden for Milena, bare.»
«Ja, det skjønner jeg jo. Jeg ringer henne.»
Jeg var for sint og opprørt til å sette meg og spise ved samme bord som ham, så jeg gikk og tok en lang dusj i stedet. De glovarme strålene skylte bort en del av frustrasjonen. Snart angret jeg på at jeg hadde kjeftet på Henrik. Jeg var sliten og hadde overreagert.
Vi ble venner igjen senere på kvelden, Henrik smilte blekt til meg da jeg sa unnskyld og slo armene rundt ham. Vi drakk et glass vin og fortsatte på en serie på HBO, tett inntil hverandre i sofaen. Jeg sovnet omtrent halvveis i episoden. Våknet til rulleteksten, kysset Henrik og gikk til sengs. Han ble sittende i sofaen og stirre med tomt blikk inn i TV-en.
Hvordan kom vi hit? Vet jeg i det hele tatt hvem Henrik er lenger?
Fra vitneavhør av Anna Samuelsson 880216-3382, 16. september 2019, Gällivare sykehus, foretatt av kriminalbetjent Anders Suhonen.
«Så … nå har jeg trykket på rec her. Hei, Anna. Jeg heter Anders.»
«Hei.»
«Og jeg er veldig glad for at du vil snakke med meg. Jeg forstår at du er sliten og har smerter, men det er bra å få sånt gjort så snart som mulig.»
«Ja.»
«Hvis du merker at du blir for sliten eller smertene blir for mye for deg, tar vi en pause, eller så gir vi oss for i dag og fortsetter i morgen. Er det greit for deg?»
«Ja.»
«Du lover å si fra?»
«Ja.»
«Du har ikke vondt nå?»
«Det går bra.»
«Da så. Jeg skal ta noen opplysninger først, sånn at vi får dem med … Hva heter du?»
«Anna Signe Samuelsson.»
«Personnummer?»
«880216-3382.»
«Bosted?»
«Stockholm.»
«Hva arbeider du med?»
«Jeg er advokat.»
«Sivilstand?»
Taushet.
«Anna? Er du gift, eller ugift, eller …?»
«Forlovet.»
«Mm … med?»
«Henrik Ljungman.»
«Var han med på denne reisen?»
Taushet.
«Var Henrik med deg inn i Sarek?»
«Ja.»
«Henrik Ljungman, sa du? Kjenner du personnummeret hans?»
«820302-7141.»
«Bra. Da har vi …»
«Har dere funnet Milena?»
«Nei? Milena?»
«Tankovic. Hun ligger … når … hvilken dag er det i dag?»
«Mandag 16. september.»
«I går … tror jeg … vi skilte lag …»
Taushet.
«Milena Tankovic? Var hun i live da du gikk fra henne?»
Taushet. Hulking.
«Anna? Vet du om hun var i live da du gikk fra henne?»
Hulking.
«Nei … men dere må finne henne …»
«Hun levde ikke?»
Nei …»
Hulking.
«Milena Tankovic, sa du?»
«Ja.»
«Var hun med fra begynnelsen på denne vandringen?»
«Ja.»
«Kjenner du personnummeret hennes?»
«Nei.»
«Hvor gikk du fra henne?»
Taushet. Hulking.
«Jeg kan ikke …»
«Men gikk dere … du ble funnet like ved Aktse. Da var du alene. Vet du hvor lenge du hadde gått alene?»
Taushet. Hulking.
«Eller tror du vi kan finne Milena også i nærheten av Aktse?»
«Jeg vet ikke …»
«Mm … jeg går og henter et kart. Så skal vi se om du kan gi meg en idé om hvor Milena kan befinne seg. Og Henrik. Er det greit?»
Taushet.
«Men det var dere tre som gikk? Du, Henrik og Milena?»
Uhørlig.
«Hva sa du?»
«Vi var en til.»
Jeg vet akkurat hvor og når jeg hørte om ham første gang.
Det var fredag 30. august, jeg og Milena satt på Miss Clara i Sveavägen og spiste lunsj. Det var solskinn og varmt, men med en ny friskhet i luften; sollyset var på en måte litt hvitere, det kunne merkes at høsten nærmet seg. Vi hadde møttes klokka tolv på Naturkompaniet for å fornye utstyret vårt. Ny propan til apparatet, nye tynne ullsokker, myggmiddel og frysetørrede porsjonsretter.
Jeg hadde bestilt bord til kvart på ett, og halv to var vi ferdige med maten og hadde fått hver vår espresso. Regningen var betalt, jeg burde egentlig skynde meg tilbake til kontoret; en langlunsj som denne medførte kveldsarbeid selv om det var fredag. Men Milena og jeg hadde ikke sett hverandre på en stund, og hun hadde gått med på å forskyve reisen vår til september på kort varsel. Jeg ville ikke virke altfor stresset.
Hun nippet til espressoen og tok sats.
«Du … det noe jeg vil spørre deg om.»
«Ja?»
Jeg så på henne at det hun ville si, gjorde henne nervøs. Milena hadde alltid hatt lett for å rødme, og nå steg fargen i de bleke kinnene hennes. Hun hadde skiftet hårfasong: Det mørkblonde håret var fremdeles skulderlangt, men hun hadde latt luggen vokse ut, og ansiktet var innrammet av myke bølger. Hun så mer kvinnelig ut. Men fortsatt like snill. Som så mange ganger opp gjennom årene fikk jeg lyst til å gi henne en klem.
«Det har seg sånn at …» Hun smilte, nærmest motvillig. «Jeg har møtt en mann.»
«Har du? Så gøy!»
«Ja, det er … det er gøy.» Hun smilte igjen og pustet dypt inn.
«Hvem er han, da?»
«Han heter Jacob. Nettdate.»
«Ja vel. Så moro, Milena!» Jeg strakte meg fram og trykket hånden hennes fort. «Hvor lenge har dere vært sammen?»
«Bare en måned, godt og vel. Så det er ganske nytt.»
«Fortell, hvem er han? Hva gjør han?»
«Han er ikke advokat, i hvert fall. Det er deilig.»
«Høres ut som et kupp.»
«Han er litt eldre enn meg …»
«Hva vil det si?»
«Trettiåtte.»
«Da er dere nesten jevngamle,» sa jeg. Det var selvfølgelig ikke sant, Milena var trettito, et år eldre enn meg. Men jeg har kolleger som er bare litt eldre enn meg, og som har begynt å få panikk, eller innser at de kommer til å få panikk om noen år, og har slått seg sammen med nyskilte menn i femtiårene med halvstore barn. En sikker oppskrift på en komplisert tilværelse. Jacob var altså på samme alder som Henrik.
«Han driver mye med klatring og kitesurfing og all slags ekstremsport,» fortsatte Milena. «Der har dere en hel del til felles.»
Jeg begynte å lure på om han kunne være noen jeg hadde møtt.
«Hva heter han til etternavn?»
«Tessin.»
«Jacob Tessin …»
«Og han har vært veldig mye på fjellet. Både fotturer og klatring. Så da han fikk høre at vi skulle til Abisko, da … spurte han om han kunne få bli med.»
Spørsmålet overrumplet meg, jeg visste ikke hva jeg skulle svare.
«Ja vel,» sa jeg til slutt.
«Jeg vet at jeg kommer veldig sent med dette,» sa Milena. «Så jeg skjønner det godt hvis det ikke føles greit.»
«Jo, altså … det er vel mest det at det blir temmelig tett samvær når man går i fjellet, og vi har jo aldri truffet ham …»
«Nei, nei, jeg forstår.»
«Men vil du at han skal være med?»
«Ja. Selvsagt. Han er jo kjæresten min.» Milena smilte, jeg smilte tilbake.
«Jeg må spørre Henrik,» sa jeg.
«Ja, det er klart.»
«Det er jo litt over en uke til vi drar. Kan han bare henge seg på hvis han føler for det? Må han ikke ta seg fri eller noe?»
«Nei, han sier at det går i orden.»
«Hva jobber han med?»
«Han er konsulent. BCG heter de.»
«Ja, jeg har hørt om dem … unnskyld, men nå blir jeg så jævla nysgjerrig, har du et bilde?»
«Nei,» sa Milena samtidig som hun med en halvhjertet bevegelse gravde mobilen opp av lommen, «det er sprøtt, men jeg har faktisk ikke det.» Hun tastet på mobilen som om det skulle være et bilde av Jacob der som hun hadde glemt.
«Det er ikke så farlig, jeg bare tenkte at hvis han driver med klatring og sånt, at det kanskje er en jeg har truffet.»
«Mm, nei, dessverre, jeg har nok ikke noe …»
Det oppsto en kort pause. Jeg smilte igjen.
«Jeg skal ta det opp med Henrik, så kan vi vel snakkes snart?» sa jeg. «Jeg synes det er kjempekoselig at du har møtt en, Milena, det mener jeg virkelig.»
«Takk.»
«Og jeg er selvfølgelig dritnysgjerrig etter å treffe ham. Det er bare … vi må bare tenke oss litt om.»
«Det skjønner jeg godt. Og jeg mener, hvis dere føler at det ikke er greit, må dere bare si det. Det er ikke noe problem.»
«Nei. Bra.»
Vi reiste oss, gikk fra restauranten og skilte lag på fortauet utenfor, med en klem og et løfte om å ringes i helgen.
På vei tilbake til jobben tok nysgjerrigheten min overhånd. Jeg surfet inn på hjemmesiden til BCG og søkte etter «Jacob Tessin». BCG, Boston Consulting Group, er et av verdens største og mest prestisjefylte konsulentfirmaer. Riktignok med et temmelig frynsete rykte i Sverige etter innblandingen i Nya Karolinska-prosjektet, men likevel. Mange søkte seg dit, få ble utvalgt. De jobbet og tjente omtrent like mye som vi forretningsadvokater. Åtti timers arbeidsuker var ikke uvanlig. Det var heller ikke årslønn som en børsdirektør.
Men jeg fant ingen Jacob Tessin. Ei heller noen Jakob Tessin, eller noen med et par-tre andre skrivemåter jeg kunne komme på. Det slo meg ikke som spesielt merkelig – mange hjemmesider har mangelfulle søkefunksjoner, selv om man kan synes at et firma som BCG burde ha kompetanse til å bygge et fullt fungerende nettsted. Jacob var kanskje ikke ansatt på Stockholm-kontoret. Jeg visste det var vanlig at konsulenter på det nivået ble utlånt til prosjekter i andre land.
Jeg surfet inn på Facebook i stedet, og der var han.
Jacob Tessin. Han var høy og slank, så atletisk ut, med en muskelbygning som jeg kjente igjen fra andre som drev med klatring og utholdenhetssport. Muskler for funksjon, ikke skapt foran speilet på et treningssenter. Han hadde varme farger, kortklipt, mørkebrunt hår og mørkt solbrun hud. Han så ut til å være et av disse heldige menneskene som aldri blir brent av sola.
Nesten alle bildene viste ham i sportssammenheng: på fjellet, i en elvepadlingskajakk, med kitesurfingutstyr på en strand. Tre karer oppstilt i skogen med armene rundt skuldrene på hverandre, i mountainbikeklær, Jacob i midten, alle tre fulle av sølesprut og lykkelige som guttunger.
Det eneste jeg ikke kunne se, var øynene hans. På alle bildene hadde han sporty solbriller som sluttet tett rundt hodet og gjenspeilet verden i alle regnbuens farger.
Men så fant jeg en gruppe bilder som skilte seg ut fra de andre: Jacob og to kamerater på ferie i et land ved Middelhavet. Det så ut til å være Spania eller Portugal. Det var surfebilder, strandbilder, men også noen fra en eldgammel, nedslitt bykjerne, med trange smug og butikker som åpenbart livnærte seg på turister. Og dessuten bilder fra en kveld på en taverna, Jacob og kameratene hans på en uterestaurant; i bakgrunnen strakte gaten seg bortover, det var mye folk i bevegelse, fargede lykter og varmt lys fra andre uterestauranter. Jeg kunne nesten kjenne den varme kveldsbrisen mot huden, kjenne den lette rusen etter et par glass vin, kjenne livsgleden. Jeg lengtet etter å være der.
Og Jacob hadde skjøvet solbrillene opp i pannen. Han smilte mot kameraet. De brune øynene glitret.
Fra vitneavhør av Anna Samuelsson 880216-3382, 16. september 2019, Gällivare sykehus, foretatt av kriminalbetjent Anders Suhonen.
«Da skal vi se … hvis du kunne prøve å peke ut på kartet omtrent hvor du tror vi skal lete etter Henrik og Milena. Og Jacob.»
«Jeg vet ikke …»
«Vi prøver, Anna. Det trenger ikke å være nøyaktig. Sarek er stort, så hvis vi bare kan snevre inn leteområdet lite grann, hjelper det en del. Her fant vi deg.»
Taushet.
«Og jeg tipper at du kom gående inne fra parken? Det vil si, du gikk østover, sånn?»
«Mm.»
«Gikk du langs elva her? Husker du det? Hadde du elva til høyre for deg?»
Taushet.
«Jeg tror det.»
«Og da gikk du alene? Eller var en av de andre sammen med deg?»
«Milena … hun var med et stykke.»
«Så du og Milena gikk sammen et stykke?»
«Ja.»
«Og så … hvor kom dere fra, husker du det? Passerte dere Rovdjurstorget?»
Taushet.
«Anna? Husker du noe om hvordan dere gikk?»
Taushet. Hulking.
«Vet du, nå har vi en del å gå etter når det gjelder Milena, og det er bra. Vi nøyer oss med det for i dag. Nå skal du få hvile. Og så fortsetter vi i morgen, hvis du orker.»
Taushet.
«Og du kan fortelle i akkurat hvilken rekkefølge du vil, og i den takt du vil. Så lytter jeg.»
«Det virker veldig sent å komme med dette nå,» sa Henrik mens han presset limesaft i skålen han rørte sammen dressing i. «Det er bare en uke til vi drar.»
Det var senere samme fredag som jeg hadde spist lunsj med Milena, jeg og Henrik sto på kjøkkenet og forberedte kveldens middag. Vi skulle ha gjester. Etter den lange lunsjen var jeg blitt sen fra jobben og var nettopp kommet hjem, men Henrik hadde begynt uten meg. Han likte å lage mat, og den forestående middagen lot til å ha gitt ham litt energi. Det trengtes. De siste ukene hadde han vært tilbake på jobben i Uppsala, men dorskheten, det stadig like grå oppsynet, bet seg stedig fast.
Nå lå en lakseside på grovsalt i stekeovnen, småpoteter med dill kokte i en støpejernsgryte, og i kjøleskapet sto porsjonsskåler med pannacotta og en plastdekket bolle med blåbær nedlagt i muscovadosukker og limesaft. Jeg hakket koriander til torskecevichen vi skulle servere som forrett. To flasker sancerre sto trukket opp på kjøkkenbordet. I vinkjøleren lå flere flasker på vent.
Jeg hadde fortalt Henrik om lunsjen med Milena, at hun hadde truffet en type og spurt om han kunne få være med på fjellet. Jeg hadde tenkt mye på det i løpet av ettermiddagen, og helte mot at vi burde la Jacob bli med.
«Det er sant,» sa jeg, «men de har jo nettopp møtt hverandre, hun har vel ikke rukket å ta det opp før.» Jeg knep av korianderblader, la dem i et glass og klippet dem i småbiter.
Henrik svarte ikke, vendte tilbake til dyster taushet. Han fylte rosépepper i den elektriske krydderkverna og malte over dressingskålen.
Da vi solgte våre respektive leiligheter for å flytte sammen, fant vi denne, en fireroms på 120 kvadratmeter, som var uvanlig siden den ikke var blitt pusset opp på tjuefem år. Så vi tømte den helt. Jeg var prosjektleder, bortsett fra for kjøkkenet, som var Henriks domene. Vi beholdt så mye som mulig av den opprinnelige sjarmen i leiligheten: brystningspanelet, stukkaturen i taket, de gamle tregulvene. Og så fylte vi den med moderne skandinavisk design. Ikke særlig originalt, men pent og funksjonelt og ikke overdrevent personlig, i tilfelle vi skulle ønske å selge leiligheten med tiden for å flytte til en enebolig.
Vi rev en vegg for å gjøre kjøkkenet større og få plass til en romslig spiseplass. Komfyr og kjøleskap og fryser og mikro og espressomaskin og kjøkkenmaskin, alt var stilrent og høyteknologisk. Noe av det Henrik satte pris på ved matlagingen, var alt det avanserte utstyret. Han brukte termometer for at eggene skulle holde nøyaktig 63 grader når han kokte dem. Han elsket å lage crème brûlée for å kunne bruke den fullstendig overdimensjonerte blåselampen, en proffmaskin som han hadde sett kokkene bruke på en populær konseptrestaurant. Fra mobilen kunne han justere temperaturen i ovnen, uansett hvor i leiligheten han befant seg. Og på samme måte styrte han musikken som strømmet fra skjulte små høyttalere. Jeg telte over en gang: Bare på kjøkkenet kunne man avlese det nøyaktige klokkeslettet på fire forskjellige digitale displayer.
Det er ikke sånn at jeg vantrives i leiligheten vår. Men av og til har jeg lurt på om ikke lengselen til naturen og fjellet
næres av et behov for å komme bort fra digitale tall og knapper og menyvalg og ting som piper, og effektive små elektriske motorer som surrer diskré. Å møte noe opprinnelig, noe som alltid har vært til og alltid kommer til å finnes. På en merkelig måte blir jeg rolig av å føle meg liten og ubetydelig.
Fjellene bryr seg ikke om deg. De krever heller ikke noe av deg.
Henrik hadde tydeligvis ikke tenkt å si noe mer, så jeg fortsatte.
«Jeg synes i hvert fall det er vanskelig å si nei.»
«Hvorfor det?»
«Milena har aldri hatt noe imot at du blir med.»
«Det er da noe annet.»
«Hvordan det?»
«Hun kjenner jo meg. Hun kjente meg før deg, til og med. Dette er noen vi ikke aner hvem er.»
Jeg skjønte selvfølgelig hva Henrik mente. Jeg og Milena og Henrik hadde gjort dette mange ganger nå, alt fulgte vante mønstre, vi hadde våre forskjellige roller. Det var en av de få gangene i året jeg kunne føle meg helt avslappet. Ingen krav om å måtte prestere noe. Og å ta med en person vi ikke kjente, om han var aldri så hyggelig, ville bety at ingen av oss kunne slappe av helt på samme måten som ellers. Og hvis han var sær, eller til og med usympatisk, kunne uken på fjellet bli skikkelig slitsom.
«Da jeg ville flytte turen fra juli til september, gikk hun med på det,» sa jeg.
«Da du ville flytte den.»
«Ja, akkurat, da jeg ville flytte den. Whatever. Så det føles liksom litt kjipt da, hvis vi sier nei til dette. Og hun
har aldri bedt om å få ta med noen før. Tror du ikke hun har tenkt på hvordan han ville passe inn på en sånn tur? Og selv om han ikke er verdens mest sympatiske, må vi kanskje finne oss i det en uke. Fordi det er Milena som spør.»
Igjen var Henrik taus. Han vispet rundt i dressingskålen med en skje. Jeg skar den ferske torsken i pene små biter. Til slutt så jeg på ham.
«Eller? Henrik?»
«Ja, la gå da,» sa han til slutt. Han virket sliten.
Jeg kastet et blikk på digitalklokka på mikroen. Gjestene ville snart komme. Det pep i komfyren: Potetene var ferdige. Henrik trakk gryta fra platen, som glødet oransje under keramikktoppen.
Ingen av oss sa noe mer før det ringte på døra noen minutter senere og de første gjestene kom. Det føltes som om de reddet oss fra hverandre.