TRIANGELGÅTEN «Stillhet er bedre enn tomme ord.» Pythagoras, ca. 580 f.Kr. – ca. 500 f.Kr.
Kapittel 1 – Flyet Cecilia, Leo og Une hadde ingen ting å gjøre. De lå flate i gresset utenfor Perlen pensjonat og stirret opp mot den blå himmelen. Langt ute i havgapet var det noe som beveget seg, like over horisonten. Cecilia satte seg opp. Øynene ble blendet av sollyset, som gnistret i vannflaten. Hun skygget for øynene med hånden. Prikken på himmelen vokste, og like etter hørte hun den dype, vibrerende lyden av et fly som nærmet seg. «Det kommer hitover», sa Une. Egon, hunden hennes, lettet på hodet, men ble liggende. De ble sittende å følge med på flyet. Det kom inn over Skutebukta i lav høyde. Etter hvert som det nærmet seg så de at det var et småfly med en propell i snuten og digre flottører i stedet for hjul, nesten som meiene på en kjelke. «Et sjøfly», kommenterte Leo. «Kanskje det skal lande her?» foreslo Cecilia. Flyet holdt samme høyde og retning. Speilbildet glimtet i det stille vannet og vingene kastet skygger mot overflaten. Idet flyet var rett over dem, la piloten om kursen og dreide skrått mot vest. Flyet passerte over fyrtårnet på Ålodden og fortsatte ut over havet igjen mens sollyset reflekterte i vingene. «Det sto noen tall på det», sa Une. «Kjennetegnet», nikket Leo. «Akkurat som på biler.» Lyden fra flyet ble lavere og gikk over til en svak summing før den forsvant, men de kunne fremdeles se det. «Det skifter retning igjen!» sa Leo og pekte. Han hadde rett. Flyet hadde svingt mot øst og hadde retning mot det stedet der Cecilia først hadde oppdaget det. Lufta over havet var disig,
1