TRIANGELGÅTEN «Stillhet er bedre enn tomme ord.» Pythagoras, ca. 580 f.Kr. – ca. 500 f.Kr.
Kapittel 1 – Flyet Cecilia, Leo og Une hadde ingen ting å gjøre. De lå flate i gresset utenfor Perlen pensjonat og stirret opp mot den blå himmelen. Langt ute i havgapet var det noe som beveget seg, like over horisonten. Cecilia satte seg opp. Øynene ble blendet av sollyset, som gnistret i vannflaten. Hun skygget for øynene med hånden. Prikken på himmelen vokste, og like etter hørte hun den dype, vibrerende lyden av et fly som nærmet seg. «Det kommer hitover», sa Une. Egon, hunden hennes, lettet på hodet, men ble liggende. De ble sittende å følge med på flyet. Det kom inn over Skutebukta i lav høyde. Etter hvert som det nærmet seg så de at det var et småfly med en propell i snuten og digre flottører i stedet for hjul, nesten som meiene på en kjelke. «Et sjøfly», kommenterte Leo. «Kanskje det skal lande her?» foreslo Cecilia. Flyet holdt samme høyde og retning. Speilbildet glimtet i det stille vannet og vingene kastet skygger mot overflaten. Idet flyet var rett over dem, la piloten om kursen og dreide skrått mot vest. Flyet passerte over fyrtårnet på Ålodden og fortsatte ut over havet igjen mens sollyset reflekterte i vingene. «Det sto noen tall på det», sa Une. «Kjennetegnet», nikket Leo. «Akkurat som på biler.» Lyden fra flyet ble lavere og gikk over til en svak summing før den forsvant, men de kunne fremdeles se det. «Det skifter retning igjen!» sa Leo og pekte. Han hadde rett. Flyet hadde svingt mot øst og hadde retning mot det stedet der Cecilia først hadde oppdaget det. Lufta over havet var disig,
1
men de kunne følge det lille flyet som en prikk som beveget seg fra høyre mot venstre på himmelen. «Jeg liker å fly», sa Une og la seg tilbake på gresset igjen. «Det er så morsomt å se ned på bakken. Verden blir liksom helt annerledes, akkurat som det ikke er ekte.» Cecilia forsto hva hun mente, men var ikke enig. Hun hadde bare flydd noen få ganger, og likte det ikke. Hun følte seg innesteng og fikk vondt i ørene når flyet gikk opp eller ned. «Har du flydd med et sånt lite fly noen gang?» spurte hun og nikket mot horisonten. «Nei, men det må jo være enda mer moro; å fly lavt. Det som er mest morsomt med vanlig fly er jo når du letter og lander, og det ikke er så langt ned og du kan se små mennesker og biler som beveger seg.» «Nå kommer det hitover igjen», sa Leo. Cecilia løftet hånden til pannen igjen for å skygge for solen. Leo hadde rett. Flyet hadde skiftet kurs enda en gang, og kom rett mot dem. «Kanskje det er øvelsesflygning?» foreslo hun. Une og Leo reiste seg. Cecilia gjorde det samme. Lyden fra motoren økte i styrke igjen, og flyet kom inn over Fjelltangen. Leo begynte å veive med begge armene, for å vinke til piloten. Egon begynte å bjeffe. Idet flyet var rett over dem, så de at haleroret ble vridd mot venstre. Flyet la seg over på siden, kursen ble lagt om igjen og det passerte Ålodden for andre gang. Det fortsatte på ruten sin, og på samme sted som forrige gang skiftet det kurs på nytt. Cecilia snudde seg og kikket opp mot pensjonatet. Noen av gjestene satt ute på den brede verandaen. De pekte og fulgte med på det lille flyet, de også. Tim Tallakstad satt også der. Han var en gammel sjømann som bodde i Skutebukta. Hver dag gikk han en formiddagstur bort til pensjonatet. Nå satt han ved et av bordene nærmest rekkverket med en avis foran seg og drakk kaffe. Cecilia, Leo og Une gikk opp til ham innunder verandataket, mens de hele tiden fulgte med på flyet. Det var fremdeles noen uker til sommerferien, og fortsatt kjølige i luften, slik at varmen forsvant så snart de ikke var i sola. 2
«Nå kommer det til å snu igjen», sa Leo og stilte seg inntil en av stolpene på verandaen. Han fikk rett. Flyet la seg over på siden og kom mot dem for tredje gang. Gamle-Tim drakk av koppen sin, men sa ingenting. Motorduren økte etter hvert som flyet kom nærmere. Cecilia, Leo og Une ble stående og vente på at det skulle skifte kurs igjen. «Hva er det han driver med?» undret Une da flyet var over dem igjen. «Han flyr jo bare rundt i ring.» «Ikke i ring», rettet Leo. «En trekant.» «Et triangel», sa Gamle-Tim og nippet til kaffekoppen. «Trekant og triangel er det samme.» «Djevelens triangel», sa Gamle-Tim og satte koppen fra seg. «Djevelens triangel?» gjentok Cecilia og merket at to menn ved det nærmeste bordet kikket bort på dem. «Sjøfolkene kaller det for det», nikket Gamle-Tim. «Det trekantede havområdet mellom Skutebukta, Breiskjæra i vest og Utholmen i øst.» Han pekte i den retningen flyet var på vei. «Hvorfor det?» «Fordi det har forsvunnet så mange skip i området der, uten at noen kan forklare hvorfor.» De stirret på ham og ventet på at han skulle fortsette. «Det begynte på en klar og vindstille dag i 1927», forklarte GamleTim. «Tre frakteskip som kjørte i konvoi forsvant rett etter at de hadde meldt på kystradioen at de så Ålodden fyr. En redningsskøyte ble sendt ut for å se etter dem. Den kom aldri tilbake. Militæret ble varslet og sendte opp et stort sjøfly. Det meldte fra om posisjonen sin da det var midt i triangelet, så ble det stille. Ingen hørte noen gang fra dem om bord. Verken flyet eller båtene er noen gang funnet.» «Jeg har hørt om det greiene der», sa Une og ble fjern i blikket, som om hun forsøkte å tenke tilbake. Hun hadde bodd i Skutebukta siden hun ble født, og visste det meste om stedet. «Men ikke det med triangel og djevel.»
3
«Så gikk det seks år», fortsatte Gamle-Tim. «Da forsvant en fiskebåt og en seilbåt. Begge på samme dag. Begge var sist sett da de seilte inn i Triangelet.» «Hva skjedde med dem?» ville Leo vite. Gamle-Tim trakk på skuldrene. «Det er det ingen som vet», svarte han. «Sommeren seks år senere skjedde det igjen. En skonnert ble borte med fullt mannskap, og under krigen forsvant et tysk forsyningsskip og et fly som ble sendt ut for å se etter det. Til sammen har 22 båter og fire fly blitt borte i Djevelens Triangel i løpet av de siste hundre årene.» Cecilia kikket ut mot havet. Flyet kom mot dem for fjerde gang, men denne gangen steg det i høyde. Motoren jobbet jevnt mens det klatret høyere og høyere, passerte over dem og forsvant bak pensjonatet. Leo løp ut på plassen foran pensjonatet igjen. Cecilia, Une og Egon fulgte etter ham. Flyet var over åskammen bak dem og på vei over det flate platået inne på heia. Så snudde det igjen og satte kurs rett ut over Skutebukta, mot midten av Triangelet. Det passerte Steinholmen, så stanset motoren brått. Det ble merkelig stille. Flyet flatet ut, så begynte det å gli ned gjennom luften, mot havet.
Kapittel 2 – Fortøyning «Det har fått motorstopp!» utbrøt Cecilia og stirret på flyet som sank lydløst ned mot havet. «Det kommer til å styrte!» Flere gjester reiste seg fra bordene på terrassen og gikk fram til rekkverket for å få med seg det som skjedde. Leo sprang inn i resepsjonen og kom ut igjen med en kikkert. Sjøflyet fortsatte på samme kurs, vekk fra land, og mistet stadig mer høyde. Da det var hundre meter over vannflaten harket motoren i gang igjen. Flyet flatet ut, dreide til venstre og fortsatte i lav høyde. Cecilia pustet lettet ut. «De kastet ut noe!» sa Leo og senket kikkerten før han satte den opp til øynene igjen. «Hva da?» spurte Une. 4
«Jeg vet ikke», svarte Leo. «Men døra gikk opp og så kom det noe ut.» «Kanskje de måtte kvitte seg med vekt?» foreslo Une. «Får jeg se?» ba Cecilia og strekte ut hånden etter kikkerten. Leo rakte den til henne. Idet hun satte kikkerten til øynene skiftet flyet kurs igjen og kom mot dem. Sollyset glinset i flyvinduene. Hun fulgte det med blikket. Mens hun sto der kom det noe mer ut av flyet. Det lignet på en stor, gul ball, men avstanden var for lang til at det gikk an å se hva det var. «De kaster ut noe mer!» sa hun. Leo tok kikkerten tilbake. Flyet gjorde en ny manøver, men fortsatt i lav høyde. «Det kommer enda mer», sa Leo etter en stund. Flyet var for langt unna til at de andre kunne se noe uten kikkert. «Det ser ut som om det er noe som henger i et tau», fortsatte Leo. Det blanke sjøflyet dreide rundt i en stor bue og var tilbake ved åpningen av Skutebukta. Det kom rett mot dem med enda lavere høyde enn før. «Det har begynt nedstigningen», sa Gamle-Tim. «Det har tenkt å lande.» De ble stående og se på. De to båtformede meiene under sjøflyet så tunge ut, som om det var de som trakk flyet ned, men Cecilia visste at de var fulle av luft slik at flyet skulle holde seg flytende når det landet. «Der!», sa Leo idet flyet tok vannet 200 meter utpå sjøen. Vannspruten sto opp rundt de to flottørene og sjøflyet gjorde noen små, lette hopp på bølgene. Så kom det rolig kjørende i retning av gjestebrygga. Cecilia, Leo og Une løp ned med Egon i hælene for å ta det imot. Det var to menn om bord, kunne de se nå. Piloten og en mann i grå kjeledress som satt i en åpen sidedør. Piloten tok av seg solbrillene, smilte og vinket til dem. Cecilia, Leo og Une vinket tilbake. Da flyet var kommet inntil brygga, kastet mannen i sidedøra i land et fortøyningstau. Leo tok imot og fortøyde flyet, akkurat som med en båt. Mannen i kjeledress hoppet ned på brygga. 5
«Takk skal du ha», sa han og begynte å løfte ut noen bagger. «Kan du feste det bak for oss også?» Leo nikket, grep et tau som lå på brygga og bandt det til en fortøyningsring bak på sjøflyet. Piloten kom også i land. «Hadde du motorproblemer?» spurte Une. «Motorproblemer?» spurte piloten. «Det hørtes ut som om dere fikk motorstopp», skjøt Cecilia inn. «Å, nei», smilte piloten. «Det var en kontrollert glideflukt. Jeg liker å gjøre det av og til. Kutte ut motoren og bare nyte den totale stillheten. Jeg liker stillheten.» «Jeg liker det ikke», smilte mannen i kjeledress. «Jeg er like usikker hver gang på om motoren vil starte igjen.» «Motoren går som en klokke», lo piloten. «Dessuten trengs det ikke motor for å lande en maskin som dette. Sjøflyet kan bare seile ned på havet.» Mannen i kjeledressen ristet oppgitt på hodet og lesset i land den siste av fem store bagger. «Hva skal dere her?» spurte Leo. «Vi skal bo her», svarte piloten. «På Perlen pensjonat.» «Det har aldri kommet gjester med fly hit før», sa Une. «Da er det på tide», mente piloten. «Det er faren til Cecilia som driver det», forklarte Leo. Piloten rakte fram hånden. «Jeg heter Werner Dahl», sa han og tok Cecilia i hånden før han hilste på de andre. «Jo Gjellum», presenterte den andre mannen seg som. «Vi kan hjelpe dere å bære opp bagasjen», tilbød Leo. «Det ville vært alle tiders», svarte mannen som het Jo. De tok en bag hver. Piloten snudde seg og kastet et blikk på flyet. «Fortøyde du det ordentlig?» spurte han. «Pålestikk», nikket Leo. Une lo. Det var hun som hadde lært ham det. Leo var en bygutt før han hadde flyttet til Skutebukta sammen med moren sin som hadde fått 6
jobb på pensjonatet for et år siden. Selv var Une født og oppvokst i Skutebukta, med en far som var fisker. Det sto to menn foran resepsjonsskranken inne på pensjonatet. Faren til Cecilia var i ferd med å registrere dem inn i gjesteboka. Cecilia, Leo og Une ble stående og vente sammen med de to fra flyet. «Hva var det dere kastet ut?» spurte Cecilia. «Forskningsbøyer», svarte Werner Dahl. «Er dere forskere?» spurte Leo. «Ja.» «Hva forsker dere på?» «Havbunnen», svarte Werner Dahl. Leo smilte. «Burde dere ikke hatt en ubåt, i stedet for et fly?» spurte han. «Foreløpig handler det om å skaffe oversikt», forklarte Jo Gjellum. «Da er det greit å komme opp i høyden. I dag har vi tatt mange bilder av landområdene rundt bukta. Det kan fortelle oss hvordan det ser ut under vann.» «Har dere tatt bilde av pensjonatet også?» spurte Cecilia. Werner Dahl lo. «Ja da. Vi har bilder av dere også, da dere sto og vinket. I morgen skal vi opp igjen og ta flere bilder. Kanskje dere vil være med?» Cecilia, Leo og Une så på hverandre. «Kan vi det?» «Hvis dere får lov av foreldrene deres.» Det var blitt ledig foran resepsjonsskranken. Cecilia snudde seg mot faren sin. «Kan vi det?» spurte hun. «Hva da?» spurte faren. Cecilia forklarte hva det gjaldt, og håpet egentlig at han skulle svare nei. Hun hadde ikke spesielt lyst til å dra opp i det lille sjøflyet. «De er forskere», la Leo til. Faren til Cecilia fant fram nøklene til rommene som Werner Dahl og Jo Gjellum skulle bo på.
7
«Jeg ser ikke at det er noe vi veien for en liten flytur», svarte han og henvendte seg mot mannen som var pilot: «Hva forsker dere på?» «Havbunnen», svarte Werner Dahl. «Vi tror forklaringen på hvorfor det har forsvunnet så mange båter i områdte utenfor her befinner seg nede i dypet.»
Kapittel 3 – Einstein-rommet «Djevelens triangel?» utbrøt Leo. «Skal dere forske på det?» «De gamle sjøfolkene kaller det for det», nikket Werner Dahl og tok imot romnøkkelen. «Hva tror dere er årsaken til alle forsvinningene?» spurte Une ivrig. «Vi har våre teorier», svarte Werner Dahl hemmelighetsfullt. «Foreløpig holder vi dem for oss selv.» Cecilia, Leo og Une hjalp de to forskerne opp på rommene med bagasjen. Jo Gjellum hadde fått rom 201, mens Werner Dahl skulle bo på 209. Det var det største rommet og ble nå kalt for Einstein-rommet fordi Albert Einstein hadde bodd der en gang. Cecilia satte fra seg bagen hun bar og kastet et blikk bort på bildet av Einstein som hang på veggen der inne. Ingen av dem som bodde på rommet visste at det bak bildet var en hemmelig safe, murt inn i veggen. «Takk for hjelpen», sa Werner Dahl og fulgte dem tilbake til døra. «Det kommer en budbil i løpet av dagen med forskjellig utstyr», fortsatte han og fant fram en pengeseddel fra lommeboka. «Har dere mulighet til å hjelpe oss med å bære opp det også, når den kommer?» spurte han og rakte pengeseddelen til Cecilia, som takk for at de hadde hjulpet ham med bagasjen «Selvfølgelig», svarte Cecilia og kikket på seddelen. Hun trodde først at den var utenlandsk, men skjønte at det var en hundrelapp av den nye seddeltypen som skulle være vanskeligere å forfalske. Den var rød, som de gamle hundrelappene, og hadde bilde av et vikingskip. «Takk», sa hun og snudde på den. «Jeg har ikke sett den før.» Werner Dahl smilte. «Jeg har flere», sa han. «Vi kommer til å trenge litt bærehjelp de neste dagene. Opp og ned fra flyet ved brygga.» 8
Så lukket han døra. Leo tok hundrelappen ut av hendene til Cecilia for å se nærmere på den. «Den ser ekte ut», sa han og holdt den opp mot lyset. «Selvfølgelig er den ekte», sa Une og tok den fra ham. «Jeg tenker alltid på Bolette-ringen når jeg er på det rommet», sa Cecilia og nikket bakover mot Einstein-rommet. «Jeg også», sa Une. Bolette-ringen hadde tilhørt Cecilias tippoldemor, Frida Bolette. Hun hadde fått den i gave da Cecilias tippoldefar bygde pensjonatet for over hundre år siden. Det var en gullring med en verdifull perle på. Det var derfor Perlen pensjonat het Perlen. Ringen forsvant etter en sommerfest i Skutebukta på 1950-tallet. Cecilia, Leo og Une brukt mye tid på å lete etter den. Alle spor sluttet hos Kjell Gaathe. Han var Cecilias bestefar og hadde brukt Einstein-rommet som direktørkontor. Cecilia hadde aldri møtt ham. Han døde før hun ble født, og det han måtte vite om den verdifulle ringen forsvant med ham. Men for en måned siden hadde de oppdaget safen bak bildet på Einstein-rommet. Ringen lå antakelig i den, det var bare det at safen var låst – og det fantes ingen nøkkel. «Pass på den, du», sa Une og ga hundrelappen tilbake til Cecilia. Faren til Cecilia kikket opp fra papirene bak resepsjonsskranken da de kom ned igjen. «Hvor mange bor det her nå?» spurte Cecilia. «Tretten», svarte faren fornøyd. Det var mer enn det hadde vært i det siste, og Cecilia forsto hvorfor faren var fornøyd. De måtte ha minst elleve gjester hver natt for å tjene penger. I løpet av vinteren og våren hadde det bare vært sju-åtte, og pensjonatet gikk med underskudd. Det var der Bolette-ringen kom inn i bildet, tenkte Cecilia. Dersom de fant den ville de få nok penger til å betale all gjelden i banken, og kanskje pusse opp noen av de eldste rommene. «Jeg skjønner ikke at han ikke vil bryte opp safen på Einsteinrommet», hvisket Leo idet de gikk ut på terrassen. «Han tror den er tom», sa Cecilia. 9
«Men det vet han jo ikke før den er åpnet», sa Leo. «Han tar ikke sjansen på å rasere hele veggen bare for å finne det ut», forklarte Cecilia. «Han snakker om å leie en låsesmed, men det koster penger det også.» Gamle-Tim kikket opp fra avisen. De måtte fortelle om forskerne og at de var invitert på flytur. «Du verden», sa Gamle-Tim. «En flytur, det var ikke dårlig.» «Fortell om `Dagen i dag`», sa Leo og pekte på avisen hans. Det var en spalte Gamle-Tim alltid leste, og som de visste han likte å fortelle andre om. «Ja, nå skal vi se ...» sa han og brettet fram den rette siden. «Dagen i dag er den 145. dagen i året», leste han. «Solen sto opp klokken 04.28 og vil gå ned 22.08. Ragna og Ragnar har navnedag. Den norske musikeren Marion Ravn har fødselsdag og den japanske keiseren Shenzong ble født på denne dagen i 1048. I USA gikk den første TV-stasjonen på lufta i 1953, den første Star Wars filmen hadde premiere på denne dagen i 1977, og for første gang landet et sjøfly i Skutebukta.» Leo lo høyt. «Det med sjøflyet står det ikke noe om», sa han. «Nei», smilte Gamle-Tim og brettet sammen avisa. «Men det skjedde faktisk i dag. Jeg har bodd her i over 70 år, og aldri sett et fly lande på vannet her.» «I morgen skal vi være med opp», sa Une. «Ja, da får vi håpe at motoren ikke stopper igjen», sa Gamle-Tim og reiste seg. «Det der gjorde han med vilje», forklarte Leo. «Motoren går som en klokke.» «Akkurat, ja», nikket Gamle-Tim. «Men det hender jo at klokker stopper også, gjør det ikke.» Leo måtte si seg enig. «Jeg liker meg nok best på landjorda», fortsatte Gamle-Tim. «Eller på vannet, da.» «De mener at det er noe nede på havbunnen som gjør at så mange båter har forsvunnet», sa Leo. «Har du noen idé om hva det kan være?»
10
Gamle-Tim strøk seg over skjegget. Han hadde vært sjømann og visste mye om livet på havet, men ristet på hodet. «Jeg vet ikke annet enn at havbunnen er mørk og dyp, og at det skjuler seg mye der nede som vi ikke vet hva er.»
Kapittel 4 – Triangelet Budbilen kom to timer senere. Det var en stor og gul bil som ga fra seg en skrapelyd da den svingte opp foran pensjonatet. Cecilia, Leo og Une gikk ut på plassen for å ta den imot. Egon var plassert hjemme hos Une, slik at han ikke skulle gå i veien. Sjåføren hoppet ut med et databrett i hendene. «Har du levering til Werner Dahl?» spurte Leo. Budbilsjåføren kikket på ham. «Er det deg?» «Nei, han er gjest her», forklarte Leo. «Vi skal ta imot utstyret og bære det opp på rommet hans.» «Da så», sa sjåføren. Han gikk bak bilen, skjøv opp døra til lasterommet og hoppet inn. Så la han fra seg databrettet og begynte å hente fram pappesker i forskjellige størrelser. Cecilia, Leo og Une løftet dem ned etter hvert som sjåføren fant dem fram. I alt var det tretten små og store pappesker. «Skriv under her på at dere har mottatt varene», ba sjåføren og holdt fram databrettet. Leo tok pennen og skrev navnet sitt på skjermen. Sjåføren hoppet inn bak rattet igjen og kjørte av gårde med en ny ulyd fra motoren. «Vi får bare begynne å bære», sa Leo. De tok hver sin pappeske og gikk opp til Einstein-rommet. Werner Dahl slapp dem inn og forklarte hvor han ville at de skulle sette fra seg kassene. Han hadde hengt opp et kart på veggen, ved siden av bildet av Albert Einstein. Egentlig var det flere små sjøkart som var festet til veggen med tegnestifter og satt sammen slik at de dannet et stort kartbilde av hele området utenfor Skutebukta. Med en stor, tykk tusj var det tegnet en trekant mellom Breiskjæra, Utholmen og pensjonatet i Skutebukta. 11
«Djevelens triangel», hvisket Leo. De andre to sa ikke noe, men gikk ned igjen for å bære opp resten av eskene. Noen av dem var så store og tunge at de måtte være to for å bære dem. På den siste turen snublet Cecilia i toppen av trappa. Pappesken hun bar på fløy ut av hendene hennes og landet på gulvet et par meter foran henne. Den revnet i det ene hjørnet og mye av innholdet skled ut. Det var gamle avisutklipp og maskinskrevne rapporter om skipsulykker og leteaksjoner på havet. Leo hjalp henne med å samle dem sammen og legge dem tilbake i esken, og bar den forsiktig inn på Einstein-rommet. «Denne har gått i stykker», sa han og satte den fra seg på bordet midt i rommet. Jo Gjellum var også der. Han sto sammen med Werner Dahl og pakket ut innholdet av eskene. Werner Dahl satte fra seg et måleinstrument, kom bort til ham og åpnet klaffene til esken. «Det er bare gamle rapporter og avisutklipp», sa han og trakk opp to mapper. «Om hva da?» spurte Leo. «Om ting som har skjedd i triangelet», svarte Werner Dahl. «Vil dere ha noe å lese på, så kan dere ta med disse.» Han rakte fram mappene. Utenpå den ene var det skrevet S/Y Columbus, 1963, mens på den andre sto det LN-EFL, 1969. «Gjerne», sa Leo og tok imot. «En ting før dere går», sa Jo Gjellum og kom mot dem. «Jeg regner med at dere har oversikt over hvem som bor her på pensjonatet ... Hvem som reiser og kommer ...» Cecilia nikket. «Kan dere gi oss beskjed dersom det sjekker inn en eldre mann som heter Oscar Brun?» «Ja, det hadde vært fint», nikket Werner Dahl og fant fram lommeboken igjen. «Takk for hjelpen!» sa han og rakte dem to nye hundrelapper. 12
Cecilia tok pengene mens Leo tok mappene med avisutklippene. «Vi går opp i tårnrommet», foreslo Une. Tårnrommet var et firkantet utsiktsrom på toppen av pensjonatet. Det var egentlig meningen at det skulle gjøres om til en luksussuite, men trappa opp til rommet var så smal og bratt at de fikk ikke lov av brannsjefen å leie ut rommet til overnattingsgjester, i tilfelle det skulle begynne å brenne. I stedet ble det oppholdsrommet til Cecilia, Leo og Une – og Egon. Tårnrommet hadde vinduer på alle sider med dype vinduskarmer det gikk an å sitte i, brede gulvplanker og hvitmalte vegger. I tillegg hadde de innredet det med en liten sofa, et bord og noen stoler, og et skrivebord der Leo vanligvis hadde datamaskinen sin. Cecilia kikket ned på sjøflyet ved brygga. Noen av gjestene fra pensjonatet var nede og kikket på det. «Hva het han mannen vi skulle se etter?» spurte hun. «Oscar Brun», svarte Leo. Han satte seg på gulvet med mappene de hadde fått av Werner Dahl foran seg. Cecilia og Une satte seg på hver sin side av ham. De åpnet mappen fra 1963 først. Et lite avisutklipp fra 30. mai var limt inn på et ark. Australsk seilbåt savnet var overskriften. Leo leste høyt: «Den australske seilbåten Columbus ble tirsdag meldt savnet på tur fra England til Norge. Fartøyet med tre menn om bord forlot Great Yarmouth 23. mai og er siden ikke sett. Det norske Kystverket har sendt ut melding til alle skip i Nordsjøen om å holde utkikk etter den savnede båten. Det har i perioden vært godt vær i Nordsjøen og i farvannene rundt norskekysten. Forsvinningen omtales som et mysterium.» De neste sidene inneholdt bilder av seilbåten og omtale av mannskapet. Det var tre venner fra Sydney i Australia som hadde lagt ut på jordomseiling et halvt år tidligere. Noen av utklippene var fra australske aviser. En ny avisnotis fortalte at et lasteskip hadde observert den savnede seilbåten
på
kryssende
kurs
utenfor
norskekysten.
Militære
overvåkningsfly var sendt opp i området, uten at båten var lokalisert.
13
Det neste arket i mappen var kopi av en maskinskrevet rapport fra Kystverket om funn av mulig vrakgods. Deler av et skrog var funnet ved Breiskjæra. Ingen andre båter enn den australske seilbåten var savnet i området. Rapporten inneholdt en redegjørelse for hvordan det var søkt etter mannskap og annet vrakgods, men ingen ting var funnet. En uke senere skrev avisene at myndighetene regnet med at båten hadde forlist og mannskapet var omkommet. Det siste utklippet i mappen var en avisartikkel som fortalte at seilskipet Columbus var det tolvte fartøyet som sporløst hadde forsvunnet i det samme havområdet siden 1927. Det var en oversikt over alle båtene som var borte, og helt til slutt i artikkelen ble det påpekt at de mystiske forsvinningene hadde inntruffet hvert sjette år. Ingen kunne svare på om det var tilfeldig eller om det var en sammenheng mellom sakene. Mappen fra 1969 handlet om et fly med kallesignal LN-EFL som hadde forsvunnet fra radaren mellom Breiskjæra og Utholmen. «Det er seks år i mellom», kommenterte Une. «Fra seilbåten i 1963.» Cecilia regnet i hodet og tenkte. Hun la på seks og seks år, og kom fram til i år. «Dersom det skjer hvert sjette år, så kommer det til å forsvinne en båt eller fly i 2017 også», sa hun.
Kapittel 5 – Konvolutten Det var Cecilia som fant konvolutten. De var på vei ned fra tårnrommet da hun oppdaget den. Den hadde sklidd innunder et skap ved veggen slik at det bare var en liten del av den som stakk fram. Hun bøyde seg ned og tok den opp. Den var ikke limt igjen, og hun kikket ned i åpningen for å se hva den inneholdt. «Hva er det?» spurte Une. «Bilder», svarte Cecilia og tok dem ut. Det var tre stykker. De var tatt utendørs, blant steinrøyser, busker og kratt. På et av dem var det et krokete, svartbrent tre i bakgrunnen som lynet måtte ha slått ned i. På et annet kunne de skimte en pipe som stakk opp fra ruinen av et hus. Alle var merket med en dato nede i høyre hjørne fra da de var tatt. Det var den samme datoen på alle tre. 31.05.2005. 14
Cecilia rakte bildene videre til Une etter hvert som hun så på dem. «Rare bilder», kommenterte Une og ga dem videre til Leo. «Det er egentlig ikke bilde av noe, ikke folk eller noe annet, bare natur.» På det siste bildet kunne Cecilia se en rødmalt hytte og en flaggstang i det fjerne, men det var ikke det som var motivet på bildet. Une hadde rett. Det var egentlig ikke bilder av noen ting. «Det står noe bakpå», sa Leo. Cecilia snudde bildet hun sto med. Noen hadde tegnet en trekant der, med en liten pil i midten. De to andre bildene var merket på samme måte. «Det må være forskerne sitt», sa Une. «Konvolutten falt sikkert ut av esken da du mistet den i gulvet.» Cecilia samlet sammen bildene og la dem tilbake i konvolutten. «Vi får gi dem tilbake», sa hun og gikk bort og banket på døra til Einstein-rommet. Det var Jo Gjellum som lukket opp. Werner Dahl satt foran en datamaskin ved skrivebordet der inne. «Vi fant denne borte ved trappa», sa hun og rakte ham konvolutten. «Den må ha falt ut da vi bar opp eskene.» Jo Gjellum tok ut bildene, kikket på dem. «Nei, det er ikke våre bilder», sa han. «Det er en trekant bak», sa Leo. Werner Dahl kom også bort og kastet et raskt blikk på dem. «Nei», sa han. «Det har ikke noe med vårt arbeid å gjøre.» Jo Gjellum la bildene tilbake i konvolutten og ga den til Cecilia. «Men si fra dersom dere ser kameraveska mi», ba han. «Den står nok nede i flyet», sa Werner Dahl og gikk tilbake til datamaskinen. Jo Gjellum ristet på hodet. «Jeg er sikker på at jeg tok den med opp, og at jeg satte den her inne sammen med det andre utstyret.» Cecilia husket kameraveska, hun også. Jo Gjellum hadde hatt den over skulderen da de gikk opp fra flyet. Hun hadde lagt merke til den da de sto i resepsjonen og ventet på å få utlevert romnøklene.
15
«Du hadde den i alle fall nede i resepsjonen da du fortalte at dere hadde tatt bilder fra flyet», sa hun. Werner Dahl så seg rundt. «Den kan jo ikke bare bli borte», mumlet han. «Vi skal se nede», sa Cecilia. «Fint», takket Jo Gjellum. «Få se på de bildene igjen», ba Leo da døren ble lukket bak dem. Cecilia rakte ham konvolutten og gikk foran de andre ned til resepsjonen. Papegøyen Arthur var den eneste som var der. «Sitter du deraaaa?» hilste han fra buret sitt og smalt med nebbet. Cecilia svarte ikke. Hun så seg rundt etter kameraveska til Jo Gjellum, men den var ikke der. «Sånne forskere og vitenskapsfolk er litt surrete», sa Une. «Den står sikkert på rommet hans.» Inne fra matsalen klirret det i tallerkener og bestikk. Cecilia stakk hodet inn. Det satt gjester ved tre av bordene. Lengst borte ved vinduet satt en mann Cecilia ikke hadde sett før. Han var alene og stirret ut mot havet mens hans spiste. De andre gjestene kjente hun. Det var Pia Engset, som hadde bodd der i mange dager og ikke skulle dra før om en uke, og så var det herr og fru Bolstad som satt og skrøt av maten til faren hennes. Hun ventet til de var ferdig og vinket faren til seg. «Har du sett en kameraveske?» spurte hun. ««En av forskerne har glemt den igjen et sted.» Faren så seg rundt og ristet på hodet. Cecilia gikk ut til de andre. Gjennom vinduet så hun Gamle-Tim. Han satt fremdeles ute på terrassen og hadde gått over til å lese i en bok. «Vi hører med ham», sa hun. Leo og Une fulgte etter henne. Gamle-Tim kikket opp. Cecilia forklarte hva de lette etter, men Gamle-Tim ristet på hodet. «Jeg så han hadde en sånn veske til å ha kamera i», nikket han, «men jeg vet ikke hvor den er blitt av.» Leo sto fremdeles med bildene i hendene. Han snudde og vendte på dem. «Jeg synes den pila er litt mystisk», sa han. 16
«Hvilken pil?» spurte Une. «Inne i trekanten, på baksiden», forklarte Leo. «Jeg tenkte kanskje den pekte på noe foran på bildet, liksom. Men den gjør ikke det.» Gamle-Tim var blitt nysgjerrig. «Hvilke bilder er det du har der?» spurte han. «Vi fant en konvolutt med tre bilder oppe i andre etasje», forklarte Leo og la dem på bordet. Gamle-Tim bøyde seg over dem og plukket opp bildet der det gikk an å se en rød hytte og en flaggstang i det fjerne. «Dette er oppe på heia», sa han. Cecilia dreide hodet opp mot fjellsiden bak pensjonatet. Hun burde ha skjønt det. Det øde området strakte seg milevis innover og besto ikke av annet en stein, myr og krattskog, akkurat som på bildene. «Dette er stedet til Jansen», forklarte Gamle-Tim og pekte på den røde hytta. «Hvem er det?» «Han er død nå», forklarte Gamle-Tim. «Han var fra byen, jobbet på søppelfyllingen. Det ble sagt at han bygde hytta med ting andre hadde kastet.» «Hva med de andre bildene?» spurte Leo. «Kan du se hvor det er?» Gamle-Tim studerte dem nøye. «De er fra heia, de også, men det er ikke så godt å si. «Han satte fingeren på det ene bildet. «Den pipa der er antakelig restene av Gjernesgården. De drev med sauer der oppe, men den brant ned for mange år siden.» Cecilia samlet sammen bildene og la dem tilbake i konvolutten. «Vi får legge konvolutten i resepsjonen», sa hun. «Det kommer sikkert noen og spør etter dem.» Leo ba om å få se på dem en gang til først. «Den datoen», sa han og pekte på de oransje tallene nede i hjørnet på bildene. 31.05.2005. «Hva er det med den?» spurte Cecilia. Leo ga henne bildene tilbake. «Sikkert ingen ting», sa han. «Men det er tolv år siden.» 17
«Ja?» «Jeg tenkte bare på det med trekanten», forklarte Leo. «Seks pluss seks er tolv. Hvis det med seks års mellomrom stemmer, så er bildene tatt samme år som en båt eller et fly forsvant ute på havet.»
Kapittel 6 – Sletting Leo satte seg tilbake i stolen og strekte på seg. Utenfor var solen i ferd med å gå ned, og himmelen var farget rød. «Det ser ikke ut som om det forsvant noen i 2005», sa han. «I alle fall ikke som det står om på Internett. I 2011 forsvant en båt med to dykkere og i 1999 ble en kajakkpadler borte.» Cecilia plukket opp de to mappene de hadde lånt av forskerne. «Kanskje forskerne vet noe mer?» foreslo hun. Une reiste seg. «Vi går ned og spør!» De gikk ned fra tårnet og bort til Einstein-rommet. Det var Werner Dahl som åpnet da de banket på. «Har han kommet?» spurte han. «Hvem?» «Oscar Brun?» Cecilia hadde glemt gjesten de ventet på. Hun ristet på hodet. «Nei, vi tenkte vi skulle levere tilbake disse», sa hun og rakte fram de to mappene. «Å, ja», sa Dahl og tok imot. «Spennende lesning, ikke sant?» Leo nikket. «Finnes det en mappe fra 2005?» spurte han. «2005 ...» mumlet Werner Dahl og gikk bort til pappesken som var revnet i siden. Han rotet rundt og fant det han lette etter. «Det er faktisk to», sa han og tok dem med tilbake til dem i døra. «Var det noe spesielt du tenkte på?» Leo slapp å forklare hva han ville undersøke. Jo Gjellum kom gående mot dem med kameraveska over skulderen. «Jeg fant den!» sa han og hektet veska av seg. «Hvor da?» spurte Werner Dahl. 18