Trøbbel i skogen
Adam gikk sammen med Tobias og Tara dypt inne i Trollskog, den enorme blandingsskogen rundt Trollheim, og kikket seg nervøst rundt. Han hørte nifs uling et stykke unna. Var det en ulv?
«Det er kaldt her», sa Tara og stampet med beina i den frosne bakken. Hun speidet mellom trærne mens hun la ei pil klar på strengen til den magiske buen.
«Ja, det blir kaldere jo dypere inn i skogen vi kommer», sa Adam. En liten sky av frostrøyk kom ut av munnen da han snakket.
Han gikk videre mens han hugget vekk plagsomme greiner med sverdet. Tara og Tobias fulgte etter, like bak.
Det hadde vært en lun oktoberkveld da de gikk hjemmefra, og de hadde ikke sett et snøfnugg ennå i høst, men her, dypt inne i skogen, var det iskaldt, og på bakken …
6 7
Adam stoppet opp. «Gutten fra skolen snakket sant. Bakken er dekket av frost og snø herfra og videre innover i skogen.»
«Da snakket han kanskje sant om sporene også», sa Tobias og satte beina på den knitrende snøen. «De kan ikke være langt unna nå.»
Det var sent på kvelden, og sola hadde gått ned. Mørket hadde begynt å tette seg rundt dem. Fullmånen tittet bare noen ganger fram bak skyene.
Ulven ulte på nytt, nærmere nå.
Tobias løftet staven sin og sa: «Stafr lýsa.»
Den runde kula på toppen av staven blinket et par ganger før den begynte å skinne skarpt, som ei sterk lampe.
Tobias smilte og sa: «Nytt triks jeg lærte fra dagboka til Fredrik Gran.»
Han holdt den lille staven opp i været som en fakkel, hvor den strålte som ei lita sol og kastet lys på alt de kunne se.
Kula på staven avga også varme. Frosten, som hadde samlet seg på kula og skaftet, smeltet og rant nedover hånda til Tobias.
Tara kom hutrende bort til han. «Varme!» jublet hun.
«Den var ikke lett å lage», sa Tobias. «Magien
virker bare hvis kula på toppen er av ekte gull. Jeg fant noen pynteting av gull på kråkeslottet som jeg smeltet om og puttet i en støpeform, akkurat nok til én stav. «Hvordan klarte du å smelte gullet?» spurte Adam.
«Det må ha vært vanskelig.»
«Ja, gull smelter først ved 1064 grader, men keramikkovnen på skolen klarte det fint.»
«Hvordan fikk du lov til det?» spurte Tara. «Hvem sa jeg fikk lov?» sa Tobias og smilte til henne.
«Du har blitt langt tøffere de siste par månedene», sa Tara og smilte tilbake. «Jeg liker det.»
Tobias ble helt rød i ansiktet. «J-jeg fulgte bare rådet til Adam.»
«Hæ?» sa Adam. «Hvilket råd da?»
«Når det gjelder lærere, så er det lettere å be om tilgivelse enn tillatelse.»
Adam lo. «Du lærer fort.»
De gikk et stykke videre før Tobias satte staven ned i snøen, tok av ryggsekken og satte seg på huk ved siden av noen spor.
Han rotet litt rundt i sekken med hånda, til han fant den gamle dagboka.
«Hva tror du?» spurte Tara og stoppet opp ved siden av han.
8 9
«Som vi fryktet», svarte Tobias mens han sammenlignet sporene i snøen med noen skisser i boka. «Småtroll! Omtrent like store som oss. Minst tre av dem, og de har med seg en ulv.»
«Dette er tredje gang vi finner spor av småtroll her i skogen», sa Adam. «Tredje gang siden vi ble portens voktere. De har tydeligvis ikke tenkt å gi opp.»
«Loke kommer ikke til å gi seg før han får åpnet porten», sa Tara, «og marsjert hæren sin opp fra Helheim.»
«Men da trenger han nøkkelen», sa Tobias og puttet ei hånd rundt den hvite, magiske nøkkelen som hang i et sølvkjede rundt halsen. Håndtaket var formet som en hodeskalle og var festet til kjedet gjennom det ene øyet. «Og da må de forbi oss først», la han til med et sukk.
«Kan ikke huske at det har snødd så mye i oktober før», sa Adam og kikket bekymret rundt på den tykke snøen og de frosne trærne. «I alle fall ikke i Oslo, der jeg bodde før.»
«Ikke så uvanlig i Trollheim», sa Tobias. «Men sjeldent bare på et lite sted, som her, midt i Trollskog. Kanskje et av hullene ned til Helheim finnes her i skogen? Jeg har lest at Helheim er sabla kaldt, og noe av kulden slipper kanskje ut sammen med småtrollene.»
11
«Hysj! Hva var det?» sa Tara.
Adam hørte rasling fra noen busker og trær foran seg. Snø falt ned fra noen urolige greiner. Var det vinden? Han tok et fastere tak i sverdet og skjoldet og stirret inn mellom bladene.
Tara løftet buen ved siden av han. «Kanskje bare et dyr?» foreslo hun.
Da knakk det i en pinne rett bak dem, og et lite tre på venstre side ble brutalt skjøvet til side. Tre par glødende trolløyne stirret hatsk på dem fra hver sin kant.
«Vi er omringet», sa Adam. «Det er en felle!»
En stor ulv sprang ut av buskene og bykset mot Adam.
Han løftet skjoldet rett før de skarpe tennene fant strupen hans. Den tunge ulvekroppen smalt så hardt inn i skjoldet at Adam mistet balansen og falt i snøen.
Ei pil fra Tara smalt inn i trestammen rett foran snuten på ulven. Den stoppet og snerret.
Adam flyttet blikket mot Tara og fikk øye på et troll som snek i buskene rett bak henne!
«Tara. Bak deg!» ropte han. Tara spant rundt.
Taras tabbe
Hun løftet buen med ei ny pil på strengen og fikk øye på trollet som kom rasende ut av buskene mot henne. Tara hadde ikke skutt noen siden den natta hun felte Fenrisulven. Å ta liv føltes feil, som noe farlig og forbudt. Selv livet til et troll … men det ville skade henne, kanskje drepe henne. Hun hadde ikke noe valg!
Tara skalv på hånda, men det gjorde ingenting. Den magiske buen treffer uansett det øynene ser på. Hun kunne ikke bomme!
Trollet løftet den digre klubba til slag. Det var nesten framme! Hun måtte skyte! Nå eller aldri! Hun slapp endelig buestrengen mens hun stirret trollet rett inn i de oransje, glødende øynene. Pila suste gjennom lufta og smalt inn i hodet på trollet, rett over den store, stygge nesa. Gløden i øynene sluknet, og trollet vaklet. Det mistet klubba og falt dødt sammen på bakken foran henne.
Et av de andre trollene var også på vei mot henne.
12 13
Kapittel 2
Hun løftet buen på nytt. Denne gangen nølte hun ikke, men da hun lot den nye pila fly fra strengen, hørte hun plutselig Adam rope. Hun snudde seg, så på han, og glemte helt at pila fortsatt var i lufta, fortsatt styrt av blikket hennes. Den må ha svingt vekk fra trollet og snudd helt rundt, for den suste plutselig forbi øret hennes … og smalt inn i armen på Adam, som skrek av smerte og mistet skjoldet.
Da skjoldet falt i bakken, bykset ulven fram på nytt!
Adam tok et godt tak i sverdet med den friske hånda og reiste seg halvveis opp i snøen mens ulven stupte mot han. Han svingte det skarpe våpenet og hugget den tvers gjennom hodet.
Ulven krasjet ned i snøen og ble liggende livløs.
Adam snudde seg mot Tara igjen. Han åpnet munnen, men rakk ikke å si noe før Tara kjente noe knallhardt slå henne i ryggen. Slaget slo pusten ut av henne. Hun mistet buen og falt på kne.
Hun snudde hodet og så trollet stå der, like bak henne, uskadd, med en klubbe og et stort glis. Det var trollet som hun hadde sendt pila mot! Den pila som i stedet hadde truffet Adam!
Det løftet klubba til nytt slag. Hun var forsvarsløs! Hun kunne knapt puste!
«Dukk!» ropte Adam.
15
Tara snudde seg og så på han.
Adam kastet sverdet mot henne! Før hun rakk å dukke, suste det skarpe sverdet noen centimeter forbi hodet hennes, så nært at den ene musefletta ble skåret rett av!
Hun hørte trollet stønne bak ryggen.
Tara snudde seg og så på trollet. Sverdet hadde truffet, med spissen først, rett i brystkassa på trollet. Det slapp klubba og sank dødt ned i snøen.
Hun reiste seg skjelvende med den avskårne musefletta i hånda.
«T-takk», mumlet hun sjokkert. «Men hva var det du ropte?»
«Jeg prøvde å fortelle deg at det tredje trollet var i ferd med å ta Tobias», sa Adam. «Det løp etter han, og nå er begge borte.»
16 17
Tobias og trollet
Tobias løp alt han orket mellom busker og trær. Han svettet og hev etter pusten. Det kjentes som om hjertet var i ferd med å hamre seg ut av brystet. Lungene stakk! Han orket ikke mer og falt resignert sammen i snøen. Bak seg hørte han trollet komme i lett jogg, og det begynte straks å le da det fikk øye på han.
«Tykk gutt løpe dårlig! Hi-hi-hi. Irk ikke sliten. Irk nå enkelt klubbe gutt i hodet. Loke bli glad. Hi-hi-hi.»
Trollet satte den ene foten på den tykke magen til Tobias og løftet klubba i været med begge hender. Det fikk plutselig øye på nøkkelen som lå rundt halsen på Tobias.
«Nøkkel til port? Endelig finne! Loke bli superglad! Irk bli stor helt! Beste troll i Helheim! Hi-hi-hi.»
«D-du kan få mer enn nøkkelen», sa Tobias mens han hev etter pusten og desperat prøvde å tenke ut en utvei. «J-jeg vet hvor det finnes eventyrlige skatter!»
19
Kapittel 3
«Ha! Gutt lyve! Irk smart. Ikke la seg lure. Hi-hihi», sa trollet og klasket klubba ned i snøen ved hodet til Tobias.
«Ops. Irk bomme. Hi-hi-hi.» Det løftet klubba igjen og smelte den ned på nytt. Denne gangen traff det en halvråtten stubbe på den andre siden av hodet. Tobias kjente fliser og snø sprute mot kinnet.
«Vent! Vent! Jeg lurer deg ikke», sa Tobias med gråtkvalt stemme. «Jeg har en pose med gull og edelsteiner. Du kan bare se selv!»
«Hvor denne pose være?» spurte Irk og løftet klubba truende i været.
«Her! Her! Bare se oppi posen», sa Tobias og kastet en liten pose opp til trollet. «Og jeg vet hvor du kan finne mer. Mye mer! Jeg lover!»
«Gull? Hi, hi, hi. Edelsteiner? Hi, hi, hi.» Trollet fanget posen i lufta. «Irk se i pose først. Kanskje fet gutt snakke med ormetunge?»
Da Irk åpnet posen, strakte Tobias ut armene og skuffet til seg all den snøen han fikk tak i.
«Hva dette?» sa trollet og plukket noe fram fra posen. «Dette ikke gull. Bare rottehaler. Matpakke til gutt kanskje?»
«Eldir brenna knútr!» ropte Tobias fra under snøen, som han nå hadde skuffet over seg, og rottehalene
eksploderte i ansiktet på trollet.
21 20
