Asbjørn Bakke: Erik Bye (utdrag)

Asbjørn Bakke

Erik Bye

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord. Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2017 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no 3. opplag Omslag: Terese Moe Leiner / Morten Mathiesen Omslagsfoto: Morten Krogvold Satt med 11/14 pkt Minion Pro hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Trykk og innbinding: Livonia Print, Riga Printed in Latvia 2017 ISBN 978-82-03-29687-1 ISBN 978-82-525-8831-6 (Bokklubben)

Til Knut Bakke (1928‒2012)

Innhold Blå salme …………………………………………… 9 Pappas bånsull ……………………………………… 12 Det fins en hage …………………………………… 19 Da far min sang …………………………………… 25 Vårherres klinkekule………………………………… 35 Kjerring på vintertunet …………………………… 47 En sang under skjorta er alt jeg har ………………… 56 Kommer tid, kommer råd ………………………… 67 Sang på elva ………………………………………… 77 Gå til onkel ………………………………………… 83 Vesle jente ………………………………………… 94 Ballad of Norway House ………………………… 103 Den glade hjemkomst …………………………… 109 Hue hass Kjell …………………………………… 117 Oles vise ………………………………………… 126 Skomværsvalsen ………………………………… 132 Å seile for livet …………………………………… 138 Ridder rid av gårde ……………………………… 146 Så lenge skuta kan gå …………………………… 153 Kom nordavind! ………………………………… 157 Afrikansk måne ………………………………… 165 Den enøyde gjesten ……………………………… 173 Kompasset rundt ………………………………… 180 Guttane ………………………………………… 194 Spinn, mitt hjul ………………………………… 205 Jørgen Hattemaker ……………………………… 214 Hildringstimen …………………………………… 236 Jeg mistet mitt barn ……………………………… 242 Again the road …………………………………… 248 Alf ……………………………………………… 259

Lend Your Ear ……………………………………

Det lufter lørda’n …………………………………

Jeg vet en vind ……………………………………

Cleng’s Song………………………………………

Til Hans …………………………………………

Blåmanda blues …………………………………

Hva vil du meg? …………………………………

Hersker og narr …………………………………

Balansevise ………………………………………

Frokostlandet ……………………………………

Den blå timen ……………………………………

Apache……………………………………………

Et folk i folket ……………………………………

Tilbake til sangene ………………………………

Ankile. En steinhoggerhymne ……………………

Gjennom et hvitmalt gjerde ………………………

Vår beste dag ……………………………………

Langt nord i livet …………………………………

I dur og brott ……………………………………

Den siste ferje ……………………………………

Høstseilas…………………………………………

Giganten …………………………………………

262 271 288 298 310 317 328 339 351 362 370 389 402 413 426 433 447 454 478 488 499 508

Takk……………………………………………… 510 Personregister …………………………………… 516

Alle kapitteltitler er hentet fra Erik Byes sanger, dikt, bøker og TV-programmer.

blå salme

Blå salme 22. oktober 2004

E

n flaske veltet. Det klirret da den slo borti en annen og trillet en halvmeter.

– Hysj! Vi er i kjerka, jo, for faen!

– Sorry! Var ikke meninga.

På tredje bakerste benk i Trefoldighetskirken i Oslo satt to smålurvete karer og hvisket høylytt til hverandre mens organisten spilte «Anna Lovinda». De hadde med seg hver sin bærepose med flaskefôr og hadde prøvesmakt mens de ventet på at bisettelsen skulle begynne. De var der for Erik Erikssøn Bye. Det var han som lå i kisten, som var omkranset av praktfulle kranser.

En mann som var like hjemme blant forfylla krigsseilere, fattige afrikanere og ramsalte fiskere som blant statsledere, hollywoodstjerner og kongelige. En mann som hadde gravd seg inn til kjernen av den norske folkesjelen, for så å utfordre den. En mann som hadde samlet erfaringer og klokskap fra mennesker han møtte høyt og lavt rundt i verden og brukt den til å forme holdninger i det moderne Norge. En mann som hadde fylt Nidarosdomen og Carnegie Hall, men som hadde insistert på å reise rundt og synge viser i vindskjeve dugnadslokaler over hele landet. En mann som hadde vært rastløs, framsynt, utagerende, trassig, viljesterk og engasjert, men også usikker, sjenert og folkesky på svarte dager.

Erik Bye hadde vært Norge på to bein, selv om han innimellom hadde vaklet. Nå hadde uroen endelig forlatt ham.

På de forreste benkene i den fullsatte kirken satt representantene fra den andre enden av samfunnsstigen: kringkastingssjefen og nye og 9

erik bye

tidligere ministre. Alle reiste seg da kong Harald kom opp midtgangen sammen med biskop Gunnar Stålsett og domprost Olav Dag Hauge.

Klokka var ett. På fiskevær, i bygder og byer satt folk og så Henning Sommerro og Sigmund Groven spille «Vårsøg». Bisettelsen gikk direkte på TV. Det var en storslagen statsbegravelse, et nasjonalt farvel. Kongen satt der, men Norges høvding var gått bort.

I dagene etter at programmakeren, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren, livskunstneren og medmennesket Erik Bye døde 13. oktober, hadde redningsskøyta som bar navnet hans, seilt fra Tromsø til Oslo.

Underveis hadde 5500 mennesker gått om bord og tegnet seg i kondolanseprotokollen.

– Hele det norske folk har mistet en elsket farsskikkelse, sa biskop Stålsett.

Han sto foran kongen og skuet ut over familie, venner, stortingsrepresentanter, artister og kunstnere, halve NRK, psykisk utviklingshemmede, krigsseilere og andre som hadde møtt opp i respekt.

– Han minnes for en udefinerbar indre varme, mollstemt sårhet og gudsnær poesi. Det er tydelig at hans varme smil og rause medmenneskelighet har gjort noe med oss. Han rørte ved strenger hos oss i ømhet og sinne. Og vi, et helt folk, står rike tilbake, savnet til tross, sa biskopen og fortsatte: – Han talte til folkets sjel og rørte ved vår kollektive samvittighet. Slik forandret han vårt samfunn.

I den drøye uka som var gått siden Erik Bye døde, hadde NRK sendt minneprogrammer i radio og fjernsyn. Avisene hadde brukt mange sider på hyllester. «Han brukte sin enorme posisjon til å vise oss sider ved vårt eget samfunn vi ikke kjente – og ikke snakket om», sto det i en leder i Aftenposten. «For meg er det nå som en del av kysten har rast ut, en del av Galdhøpiggen falt ned», sa forfatter Levi Henriksen. Takksigelsene hadde kommet tett i leserbrevspaltene: «Det er slike som deg som skaper lys for generasjoner.»

I kirken midt i Oslo gikk sønnen Erik Ola Bye rolig fram og overtok biskopens plass.

– Hele landet følte et sterkt eierskap til ham. Alle ble på en eller annen måte hans venn. Imidlertid er det nemlig slik at dere hadde ham på lån. Han var nemlig vår, sa han, før niesen Ragnhild Bye Lütken stilte seg opp ved mikrofonen. Hun visste at hun ikke kunne se på familien foran henne. Da ville hun begynne å gråte. «Jeg ser på kongen, for han 10

blå salme

er vant til å bli sett på», tenkte hun og sang «Drøm», sangen om at det tidsnok kan bli for sent.

Rundt henne sto musikerne Annbjørg Lien og Hans Fredrik Jacobsen, de som hadde spilt inn denne sangen med Erik Bye bare seks uker tidligere. Den siste han skrev.

Henning Sommerro hadde musikalsk regi, og alle som spilte i kirken, hadde tilbrakt mange timer på scenen sammen med Erik Bye. Men ingen hadde jobbet mer med ham enn Willy Andresen. De startet samarbeidet 47 år tidligere. 83-åringens kvartett spilte den dødes signaturmelodi «Hildringstimen» instrumentalt. Stemmen lå i den trehvite kisten, som bugnet av røde roser fra kona Tove.

Under planleggingen hadde Henning spurt Willy om han hadde et forslag til hvilken låt som skulle spilles mens kisten ble båret ut.

– Kan vi ikke klemme til med «Skomværsvalsen», da?

Henning var enig i at det ikke passet med dyster musikk når Erik Bye ble ført ut. Han hadde gått ned med flagget til topps. Men han klemte ikke til. I stedet satte han seg ned alene ved orgelet og spilte «Skomværsvalsen» som en melankolsk, men rakrygget marsj mens fire familiemedlemmer og de to skipperne på redningsskøyta «Erik Bye» bar kisten ut av kirken og inn i en ventende bil. Redningsselskapets folk sto æresvakt i gule refleksvester.

Bak dem tok mennene fra tredje bakerste benk med seg posene sine og gikk stille ut av Trefoldighetskirken.

Tove Bye satte seg inn i bilen og fulgte ektemannen gjennom 51 år ut til kapellet i Asker der han skulle legges under en gravstein med inskripsjonen «Tilbake til sangene».

Klokka 15.00 blåste samtlige skip under norsk flagg på alle verdens hav i fløytene som en siste hilsen til en ekte, feilbarlig folkehelt som så hele kloden som sin selvfølgelige tumleplass.

Det hele begynte et helt annet sted, 78 år og 236 dager tidligere.

11

erik bye

Pappas bånsull 1926‒1932

E

rik Erikssøn Bye ble født 1. mars 1926, bare én måned etter at den nye oppfinnelsen fjernsynet ble demonstrert for første gang.

Det var en hustrig mandag i Bay Ridge på sørspissen av Brooklyn.

Framtiden hadde festet grepet om denne bydelen i New York. T-banen hadde kjempet seg den lange veien fra Manhattan og ned til 95. gate i Bay Ridge noen måneder tidligere. Der det få år før hadde vært åkerland og vakre bondegårder, vokste byen eksplosivt: I 1922 var det 173 leilighetsgårder i Bay Ridge, året etter var det 826.

Gatene var blitt streket opp på kartet. De hadde sprengt seg vei mellom våningshus og fjøs og skar tvers over jorder og beitemark. Langs dem spratt bygårdene opp, sammen med fortau som snart rommet et yrende folkeliv. Da Erik Bye ble født, var området fremdeles preget av intens byggeaktivitet. Atlanterhavet brakte verden til Brooklyn. Bydelen var preget av rødglødende optimisme og var blitt et av de største produksjonssentrene i verden. Det er fristende å tro at den hensynsløse framdriften plantet en uro i guttungen, han skulle alltid være på vei framover. Havna var innfallsporten. Herfra og oppover i Bay Ridge lå det et mylder av verft, varehus, kullbinger, kinoer, coffee shops, lagerhaller, bryggerier, fabrikker, butikker, buler, bygårder, trikkeskinner, lasteplasser. Midt blant alt dette gikk mennesker av alle nasjonaliteter.

Norske utvandrere hadde lenge hatt sans for Brooklyn, som i 1926 var Norges tredje største by – bare i Oslo og Bergen bodde det flere nordmenn. I Brooklyn hadde de til og med en egen scene, The Norwegian Theater, og åttende aveny, som startet på Bay Ridges østre langside,

12

pappas bånsull

gikk under navnet Lapskaus Boulevard. Den enorme tilstrømmingen gjorde livet tøft, og kampen om jobbene var hard. Den høyreiste Erik Ole Bye, som sønnen ble oppkalt etter, hadde i det minste sin egen nisje på arbeidsmarkedet: Det fantes ingen bedre norsk sanger i hele Amerika.

I 1926 var det 43 år siden Erik Ole Bye ble født i Greftegreff-gården ved Bragernes torg i Drammen. I den spente tiden før unionsoppløsningen i 1905 var han korporal i Hjulrytterkompaniet i Christiania Bataljon på svenskegrensen. Samtidig var han aktiv i Christiania Roklub og deltok i sommer-OL i London i 1908. Når han trente, ljomet sangen over fjorden.

Erik Bye senior startet yrkeskarrieren som klesekspeditør og motetegner hos Molstad & Co i Kristiania. Den moteinteresserte unge mannen bestemte seg for å studere moderne forretningsførsel i London.

Men inni ham vokste sangen. Kunstneren fylte stadig mer av den 1,91 meter høye kroppen, og snart var kremmeren på vikende front. Erik Ole var kjent for å synge viser i godt lag og fikk stadig høre at han hadde et talent. Nå oppsøkte han en sanglærer som bekreftet det. Den unge mannen av bondeslekt fra Ringerike bestemte seg for å bli operasanger og fikk helhjertet støtte av sin kunstinteresserte mor, Gunda Augusta Bye, en myndig, viktoriansk utseende kvinne. Hun var født i Christiania, spilte piano og komponerte, og drev hotell i Akersgata 26 ved Egertorget. «FRU BYEs HOTEL» sto det med ruvende bokstaver på fasadene mellom andre og tredje etasje på hjørnegården. Fru Bye var enke etter trelasthandler Anders Madsen Bye, som hadde dødd av lungebetennelse i 1886, da Erik Ole bare var tre år gammel.

Med moren i ryggen studerte han sang i Milano, Paris og London.

I 1909 begynte han et lengre studium hos den berømte sangpedagogen Raimund von Zur-Mühlen. Tre år senere vendte han tilbake til Kristiania med solid attest: «Hans stemme og talent er absolutt skapt for en operakarriere, og jeg føler meg sikker på at han vil bli en førsteklasses artist.»

Erik Ole Bye debuterte forsiktig, på et veldedighetsarrangement i et misjonshus i Akersgata. Men da han et år senere sto på Nationaltheatrets scene i lang kjortel med påklistret fippskjegg som Don Basilio i Barbereren i Sevilla, ble han umiddelbart det store samtaleemnet blant operapublikumet. Året var 1913, og Erik Ole var 30 år. Gjennombruddet kom allerede på premieren 13. mai, og ble feiret samme kveld på 13

erik bye

Theatercafeen – der hans framtidige sønn skulle komme til å tilbringe mange kvelder.

Operasanger Erik Ole Bye hadde talent for komikk og hadde en baryton som nådde inn i folks hjerter. Da han sang i Nationaltheatret igjen i september 1913, måtte mange snu i døra. Det ble satt opp en ekstrakonsert i misjonshuset i Calmeyers gate. Men suksessen til tross: Sangen kastet ikke mer av seg enn at han også måtte jobbe på Mandalgadens Høvleri.

Selv om han ikke kunne livnære seg som sanger, var inntekten åpenbart stor nok til at han kunne planlegge giftermål. Erik hadde i flere år vært forelsket i Gudrun Fladager, datter av en bygningsmaler. Det gjorde fru Bye svært forarget: Hun ville ikke slippe hvem som helst inn i familien. Men Erik sto på sitt, han ville gifte seg med Gudrun. Moren skrev brev til jentas far for å få stoppet ekteskapet: «Giftermaalet er i høieste grad meningsløst. Af forskjellige grunde som jeg ikke vil gaa mer ind paa.»

Maler Arne Fladager mente å gjennomskue fru Byes motiver. 3. desember 1914 skrev han tilbake: «Det forekommer mig at fru Bye legger den største vægt paa pengespørgsmaalet. Penger er naturligvis en god ting. Men ingenlunde de største goder. (…) Jeg synes for alle parters vedkommende at det vilde være heldigst om fruen ogsaa gav sit samtykke til giftermaalet. Jeg for min part har givet mit samtykke dertil.»

Ikke lenge etter ble Gudrun Eriks hustru. Snart kom en sønn, som fikk navnet Anders etter farfaren.

Den lille familien flyttet til Breslau, som da lå i Tyskland, bare fem mil fra den russiske grensen. Ikke langt fra blodige skyttergraver sto Erik Ole Bye under første verdenskrig på en av Europas viktigste scener og sang i operaer som Othello, Carmen og Trubaduren. Han og familien ble der i tre år. På vei hjem etter endt engasjement i Breslau sang Bye i Casino i København, til store ovasjoner. «Stemningen i Salen var saa høj, som Tilfældet kun er, naar Publikum helt overgiver sig», skrev anmelderen i Berlingske.

Det var en stjerne som vendte tilbake til Nationaltheatret i 1917. Han hadde en stemme som kunne «mætte Rummet med Vellyd», som Vort Land skrev. En kort tid så alt lyst ut, og han gjorde flere innspillinger for The Gramaphone Company. Fra 1918 til 1921 hadde Christiania til og med et operahus, Opéra Comique i Stortingsgata 16, der Bye fikk fast engasjement.

14

pappas bånsull

Nå vekslet han mellom turneer rundt om i landet og oppdrag ute i Europa. Kanskje var det all reisingen som slet på forholdet til Gudrun. I hvert fall slo morens bange anelser til, og de to ble skilt i 1919.

En dag i november samme år tok Erik Bye på seg sin elegante frakk og hvite hansker. Rundt halsen la han pertentlig et matchende, hvitt skjerf, og på hodet plasserte han en tidsriktig hatt. Han forlot Frøknerne Byes Privat Hotel, som tvillingsøstrene Gunhild og Ingeborg drev i Tordenskioldsgate 2. Vel om bord på den mektige og hypermoderne amerikabåten «Stavangerfjord» sto han ved ripa og svingte hatten til farvel.

Håret var tilbakestrøket, hodet hevet, og i høyrehånda glødet en sigarett.

Han forlot ekskona og sønnen Anders og siktet mot New York. 2. desember 1919 satte han beina på amerikansk grunn, men allerede 26. juli 1920 brakte båten «Bergensfjord» operastjernen tilbake til Christiania.

Aftenposten kastet seg på tråden til ham på morens hotell. Sangeren syntes det var noe mas.

– Nei, jeg vil ikke lade mig interviewe pr. telefon.

– Hvor længe har De været i Amerika?

– I nogen maaneder.

– Har De sunget?

– Naturligvis. Hvad andet skulde jeg gjøre? Jeg har da ikke raad til at oppholde mig i Amerika og ikke gjøre noget.

24. november 1920 steg han i land i New York igjen. Han hadde fått engasjement ved den nyåpnede storkinoen Capitol Theatre på Broadway. Han ble der i tre år og sang til stumfilmer.

I New York traff han den livlige Rønnaug Dahl, som han tidligere hadde møtt i Oslo. Hun var født i 1889 og hadde vokst opp i Schweigaards gate 38, i det som den gangen var bydelen Oslo i Kristiania. Faren hennes, Ehler Nielsen Dahl, var marineoffiser og døde da hun var tolv år. Som eldst i en søskenflokk på fire måtte hun jobbe hardt, og i 1906 emigrerte hun til USA sammen med moren Antonie Marie Dahl og søsknene. De forlot et av Europas fattigste land, men livet i USA skulle vise seg ikke å være særlig bedre. Onkelen skaffet henne en jobb som selskapsdame, noe som i praksis innebar å stå opp klokka fem om morgenen og vaske, bake og koke. Om kvelden underholdt hun husets gjester med pianospill. Lønnen var 15 dollar i måneden. Etter hvert kjempet hun seg til en kontorjobb og en handelsutdannelse. Hun rotet seg inn i et ekteskap. Det varte bare ett år.

15

erik bye

Rønnaug var glad i opera og vanket i New Yorks musikkmiljø. Her traff hun den staute, sindige og livsglade Erik Ole Bye, mannen med den varme og mektige stemmen. Begge hadde opplevd mislykket kjærlighet, men denne gangen var følelsene slitesterke. De giftet seg.

Lille Erik levde de første barndomsårene i en koffert, bokstavelig talt: Da han var baby, fraktet foreldrene ham i en spesialkoffert. Hans første minner skulle bli knyttet til det å være i bevegelse, til lyden og vibrasjoner fra tog, biler og vogner. Han bodde overalt og ingen steder. Det var som om rastløsheten nærmest ble vugget inn i den lille kroppen.

Da han var to år, tok familien båten «Princess Louise» fra havnebyen Prince Rupert i Canada til Ketchikan helt sør i Alaska, dit de ankom 6. august 1928. Mens far holdt konserter, ble mor og sønn innkvartert i en hytte inne i skogen. Plutselig gikk døra opp. To skikkelser kom inn og stilte seg på gulvet foran kvinnen og den lille guttungen. Vesle Erik skrek og skrek, som for å bevise at han hadde arvet farens lunger. Han var ikke frisk, og moren hadde strøket, trøstet og hjulpet som best hun kunne. Rønnaug så forbauset på inntrengerne. Det var indianere. Mange amerikanere så fortsatt på urbefolkningen som villmenn, og det var bare fire år siden de fikk rettigheter som amerikanske statsborgere. Hun spurte hva de ville.

– Vi hørte gutten gråte og lurte på om dere trengte hjelp, svarte en av de to indianerkvinnene.

Ikke lenge etter brakte farens stemme dem til Montana. Lille Erik lekte i gresset. Foreldrene kunne høre ham si «titt-titt» og trodde han snakket til en sommerfugl. Da kastet en indianer seg fram og rev gutten vekk.

Mannen plasserte ham i morens fang før han tok en kjepp og slo i gresset.

Like etter løftet han opp en giftig copperheadslange. Dette var Erik Byes første møter med USAs urbefolkning. Det skulle ikke bli de siste.

Da Erik var snaut tre år, flyttet familien til California. De bodde i San Pedro, 100 meter fra Stillehavet, lengst sør i Los Angeles. Rønnaug var fascinert av de nyreligiøse bevegelsene i byen. Det var fullt av sekter, bevegelser med tilhørende bøker om meningen med livet. Hun sugde til seg litt herfra og litt derfra og satte det sammen til et hjemmesnekret religiøst livssyn. Hun trodde på svarte engler, og de forstyrret henne resten av livet.

Teknologien gjorde store framskritt, og lydfilmen var i ferd med å ut16

pappas bånsull

konkurrere stumfilmen. Faren tilbød filmindustrien sin malmfulle røst og fikk en mindre rolle i den storslåtte filmmusikalen King of Jazz, som både hadde lyd og farger, og dermed var en sensasjon i seg selv. Men kampen om de godt betalte rollene var beinhard i Hollywood, særlig for en mann som nærmet seg 50 år. Familien Bye slet med å få økonomien til å gå opp.

Tanken på å flytte hjem hadde begynt å slå rot. I juli 1930 kunne Aftenposten rapportere at operasanger Erik Bye etter mange års fravær igjen var å se på Karl Johans gate. «Han er kommet direkte fra Los Angeles med Ugelstads tankskib 'Svenør' og har gjennom Panama og Golfen lagt sig til tropesolens misunnelsesverdige ’rødhud‘-farve», kunne avisa fortelle. Sannsynligvis var han hjemme for å hilse på sønnen Anders og sikkert også for å sondere mulighetene for en retrett til Norge. Han holdt ingen konserter.

Rønnaug var gravid igjen. Tilværelsen var uoversiktlig, økonomien var skral, og hun var kommet i 40-årene. Legen mente at hun burde ta abort. Både hun og mannen kjente på smerten ved å følge legens råd, men gjorde det likevel. De fulgte fornuften, og hjertet hennes skulle aldri tilgi henne det. Sommeren 1932 reiste faren igjen til Oslo for å sondere mulighetene for å flytte hjem. Han skulle aldri vende tilbake til USA. Erik var blitt flasket opp med Asbjørnsen og Moe og Snorres kongesagaer. Særlig de brutale historiene til Snorre Sturlason fascinerte guttungen.

Faren diktet gjerne opp noen eventyr selv, og de utspant seg alltid på Ringerike. Han var en god forteller, og sønnen ble sugd inn i historiene. Men hva var dette Ringerike? Mormoren, Antonie Marie Dahl, gikk alltid med en svær emaljebrosje. På den var det bilde av reinsdyr, samer og nordlys.

– Det der er Ringerike, sa faren.

Fargene på brosjen gjorde sterkt inntrykk på Erik, og hans indre bilde av drømmelandet ble en miks av Finnmarksvidda og jordene, skogene og menneskene faren fortalte om. Ringerike ble synonymt med alt som var spennende, vakkert og interessant.

Senhøstes i 1932 gikk han, moren og mormoren om bord på «Svenør». De skulle flytte hjem til landet Erik hadde hørt så mye om: Ringerike. Blant det gjeveste han hadde i bagasjen, var nye knappestøvler, siste mote i Los Angeles. «Svenør» la ut fra havneområdet San Pedro i Los Angeles, passerte Mexico, Guatemala og Nicaragua før skipet 17

erik bye

svingte inn Panamakanalen. Så la skipet ut på den lange reisen nordøstover i Atlanterhavet. Erik var høyt og lavt, og sjøfolkene måtte passe ekstra på den viltre guttungen. Han hadde nok lyst til å bli som dem når han ble stor. Spesielt godt likte han styrmannen.

Da det blåste opp til kraftig uvær, kom Erik seg opp på stormbroen.

Han så opp på skorsteinen på båten, som svingte fram og tilbake i voldsomme bevegelser. Vinden fikk overtaket. Det ble umulig å holde balansen. Erik seilte mot kanten. Styrmannen oppfattet hva som var i ferd med å skje, kastet seg fram, plantet en sjømannsneve i seksåringens lyse lugg og holdt ham fast.

Historien om Erik Bye junior var et glipptak fra å ende her.

Den amerikanske statsborgeren Erik Bye gikk i land på kaia i foreldrenes hjemby, som hadde skiftet navn fra Kristiania til Oslo. Med en god porsjon norsk folklore i hodet var han på mange måter mer norsk enn de jevnaldrende han kom hjem til.

Endelig skulle han treffe trollene han hadde hørt så mye om.

18

det fins en hage

Det fins en hage 1932–1935

D

e var ikke slik han hadde tenkt seg dem. Trollene i skolegården på Majorstuen skole i Oslo var ute etter den fremmedartede seksåringen fra første stund. Kanskje var det knappestøvlene? De amerikanske klærne? California-norsken? At han var så lang og tynn? Uansett ville ikke plageåndene la ham være i fred. De ertet. De dyttet. De slo, sparket og stakk ham med nåler. Verst var klassekameraten med rødt hår og briller. Brillene gjorde at Erik vegret seg for å slåss med ham.

Skolegården på Majorstuen skole i Oslo var et helvete for Erik. Han gruet seg på trikketuren opp fra hotellet på Egertorget og var redd og ensom. Noen ganger måtte han slåss allerede før første time. De voksne på skolen reagerte ikke.

Det var øverst i inngangstrappa det skjedde. Elevene marsjerte inn i skolen etter friminuttet, slik de måtte etter først å ha stilt opp. Den rødhårede plageånden gikk og stakk Erik i baken med en nål. Til slutt rant det over. Erik bråsnudde, klinte til og traff gutten midt i snyteskaftet.

Rødhåringen ramlet bakover mot de andre elevene, så han gikk ikke i bakken, men brillene ble knust. Neseblodet rant nedover den rødrutede genseren hans.

En lærer fiket til Erik, slik de hadde lov til i 1932. For nå reagerte de, alle lærerne som ikke hadde brydd seg om de smellene han hadde fått.

Nå var de på plageåndens side og plasserte Erik i skammekroken. Hans respekt for autoriteter fikk sitt første skudd for baugen.

Oslo føltes fremmed og lignet absolutt ikke på det Ringerike han 19

erik bye

hadde fantasert om. Vinteren var iskald, og det var visst menneskene også, der de krøkte seg sammen mot snø og vind. California hadde vært sol og brede gater som slo ut armene og slapp alt og alle inn i favnen.

Ikke minst store, fine, røde trikker med gylne seter. Trikkene som skrek og skramlet gjennom Oslos gater, var smale, kjølige og blasse i blåfargen, og de holdt ham våken utover kveldene der de kjørte opp bakken forbi Stortinget, forbi Fru Byes Hotel og videre over Egertorget.

Erik bodde på hotellet sammen med foreldrene og mormoren. Det var ikke så morsomt der, heller. Farmoren var død før han rakk å møte henne, og tantene, som også var der mye, skulle hele tiden lære ham pene manerer.

Men seksåringen hadde noen venner. Ved juletider 1932 satt han på rommet til Arne Brun Lie i Professor Dahls gate 47, like ved Frognerparken. De kalte hverandre fettere, selv om slektsforholdet var litt mer komplisert enn det. Arne, som var over et år eldre enn Erik, var sjefen.

Han hadde et titteskap som gjorde det mulig å klikke seg gjennom en rekke bilder på en skive. Det første bildet satte en alvorlig støkk i Erik: Motivet var en soldat som lå med et forvridd uttrykk og holdt seg rundt halsen. Han så stiv ut.

– Han har fått gass i seg, forklarte Arne.

– Gass?

– Ja, soldatene drepte hverandre med gass.

– Hvorfor gjorde de det?

– Mye greiere det, skjønner du vel. Kunne drepe mange flere ved å slippe sånn røyk utover alle skyttergravene.

Bildeserien var fra første verdenskrig. Lenge satt de to guttene og stirret på bilder av myrdet ungdom i groteske stillinger. De lå i klynger.

I ensomhet. Erik hadde fått et første innblikk i menneskets ufattelige råskap. Arne skulle senere kjenne den på kroppen.

I begynnelsen av 1933 flyttet Erik og familien til et hus på Frok gård på Norderhov sør for Hønefoss.

Huset, en liten, men vennlig utseende toetasjes bygning, lå hundre meter ovenfor selve gården. Gjennom smårutede vinduer kunne Erik se ut over jorder som bølget seg gjennom et mildt landskap avbrutt av små klynger av trær og trehus. Fra verandaen i andre etasje hadde han utsikt til glitrende vann og dunkle skoger. Endelig kjente han igjen det Ringerike faren hadde fortalt så mye om.

20

det fins en hage

Én kilometer mot nord lå Norderhov kirke. Skolen, med tilhørende utedoer, lå skjult bak den. Det var et toetasjes laftet hus med hvit kledning og blå vinduskarmer. De var tolv i klassen, og medelevene var langt mer vennligsinnet enn dem på Majorstuen. Til skolen tok han følge med Olga Johnsrud, som gikk i samme klasse. Hun bodde nede i bakken og sto og ventet på ham. Hvis det var kaldt, kom han løpende i en frakk som hun syntes var sååå fin. En slik hadde ingen andre.

Klasserommet lå til høyre. Det hadde vannpumpe og ovn. Melkeflaskene ble ofte stående for nær den, og lunken melk gikk ned sammen med maten før storefri. Da måtte de ut, samme hvor kaldt det var. Var det bart, slo de ball eller lekte i eplehagen bak skolen. Erik og Olga tok ofte følge hjem igjen også. Når det var leksetid, gikk Erik senior ut og ropte i retning Olgas hus. Erik ville ikke gjøre lekser uten henne. Ikke fordi han trengte hjelp, men fordi han trengte selskap.

Erik var en sjarmerende gutt, men han kunne tøye strikken langt.

Det hendte at både moren og mormoren klasket til ham eller rappet ham over baken. Forbudet mot fysisk avstraffelse av barn lå 40 år fram i tid. En gang Erik hadde tyrannisert husets damer ekstra grundig, forlangte de at senior skulle gi junior en omgang.

Faren dro umiddelbart gutten inn på soverommet, låste døra og tok av seg beltet. Han sa: – Nå deljer jeg løs på puta der, og så får du skrike så høyt du kan.

Like etter hørtes brutale smell, ville skrik og rasende kjefting. Det fredelige soverommet på Ringerike var brått forvandlet til et torturkammer. Slik hørtes det i hvert fall ut for de to forferdede kvinnene utenfor.

Det tok ikke lang tid før de hamret på døra og skrek: – Herregud! Hva gjør du med gutten? Herregud, hva er det du gjør?!

Det ble aldri så mye mas om juling etter det.

Faren virket langt gladere her på Ringerike enn han hadde vært i California, ringeriking som han var av hele sin legning. Den første sommeren tok han med familien på overnattingstur til Evangelieholmen i Tyrifjorden, rett utenfor slektsgården, som han ofte besøkte. Utpå natta begynte det å styrtregne, og det tok ikke lang tid før alle var søkkvåte.

Erik senior syntes det var storveis og hadde ingen forståelse for sutringen som økte rundt ham. Verst var det for Rønnaug, som ikke gjorde annet den natta enn å lengte etter asfalt og lyden av larmende trikkehjul.

Hun var og ble en bydame og hadde havnet svært langt fra Hollywood Boulevard.

21

erik bye

Det var fortsatt smått med penger, og sangeren slet med å få operaroller.

Høsten 1933 tok han skjeen i egen hånd – han skulle holde sin første konsert i Oslo siden 1919. I september stakk han innom Aftenposten i Akersgata for å få litt omtale. De ville også ha bilde av comeback-stjernen. Han så alvorlig inn i kamera med fast blikk, ulastelig kledd, som han alltid var når han viste seg i byen.

– Jeg må jo se å bli introdusert her hjemme etter all utlendigheten, forklarte han.

– Har De lagt operaen på hyllen? spør journalisten.

– Hvor skulde jeg ellers gjøre av den? Jeg kjenner en mann som ikke skulle ha det ringeste imot å gå løs på en passende operarolle. Men det er ikke nok å ha lysten.

Noen dager senere kunne han se ut over et tallrikt publikum i Universitetets aula. Ved siden av seg hadde han pianist Daniel Løvdal. Folk var møtt fram «kanskje mest av nysgjerrighet efter å høre om der ennu var nogen låt tilbake i sangeren efter alle disse mange års fravær i det anstrengte og farlig omtumlede Amerika», som Aftenpostens anmelder skrev. Erik Ole Bye feide all tvil til side. Stemmen klang like godt som i gamle dager og vel så det: «La mig med én gang kalle ham en storsanger, uten spor av pruting», skrev Aftenpostens mann.

Erik senior måtte stadig til Oslo. I tillegg til rollene han besatte, hadde han sangoppdrag i alt fra storkonserter til velrenommerte herrers bisettelser. Etter at Norsk Rikskringkasting ble etablert sommeren 1933 og overtok alle radiosendinger i landet, hadde han en del oppdrag der også.

Eriks niårsdag ble feiret med venner. De fikk servert saft og Rønnaugs deilige bløtkake med ni lys. Hun var alltid hyggelig mot barna, som syntes Erik hadde en veldig pen mor. Foreldrene praktiserte den åpne dørs politikk. På bursdager og i juleselskaper var det fullt av folk, slektninger, naboer og venner, små og store, i det lille huset. Erik var så energisk til stede at moren av og til følte for å forklare.

– Erik er dessverre en smule nervøs. Han har hatt en urolig og omreisende barndom.

Av tantene Bolla og Gyda, farens søstre, fikk han fiskeutstyr denne bursdagen. «Jeg gleder meg til å bruke det til sommeren når pappa og jeg skal på fisketur», skrev han i takkebrevet. Han kunne ikke vite at faren denne sommeren kom til å være veldig opptatt med noe som skulle innebære en ny, stor forandring i livet hans. For Erik senior hadde for lengst skjønt at det var begrenset hvor mange år til han kunne strekke 22

det fins en hage

sangkarrieren. Han trengte noe annet å leve av. Våren 1935 fant han en mulighet, et prosjekt på Nordstrand, et sogn i Aker herred utenfor Oslo.

Det var en vill idé. Men byjenta Rønnaug var med. Hun lengtet til mer urbane strøk.

Erik Bye senior ville leie et nedlagt sanatorium for tuberkulosesyke som de siste årene hadde huset en husmorskole. Det 423 kvadratmeter store trehuset tronet på en kupert og skogbevokst tomt på fire mål i Vingolfveien 12 på Nordstrand. Det nærmest ba om å bli gjort om til pensjonat.

I kjelleren var det allerede innredet storkjøkken, i tillegg til bryggerhus, rullebod, fyrrom og flere matboder. Fordelt på loft og to etasjer besto huset av til sammen 21 rom, to bad og fire toaletter. I første etasje var det spisesal og en stor salong med en åpen veranda utenfor. Utsikten over fjorden med Ulvøya og Malmøya var formidabel. Huset hadde moderne sentralvarme, og det var lagt opp varmt vann til alle rom. Et forfallent uthus sto tilbaketrukket ved siden av.

Det var noen utfordringer. Det elektriske anlegget og vannledningene var nedslitte og gamle. Dessuten fant overflatevannet på gårdsplassen lett veien inn i kjelleren. Drenering måtte til. Likevel: Den som intet våger, intet vinner. Erik Ole Bye var en mann for store sprang. I en bygning på Frok gård hadde han lagret en drøss demonterte jernsenger, plysjsofaer, skatoller, kommoder, lintøy, bestikk, servise og annet interiør og utstyr fra Fru Byes Hotel. Det gjorde ingen nytte for seg når det bare sto der.

I mai 1935 ba han Schous bryggeri om å stryke gjelden han hadde arvet etter morens hotell. Bryggeriet svarte at den ville være opp- og avgjort om de fikk 1000 kroner innen 1. november samme år. Til gjengjeld var bryggeriet villig til å gi ham en måneds kreditt ved framtidige leveringer. Slik ble det.

Sommeren 1935 ble Erik juniors siste i lykkelandet Ringerike, selv om han aldri skulle slutte å vende tilbake hit. Lenge bare hørte han foreldrene snakke om det store huset. De dro stadig til Nordstrand uten ham. Selv var han ikke interessert, samme hvor «eventyrlig vakkert» det lå til. Ringerike var vakkert og eventyrlig nok til at det holdt for ham.

Dessuten fristet det ikke mye å gå på skolen hver dag. Men det bar nådeløst i én retning. En gammel lastebil kjørte av gårde med hotellmøbler rengjort for støv og svalemøkk og kom tilbake etter en ny ladning.

23

erik bye

På Nordstrand luktet det fersk maling, terpentin og såpe. Erik senior føyk rundt med lommetørkle på hodet og en overall som stadig fikk nye flekker. En oppglødd Rønnaug fikk små og store ting på plass. Huset ble gradvis til et pensjonat. Disponent, kokke og værelses-, kjøkken- og serveringspiker ble ansatt, leveringsavtaler ble inngått.

Da møbellageret var tomt, tok lastebilen med innboet i huset de bodde i. Erik og mormoren ble med på det siste lasset. Det var en steikende varm sommerdag. Erik ble plassert i en lenestol på lasteplanet.

Han så skolen og resten av Ringerike forsvinne i en støvsky.

24