Torkel Damhaug: Glasshjerte (utdrag)

Torkil Damhaug

Glasshjerte

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-525-8803-3 (Bokklubben)_ ISBN 978-82-02-56029-4 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10,6/12,3 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

«Vannet juger.»

Mamma ler.

«Du sier mye rart du.»

Robin tar på fjeset til mamma. Fjeset er kaldt.

Robin klyper i kinnet. Fjeset får larvehud.

«Nei, Robin. Ikke klype.»

Stemmen er sint.

Robin slipper ikke. Mor lugger Robin.

«Vannet juger.»

Mor ler ikke.

«Vannet juger.»

«Ja, Robin, jeg har hørt det nå.»

Mor går til brygga.

Robin tar av buksa. Vannet er svart. Det svarte forsvinner innover i Robin.

«Robin!»

Vannet er i øynene.

«Robin, kom opp med en gang.»

Vannet er i ørene. Fuglene skriker. Robin skriker. Fuglene flyr over trærne. Fuglene vil hjem. Fuglene fryser.

Robin krabber opp på brygga. Jakka er tung.

«Det der var dumt av deg, Robin.»

«Det der var dumt av deg.»

Mor klyper Robin i armen.

«Du er iskald. Ta på deg buksene.»

Robin stikker foten i buksa. Foten sitter fast. Mor drar i buksa.

«Du må hjelpe til. Du er ikke en unge lenger.»

5

«Robin er stor.»

«Ja, du er stor, og da må du oppføre deg. Det er det som er å være stor.»

Vannet er svart.

«Vi må skynde oss hjem. Du må ikke bli syk.»

Stemmen til mamma er lei seg.

«Nå som vi hadde det så fint her.» Mamma rister på hodet.

«Skulle ønske du, for en gangs skyld –» «Vannet juger.» * Robin våkner på senga si. Mamma er borte. Mikkel er på rommet sitt.

Robin åpner vinduet. Når det er kvelden, blir lufta svart.

Bilen kommer.

Robin hører at det er Bilen som kommer.

Robin går ikke til Mikkel. Robin går i trappa. Trappa går nedover. Robin tar på støvlene. Støvlene er våte. Døra vil ikke være stille.

Bilen er ikke på veien.

Robin går oppover bakken. Lufta er svart. Grå røyk fra munnen. Kan ikke ta den i hendene. Lufta vil ikke det. Lufta er god å puste. Lufta juger ikke. Lufta er glad i Robin.

Nå kommer Bilen nedover. Jenta roper til Bilen. Bilen har ulveøyne. Øynene lyser blått.

Robin vinker til Bilen. Bilen stanser ikke. Bak har den røde øyne. De kan ikke se noen ting.

Trærne blir større når det er kvelden. Robin blir mindre. Hunden bjeffer. Hunden er bak trærne. Hunden er Rollo. Rollo er sint.

Jenta roper inne i skogen. Jenta er lei seg.

Lufta er svart mellom trærne. Det svarte spiser det grå.

Det svarte kommer fra vannet. Kvelden bor nede i vannet.

Vannet juger.

Robin går mellom trærne. Der ligger jenta.

6

Jenta er Amina. Robin er glad i Amina.

«Hva gjør Amina i skogen?»

Amina svarer ikke. Amina har ikke buksa på seg.

«Du må kle på deg, Amina. Du må ikke bli syk.»

Amina hører ikke.

Robin tar fingrene til Amina, gnir dem hardt. Hun holder hjertet inne i hånda. Hjertet henger ikke rundt halsen. Hjertet er av glass. Robin putter det i munnen. Det er glatt. Smaker rart. Lårene til Amina er glatte.

«Ikke ligge på bakken, Amina.» Øynene til Amina åpner seg. Amina sover ikke.

«Robin …»

Stemmen til Amina er rar. Amina har slått seg. Amina har blod i øynene.

«Robin, du må hente …»

Robin finner skoen, putter den på foten til Amina. Foten er kald. Amina fryser.

«Amina må hjelpe til. Du er ikke en unge lenger.»

Robin plukker opp tøyballen. En bitteliten underbukse.

Amina vil ikke ha den på seg.

«Robin, han kommer tilbake …»

Støvlene snakker sammen når de går i skogen. Robin hører dem. De kommer nærmere. Lykta lyser mellom trærne.

«Nå må du gå hjem, Robin,» sier støvlene.

«Robin må gå hjem, Amina. Mamma er redd.»

Støvlene er stille.

«Robin får ikke lov til å gå til vannet alene. Mikkel får lov.

Mikkel kan svømme.»

Robin løper mellom trærne. Vekk fra støvlene. Støvlene begynner å hviske sammen. Lyset leter etter Robin.

«Amina skal sove,» hvisker støvlene.

Lufta vil at Robin skal skynde seg vekk.

«Ikke se, Robin,» sier lufta. Lufta er redd for vannet. «Ikke snu deg.»

Robin snur seg. Lyset finner Amina.

DEL I

Torsdag 2. november 2017

1 Amina våknet i mørket. Hun frøs.

Noe seigt hadde rent ned i øynene hennes, hun prøvde å blunke det bort.

En lukt trengte gjennom kulden. Minnet om våt ull. Minnet om pepperkakedeig. Minnet om doen på skolen, om tangen de samlet i lekebøttene, om støvet på farens bøker.

Hvor er jeg?

Noe var skjedd med hodet.

Vær så snill, jeg må hjem, jeg fryser.

Trærne hun så vidt kunne skimte, lyngen hun lå i, moseteppet som var gjennomstukket av døde nåler og overstrødd med avrevne bregneblader, alt suget varme ut av henne. Det var det de alltid hadde villet, ha varmen hennes.

Noe hadde truffet hodet. Hun blunket til trærne ble synlige igjen, grenene høyt oppe som så vidt rørte seg mot den mørkegrå himmelen. Skyer jaget omkring høyt der oppe, fram og tilbake. Ville si henne noe.

Du må komme deg opp, du må komme deg vekk.

Det var en stein. Hodet var blitt dunket mot en stein. Hun prøvde å ta seg til pannen for å kjenne etter. Hånda beveget seg ikke.

Hun kunne ikke røre seg.

Lyden av grenene i vinden. En av dem knirket som en gammel dør. Og noen som løp i lyngen. Skritt som kom nærmere.

11

Han kom tilbake.

Han hadde sagt det, at han skulle komme tilbake.

«Hva gjør Amina i skogen?»

Det var ikke han som sto der. Det var Robin.

Amina åpnet munnen, måtte si det til ham. Han måtte løpe hjem, prøvde hun å si. Hente noen. Før han kom tilbake.

Robin rotet rundt på bakken.

«Robin du må hente …»

«Amina må hjelpe til. Du er ikke en unge lenger.»

Robin var en unge. Ville aldri bli annet. Han snøftet og lagde lyder i strupen. Knurret som en diger hund.

Så snakket han i vei. Om mammaen sin. Om Mikkel.

Da så hun at det lyste mellom trærne. Hørte at det gnisset i støvlene som nærmet seg.

«Robin, han kommer tilbake … du må løpe og hente noen.

Han dreper meg.»

Men Robin var ikke der lenger. Det var han som bøyde seg over henne, lyste ned i øynene hennes.

«Hvem snakket du med?»

Det luktet av munnen hans. Lakris. Pepperkakedeig. Tangen de pyntet sandslottene med.

Hun greide ikke svare.

«Hvem var det som var her?»

Hun hadde aldri stolt på stemmen hans. Et hulrom inne i den. Alt som lå samlet der. Som ville komme ut en dag.

Nå var det skjedd.

«Er du redd?» spurte han og lot lykta sveipe over lyngen rundt henne, lyset fikk svarte skyggeormer til å bukte seg rundt øynene hans.

Han løftet noe fra bakken, rettet seg opp. Hodet hans steg til værs og dekket flekken av gråsvart himmel mellom grenene.

Han ble stående og se ned på henne. Holdt noe rett over ansiktet hennes, noe svært og tungt.

Steinen.

12

Hun åpnet munnen. Skriket satt fast langt nede i halsen.

«Nå trenger du ikke være redd lenger.»

Enda noen sekunder sto han der og stirret, før han lot steinen falle.

2 Jeg skrur av lyset. Sitter i mørket og ser. I mørket kan du se forover og bakover samtidig. Det som har skjedd, det som skal skje.

Det er da jeg hører noen skrike.

Amina, er det første jeg tenker.

Jeg kommer meg opp, lukker vinduet.

Noen har skreket, det er jeg sikker på. Jentestemme, men selvsagt ikke Aminas.

Det er bursdagen min. Amina var her. Det er derfor jeg tenker på henne. Bursdagspresangen hun ville gi meg var ikke en ting, men noe vi skulle gjøre sammen. Typisk henne. Hun ville at vi skulle gjøre det her på rommet mitt.

Hun har alltid villet gjøre forbudte ting.

Jeg skrur på taklampa, plukker opp mobilen. Tar et par bilder av meg, ansiktet, Mikkel som zombiestirrer. Amina liker det. Jeg klikker fram ett hun har sendt meg, tatt ovenfra. Hun sitter i en T-banevogn, zombieblikket. Signalet oss imellom.

Ingen andre forstår. Ikke engang Boel.

Det går i ytterdøra. Entrédøra slått opp. Mutterns måte å ankomme på. Birger pleier å liste seg inn. Som en jævla tjuv.

Det han er, egentlig.

«Mikkel?»

Setter i øreproppene, men uten musikk.

Skrittene i trappa, hun banker på.

«Mikkel, er du hjemme?»

Slenger meg på senga før hun kommer inn, lukker øynene.

13

«Men Mikkel – sover du?»

Myk stemme. Da har møtet hennes gått bra. Jeg gløtter opp, søvn i blikket, som om jeg nettopp våknet.

«Hei vennen, er du så trett?»

Hun kommer inn, bøyer seg over meg. Hånda hennes gjennom håret mitt. Jeg holder på å begynne å grine, uten noen som helst grunn. Det er bursdagen min. Boel har også bursdag i november. Det er nøyaktig fire uker fra min til hennes.

Vi er født i hver vår ende av den verste måneden.

Muttern ser ned i øynene mine. Ingen andre ser på meg på den måten. Hun har alltid sagt at hun kan se tvers igjennom meg.

«Hvordan gikk det, får du –?»

«Yes, Mikkel, de vil ha meg.»

Jeg setter meg opp. «Så flott.»

«Fra februar til mai. Du må hjelpe meg å henge opp utstillingen. Det er du god til.»

Sånt hun sier når hun er fornøyd med meg. Da skal vi gjøre ting sammen, bare hun og jeg.

«Har du hjulpet Robin med å spise?»

«Skulle jeg det?»

Hun stryker håret vekk fra ansiktet mitt, som Boel pleide å gjøre før.

«Fikk du ikke meldingen jeg sendte? Du vet hvordan Robin blir når blodsukkeret er for lavt.»

Det vet jeg.

«Men det har vel gått bra da, siden det er helt stille inne hos ham. Bare han ikke sover.»

Oppskriften på bråkenatt. Muttern det går mest ut over, det er henne han vekker.

Hører henne åpne døra til Robins rom.

«Mikkel?»

Jeg svarer ikke, og da er hun der igjen.

«Hvor er Robin?»

«På rommet sitt.»

«Ikke vær dum, da hadde jeg ikke spurt deg.»

14

Stemmen hennes hardner til. Gjør det hardt inne i meg. Jeg blir noe annet når hun blir det.

«Nede i stua kanskje.»

«Der er det jo helt mørkt.»

Jeg drar ut ørepluggene, følger etter ned trappa. Det hender Robin sovner på sofaen.

Han ligger ikke der.

«Atelieret?»

«Det låste jeg før jeg gikk.»

Hun sjekker likevel. Ser ikke på meg, ser alle andre steder.

Men snart kommer hun til å sette det blikket i meg. Luggeblikket.

Hun lugger ikke meg lenger. Bare Robin. Det er ikke mamma som lugger, pleide jeg å si til Robin for å trøste ham. Det er mor som lugger. Mamma gjør aldri noe som er vondt.

Hun tar i kjellerdøra. Låst, den også. Kjellerdøra er alltid låst, livsfarlig for Robin å drive på der nede på egen hånd.

Hun henter nøkkelen i kjøkkenskuffen. Fikler med låsen.

Det begynner å svi i magen.

På vei ned kjellertrappa skrur hun på lyset. Hun kikker i kjølerommet, jeg i boden, og i kottet der varmtvannstanken står.

«Du må jo ha hørt ham.»

Ikke den stemmen, please. Magen hovner opp når du snakker sånn til meg.

«Han gikk inn på rommet sitt litt etter at du dro. Han frøs, lå under dyna og snakket med seg selv.»

På den måten får jeg minnet henne om det som hendte i ettermiddag, hun og Robin inne ved Bråtenvannet. Han kom hjem og var dryppende våt. Sa han hadde badet. Det var i alle fall ikke min feil.

«Har Birger vært hjemom?» spør hun.

«Birger? Tror du han tar med Robin ut?»

Det skjer bare ikke. Birger og Robin alene sammen? Det 15

funker ikke i tre sekunder. Robin begynner å skrike. Birger kan ikke fordra Robin. Prøver ikke engang. Og Robin hater Birger. Kan Robin hate noen? Tror ikke det. Jeg vet alltid hvordan Robin har det. Kjenner det inne i meg. Og nå har han det ikke bra. Hvorfor har jeg ikke merket noe før?

«Han kan jo ikke ha gått langt.»

Det hender at Robin tar seg en tur på egen hånd, men aldri om kvelden, han er redd for mørket. Sist han stakk var i sommer, midt på dagen. Da var det jeg som fant ham, på T-banestasjonen.

Hva gjør du her? spurte jeg da jeg kom bort til benken der han satt og veivet med den ene armen, han bruker å gjøre det når han ikke vil bli forstyrret.

Hva gjør du her? hermet han. Det er Robin ekspert på, å gjenta det du sier. Men så kom det: Vett-i-knollen.

Og da måtte jeg flire.

Har du tenkt å besøke fattern?

Har du tenkt å besøke fattern?

Jeg fikk ham med hjem igjen. Det pleier å gå bra.

«Ring fattern,» sier jeg til muttern nå.

Hun rister på hodet. «Han kan ikke ha kommet seg helt til Vettakollen på egen hånd.»

Jeg kikker ut i gangen.

«Støvlene hans er ikke her. Ikke boblejakka heller.»

«Støvlene var klissvåte,» stønner muttern, «jeg glemte å sette i skotørrerne.»

Hun begynner å bli redd. Og da blir hun sint. Kanskje rasende. Hun har alltid sagt at jeg ikke skal være Robins pleier.

Ikke ha for mye ansvar, liksom.

Robin er mitt ansvar. Og det er 2. november og mørkt ute, klokka er halv ni. Sjekker termometeret på kjøkkenveggen: heldigvis nesten ti grader.

Jeg drar på meg joggeskoene.

«Stikker opp i veien og ser etter ham.»

Hun taster på mobilen. «Gjør det, så går jeg nedover mot T-banen.»

16

Fortsatt lar hun være å se på meg. Straffen for å drite seg ut. Jeg blir rar i hele kroppen når hun driver på sånn. Visner og blir borte.

Om noe har skjedd med Robin, kommer hun aldri til å se på meg igjen.

Jeg ringer på hos heksa Ragna og trollet Rolf med to hoder.

Rollo begynner å bjeffe.

Ragna åpner.

«Hei, Mikkel, så hyggelig.»

Hun syns ikke det, men det får hun seg aldri til å si.

«Kom inn, kom inn. Kom bare inn.»

Rollo knurrer og logrer på en gang. Jeg blir stående. Det lukter alltid fisk hos dem, kjenner det helt ut på trappa. Skulle tro de ikke spiste noe annet.

«Du har ikke sett Robin?»

Ragna er trist i øynene, alltid redd for noe.

«Robin?»

«Han stakk.»

«Ne-ei, det mener du vel ikke!»

Skritt i trappa. Rolf kommer ned. Han har blå skoposer utenpå gummistøvlene. Knepper skjorteknappene og kjefter på Rollo.

Ragna snur seg mot ham. «Har du sett Robin? Han er blitt borte.»

«Borte?»

Rolf ser også plaget ut. Dumt å bry dem.

«Men Robin er jo så redd for mørket,» sier Ragna. «Han har da aldri stukket av om kvelden før.»

«Ikke før nå.»

«Jeg blir med og leter,» sier Rolf, bøyer seg og napper av skoposene. «Jeg tar med Rollo.»

«Han har nettopp vært ute, stakkar,» sier Ragna. «Han er sliten.»

Jeg trekker meg ned trappa igjen.

17

«Du trenger ikke bli med,» sier jeg til Rolf. «Jeg kikker litt rundt først. Sier heller fra om jeg trenger hjelp.»

Ute på veien fortsetter jeg oppover mot skogkanten. Forbi Nazari-huset. Ikke lys i noen av vinduene. Ikke noen vits i å ringe på der. Lenge siden Robin gikk dit. Sluttet med det da jeg sluttet, og det er flere år siden. Men i det siste har Amina begynt å komme innom oss. Liksom for å hilse på Robin. Men det er meg hun vil treffe. Amina skal alltid gjøre det som er forbudt. Gi meg bursdagsgave. Være med på rommet mitt.

Låse døra. Kle av seg.

Og da kommer tanken snikende … Den gangen oppe på hennes rom. Sånne tanker som må jages unna før de får overtaket.

Stanser ved enden av veien, speider innover mellom trærne.

Muttern ringer, spør hvor jeg er.

«Herregud, Mikkel, du tror vel ikke han har gått opp i skogen …»

Jeg tror ikke det, Robin er mørkredd.

«Vannet,» stønner hun, og jeg hører at hun tenker det verste.

Robin vasset ut i Bråtenvannet før i dag. Etter det snakket han hele tiden om vann. Satt i badekaret og varmet seg mens jeg såpet inn ryggen hans. Ingen andre får lov å bade Robin.

Bortsett fra muttern, selvsagt. Vannet juger, gjentok han om og om igjen. Det var det jeg som sa til ham en gang. Et eller annet du sier i forbifarten kan bli liggende i hodet hans i lang tid, og så kommer det plutselig ut.

Inne på grusstien skrur jeg på mobillykta. Over himmelen bak meg flakker lysstriper fra byen. Det lukter jord og råtne blader. Lukten av november, pleier Boel å si. Den verste av alle måneder. Jeg lyser inn mellom trestammene. Lufta glinser fuktig. Ser noen grå flekker inne i mørket. Følger en mindre sti videre mellom to bjørketrær. Stanser og lytter innover.

«Robin?» roper jeg plutselig.

18

Kjenner det sterkere og sterkere, det er denne veien han har gått. Inn mot Bråtenvannet.

Begynner å løpe videre innover. Sparker borti noe, lyser, en skulderbag. Den er rosa og ligner Aminas. Oppi ligger en bok, historie for videregående. Legger bagen tilbake der den lå. Ser noe annet også, ved siden av stien, en joggesko, Nike, og bortenfor, ved treet som veltet forrige vinter, et skjerf. Om sommeren er det ofte fest inne ved vannet. Naboer klager stadig på Face, som om det bare er ungdommer som slenger fra seg flasker og lar engangsgriller ligge.

Noen sier noe med lav stemme.

Jeg snur meg, prøver å finne ut hvor lyden kom fra. Trodde et øyeblikk det var navnet mitt som ble sagt. Hører ikke mer.

Borte ved vannet lyser jeg opp og ned langs bredden, kjeglen fra mobillykta strekker seg noen få meter inn i disen.

Går ut på brygga. Kan så vidt skimte trærne på den andre siden.

«Robin!»

Ropet mitt forsvinner i gråmørket. Kanskje jeg hører et svakt ekko der inne.

Skritt langs bredden. Som om det er noen bak meg. Kommer hitover. Fortsatt er tanken på Boel der. Bursdagen hennes. Mindre enn fire uker til.

Novemberbarn, kan jeg høre henne si. Det er derfor vi hører sammen.

Akkurat da ringer mobilen.

«Hvor er du?» spør muttern.

«Inne ved Bråtenvannet.»

«Og du har ikke …?»

Stemmen er tynn nå. Ikke noe er verre enn å kjenne hvor redd hun kan bli.

«Han er ikke her,» sier jeg og høres noenlunde rolig ut.

Blir stående ytterst på brygga etter at hun har lagt på. Dette er å være alene: Å ha sviktet. Ingen andre å skylde på.

Du skulle ha sett til broren din. Ikke engang det klarte du.

Sånne kvelder er det eneste som nytter å bli borte. Slippe 19

seg ned i et grått hull. Ikke huske noe. Ikke vite hvem jeg er.

Være en annen.

Disen over vannet. Lydene blir sterkere, som fra et surklende dyr som stiger opp gjennom mørket og jager skyene tilbake.

Du kan følge etter dem innover, mil på mil med skog. Kaldt, mørkt, stille. Gå til du ikke orker mer. Sige sammen under et tre, sovne. Våkne og gå videre, til du kommer til demningen.

Jeg står på brygga ved Bråtenvannet. Jeg er Mikkel. Jeg leter etter broren min. Det er november. Det er snart gått tre år siden det som skjedde ved den demningen.

Jeg går innover brygga igjen, hopper ned i sanden, småløper over gressbakken. Følger lysløypa tilbake. Stopper av og til, lytter den andre veien, innover i stillheten.

Det kan ikke ha gått mange minutter før jeg er ved parkeringsplassen. Da står det en varebil der, helt innerst, motoren i gang, lysene på.

Det er ikke den bilen. Det kan det ikke være. Hvor mange hvite varebiler fins i verden? Men tanken kommer tilbake, og jeg vet at det er et dårlig tegn. Akkurat den hvite Hiacen.

Den ruser noen ganger med motoren og begynner å kjøre.

Passerer femti meter foran meg, kanskje ikke mer enn førti.

To personer sitter der. Jeg kjenner en av dem. Hun har sagt hun skal komme tilbake.

Jeg begynner å løpe, alt jeg orker. Kan ikke løpe fra det.

Det har begynt igjen.

Idet jeg kommer ut mellom trærne øverst i veien, ser jeg det.

Lyset i stua slås på, og så av. På og av en gang til, i rask rekkefølge. Så en liten pause, før det begynner igjen. Lys på, lys av, fortere og fortere.

Jeg spurter ned dit, lukker meg inn.

Han står med ansiktet klemt mot stueveggen, trykker på lysbryteren i ett sett. Verandadøra er slått opp på vidt gap.

«Robin,» roper jeg.

20

Han reagerer ikke, fortsetter å skru lysbryteren av og på.

Jeg vet hva det signalet betyr: Fare.

Legger armen rundt ham. Han stinker. Robin har driti på seg.

«Hvor har du vært, din tufs.»

Jeg liker sånne ord fra gamle filmer fattern har vist oss, vi bruker dem ofte når vi snakker sammen. Når vi ler, ler Robin også, uten at han skjønner sammenhengen. Tufs, tølper, slubbert, lømmel.

Robin ler ikke nå.

En lav lyd fra strupen hans, et rart dyr som knurrer.

«Du må slutte med den lysbryteren, kompis. Jeg er hjemme nå. Jeg går ikke fra deg.»

Tar tak i hånda hans, skvetter til. Alle fingrene er dekket av noe seigt. Ser ut som blod. Den andre hånda klemmer rundt noe.

«Har du slått deg?»

Strupelyden blir sterkere. Robin er langt borte. Vet ikke om han hører det jeg sier.

«Få se på deg.»

Tar tak på begge sider av hodet hans, vender det mot meg.

Robin lar det skje, med øynene lukket. Ikke noe blod i ansiktet. Heller ikke i hodebunnen under det tynne dunhåret.

«Hva er det du har i hånda di?»

Han klemmer enda hardere. Jeg må gi opp å åpne den, går i stedet bort og lukker verandadøra.

«Har noen vært her?» spør jeg, for Robin greier ikke å få den opp på egen hånd.

Selvfølgelig svarer han ikke på det heller.

«Jeg går og fyller badekaret.» Jeg prøver å snakke rolig, som om ingenting har hendt. «Varmt vann med masse såpeskum. Og så lager vi oss en diger mugge med sjokolade.»

Robin har snudd ansiktet mot veggen igjen, hånda er tilbake på lysbryteren. Lyset av og på, av og på.

Skal til å ringe muttern idet fattern ringer meg.

«Har du latt Robin stikke av?»

21

Han er stressa i stemmen.

«Jeg fant ham. Han er her.»

Fattern puster ut. «Bra. Bra jobba. Du vet hvordan moren din blir når det er noe med Robin.»

Alle de gangene jeg har skuffet fattern. Alt jeg skulle ha gjort, alt jeg ikke skulle ha gjort.

«Har muttern ringt deg?»

«Eh – hva tror du?»

Fortsatt høres han urolig ut. Ligner ikke ham.

«Hvor fant du ham?» vil han vite.

«Han kom hjem av seg selv.»

«Flott, flott. Ikke noe er bedre enn det. Er han ok?»

«Hvordan ok?»

«Sier han noe?»

«Det går bra. Jeg tar meg av det.»

«Hvor har han vært?

«Vet ikke. Han driver med lyset i stua, skrur av og på. Men det går over.»

«Bra. Bra jobba.»

Nå er stemmen hans ironisk kanskje, er ikke sikker.

«Jeg kan ta ham med til deg en tur,» sier jeg. «Tror det er det han vil, besøke deg.»

«Gjør det. God idé.»

«I morgen kveld?»

Liten pause.

«Jeg har forestilling i morgen.»

Det burde jeg husket. Dumt forslag.

«Kom gjerne en tur over helgen, du og Robin. Så tar vi oss en skikkelig Fjordlands-fest. Laks og kanapeer. Og avec.»

Han ler. Latteren er ikke som den pleier.

«Mandag ettermiddag?» prøver jeg.

«Onsdag, da er det spillefri på kvelden. Og jeg har huset for meg selv.»

Vi er aldri der når familien hans er hjemme.

«Må bare lese igjennom et nytt manus. Tre hundre sider.

Piece of cake. Du kan høre meg.»

22

Noe jeg skulle spurt ham om. Han har lagt på før jeg kommer så langt.

Når muttern kommer inn døra, har jeg tørka rennebæsj, lagt klærne i maskinen og fått Robin i badekaret. Kan vel si at jeg har gjort opp for meg. Likevel er magen fortsatt hoven og vond. Mest fordi Robin bare sitter der og lager strupelyder og stirrer framfor seg. Som om han har sett en flokk med zombier oppi skauen. Eller hvor han har vært. Hvordan natta kommer til å bli, orker jeg ikke tenke på.

Muttern gir meg en klem. Kveler meg med parfymen hun har fått av Birger. Jeg trekker meg unna.

«Fint av deg det, Mikkel.»

Vet ikke hva hun mener. Kanskje at jeg vasker broren min.

Vasker klærne hans. At jeg ikke skal tenke mer på at jeg har tabbet meg ut. Men heller ikke glemme det. «Åpnet du verandadøra før du gikk ut?» spør jeg.

«Nei, hvordan det?»

«Bare at den sto på vidt gap da jeg kom hjem. Om Robin har lært seg å åpne den, må vi få en bedre sikring.»

«Han kan vel ikke ha greid det på egen hånd?»

«Hvem skulle ellers ha åpnet den?»

Hun trekker på skuldrene. «Ser du til ham mens jeg går og jobber?»

«Seff.»

«Mye å lese?»

«Ikke noe som haster.»

En klem til. Kyss på kinnet. Under den kvelende parfymen, et stikk av svette og død hud. Hun luktet ikke sånn før. Mormor luktet alltid sånn, gammel dame.

«Skulle ikke Birger …?»

Hun rister på hodet. «Han overnatter der nede.»

Har mer eller mindre glemt hvor der nede er. Fredrikstad eller noe sånt. Der han kommer fra.

Hun ser hvor lettet jeg blir. Smilet hennes viser det.

Hun smiler alltid sånn når vi har en hemmelighet sammen.

23

Hva denne hemmeligheten er akkurat nå, er uklart. Noe med Birger? Har lyst til å spørre rett ut: Har du endelig fått nok? Endelig bestemt deg for å be ham dra til helvete?

«Du, den bursdagsmiddagen din – det skjedde så mye i dag, er det greit at vi tar den til helga? Så får Birger også vært med og feiret deg?»

For han blir liksom knust om han går glipp av den muligheten.

Lar være å si det. Orker ikke krangle med henne.

«Hvorfor ringte du fattern?» spør jeg i stedet. «Han kunne vel ikke vite hvor Robin var.»

De tynne øyenbrynene hennes kryper sammen, som om de forsøker å nå fram til hverandre.

«Jeg har da ikke ringt ham.»

Robin reiser seg brått i badekaret, det spruter ut over gulvet. Jeg legger håndkleet rundt ham.

«Det sa han at du hadde.»

Muttern rister bare på hodet. Snur seg i døra, blunker hemmelighetsfullt. Jeg skjønner fortsatt ikke hva dette hemmelige er. Later som, det er det jeg alltid har gjort, delt det med henne, enten jeg skjønner det eller ikke.

«Mammaen din er ikke helt dement, Mikkel. Ikke riktig ennå.»

Ute på gangen ler hun høyt. Som om den tanken er til å le av.

3 Amina frøs.

Kulden krøp innover i henne, jaktet på den siste resten av varme.

Men hun lå ikke i lyngen lenger. Hun fløt av gårde.

Hodet hang slapt mot den ene siden. Hun trodde det var 24