Heidi Linde
Talte dager Roman
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2017 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Stempel Garamond 11/15 pkt. Omslagsdesign: Peter Stoltze ISBN 978-82-05-50760-9 ISBN 978-82-525-8810-1 (Bokklubben) Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Alla ska i jorden Din tid den kom, och sen sĂĽ for den Du trodde livet var en loop men nu skymtar du en grop Alla ska i jorden stefan sundstrĂśm
dette er scenen som hun hver dag, så lenge hun lever, skal vende tilbake til. Det blåmalte kjøkkenet en tidlig mandag morgen, lukten fra de nystekte rundstykkene i kurven på bordet, den jevne tikkingen fra klokka på veggen ved kjøleskapet, den som hun i hemmelighet har stilt tre og et halvt minutt fram, i håp om at de andre i familien skal slutte å komme for sent, alt framstår så velkjent og forglemmelig, som det trøstesløse oktoberregnet mot vindusglassene, skitne, hun burde ha vasket dem – det er ingenting som tyder på at dette er noe annet enn en høyst ordinær dag. – Det er jo helt seigt, sier Kaja og presser fingertuppene mot det delte rundstykket som ligger på tallerkenen foran henne. – De skal være sånn, sier Liv Karin, – jeg har fulgt oppskriften. – Skal de være deigete inni, sier Kaja og kikker opp fra tallerkenen, – hva slags oppskrift er det som har deig inni rundstykkene. Hun har svarte streker under og over øynene. Liv Karin 7
har sluttet å kommentere det, hun tenkte at datteren ville slutte å sminke seg på den måten hvis hun ikke fikk noen respons. Men guttene har selvsagt bemerket det, mer av forvirring enn av ondsinn, og forrige helg, da Kaja skulle på fest, hadde Magnar ropt: Prøver du å likne på en hore, er det sånn du vil se ut? Kaja skyver rundstykket ut til kanten av tallerkenen med pekefingeren. Neglene er malt i en mørk burgunderfarge. Før, da hun var mindre, bet hun dem ustanselig, en gang hadde de et skjema hengende på kjøleskapet; ett kryss for hver dag hun klarte å la være å bite negler, til slutt fikk hun endelig den Pet shop-figuren hun ønsket seg. – Drikk kakaoen din, i hvert fall, sier Liv Karin, – mens den er varm. Du må gå til bussen om ti minutter. Kaja trekker pusten, sukker som om det er et ork å strekke hendene fram og løfte kruset med kakao opp til munnen, ekte kakao kokt på melk og kokesjokolade, Liv Karin har vispet seg svett for ikke å svi den i kjelen. Kaja spisser de rødmalte leppene og slurper overdrevent, så setter hun koppen ned igjen og sier: – Har du glemt å ta i sukker, eller? – Nå får du faen meg gi deg, sier Liv Karin. – Hæ? sier Kaja og flirer. – Jeg er så lei av å stå på pinne for deg, sier Liv Karin, det bølger varmt fra brystet og videre ut i begge armene, – jeg sto opp kvart på seks for å lage god frokost til deg, visste du det? Kaja ser rolig på henne med de svartmalte øynene. Guttene viker alltid unna når de blir snakket hardt til, det kan 8
overraske, til og med skremme Liv Karin, hvor lite som skal til før de slår blikket ned i skam, Kaja har aldri vært slik. – Men det hadde du jo ikke trengt, sier hun, – hvis det kostet deg så mye. Det var ditt valg å stå opp, det er ditt valg å ta den der offerrollen også. Hun har begynt å snakke på den måten i høst, etter at hun flyttet på hybel og begynte på gymnaset på Voss. De har visst psykologi som valgfag, forrige helg hun var hjemme, kom hun med en freidig kommentar om projisering da Liv Karin irettesatte Magnar for noe med klesvasken. Blodet banker på innsiden av hendene, Liv Karin fletter fingrene stramt inn i hverandre, og nå lirker Kaja ut mobilen fra baklommen på buksa si, trange, hullete jeans, og mens hun taster inn koden, griper hun rundstykket med den ledige hånda, hun tar en ørliten bit av utkanten, tygger på en måte som understreker hvor dårlig det smaker. – Du må faktisk bidra litt, du også, sier Liv Karin. – Vi er tross alt en familie. Kaja myser mot telefonen, drar pekefingeren nedover displayet, stanser opp og ser på noe, vurderende, før hun smiler litt for seg selv og scroller videre. – Kan du høre etter når jeg snakker til deg! roper Liv Karin. Kaja kikker opp fra mobilen, og Liv Karin kvepper til over synet av dette ansiktet, så velkjent og samtidig fremmed. For det er ikke bare sminken som er ny, eller trassen – den har for så vidt bestandig vært der, helt fra hun var 9
født. Det er noe mer der nå: de fyldige leppene, de markante kinnbena, panna som liksom har løftet seg, dette er ansiktet til en ung kvinne, bare seksten år, men likevel: en ung og framfor alt vakker kvinne, det er det Liv Karin ser, og hun kan ikke forklare hvorfor det stritter sånn imot i henne av all denne skjønnheten. Kaja lar blikket gli over moren før hun sier, helt rolig: – Du har lagt på deg jævlig mye i det siste, er det overgangsalderen? Det er da hun feier ned frokosten. Kruset med kakao, kurven med rundstykker, skålen med eggerøre og den nye gulosten som hun åpnet og la på fat enda det var litt igjen av den gamle. Alt trekker hun med seg i én og samme armbevegelse, det smadres mot gulvet, det spruter, det klirrer, den fuktige følelsen idet sokkene suger til seg noe vått. – Men hva faen! hyler Kaja, hun skyver stolen ut fra bordet så brått at den velter bak henne, hun kommer seg på beina, men det er for sent, det er en stor flekk på det ene bukselåret. – Har du klikka helt? roper Kaja, hun napper til seg den urørte, pent brettede servietten fra bordet, gnir den hardt mot jeansen. Liv Karin hører sin egen skjelvende pust mens hun ser på datteren, ser på scenen som så brått har forvandlet seg til noe helt annet enn det hun hadde forestilt seg og planlagt, agurkskiven som har festet seg nederst på stolbeinet. – Gærne kjerring, roper Kaja. Hun dytter mobilen ned i baklommen og tramper over 10
gulvet – på tåspissene – skrever over dammen med kakao, mot vindfanget. Det banker i hendene, Liv Karin går etter datteren. – Du trenger ikke komme tilbake, sier hun. – Hvis du skal ha den holdningen, kan du like godt la være å komme hjem. Kaja tramper uvørent på seg de tynne, plommefargede støvlettene, og Liv Karin tenker at hun må be henne ta støvler i stedet, ta regnjakka og en paraply, de sa på nyhetene i stad at det var ventet kraftig nedbør det meste av dagen, men hun sier ikke mer, og Kaja napper til seg skinnjakka fra den overfylte stumtjeneren, plukker opp skolesekken og bagen uten å se på henne. – Hvorfor skulle jeg gidde å komme tilbake hit, mumler hun. Et kaldt gufs av høst da døra rives opp, og dunket idet Kaja smeller den igjen. Og slik blir de stående, disse aller siste ordene som de noensinne skal si til hverandre.
det er ikke dagen for selfies. Det er ikke sesong for turister. Jonas står med hendene rundt rekkverket ute på ferjedekket, og alt han ser, er ulike nyanser av blått og grått. Det han burde sett, det bildene han søkte seg fram til på nettet, lovte ham, og det som sannsynligvis også faktisk finnes her, på helt andre dager enn i dag, eller kanskje også under det tykke laget av tåke, er noe ganske annet: Grønn og fager fjord, fjellene som på hver side strekker seg oppover, helt opp mot den blå himmelen, kanskje noen klatter av snø på toppene som en eksotisk kontrast til den steikende sola som ligger postkortvakkert over det hele, øverst i billedkanten. Regnet har gjort ham våt i ansiktet. Vinden kommer i kast så sterke at det er vanskelig å trekke pusten, og Jonas forsøker å huske hva som gjorde at han tenkte at det ville være en god idé å reise hit. På bildekket under ham står sju–åtte forlatte biler i tillegg til hans egen røde Golf. Slå av motoren og forlat køyretøyet under overfarta. De andre passasjerene har satt seg i kafeen på det nederste dekket, eller de står lent mot veggen i den smale korridoren utenfor 12
toalettene mens de blar seg nedover på mobiltelefonene. Jonas passerte dem på vei opp til det øverste dekket, det er bare han som har våget seg ut hit i regnet. Høsten for åtte år siden var det et tilsvarende vær, ikke her, men i Oslo, trettiseks millimeter nedbør hadde det falt siste døgn, han fortalte det til Eva da han kom på den festen, litt for sent, altfor våt. Trettiseks millimeter siste døgn, sa han til henne, de fortalte det på radioen. Da lo hun og sa: Du er rar. Han hadde tatt det som en kompliment, og da de senere gikk sammen hjem, i det samme regnet – som strengt tatt ikke var det samme regnet, noe Eva sannsynligvis ville ha kommentert om han hadde sagt det – flerret et skarpt, gult lyn himmelen rett over dem. Jonas kvapp til før han løftet armen, han ville legge den beskyttende rundt henne. Men Eva bare lo, hun begynte å løpe foran ham i regnet med håret hengende tungt og vått nedover skuldrene, for hun var ikke redd for torden, hun var ikke redd for noen ting, Jonas hadde sett på henne i over et år, og nå var de her; løpende etter hverandre gjennom nattetomme og regnvåte gater, på vei hjem til henne. En måke skjærer over hodet hans. Og under ham; fjorden, brusende hvit, ufattelig dyp. Han har lest om fjorden også, i tillegg til å se på de idylliske bildene, Norges lengste og dypeste fjord, sto det, på det meste over tusen meter dyp. Jonas strammer hendene rundt det regnvåte rekkverket. Fingrene er numne av kulde. Fraværet av søvn ligger som en grå dis bak øyenlokkene. Rett før han nådde Leikanger hadde han holdt på å sovne. Det har aldri hendt ham før; 13
rykket i foten samtidig med oppdagelsen av at bilen var i ferd med å gli over i motsatt kjørebane. Han hadde svingt inn på en busslomme og gått ut. Tåka lå så tett at det var umulig å skimte mer enn omrisset av fjellene rundt ham, likevel kjentes det som om de lente seg mot ham, presset ham ned. Regnet rant langs bakruta på Golfen, og Jonas kunne skimte tingene sine der inne; koffertene og flyttekassene fra Clas Ohlson. Det var under et døgn siden Eva hadde stått lent mot dørkarmen med hendene i baklommene på jeansen og sett på mens han pakket med seg de siste tingene som hadde blitt stående igjen hos henne. Hun hadde skiftet ut stålampa siden sist og flyttet bokhylla over på veggen ved vinduet. I tre år hadde han bodd der, men det var hun som eide leiligheten, eide møblene og de praktiske løsningene, det ble aldri hans hjem, eller deres. Jonas slapp soveposen sin ned i flyttekassa og plukket opp en mørkeblå allværsjakke han ikke kunne huske å ha brukt noen gang. Jeg synes fremdeles det virker søkt, sa Eva, å få seg jobb i en liten bygd femti mil unna. Jonas så på allværsjakka han holdt i hendene. Var det Evas foreldre som hadde gitt den til ham? Jula i fjor eller i forfjor? Men det viktigste er jo at du kommer deg videre, sa Eva. Sånn sett er dette sikkert lurt. Alltid dette: Komme seg videre. Jonas brettet jakka sammen, omhyggelig og med langsomme bevegelser, det var ingen grunn til å forhaste seg, han skulle gi henne tid til å rekke å ombestemme seg. Og hva er det folk bruker å si, sa Eva, noen ganger må man bare ta en sjanse, om ikke annet så for å kjenne at man lever. Hun trakk ut ordene mens 14
hun himlet lett med øynene, så løftet hun armen og så på klokka. Jeg må straks gå, sa hun, jeg skal på vakt. Og klokka var svart. Det var ikke den stålfargede som hun bestandig brukte, den som han hadde gitt til henne, en altfor dyr bursdagsgave første året de var sammen. Allværsjakka glapp ut av hendene hans og landet over soveposen i flytteesken med et svakt dump. Eva så på ham. Ute i oppgangen startet heisen. Det hadde plaget ham i starten, den lave buldringen bak veggen på soverommet, særlig når han kom fra nattevakt, etter hvert hadde det blitt en vane. Eva kom mot ham, over gulvet. Hun la armene rundt skuldrene hans, og Jonas lente seg fram, men idet han la tyngden mot henne, slapp hun taket og tok et skritt tilbake. Kjør forsiktig, sa hun, så høres vi. Høres? tenker Jonas idet han registrerer at nok en regndråpe treffer ham i nakken og renner videre under kragen på olajakka, for han har ikke kledd seg etter vær og føre, den blå allværsjakka ligger fremdeles i flyttekassa i bilen. Høres som i en sms? Som i en facebookoppdatering? Som i henslengt, kanskje skadefro sladder fra en kullkamerat: Har du hørt at Eva skal gifte seg med en av overlegene på avdelingen? Så er latteren der, et sted under ham. Jonas strammer fingrene rundt rekkverket mens han lener seg framover. Nede på bildekket går en mann med et barn på skuldrene. En jente i rosa regndress, hun sparker med de små støvlene, løfter hodet og ler mot regnet, alt mens farens hender holder trygt om anklene. Hvor gammel kan hun være? 15
Omtrent som gutten? Jonas husker fremdeles fødselsdatoen, han skulle ha fylt to den 12. november. Faren stanser foran en grå Touran, og nå kommer moren også, hun låser opp bilen før hun strekker hendene mot barnet, og faren senker knærne, gjør seg kortere for at løftet skal bli mindre farefullt. Rundt dem på dekket kommer det flere til, bilene begynner å fylles opp, overfarten er snart overstått, og da Jonas snur hodet mot land, ser han ferjekaia som sakte trer ut av alt det grå; omrisset av fem–seks biler, ventende etter hverandre, klare til å bli med tilbake, og skiltet som vokser ut av tåka, bokstavene som tar form: Vangsnes. Jonas ser alt sammen mens han hutrende rygger mot trappa ned til bildekket. Golfen hans står parkert først på den ene rekka, han bør komme seg ned, unngå å skape unødvendig kø. Så hvorfor fester han seg ved den bobilen som kommer rundt svingen og sikter seg inn mot køen på kaia? Er det på grunn av været eller årstiden, en type bil han forbinder med sommer? Eller er det farten, i overkant høy rundt svingen, er det derfor Jonas blir stående på det øverste trappetrinnet og se mot det tilsynelatende ubetydelige bildet der bobilen bremser ned inne på kaia? Og så, helt plutselig; en tykk, svart røyk som velter ut fra et sted under bobilen, gnistene som skytes ut fra bakhjulet, og bak der igjen; en grå SUV som runder svingen, som plutselig er altfor nær.