MARKED OG REGULERINGER – TO SIDER AV SAMME SAK ? Boligbehov og tilhørende modeller for boligforsyning – også kalt boligmarkeder, burde vært et ideelt case for gamle tiders planøkonomer. Boligbehovsberegninger – inkl. type bolig og beliggenhet – kan vanskelig betegnes som noen Einsteinsk utfordring. Her har vi faktisk en formel tilsynelatende uten ukjente faktorer. Vi har meget presis statistikk for befolkning og befolkningsutvikling og tilsvarende for boligbestand – dvs. både antall, type og beliggenhet. I tillegg har vi etterhvert også meget gode modeller for befolkningsfremskrivinger. Summa summarum burde dette være like enkelt som å legge sammen én pluss én til to, og deretter bygge det antall og den type boliger som modellene viser?
Av Bjørn-Erik Øye
Tilgang til egnet bolig er dessuten nedfelt flere steder i menneskerettighetserklæringen – både ved retten til å eie eiendom og retten til en «levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, .....» Det er med andre ord en felles samfunnsoppgave å sørge for at alle innbyggere i et land faktisk har rettighet og tilgang til en bolig med tilfredsstillende standard. Boligen er faktisk den viktigste delen av et velfungerende samfunns infrastruktur. På en slik bakgrunn er det vanskelig å forstå at fellesnevneren for alle boligmarkeder er at de er svært så kompliserte og at de dermed ofte(ere) utelukker deler av befolkningen fra en rettighet som faktisk er nedfelt som en menneskerett. Bare i Europa har vi 28 ulike modeller for hvordan man har valgt å løse befolkningens boligbehov. Det finnes faktisk ingen land i Europa som har valgt samme modell!!!! Et stort paradoks når vi vet at målsettingen er den samme – dvs. å sørge for at alle har tilgang til en akseptabel bolig. Det at boligmarkedene er så vidt ulike er også en av hovedårsakene til at EU-prosjektets mål om et felles arbeidsmarked (fri flyt av arbeidskraft) så langt har vist seg omtrent umulig å løse i praksis. Den viktigste barrieren for å kunne etablere seg i et annet lands arbeidsmarked er problemet med å skaffe seg egnet bolig. Strukturkompleksiteten og ulikhetene i boligmarkedene er faktisk viktigste årsak til at planøkonomi ikke funker på denne sektoren heller. Boligmarkedene - med tilhørende struktur har antagelig over tid blitt unødvendig kompliserte, paradoksalt nok også på grunn av alle politikeres og styringsivrige byråkraters gode intensjoner.
26 Boligmagasinet Nr. 3 | 2020
Ytterpunktene i Europas boligmarkeder finner vi antagelig i Sveits og Norge. Sveits med sin gjennomregulerte modell – bl.a. ved strenge retningslinjer for regulering av husleier – har Europas høyeste andel med utleieboliger. Leie og eie alternativene er for alle praktiske formål sidestilte. I andre enden av skalaen finner vi Norge hvor vi tilsynelatende kan selge og kjøpe bolig av hvem vi vil, til hvilken pris vi vil og på hvilket tidspunkt vi vil. Denne markedsmodellen har også ledet til at vi er på topp-3 listen for eierandel. Men samtidig kan det hevdes at vi har et ikke-fungerende leiemarked – med mange små og ikke-institusjonelle utleiere. Den norske eiermodellen står såpass sterkt at det å leie bolig i moden alder faktisk kan fremstå som stigmatiserende. Leier du bolig i Norge i moden alder får du gjerne spørsmål om hvorfor – skal du skilles eller? Det at vi i Norge kan selge til og kjøpe av hvem vi vil og til hvilken pris vi vil, gjør at vi gjerne betegner det som et såkalt fritt marked – dvs. uregulert. Dette er selvsagt en myte! Det finnes ingen uregulerte boligmarkeder i Europa – heller ikke i Norge. ALLE europeiske boligmarkeder har mange og til dels kompliserte reguleringer som er fordelt jevnt utover hele verdikjeden fra bygging til omsetning – så også i Norge. En fellesnevner for alle lover og regler relatert til boligmarkedene er at de i utgangspunktet er ment å virke positivt på den overliggende målsetningen om å kunne tilby største- delen av befolkningen en tilfredsstillende bolig. Dessverre ser vi at mange land – også Norge – etterhvert har gått seg vill i alle lover og bestemmelser relatert til boligsektoren. Antagelig er tiden overmoden – i flere land – for en radikal opprydding. Dette for å fjerne noe av den kontraproduktiviteten som er så tydelig i dagens marked.
