Krutt i Norge
Etter løsrivelsen fra Danmark i 1814 fikk private kruttverk i Norge adgang til å levere krutt til Forsvaret. I tillegg leverte de krutt til sivil bruk. Bergverkene var storforbrukere av krutt, men etterhvert gikk det stadig mer til vei- og jernbanebygging og annen anleggsvirksomhet. Krutt var som nevnt blitt produsert i Norge i flere hundre år. I områdene rundt Christiania hadde det vært kruttverk i hvert fall siden Christian IIs regjeringstid, og han døde i 1559. I 1589 fikk Axel Gyldenstierne, som var lensherre på Akershus, befaling om å hente den tyske kruttmakeren Paul Baumgarten til byen. Sannsynligvis var han den første kruttmaker i Norge. Foruten å ha oppsyn med slottets kruttlager skulle han «for Betaling syde Salpeter og gjøre Krud, Riget til beste, saa meget han mest avstedkomme kan». I 1664 fikk zahlkommissær (zahl var en slags forløper til Norges Bank) Fredrik Brämer monopol på å levere krutt til det norske Forsvaret. Med den avtalen fulgte vidtgående rettigheter: Zahlkommissæren fikk løyve til å fjerne bøndenes fjøs og staller for å få tilgang til den møkkblanda jorda under uthusene. Den var rik på nitrat og ideell å framstille salpeter fra. Han måtte imidlertid forplikte seg til å gjøre dette på tidspunkter som passa bøndenes årssyklus minst dårlig, å rydde opp etter seg og sette fjøs og stall tilbake på plasss slik at ingen unødig skade ble påført. Rundt 1700 fikk admiralitetsråd Gerhard Treschow (etternavnet er ikke så nobelt som det høres ut; han hadde det etter en forfar i Danmark som var tre skomaker) satt i gang ei kruttmølle, et lite kruttverk, på sin gård på Bjølsen. Den hadde Akerselvas høyeste foss, Bjølsenfossen eller «Lille Niagara», som mektig drivkraft. Kruttmølla var den spede begynnelsen til det som ble kornmølla Bjølsen Valsemølle. Den er fortsatt i drift. Disse første forsøkene på å starte kruttverk kan ikke ha vært veldig god butikk, for da Vogt i 1749 søkte om å få starte opp med kruttproduksjon på Ljan, viste han til at det bare fantes to kruttprodusenter i Norge, en på Kongsberg som var knytta opp mot sølvverket der men også solgte krutt til andre, og en på Alvøen ved Bergen. Han mente det var behov for et kruttverk i Christiania-området. Og det var kongen enig i.
SKAR KRUTTVERK Som vi såvidt har sett, kom det til flere kruttverk utover på 1800-tallet. Verket i Nittedal skulle vise seg å være det seigeste. Det holdt produksjonen gående i nesten hundre år, fra 1883 helt til 1978, to år etter at det eksploderte for siste gang 18
Skar ombrukket_prod.indd 18
18.02.2021 10.24
