AKTUELT: NY LEDER I NNF
(H)jern-kvinnen Den nyvalgte lederen av Norsk nevrologisk forening (NNF), Jana Midelfart Hoff (bildet), er en stødig dame med mange jern i ilden. Jana er overlege ved nevrologisk avdeling ved Haukeland universitetssykehus, professor ved VID vitenskapelige høgskole og fylkespolitiker. Hun bruker alle sine kanaler til å jobbe for sine kjernesaker og håper at folk skal bli like begeistret for hjernen og nervesystemet som hun er. Av Maja M. Aarbakke
– En del av dem jeg møter på vakt på Haukeland er også studentene mine. Vi jobber sammen med blant annet hjerneslagpasienter. Det er veldig kjekt at jeg får bruke den kliniske hverdagen min inn i det akademiske og omvendt. – Til eksamen hadde alle fått med seg at «tid er hjerne». Da skjønte den andre sensoren raskt at studentene hadde vært på mine forelesninger, ler Jana. – For slik er det viktig å tenke når det kommer til hjerneslag. At hvert minutt, hvert sekund faktisk, teller, påpeker hun. Endringer Jana forklarer at tid er helt essensielt for å forebygge hjerneskade. Jo raskere pasientene får tilbake oksygentransporten til de rammede delene av hjernen, desto større sjans er det for å redde så store deler av hjernen som mulig. – Det første vi tenker på er hvordan vi kan unngå hjerneskade, og det andre vi tenker på er hvordan trene seg opp igjen. Etterhvert som vi er blitt flinkere, er det mange som opplever å bli helt bra eller at skaden er så liten at de har lite mén av den. Det har vært en enorm utvikling. Både akuttbehandlingen, men også rehabiliteringsfasen er to ting som har endret utfallet dramatisk, forteller Jana. Jana forklarer at skiftet kom på 2000-tallet. Da ble «tid=hjerne». Det ble det ikke lenger praksis å «vente og se», nå skulle man «gjøre noe med» hjerneslag – med en gang.
42
Foto: Den norske legeforening
I tillegg til å gå vakter og jobbe på poliklinikken ved nevrologisk avdeling, underviser og veileder Jana i akuttmedisinsk videreutdanning for sykepleiere.
– Da jeg begynte i nevrologien, var hjerneslag en «vente og se diagnose». Jeg begynte som pleie medhjelper på en nevrologisk avdeling i 1994. Da ble hjerneslagpasientene som kom inn lagt til sengs. De lå der en uke, mens vi ventet. Enten så overlevde de, eller så overlevde de ikke. Vi har heldigvis kommet en lang vei siden den gang, påpeker Jana. En port inn Selv om Jana mener at det har vært en revolusjonerende utvikling på feltet, så må det gode arbeidet fortsette. Hun peker på regionale slagsentre, og tett oppfølging i rehabiliteringsfasen nært hjemmet som videre satsningsområder. - Vi kan i enda større grad strømlinjeforme forløpet. Jeg er veldig forkjemper for «en port inn». I akuttfasen bør det være ett sted man kommer inn, hvor man har tilgang til alle behandlingsmetoder og høyspesialisert personell. Der bør det også være godt utbygget intensiv overvåkning for pasienter med alle hjernesykdommer. Det gir best resultat, og er også enklere for pasienten,
