3 minute read
Kommunikasjon mellom pasient, pårørende og helsepersonell
kapittel 2
Dersom pasientene har oppdaterte behandlingsplaner, og disse er utviklet i samarbeid med pasient eller pårørende, er grunnlaget for å ivareta lovens formål til stede. Pasient- og brukerrettighetsloven § 3 er tydelig på at pasienten skal medvirke i planleggingen av egen helsehjelp.
Behandlingsplanene er det arbeidsredskapet som den praktiske helsehjelpen skal ta utgangspunkt i, og som den daglige dokumentasjonen skal bygge på. Når helsearbeidere vurderer «sine» pasienter ut fra sitt faglige ståsted, gjør de nedtegnelser i planene. I forbindelse med vaktskiftet vil disse nedtegnelsene danne grunnlag for enten en «taus/stille» rapport eller en muntlig rapport. Den påtroppende ansvarlige helsearbeideren leser det som er skrevet om pasientens behov og problemer. Vedkommende skal ved hjelp av datasamlingen og kartleggingen forstå bakgrunnen for helsehjelpen og hva som er pasientens problemer og behov. Videre skal helsearbeideren kunne se hvordan ulike tiltak har virket. Da er det avgjørende at det som er dokumentert, viser om tiltakene har ført til forbedring mot de planlagte målene eller ikke – altså: resultatene av gitt helsehjelp. Ansvarlig pleier vil gjennom hele vakten kunne gå tilbake til pasientens journal og lese hvilke tiltak som er utført, og hva som er observert. Slik fortsetter prosessen. Den ansvarlige på hver vakt gjør nedtegnelser i behandlingsplanen så sant noe endres (jf. kap. 4).
Nedenfor illustreres med et eksempel fra egen sykepleiepraksis i sykehus hvordan det som er dokumentert, kan tjene som hjelpemiddel og kommunikasjon mellom pasient og helsepersonell.
En nattevakt i en gynekologisk avdeling
I denne avdelingen ligger kvinner som skal til operasjon, kvinner som nylig er operert, og kvinner med andre medisinske problemer. Ved hvert vaktskift gjennomføres det en muntlig rapport der all informasjon om samtlige pasienter blir overbrakt. Det var lenge siden jeg hadde hatt en vakt i avdelingen, og derfor var alt nytt for meg. Etter rapporten er jeg fra før vant til å gå en runde til alle pasientene, der jeg forsøker å danne meg et bilde av hver enkelt pasient på bakgrunn av rapporten jeg har fått. Deretter leser jeg gjennom
48
hvorfor det er viktig å dokumentere helsehjelp
dokumentasjonen som er nedskrevet av sykepleierne på vaktene før meg. I denne dokumentasjonen finner jeg enkle behandlingsplaner som er organisert etter grunnleggende behov, oversikt over hvorfor pasienten er innlagt i sykehuset, hva som er gjort med pasienten, og hvilke medisiner som er gitt. I den skriftlige dokumentasjonen kommer også pasientens ønsker frem. I tillegg til den muntlige informasjonen ved vaktskiftet er dette helt avgjørende informasjon for meg. Skulle noe spesielt oppstå, er det betryggende å kunne sjekke i pasientjournalen om lignende situasjoner har oppstått tidligere. Slik fungerer dokumentasjon som kommunikasjon.
Det er til tider utfordrende når gitt helsehjelp eller medikasjon ikke er dokumentert, eller når effekten av tiltakene ikke er beskrevet. Da må jeg spørre pasienten. Det er greit når pasienten er i stand til å svare, men av ulike grunner er jo ikke det alltid tilfellet. Dessuten utsettes pasienten for unødige spørsmål, noe som kan skape usikkerhet hos pasienten og gå ut over sikkerheten. At helsehjelpen og medikasjonen ikke er dokumentert, er faktisk i tillegg et lovbrudd (etter helsepersonelloven §§ 39 og 40).
Liggetiden i sykehus blir stadig kortere. Presset om økt effektivitet i helsetjenesten blir stadig større. For Norge totalt ble gjennomsnittlig liggetid ved somatiske sykehus redusert med 0,2 dager fra 2015 til 2019. I 2019 var den gjennomsnittlige liggetiden 3,9 dager per opphold i sykehus (62), mens den i 2000 og 2007 var henholdsvis 6 og 5 dager (63). Den reduserte liggetiden gir nye utfordringer når nødvendig og tilstrekkelig informasjon om helsehjelpen skal dokumenteres (helsepersonelloven). Er det etablert gode rutiner og en god struktur for dokumentasjonen, er sjansen større for at den blir utført på en faglig og juridisk forsvarlig måte, uansett liggetid (58). En sykehjemsavdeling er ofte hjemmet til eldre pasienter. Her vil oppdaterte behandlingsplaner Være spesielt nyttige. Den pleieren som til enhver tid er ansvarlig for brukeren, vil kunne lese i behandlingsplanen hva slags pleie den eldre har behov for. Da slipper den eldre, hver gang det kommer en ny pleier for å bistå eller stelle, å bli spurt om hvordan han eller hun ønsker å ha det. Da blir også det dokumenterte et kommunikasjonsmiddel mellom pleierne, den eldre og pårørende. Pasient- og brukerrettighetsloven er klar på at pasient og pårørende skal delta i utarbeidelse av en plan for
49
