Pasientforløp og behandlingslinjer

fagutvikling og pasientsikkerhet

Definisjoner

Pasientforløp: «En helhetlig sammenhengende beskrivelse av pasientens kontakter med de ulike deler av helsevesenet i løpet av en sykdomsperiode» (173). Behandlingslinje: «En dokumentert beskrivelse av et forventet pasientforløp for en definert diagnosegruppe, forankret i evidens og koplet til effektiv ressursutnyttelse og målbare resultater» (177)

Figur 9.1 Pasientforløp (kopiert fra Meld. St. 9 (2012–2013))

Helhetlige sammenhengende pasientforløp og behandlingslinjer er begreper som brukes i samhandlingsreformen (70). Pasientene skal oppleve å bli ivaretatt fra A til Å. Dette har medført en betydelig innsats for å utvikle standardiserte pasientforløp for ulike problemstillinger. Det foreligger allerede standardiserte pasientforløp for en rekke tilstander. Disse er tilgjengelige (138, 178). Innholdet i pasientforløpet, eller behandlingslinjen, skal følges opp med aktuell dokumentasjon. Denne dokumentasjonen skal følge pasienten internt i sykehusene, men også når pasienten overflyttes fra sykehus til den kommunale helse- og omsorgstjenesten (eller motsatt vei), der teamene rundt pasienten er sammensatte og tverrfaglige. Legen har ansvaret for sin epikrise, mens fysioterapeuten bidrar med informasjon og en plan for hva slags fysioterapi som skal videreføres. Sykepleieren har

203

kapittel 9

ansvar for at helsepersonellet som skal overta ansvaret for pasienten, har nødvendig og tilstrekkelig informasjon for å videreføre planlagt helsehjelp.

I § 6, bokstav c og d i pasientjournalforskriften (38) presiseres noe av innholdet som skal være med i journalen:

c. opplysninger om symptomer, observasjoner og funn ved undersøkelser, diagnostiske overveielser og andre medisinske opplysninger og vurderinger d. behandlingsplan for pasienten og status i gjennomføringen av planen

Dette er arbeidsoppgaver som stiller krav til funksjonaliteten og brukergrensesnittene i elektroniske verktøy/hjelpemidler, noe som er viktig både for pasientsikkerheten og for å synliggjøre kvaliteten på helsehjelpen.

Helsepersonell med ansvar for pasienter skal gi en helsehjelp som har god kvalitet. Den eneste måten å få frem at helsehjelpen er av god nok kvalitet, er at det foreligger en dokumentasjon på det som er gjort, det vil si

• at det er gjennomført en kartlegging av behov for helsehjelp • at det er definert/vurdert hva som skal gis av helsehjelp • at mål for helsehjelpen er satt • at forskningsbaserte tiltak er valgt • at gjennomført helsehjelp er evaluert, og ved behov revidert

Det er ikke nok at det er gjort, det må også være dokumentert.

NB: Dersom helsehjelpen ikke er dokumentert, er den ut fra et juridisk perspektiv ikke gitt (35, 38).

Alle som mottar helsehjelp, skal ha en journal. Situasjonen knyttet til bruk av journaler er noe ulik i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. I kommunehelsetjenesten benyttes forskjellige systemer. Disse fungerer fremdeles ikke optimalt med hensyn til å «kommunisere» med hverandre, noe som er nødvendig for at det skal kunne foregå sømløs meldingsutveksling.

Det kan virke ambisiøst å skulle oppnå en sømløs meldingsutveksling mellom de ulike tjenestene. Men i dag er det en tydelig satsing på å finne

204

fagutvikling og pasientsikkerhet

slike løsninger. Blant annet er det igangsatt et omfattende pilotprosjekt, «Helseplattformen», i Helse Midt-Norge (121). Prosjektet er et av tiltakene som er satt i gang for å nå målene som trekkes opp i Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal (9). Denne meldingen belyser, som nevnt tidligere, mye av det som skal gjøres på det nasjonale nivået innenfor e-helse. I det følgende blir essensen i stortingsmeldingen kort referert.

Den overordnede målsettingen med helsehjelpen som tilbys, er at hjelpen skal være av god kvalitet. Med «god kvalitet» menes at pasientene blir møtt med respekt, og at alle får likeverdig behandling. Dette gjelder både den medisinske behandlingen, pleien og omsorgen. Det er avgjørende for pasientsikkerheten og kvaliteten på helsehjelpen at planlagt, gitt og evaluert behandling og pleie til enhver tid er dokumentert.

Digitale systemer skal bidra til at helsepersonell har god tilgang til oppdatert informasjon, som henvisninger, epikriser, legemiddelbruk, prøvesvar og røntgenbilder, og at en oppdatert behandlingsplan for sykepleie kan hentes ut, uavhengig av hvor pasienten befinner seg i forløpet. De ulike systemene må kunne «snakke» sammen. Kvalitet handler ikke bare om effekt av behandling, men også om tilgjengelighet og service. At helsetjenestene bærer preg av brukermedvirkning, er avgjørende for kvaliteten på tjenestene og for å lykkes med behandlingen og pleien. WHO har beskrevet brukermedvirkning som en forutsetning for helse, som et aktivt samarbeid mellom helsearbeider og paisent og en pasientmestringsstrategi for å nå aktuelle mål hos kronisk syke (179). Meld. St. 9 (2012–2013) setter søkelys på hvordan pasientene i mye større grad skal få mulighet til å bestemme og være med på å utforme eget tjenestetilbud (9).

Regjeringen har flere mål for IKT-utviklingen:

• Helsepersonell skal ha en enkel og sikker tilgang til pasient- og brukeropplysninger. • Innbyggerne skal ha tilgang på enkle og sikre digitale tjenester. • Data skal være tilgjengelige for kvalitetsforbedring, helseovervåking, styring og forskning.

Dette innebærer videre at regjeringen, for å nå målene, planlegger noen strategiske grep (4):

205