Utfordringer ved bruk av elektroniske datasystemer for sykepleiere

kapittel 6

betyr at sykepleieren må møte kjente og velegnede begreper i brukergrensesnittet. EPJ-systemene må kunne utnytte inndelinger, skjemaer og oppsett fra begge terminologiene (ICPN og SNOMED CT), og informasjon må kunne gjenbrukes både innenfor og utenfor sykepleiepraksis (jf. kap. 4).

Informasjon som sykepleiere dokumenterer i en elektronisk pasientjournal, kan hentes opp av blant annet helsepersonell, og den kan bli brukt av andre yrkesgrupper. En masterstudie gjennomført ved Universitetet i Tromsø omhandlet nettopp dette. Studien var knyttet til telemedisin og e-helse, og det sentrale var betydningen av dokumentasjon av helsehjelp. Konklusjonen var at den elektroniske dokumentasjonen av helsehjelp var viktig og ble lest av mange (155, 156).

Ved bruk av EPJ kan helsepersonell gå til deler av journalen for å finne informasjon som andre har registrert. Hvis for eksempel en lege på et eget sted i journalen har dokumentert at pasienten er allergisk overfor et medikament, kan denne informasjonen vises i tilknytning til annet helsepersonell sin dokumentasjon (36). Det er også lettere å få tilgang til viktig informasjon om pasienten som for eksempel en fysioterapeut har registrert. Denne tilgangen til informasjon kan ha stor betydning for resultatet av den helsehjelpen pasienten får.

Et eksempel på et dokument med informasjon som kan brukes av alle, er den delen av EPJ som inneholder informasjon blant annet om personalia, pårørende og arbeidsgiver. Verken pasienter, sykepleietjeneste eller samarbeidende helsepersonell er tjent med at de ulike yrkesgruppene, avdelingene eller institusjonene tenker for isolert når EPJ tas i bruk. EPJ er et dokument som handler om den enkelte pasient, og som gir mulighet for bedre informasjon og kommunikasjon mellom ulike profesjoner og pasienten. Det betyr ikke at sykepleiere eller andre helseprofesjoner bør fire på sine faglige krav. Faglige vurderinger og avgjørelser bør derimot være synlige både for pasienten og for alle andre involverte parter. En slik synlighet vil gi større sikkerhet – både faglig og juridisk – for den helsehjelpen pasienten har krav på.

En rapport fra Nordlandsforskning våren 2012 (127) omhandler et arbeid som var blitt gjort i kommuner i Nord-Norge. Blant annet var det sett

158

den elektroniske pasientjournalen (epj)

på rutiner knyttet til dokumentasjon av helsehjelp. En annen rapport, fra Utviklingssenter for sykehjem i Troms, 2016, omhandler et forprosjekt (129). I rapportene trekkes det frem at det fremdeles er utfordringer knyttet til elektroniske pasientjournalsystemer og funksjonalitet. Utfordringene er sammensatte. Erfaringer fra eget prosjektarbeid (45) har vist at dette ikke bare skyldes manglende kunnskap hos helsepersonell, holdninger, kultur eller funksjonalitet i det elektroniske pasientjournalsystemet. For å møte utfordringene, og for at helsepersonell jevnlig skal kunne være oppdatert om hvilke kunnskaper som trengs for å dokumentere helsetjenester, er det også nødvendig å løfte det til nasjonalt nivået (57).

Nøst (119) har sett på hvordan pasientens stemme kommer frem i dokumentasjonen, og hvordan sykepleieren kan ivareta pasientperspektivet i dokumentasjonen. Dersom dokumentasjonssystemene ikke har funksjonelle og logiske løsninger, vil pasientperspektivet være sårbart. Da bruker vi tid og energi på å håndtere programvaren, noe som går på bekostning av pasienten.

Forskning som er gjort av Naustdal & Netteland (57), konkluderer med at den interne dokumentasjonen av helsehjelp i deler av landet fremdeles blir skrevet i kronologisk rekkefølge med fritekst, uten å ta hensyn til at standardisert dokumentasjon kan bidra til bedre kvalitet og være et bedre utgangspunkt for samhandling på tvers. Studien peker på utfordringer ved en slik praksis:

• Ustrukturert dokumentasjonspraksis hindrer enkel gjenbruk av EPJdata. • Kunnskap og forståelse for informasjon til samhandlende aktører på tvers av forvaltningsnivåer må styrkes. • Tydelige føringer fra institusjon og foretaksnivå kan redusere omfanget av ulik praksis. • Ledere må skoleres i ledelse av lokale endringsprosesser og integrering av IKT i eksisterende arbeidsprosesser.

Dette samsvarer med funn i den nevnte aksjonsforskningen som ble gjennomført i fire kommuner i Setesdal i perioden 2010–2012. Erfaringene derfra viser spesielt mangler i funksjonalitet og brukergrensesnitt i det elektro-

159

kapittel 6

niske systemet (45, 46). De kommunale systemene er «tomme» for innhold, og den enkelte kommune må selv legge inn rammeverket for dokumentasjon – selv om kravene til helsehjelp er like for alle norske kommuner.

Når det gjelder utfordringer knyttet til elektronisk pasientjournal, er dette noe den enkelte helsearbeider ikke kan gjøre så mye med. Det ligger på ledernivå, systemnivå og nasjonalt nivå. Det helsepersonell kan gjøre, er å arbeide ut fra kunnskapsbasert praksis og bidra til at de rutinene som benyttes i dokumentasjonen av helsehjelp, er oppdatert med tanke på fag og jus. Alle kan sørge for å ha tilstrekkelig kunnskap om sin egen praksis. Dersom den nødvendige kunnskapen er integrert og automatisert, er det enklere å bidra i viktige diskusjoner om dokumentasjon av helsehjelp og praksisforbedringer.

Sett fra et utdanningsperspektiv er det noen utfordringer som er verdt å nevne. Kommunene tar i bruk de sykepleiefaglige begrepene i bakgrunnen av den elektroniske plan- og rapport-modulen, som brukes i behandlingsplanen. Det medfører at kommuner får ulikt sykepleiefaglig begrepsapparat i sitt brukergrensesnitt i EPJ. I sykepleier- og vernepleierutdanningen har kun et fåtall av utdanningsinstitusjonene kjøpt inn et EPJ-system for opplæring. Det resulterer i at utdanning og praksis får problemer med å gå i samme spor. Studentene er ikke godt nok forberedt når de kommer ut i praksis. I utdanningen er det viktig å fokusere på den ideelle praksis, for å unngå at det blir avstand mellom praksis og teori.

I spesialisthelsetjenesten er det annerledes. DIPS har en annen oppbygning enn systemene som benyttes i kommunehelsetjenesten, slik det er per dags dato. Noe av dette er beskrevet tidligere i dette kapitlet.

Til refleksjon

1. Diskuter de sykepleiefaglige mulighetene ved å benytte kunnskapsbaserte veiledende pleieplaner i ditt praksisfelt. 2. Dersom det er vanskelig å benytte veiledende planer for alle pasientgruppene: Vurder hvilke pasienter eller grupper av pasienter som kan ha fordeler av forhåndsdefinerte behandlingsplaner. 3. Dersom fortløpende rapporter uten behandlingsplaner er bakgrunn eller utgangspunkt for arbeidet: Diskuter rutinene for å se hva som eventuelt kan forbedres.

160

den elektroniske pasientjournalen (epj)

4. Dersom du er sykepleierstudent og har vært ute i praksis, hvilke tanker har du gjort deg om dokumentasjonsrutinene? Diskuter gjerne med medstudenter. 5. Hvordan er det mulig å oppdatere behandlingsplaner slik at de er faglig og juridisk forsvarlige? 6. Dersom du er student: Hvordan kan du bidra til at dokumentasjonen av arbeidet du har utført til «dine» primærpasienter, er faglig og juridisk oppdatert?

161