Foreldresamarbeid i barnehagen utdrag

imellom. Det er et gjensidig ansvar å fremme den gode dialogen og kontakten, men barnehagen har hovedansvaret. Foreldrene i barnehagen skal oppleve et reelt samarbeid med barnehagen – om stort og smått, både om barnets trivsel Barnehagelæreren. Profesjon, politikk og forskning Isbn 978-82-02-47852-0 «For alle som er opptekne av å utvikle barne­ hagen og barnehagelærarutdanninga, er dette ei

og utvikling og gjennom foreldreråd og samarbeidsutvalg også om den daglige driften. Det er derfor et viktig tema Tveter Thoresen tar opp.»

Marie Skinstad-Jansen, leder i Foreldreutvalget for barnehager (FUB) Barnets beste er framhevet som et viktig prinsipp for myndighetsutøvelse på

viktig bok.» Svein Ole Sataøen, førsteamanuensis,

alle plan i samfunnet. Barnehagelærere som møter barn og foreldre hver dag,

­Høgskolen i Bergen

har helt spesielle forutsetninger for å fremme krav på barnets vegne. Det gjelder spesielt når vesentlige endringer i samfunnet eller i barnehagens rammebeting­

«Dette er en viktig bok for alle som er opptatt av

elser truer kvaliteten som barna har krav på i barnehagetilbudet. Her vil foreldre

og har ansvar for barnehagen i Norge i dag.» Unni

og barnehagelærere ha et felles engasjement i foreldresamarbeidet.

­Bleken, tidligere barnehagelærer, rektor ved Barne­

Med sin innsikt og kunnskap må barnehagelæreren heve røsten for at de

vernsakademiet og leder av utvalget som la grunn­

vilkårene barnehagen gis, gjør det mulig å innfri krav og løse oppgaver som

laget for Norges første rammeplan for barnehagen

pers­onalet er pålagt, og som foreldrene kan ha forventninger om. Det dreier seg

«Og nettopp fordi forfatteren tar stilling i en tid med store utfordringer og mange valgmuligheter, er det viktig at ikke minst de som skal utøve profesjonen i årene framover, leser boka og reflekterer over utviklingstrekkene Ingeborg Tveter Thoresen peker

i bunn og grunn om å være en fortaler for barnets beste også i offentligheten, i et samfunn som har endret barndommen radikalt.

Målgruppa for boka er studenter i barnehagelærerutdanningen, barnehagelærer­utdannere samt ledelsen og personalet i barnehagene.

på.» John Roald Pettersen, utdanningsnytt.no «Denne boken vil kunne bidra med viktig kunnskap for å styrke barnehagelærerne som ansvarlige profesjonsutøvere.» Anne Greve, førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo og Akershus

ISBN 978-82-02-53661-9

I S B N 978-82-02-53661-9

9

788202 536619 www.cda.no

FORELDRESAMARBEID I BARNEHAGEN INGEBORG TVETER THORESEN

«Både barnehagen og foreldre må jobbe for å skape et likeverdig forhold seg

Ingeborg Tveter Thoresen er en aktiv foredrags­ holder for barnehagefolk rundt om i Norge. Hun var førstelektor ved daværende Høgskolen i Vestfold fram til 2014, hvor hun også var rektor fra 1994–2000.

Tveter Thoresens forskning og artikler omhand­

Foreldresamarbeid i barnehagen

ler utdanningspolitiske endringer, danningens plass samt profesjonens anliggender i barnehagen og barnehagelærerutdanningen. Forfatteren har også skrevet om innflytelsen internasjonal utdannings­ politikk og generell politikk har på barnehagefeltet og profesjonen.

TIL BARNETS BESTE

Forfatteren bidro i arbeidet med revidert ­rammeplan i 2005 og med nasjonale retningslinjer

INGEBORG TVETER THORESEN

for kunnskapsområdet Samfunn, religion, livssyn og etikk (SRLE) i den nye barnehagelærerutdann­ingen.

Tveter Thoresen var medlem av den nasjonale UNESCO-kommisjonen og har vært utdannings­ direktør i Buskerud.

Forord Ideen om å skrive en bok om foreldresamarbeid har sin bakgrunn i erfaringer jeg har gjort som underviser i barnehagelærerutdanninga. År etter år begynte jeg forelesningsrekken med temaet: «Barnehagens samfunnsmandat», ut fra Lov om barnehager. Jeg ba studentene om å studere det første leddet i § 1 og komme med forslag til hvilke ord som var de viktigste.

Svært sjelden ble første del av teksten nevnt, «Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet …». Dette har vært tankevekkende.

I barnehageloven har samarbeid med hjemmet en fremtredende plass.

Men det reflekteres lite over det i forskning eller i utdanningas faglitteratur. Med denne boka ønsker jeg å formidle kunnskap om den basis som barnehagen har for foreldresamarbeidet, og å stimulere til samtaler i både barnehagelærerutdanninga og i barnehagene om barnehagelæreres ansvar for samarbeid med foreldre om barna, i tilknytning til barnehagens oppgaver. Barnehagens ansatte møter barnas foresatte hver dag, de er synlige i hverdagslivet i barnehagen.

Foreldresamarbeidet er begrunnet i lover, internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter, der foreldrene har hovedansvaret som omsorgsgivere og for barnets oppdragelse. Staten har imidlertid forpliktet seg til å støtte foreldrene i deres omsorgsarbeid og delegert en viktig oppgave til barnehagen, som kompletterende til hjemmet.

Foreldrenes plikter og rettigheter og barns rettigheter må ses sammen med statens ansvar og plikter. I min forståelse av barnehagen som samfunnsinstitusjon og barnehagelæreryrkets sentrale oppgaver er det barnets liv som skal være i fokus. Barnets rettigheter er kommet høyt opp på den samfunnsmessige dagsorden i løpet av de siste tjue år. Samtidig er «barnets beste» blitt et ledende prinsipp for all forvaltning, enten det gjelder domstoler, barnevern eller pedagogisk virksomhet. En bok om samarbeid med 11

forord

barnas hjem kan ha ulike innfallsvinkler. Jeg har valgt å se barnehagen og foreldresamarbeid i et samfunnsperspektiv – med tanke på barnet.

Jeg vil rette en takk til styrere og foreldre som gjennom besøk og skriftlig materiale har delt sine erfaringer med meg mens jeg har arbeidet med boka. Takk også til Mary-Ann Hjemdahl i Cappelen Damm Akademisk for verdifull veiledning underveis og stimulerende og godt samarbeid.

Boka tilegnes min søster Elisabeth med «takk for alt ifra vi var små.»

Tønsberg, høsten 2016 Ingeborg Tveter Thoresen

12

Innledning Boka har to ledetråder. Den første, utgangspunktet for boka, er hentet fra barnehagelovens formålsparagraf. Den andre ledetråden er mottoet for en barnehage som jeg besøkte under arbeidet med boka. Det kan sammenfattes som et credo1 for barnehagelærere: Vi er der for barna, i samarbeid og forståelse med hjemmet, på samfunnets vegne.

Barnehagen er en bro der hjem og samfunn er brohoder. Barnehagen er en samfunnsinstitusjon. Med barnehagen som omsorgsinstitusjon har staten påtatt seg oppgaver som tidligere ble ivaretatt av hjemmene. Myndighetene har gitt barnehagen et sammensatt oppdrag. Det er dette oppdraget som er basis for barnehagelærerens yrkesutførelse. Oppdraget kalles samfunnsmandatet. Det er altså samfunnsmandatet som gir både barnehagelæreryrket og barnehagen som samfunnsinstitusjon, legitimitet.

For foreldrene gjelder barnehagen barnet deres. I barnehagelovens første setning heter det: «Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling». Oppdraget skal altså utføres «i samarbeid og forståelse med hjemmet».

Med de store endringene som har skjedd på det familie- og barnepolitiske området i løpet av de siste tiårene, er samarbeidet mellom barnehage og hjem blitt en sentral oppgave for barnehagelærere. Det erkjennes også av barnehageledere. «Vi er helt avhengige av et godt foreldresamarbeid i vårt arbeid med barna», sa faglederen i en barnehage jeg besøkte.

Med denne boka ønsker jeg å bidra til at studenter i grunnutdanninga, men også masterstudenter og barnehagelærere, får et nødvendig grunnlag for 1

Credo er latin for «jeg tror», brukes om en trossetning, men her om hva barnehagelærere ser som sin oppgave.

13

innledning

oppgavene i barnehagen som særlig angår foreldresamarbeidet. Faglig trygghet kan styrke den personlige tryggheten, som er vesentlig for å møte foreldre med en åpen holdning og for å inngi tillit. Da trenger barnehagelærere solid kunnskap om grunnlaget for samarbeidet, det vil si om barnehagens samfunnsmandat med de plikter og det ansvar barnehagen har. Dessuten kreves det kunnskap om foreldrenes mandat, der både deres plikter og rettigheter inngår. De må også ha innsikt i og kunnskap om barn og barndom, samt den samfunnsmessige og pedagogiske tradisjonen som barnehagelæreren står i, og de krav og endringer barnehagen møter i dagens samfunn.

Foreldreutvalget for barnehagen på nasjonalt nivå får mange henvendelser om foreldresamarbeid på lokalplan. FUB kan fortelle at mange foreldre er ukjent med hva loven sier om foreldrenes rett til medbestemmelse, og slett ikke alle foreldre blir informert om sine rettigheter via barnehageeier, slik barnehageloven pålegger. I 2015 mottok FUB 390 henvendelser fra foreldre, en økning på 40 saker fra året før. De fleste gjaldt usikkerhet omkring hvilken rett foreldre har til å medvirke i ulike saker i barnehagen. Derfor etterlyser FUB «økt kunnskap hos barnehageeiere om hvilke rettigheter foreldre har til medvirkning og samarbeid, og at dette blir formidlet tydeligere til foreldrene».2 Sammen med øvrig stoff i utdanninga vil bokas innhold nettopp bidra til faglig trygghet omkring foreldresamarbeid. Når dette kombineres med respekt for barnet og barnets omsorgspersoner, er grunnlaget lagt for et åpent og tillitsfullt foreldresamarbeid. Respekt og ydmykhet fra barnehagelæreres side, og gjensidighet i møte med foreldrene, er avgjørende for å balansere ut det asymmetriske forholdet mellom barnehagelæreren og barnas foresatte.

Bokas oppbygning Bakgrunn for temaene i bokas ulike kapitler er barnehagelovens bestemmelser og utdyping av disse i forskriften, Rammeplan for barnehagens opp­ gaver og innhold. Som disse dokumentene redegjør for, er det et ledelses­ 2 http://www.fubhg.no/2015-tall-barnehageforeldre-usikre-paa-sin-rett-til-medvirkning.5834430206775.html. I alt 70 spørsmål i en foreldreundersøkelse handlet om hvilke rettigheter foreldre har til medvirkning i ulike saker, samt om Foreldreråd og Samarbeidsutvalg (SU) i barnehagen.

Foreldre lurer også på hvilke saker som kan/skal tas opp i Foreldrerådet og SU.

14

innledning

ansvar å kjenne grunnlagsdokumentene og se til at de blir det fundamentet for virksomheten som de skal være. Blant annet må ledelsen se til at ansatte skoleres og foreldrene får nødvendig informasjon og kunnskap som forutsetning for sin lovbestemte medvirkning. I bokas første del stilles og besvares noen spørsmål. Det redegjøres videre for noen grunnleggende perspektiver i dagens barnehagepolitikk.

I første kapittel, «Hvorfor foreldresamarbeid?», angis «tonen» i boka, ut fra erkjennelsen av at et møte med barnehagen er en stor endring i barnets og familiens liv som krever særlig oppmerksomhet. Dette møtet kan ses fra ulike synsvinkler og byr på en rekke utfordringer – for barnet og foreldrene, men også for barnehagen. Den skal møte ulike barn og ulike forventninger hos forskjellige foreldre. Møtet kan være problemfritt, men det kan også medføre utfordringer som ikke er så lette å takle. Det har jeg valgt å illustrere gjennom noen små fortellinger der foreldres erfaringer gir utgangspunkt for faglige funderinger.

I kapittel 2 settes barnehagen inn i en utdanningspolitisk sammenheng.

Det er viktig for barnehagelærere i møte med foreldre å kjenne politikernes motivasjon for de siste ti års barnehagepolitikk. Slagordene «tidlig innsats» og «livslang læring» har fått betydelig gjennomslag. Disse slagordene gjelder hele opplæringen, også internasjonalt. Både barnehagelærere og foreldre må kjenne til at barnehagen, fra myndighetenes side skal ivareta mange og ganske forskjellige politiske formål som integrering og sosial utjevning. Barnehagen skal også gi et godt grunnlag for senere skolegang og arbeid, ved siden av å ivareta barna mens foreldrene er i arbeid, som ledd i både arbeidslivs- og likestillingspolitikk.

Regjeringen fastholder «tidlig innsats» som et viktig anliggende for barnehagesektoren, blant annet ved å legge til rette for utvidet opptak av ettåringer til barnehagen. Ifølge den siste stortingsmeldingen, Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2015a), vil regjeringen «gi alle barn en trygg og god tid i barnehagen» (s. 5). Derfor er kvalitet et av de ordene som brukes hyppig. Barnehagepolitikken belyses gjennom forskning og faglige innspill og kommentarer.

I det påfølgende kapitlet, «Foreldresamarbeid – tidlig innsats til barnets beste», følges det politiske programmet om tidlig innsats opp i praksis.

I og med at FNs barnekonvensjon er blitt et vesentlig samfunnspolitisk 15

innledning

instrument, er «barnets beste» blitt et ledende prinsipp i lovverket for forvaltning så vel som institusjoner som har med barn å gjøre. Den største delen av kapitlet vies den praktiske virkeligheten. Det skjer blant annet ved å gi innsikt i foreldresamarbeid fra barnehager jeg har besøkt eller har hatt annen kontakt med under skrivingen. Her viser jeg hvordan en relativt stor barnehage nettopp har valgt et barnehagefaglig grunnlag når de skal virkeliggjøre politikernes krav om «tidlig innsats».

I kapittel 4, «Foreldresamarbeidet og samfunnsmandatet», redegjør jeg for det formelle grunnlaget, oppdraget som er gitt gjennom samfunnsmandatet i barnehageloven, og som er utdypet og tolket i rammeplanen. Hva ligger i uttrykket samfunnsmandat? Hva sier rammeplanen om uttrykkene «forståelse og samarbeid» i barnehageloven? Og hva menes med «hjemmet» i vår tid med så mange ulike samlivsformer? Hvilke formelle samarbeidsfora skal barnehagen etablere for å få samarbeidet til å fungere etter sin hensikt? Dette er spørsmål som belyses. Det er også viktig å være klar over de ulike samfunnsinteressene som gjør seg gjeldende når viktige veivalg skal tas av eiere og ledelse i den enkelte barnehage. Hva skal vektlegges, og med hvilken begrunnelse? Hvordan møter barnehagene de utdanningspolitiske målsettingene og styringssignalene fra myndighetene og barnehageeiere? Hva skjer med barna når den barnehagepedagogiske tradisjonen de kjenner og er utdannet for, endres fordi rammene endres?

Og hvordan involveres foreldre i disse problemstillingene? Kapitlet drøfter også det delte ansvaret og utfordringer ved foreldres lovbestemte medvirkning, samt verdien av å avklare forventninger til samarbeidet. Et samarbeid har alltid et innhold. Det reflekterer jeg over. Det er oppgavene og innholdet som det skal samarbeides om, fordi det angår barnet.

I kapittel 5 stiller jeg spørsmålet «Hva er en barnehage?» fordi barnehagen som samfunnsinstitusjon er i endring. Det er viktig å kunne svare på dette spørsmålet fordi hva barnehagen er i dag, henger sammen med barnehagens historie, men også med politiske og pedagogiske brytninger om barnehagen i samfunnet i dag. De fleste av dagens barnehagelærere er fostret og utdannet innenfor en tradisjon som har lange historiske røtter, felles for flere nordiske land. Denne tradisjonen er kalt en sosialpedagogisk barnehagetradisjon.

Ifølge professor Tora Korsvold er barnehagen «bærebjelken i velferdsstatens barndomspolitikk» (Korsvold, 2011:9). Den er en sentral samfunns16

innledning

institusjon med større politisk interesse og samfunnsmessig betydning enn tidligere. Kapitlet redegjør både for tradisjonelle kjernetemaer og for hvilke begreper og tanker om barn som nå gjør seg gjeldende innenfor barnehagens pedagogikk. Det er viktig at foreldre får del i denne kunnskapen. Et annet vesentlig poeng er at myndighetenes styringsvilje er blitt tydeligere etter at barnehagen ble overført til Kunnskapsdepartementet i 2006.

Enkelte danske forskere betegner idébrytningene om barnehagen som en kamp om hvorvidt barnehagen skal fortsette som en sosialpedagogisk institusjon, eller ledes inn i skolens stoffsentrerte formidlingspedagogiske tradisjon (Moos, Krejsler, & Fibæk Laursen, 2004). Debatten er aktualisert i Norge med Stortingsmelding nr. 19 (2015–2016) Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2015a). Dette er aktuelle perspektiver med betydning for foreldresamarbeidet.

Allerede i forordet har jeg vist til menneskerettighetene som basis for foreldresamarbeidet i barnehagen. I kapittel 6 dreier det seg nettopp om «Menneskerettigheter – til barns beste». Kapitlet skal bevisstgjøre barnehagelærere på konvensjonens forpliktelser, men også hjelpe barnehagens ledelse, pedagogiske ledere og foreldre til å se hvor foreldreretten og barnets rettigheter har sin forankring, og til å gjenkjenne de sporene som barnekonvensjonen har satt og setter i barnehagepedagogikken. Barnets rettigheter fikk sin tilslutning av verdenssamfunnet med FNs barnekonvensjon i 1989. I og med at staten har gjort den til norsk lov, er staten forpliktet til å bistå foreldrene i deres omsorgsoppgaver. Dermed er barnehagen et svar fra myndighetene på denne forpliktelsen. Med FNs barnekonvensjon har barns rett til medvirkning fått egen paragraf i barnehageloven, § 3. I kapitlet vises det også til noen konsekvenser av FNs barnekonvensjon, ikke minst innenfor barndomsforskning og barnehagepedagogikk. For barnepolitiske dokumenter har endret syn på barnet «fra familiemedlem til rettssubjekt» (Korsvold, 2013). Barnekonvensjonen reiser et vern om barns menneskeverd og rettigheter, som likeverdige medborgere. Menneskerettighetene innebærer også spenninger mellom barns rettigheter, foreldres plikter og rettigheter og samfunnets plikter og ansvar. Dette drøftes med eksempler.

Grunnlagsdokumentene er vesentlige fordi de informerer foreldre om hva de kan forvente, og ikke minst fordi de er basis for tilsyn med virksomheten, som både kommune og fylkesmann skal føre. Tilsyn er viktig 17

innledning

nettopp for at foreldre skal kunne kjenne seg trygge for sine barns liv i barnehagen. «Barnehagens grunnlagsdokumenter», kapittel 7, omfatter mer enn samfunnsmandatet som er behandlet i et tidligere kapittel. Her blir flere anliggender i barnehageloven og flere sider ved barnehagens drift trukket fram, forhold som både ansatte og foreldrene bør ha innsikt i. Det gjelder formelle samarbeidsorgan og deres oppgaver, likeledes barnehage­ eiers og myndighetenes ansvar, blant annet tilsyn. Det dreier seg videre om bestemmelser som angår ansettelser og kompetanse.

Taushetsplikt og opplysningsplikt, samarbeidsrelasjoner med andre etater og krav om politiattest tas opp i et senere kapittel.

For kapittel 8 har jeg valgt overskriften «Mangfold og berikelse». Her redegjøres det for noen samfunnsmessige utfordringer som med tyngde slår inn i barnehagen. En åpenbar endring er mangfoldet, religiøst, kulturelt og språklig, men også ulike forutsetninger som en inkluderende barnehage dermed møter. Barnehagen er for alle barn. Myndighetenes intensjoner er at barnehagen skal bidra både til inkludering og til utjevning av sosial ulikhet. Det er et mangfold av utfordringer som barnehagen møter når den skal bygge bro over sosiale kløfter. Det er foruten formelle bestemmelser og aktuell politikk hovedsakelig holdninger og handlinger som tas opp i dette kapitlet. Samiske barns rettigheter inngår også i kapitlet.

I bokas siste kapittel, «Lederen mellom makt og tillit», er ledelse det sentrale temaet, med barnehagens leder i fokus. Uten tvil har lederen et særlig ansvar for barnehagens foreldresamarbeid. Lederen setter retning og er barnehagens fremste rollemodell også i den brytningstiden som barne­ hagen befinner seg i. Ledelse er også et relasjonelt arbeid. Derfor er både makt og tillit tematisert. Det ligger også makt i de strukturene som både de ansatte og barna befinner seg i.

Lederen skal bidra til faglig trygghet hos de ansatte og bidra til at de kan yte sitt beste. Samtidig skal lederen fortolke styringssignalene og sørge for at de blir formidlet. I det siste kapitlet blir en rekke viktige bestemmelser som angår personalet, løftet fram, blant annet samarbeid med ytre etater, taushetsplikt og meldeplikt.

I kapitlet drar jeg veksler på egne ledererfaringer, men også på erfaringer fra barnehageledere, og på moderne ledelsesfilosofi, som støtte for barnehageledere. Nyere ledelseslitteratur og min egen bagasje som lærer, med tre 18

innledning

tusen år gamle fortellinger fra det gamle testamente og folkevisdommen i folkeeventyrene, har sammenfallende råd å gi dagens ledere.

Foreldreutvalget for barnehager, FUB, på nasjonalt plan, er oppnevnt av departementet. FUB arbeider med spørsmål som angår foreldreråd og samarbeidsutvalg. Samtidig er det et rådgivende organ for departementet.

Lederen har stilt sin artikkel «Viktig å se og høre foreldrene», fra fagbladet Første steg, til disposisjon for boka. FUB vet hvor det brenner i sektoren fordi de får mange henvendelser fra foreldre som ikke når fram med sine anliggender i foreldresamarbeidet. Artikkelen kan fungere som et speil.

Ikke alt en ser i speilet, er like flatterende.

19