Gledesdrepende essays av Sara Ahmed: Utdrag

Sara Ahmed

Gledesdrepende essays Oversatt av Lene Auestad

Cappelens upopulære skrifter

Originalens tittel: Sara Ahmed, «Affective Economies», Social Text, Volume 22, no. 2, pp.

117–139. Copyright © 2004, Duke University Press. All rights reserved.

Republished by permission of the copyright holder, Duke University Press. www.dukeupress.edu Sarah Ahmed, «A Phenomenology of Whiteness», Feminist Theory: An International Interdisciplinary Journal vol. 8(2): 149–168. pp.

1464–7001. Copyright © 2007 by SAGE Publications. Reprinted by permission of SAGE Publications, Ltd. Sara Ahmed, «Feminist Killjoys», The Promise of Happiness, pp.

50–87. Copyright © 2010, Duke University Press. All rights reserved.

Republished by permission of the copyright holder. www.dukeupress.edu Oversettelsen av sistnevnte tekst er basert på versjonen med tittelen «Killing Joy: Feminism and the History of Happiness» som ble gjengitt i Signs, Vol. 35, No. 3 (Spring 2010), pp. 571–594.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-68325-2 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslag: Cappelen Damm AS Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: AIT Grafisk AS, Oslo 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utgivelsen er støttet av institusjonen Fritt Ord. www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold

Det personlige er teoretisk – en introduksjon til Sara Ahmeds forfatterskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stine Helena Bang Svendsen og Hannah Helseth

Gledesdrepende essays

7

......................

27

Affektive økonomier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En hvithetens fenomenologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å drepe glede: Feminisme og lykkens historie . . . . . .

29

Sara Ahmed

67 104

Det personlige er teoretisk – en introduksjon til Sara Ahmeds forfatterskap Stine Helena Bang Svendsen og Hannah Helseth

Sara Ahmed (f. 1969) er en av de de mest innflytelsesrike tenkerne i samtidig feministisk og antirasistisk kulturteori. Hennes forfatterskap analyserer hvordan sexisme og rasisme er kodet inn i våre følelsesregistre, og belyser noen av samtidens mest intense politiske konflikter om hvilke forståelsesrammer som skal gjelde i spørsmål om kjønn, rase og migrasjon. I denne boken kommer tre av Ahmeds mest leste tekster på norsk, oversatt av Lene Auestad. Tekstene utgjør et viktig bidrag til en norsk offentlighet som har behov for flere teoretiske perspektiver på sexisme og rasisme.

Sara Ahmeds forfatterskap har fått stor betydning i feministiske og antirasistiske bevegelser. Særlig hennes figur «feministisk gledesdreper» (feminist killjoy) har blitt tatt i bruk langt ut over akademiske kretser.

Figuren viser til hvordan den som eksponerer undertrykkelsen og volden som er innbakt i kulturen, blir påført de negative følelsene som oppstår. Ved å påpeke urett, blir man en gledesdreper – og det bør man være, ifølge Ahmed. Denne aktivistiske villigheten til å bli 7

stående i en kritisk posisjon er grunnen til at vi har kalt denne boken Gledesdrepende essays.

I dag er Ahmed en uavhengig intellektuell og skribent med base i England. Hun studerte engelsk litteratur i Wales, og videre til en doktorgrad i kritisk teori ved Universitetet i Cardiff. Fra 1994 til 2004 var hun forsker og lektor ved Women’s studies ved Lancaster University, hvor hun var leder for senteret en stund, før hun i 2005 ble professor ved Goldsmiths, University of London. Ved Goldsmiths ledet hun Centre for Feminist Research fra 2013 til hun leverte sin oppsigelse i protest mot ledelsens håndtering av varsler om seksuell trakassering i 2016.

Ahmed skriver med utgangspunkt i eget liv, erfaringer og møter, med blikk for privilegiene som følger med ståstedet det skrives fra – også når hun skriver om sin egen oppvekst (Ahmed, 2000). Faren reiste fra Pakistan til England for å få medisinsk utdannelse, noe som var mulig fordi han var mann og hadde en relativt høy sosial status. Her møtte han Ahmeds mor, og familien flyttet etter hvert til Australia, hvor faren fikk jobb som konsulent. Klassebakgrunn og rasisme er et bakteppe i denne fortellingen, ettersom faren strevde med å få jobb i England, men var velkommen i Australia.

Morens reise er merket av heteroseksualitet og kjønn, for som kone fulgte hun sin manns arbeid.

Partneren til Ahmed er en kvinne, og livet som skeiv akademiker med pakistansk bakgrunn har gitt henne erfaringer med kjønn og rasisme som hun bruker i arbeidet sitt. Hverdagserfaringer settes i dialog med kulturteorien i tekstene. Hun siterer en nabo som spør om partneren hennes: «Er det der søstra di eller mannen din?» (Ahmed, 2006, s. 95). Spørsmålet avdekker kulturens heteronormativitet og trangen til å 8

få folk til å passe inn i etablerte forventningsmønstre og skjema. Ahmed undersøker hvordan rasisme og sexisme skaper vrengebilder av dem av oss som blir markert som annerledes i disse optikkene. Hun undrer seg over hvorfor minoriteter blir fremstilt som en trussel, og utforsker de emosjonelle og språklige mekanismene som ligger til grunn for disse forestillingene. I likhet med sitt store forbilde, Audre Lorde (1932–1992), bidrar Ahmed til å veve sammen antirasistiske og skeive samfunnskritikker som gir forklaringskraft til hverdagserfaringer og som gir kritiske perspektiver på bærende samfunnsstrukturer. I fortsettelsen vil vi gå nærmere inn i Sara Ahmeds forfatterskap generelt, og de tre tekstene som utgjør hoveddelen av denne boken spesielt.

Ahmeds forfatterskap: fra kulturteori til aktivisme Sara Ahmed ble et kjent navn innenfor feministisk og antirasistisk kulturteori med boken Strange Encounters: Embodied Others in Post-Coloniality (2000). Her viser hun rasismens konstruksjon av den «fremmede» som noen som slett ikke er ukjent, men tvert imot blir gjenkjent på lang avstand som en truende figur.

Denne forståelsen av den fremmede bidrar til å belyse problemene med det norske begrepet «fremmedfrykt».

Med Ahmeds resonnement kan vi se hvordan «fremmedfrykt» ikke handler om lite kjennskap til mennesker fra andre kulturer, men heller god kjennskap til fordommer mot disse menneskene. Ifølge Ahmed er den fremmede en forestilt annen, ikke en ukjent annen.

9

Denne innsikten tar hun med seg og utvikler videre i forfatterskapet, i den svært innflytelsesrike boken The Cultural Politics of Emotion (2004). Her utvikler hun teorien som tematiseres i det første essayet i denne boken, «Affektive økonomier». Vi har valgt ut denne teksten nettopp fordi den oppsummerer det teoretiske bidraget i The Cultural Politics of Emotions, som utgjør en hjørnestein i Ahmeds forfatterskap. I essayet formidler hun grunninnsikter om forholdet mellom kropp, språk, politikk og følelser – ideer som har blitt lest og diskutert av både akademikere og aktivister som ønsker å forstå følelsenes politikk i relasjon til feminisme og antirasisme.

Ahmeds forfatterskap er preget av fenomenologisk tenking. I 2007 ga hun ut boken Queer Phenomenology, der hun utvikler sin fenomenologiske forståelse av sosiale relasjoner og grupper. I denne boken er «orientering» et nøkkelord. Gjennom å undersøke hvordan normer orienterer mennesker i retning av bestemte livsvalg, utforsker hun hva det innebærer å orientere seg skeivt – eller mot andre steder. Her leser hun seksuell orientering bokstavelig, som en måte å orientere seg på begjærmessig. Hun skaper på denne måten ny innsikt i hvordan og hvorfor det å leve skeivt kan forstås som å følge noen stier som kan være mer krevende enn andre, og som leder til andre steder enn dit heteroseksualitetens motorvei går. Denne fenomenologiske tenkingen om seksualitet viser hvordan kulturelle normer danner hindringer i samfunnsstrukturene for de av oss som ønsker å leve annerledes, og som tvinges til å gå omveier. Hvordan sosiale og politiske forhold skaper ulike farvann å navigere i kommer enda tydeligere frem i Ahmeds fenomenologiske arbeid med rasisme. Essayet «En hvithetens fenomenologi» 10

(2007), som inngår i denne utgivelsen, tematiserer hvordan den hvite kroppens orientering i verden gir et bestemt utsnitt og blikk – og beskriver lettheten som følger med å ha motorveien for seg selv. Denne artikkelen har blitt svært mye lest og brukt på grunn av hvordan den teoretiserer «hvite rom», eller rom som hvite kropper kan strekke seg ut i med selvfølge, men som skaper stengsler for andre. Disse stengslene – som rasialiserte mennesker møter – danner et springbrett for Ahmeds analyse av fenomenologiske kjernetekster, der hun hevder at den klassiske fenomenologien forutsetter hvithet.

Artikkelen «Å drepe glede», som utgjør det tredje bidraget i denne oversettelsen, er hentet fra arbeidet med boken The Promise of Happiness (2010). Ahmed gjør en kulturkritisk analyse av forestillinger om lykke, og viser hvordan ønsket og kravet om lykke fungerer normativt. I boken forankrer hun analysene i feministisk teori, spesielt i Simone de Beauvoir og Virginia Woolfs kritikk av lykkeidealet for kvinner. I dette arbeidet vokser det nevnte begrepet feminist killjoy frem, som Ahmed har brukt som et slags varemerke for eget arbeid i det påfølgende tiåret. Den feministiske gledesdreperen ødelegger den gode stemningen ved å synliggjøre ulykke, vold og undertrykking i sammenhenger der urett mot kvinner eller andre er normalisert.

Boken Living a Feminist Life (2017) demonstrerer hvordan Ahmed over tid i sterkere og sterkere grad har orientert seg mot den intellektuelle arven i de feministiske og antirasistiske bevegelsene som hun anser seg som del av. I tråd med orienteringen vekk fra akademia og mot de politiske bevegelsenes tenkere forekommer det stadig færre døde hvite menn i tekstene 11

hennes. I Living a Feminist Life skriver Ahmed (2017) om sin egen orientering fra kulturteoriens akademiske autoritet mot aktivisme og kunnskap fra levd erfaring.

Hun beskriver overgangen fra kulturteori til kjønnsstudier i begynnelsen av sin karriere som en befrielse fra abstrakt teori fjernet fra erfaring og politisk virkelighet.

Kritisk teori er et språk du kan lære, mener Ahmed, men å lære seg et språk gir ikke i seg selv en forståelse av eller mulighet til å beskrive de empiriske resultatene av rasisme og sexisme. I valget mellom å skrive teoretisk eller bli stemplet som politisk, valgte hun det politiske. Med tyngde fra sin egen kulturteoretiske ekspertise kritiserer hun akademiske forestillinger om at teoretisk arbeid er mer sofistikert enn det å forstå og beskrive virkeligheten. Denne orienteringen mot erfaring oppsummerer hun i slagordet «det personlige er teoretisk»: De personlige erfaringene av undertrykkelse utgjør utgangspunktet for det teoretiske rammeverket (Ahmed, 2017, s. 10).

De tre tekstene som er oversatt i denne utgivelsen er alle fra samme tidsperiode i Ahmeds forfatterskap.

De presenterer nøkkelteorier og begreper som hun har tatt med seg videre det siste tiåret, og som mange forskere og aktivister har tatt med seg inn i andre arbeider.

Tekstene viser også grunnlaget for Ahmeds reorientering av egen forskning og skrivepraksis. I fortsettelsen vil vi gå nærmere inn de sentrale ideene disse essayene utforsker, og de politiske og faglige kontekstene som de søker å påvirke.

12

Gledesdrepende essays Sara Ahmed

Affektive økonomier

Kjærlighetens dybder er rotfestet og svært dype i en ekte hvit nasjonalists ånd og sjel, ingen former for «hat» kunne engang la seg sammenligne. I det minste ikke et hat som er motivert av ubegrunnet argumentasjon. Det er ikke hat som får den gjennomsnittlige hvite mannen til å betrakte et par av blandet rase med en grimase i ansiktet og avsky i hjertet. Det er ikke hat som får den hvite husmoren til å slenge vekk den daglige jødeavisen i forakt og sinne etter å ha lest om enda en barnemishandler eller voldtektsmann som de korrupte domstolene har gitt noen få korte år i fengsel eller prøveløslatelse. Det er ikke hat som får den hvite arbeidsmannen til å forbanne den siste båtlasten med fremmede som er dumpet på våre strender for å bli gitt jobber før den hvite borgeren som bygget dette landet. Det er ikke hat som får en hvit, kristen bondes hjerte til å rase når han leser om milliarder som blir lånt eller gitt bort i «hjelp» til utlendinger når han ikke kan få den minste utsettelse fra sin regjering for å redde den truede gården sin. Nei, det er ikke hat. Det er kjærlighet.1 (Aryan Nations’ nettside)

Hvordan får følelser noen subjekter til å slutte seg til noen «andre», og stille seg imot andre «andre»?

Hvordan beveger følelser seg mellom kropper? I dette 1

Aryan Nations, www.uiowa.edu/~policult/politick/smithson/an.htm

29

essayet vil jeg argumentere for at måten følelser sirkulerer mellom kropper og tegn på spiller en avgjørende rolle for hvordan individuelle og kollektive kropper «kommer til overflaten». Det er tydelig at et slikt argument utfordrer enhver antagelse om at følelser er et privat anliggende, at de simpelthen tilhører individer, eller til og med at de kommer innenfra og deretter beveger seg utover mot andre. Det hevder at følelser ikke simpelthen er «inni» eller «utenfor», men at de skaper selve det vi oppfatter som overflater eller grenser til og mellom kropper og verdener.

I narrativet til Aryan Nations’ nettsted over er for eksempel følelsenes rolle, særlig hat og kjærlighet, avgjørende for å avgrense kroppene til individuelle subjekter og kroppen til nasjonen. Her blir et subjekt (den hvite nasjonalisten, den gjennomsnittlige hvite mannen, den hvite husmoren, den hvite arbeidsmannen, den hvite borgeren og den hvite, kristne bonden) fremstilt som truet av forestilte andre, hvis nærhet truer ikke bare med å ta noe fra subjektet (arbeid, trygghet, velstand), men å ta subjektets plass.

Med andre ord blir disse andres nærvær forestilt som en trussel mot kjærlighetsobjektet. Narrativet innebærer en omskrivning av historien, hvor andres arbeid (migranter, slaver) blir tildekket i en fantasi om at det er det hvite subjektet som «bygget dette landet».2 De hvite subjektene påberoper seg vertskapets ståsted («våre strender»), samtidig som de påberoper seg offerets stilling – som de som blir skadet av en «nådeløs regjering». Narrativet hevder dermed at det er kjærlighet til nasjonen som får de hvite arierne til å hate de

2

Jeg vil takke David Eng for dette poenget.

30

de gjenkjenner som fremmede, som de som tar vekk nasjonen og ariernes rolle i så vel deres historie som deres fremtid.

Vi kunne også merke oss at tolkningen av andre som hatefulle gir rettigheter til det forestilte subjektet og grunn til den forestilte nasjonen. Denne tildelingen påvirkes av at både subjektets rettigheter og nasjonens grunnlag blir fremstilt som noe som allerede er truet.

Det er den følelsesmessige tolkningen av hat som fungerer som bindeleddet mellom det forestilte hvite subjektet og nasjonen. Den gjennomsnittlige hvite mannen føler «frykt og avsky i hjertet», den hvite husmoren «forakt og sinne», den hvite arbeidsmannen «forbanner», den hvite, kristne bonden «raser». Samtidig blir lidenskapen i disse negative tilknytningene til andre omdefinert som en positiv tilknytning til de forestilte subjektene gjennom gjentagelsen av tegnet «hvit». Det er kjærligheten til hvit, eller de som er gjenkjennelige som hvite, som påstås å forklare denne delte, felles hatresponsen. Sammen hater vi, og dette hatet er det som bringer oss sammen.

Dette narrativet er langt fra enestående. Det det viser oss er faktisk produksjonen av det vanlige. Det vanlige er her fantastisk. Det vanlige hvite subjektet er en fantasi som blir frembragt ved å mobilisere hat, som en lidenskapelig tilknytning, nært forbundet med kjærlighet. Følelsen av hat fungerer slik at den animerer det vanlige subjektet og levendegjør fantasien, nettopp ved å konstituere det vanlige som noe som er i krise, og den vanlige personen som det egentlige offeret. Det vanlige blir det som allerede er truet av forestilte andre, hvis nærhet blir til en forbrytelse mot personen så vel som stedet. Det vanlige eller normative subjektet blir gjenskapt som den skadelidende 31

parten: den som er «såret» eller til og med skadet av andres «invasjon». Andres kropper blir dermed forvandlet til «de forhatte» gjennom en smerte-diskurs.

De blir antatt å «forårsake» skade på det vanlige hvite subjektet, slik at deres nærhet blir fortolket som opprinnelsen til den dårlige følelsen: Følgen her er videre at det hvite subjektets gode følelser (kjærlighet, omsorg, lojalitet) blir «tatt» bort av andres misbruk av slike følelser.

Så hvem blir hatet i et slikt skade-narrativ? Hatet blir tydelig fordelt på en rekke skikkelser (i dette tilfellet blandingsrase-paret, barnemishandleren, voldtektsmannen, fremmede og utlendinger). Disse skikkelsene legemliggjør trusselen om tap: tapte jobber, tapte penger, tapt land. De signaliserer faren ved urenhet, eller det å blande eller ta blod. De truer med å øve vold på de rene kroppene – slike kropper kan bare forestilles som rene ved at denne voldsfantsien stadig iscenesettes på nytt. Legg merke til hvilket arbeid denne metonymiske glidningen utfører: blandingsrase-par og immigrasjon lar seg tolke som (noe som ligner) former for voldtekt eller overgrep – en invasjon av nasjonens kropp, her representert som de sårbare og skadede kroppene til den hvite kvinnen og barnet.

Glidningen mellom skikkelser konstruerer en likhetsrelasjon mellom skikkelsene: Det som gjør dem like, kan være deres «ulikhet» med «oss». I dette narrativet er ikke hat å finne i en skikkelse; det fungerer snarere for å skape selve omrisset av forskjellige skikkelser eller hat-objekter, og stiller på avgjørende vis skikkelsene på linje og konstituerer dem som en «felles» trussel. Det er dermed viktig at hat ikke har bolig i et gitt subjekt eller objekt. Hat er økonomisk – det sirkulerer mellom tegn i forskjells- og forflytningsrelasjoner.

32