Hva er nå et menneske? Utdrag by Cappelen Damm

Hva er nå et menneske? Tverrfaglige bidrag Redaksjonsleder: Anne Haugland Balsnes Redaksjonsråd: António Barbosa da Silva, Linda Fisher-Høyrem, Lars Råmunddal og Hildegunn Schuff

Innhold INNLEDNING:

Hva er nå et menneske? 8

DEL 1. HVA ER ET MENNESKE?

HALLVARD HAGELIA

«Hva er da et menneske …?» 14 TOMMY WASSERMAN

Spåren av vad Jesus skrev på jorden 33 Människosyn i ljuset av berättelsen om Jesus och äktenskapsbryterskan (Joh 7,53–8,11)

MIKAEL TELLBE

Människan i evangeliets ljus 50 – paulinsk antropologi i översikt

REIDAR SALVESEN

Mennesket – dualistisk eller monistisk? 70 Systematisk-teologiske refleksjoner om menneskeforståelsen i lys av skapelse og eskatologi

LINDA FISHER-HØYREM

Fra sjelen til selvet 89 – en idéhistorisk skisse av endringen i forståelsen av det essensielt menneskelige

DEL 2. MENNESKE OG FELLESSKAP

ROLAND SPJUTH

Den sårbara människan 112 Om paradoxer i senmodern individualism

HILDEGUNN MARIE TØNNESSEN SCHUFF

Det fellesskapte menneske 130 En drøfting av psykologiens individualistiske menneskesyn

LARS RÅMUNDDAL

Homo ecclesiae 154 Om å være et menighetstilhørende menneske i en individualistisk orientert kultur

DEL 3. MENNESKET: IDENTITET, MENING OG LIVSSYN

HILDEGUNN MARIE TØNNESSEN SCHUFF

Identitet i kulturmøter 182 Å oppdage seg selv gjennom den andre

ANNE HAUGLAND BALSNES OG HEGE BJØRNESTØL BECKMANN

10. «Musikken kan jeg ikke leve uten!» 208 Musikk som kilde til menneskets meningsskaping

STEFAN FISHER-HØYREM

11.

«Alle mennesker har et livssyn» 229 Et kritisk blikk på livssynsbegrepets historie og anvendelse

DEL 4. MENNESKEVERD OG MENNESKERETTIGHETER

ANTÓNIO BARBOSA DA SILVA

12. Kjærlighet som dyd og norm 256 Et kristent menneskesyns bidrag til god profesjonell omsorg

HILDEGUNN MARIE TØNNESSEN SCHUFF

13. Tiggere – i menneskeverdets periferi? 282 Nettdebatt mellom dehumanisering og medmenneskelighet

INGRID ESKILT

14. Misjon og menneskeverd 312 Holdninger til urfolk i Republikken Kongo

Forfatteropplysninger 333

Innledning:

Hva er nå et menneske? Linda Fisher-Høyrem / redaksjonsgruppen Introduksjonen til en bok med tittelen Hva er nå et menneske? kan lett bli preget av klisjeer. Man kunne begynt med denne påstanden: Til alle tider og alle steder har spørsmålet om hva et menneske er, opptatt oss. Eller: Vitenskapelige metoder har gradvis gitt oss bedre grep om verden rundt oss, men mysteriet om hva som skjuler seg i vårt eget indre, kommer vi ikke til bunns i. Eller alternativt: Den delfiske oppfordringen fra de antikke grekerne til å kjenne seg selv står fortsatt ved lag, selv om definisjonen av hva et menneske er fremstår like diffus som den alltid har gjort. Slik kunne innledningen fortsatt med nestensitater og selvfølgeligheter om menneskets uransakelige natur. Spørsmålet «hva er et menneske?» er kanskje et av de mest elementære og tidløse spørsmålene i tilværelsen. Hvorfor har vi likevel valgt å fordype oss i denne tematikken? De færreste arbeider med spørsmålet på daglig basis. På grunn av utfordringene med å forstå spørsmålets «objekt» og fordi alle forsøk på svar har så mange implikasjoner, blir spørsmålet ofte liggende implisitt i et fagfelts teoretiske rammeverk. Det er vanligvis ikke tid til å dvele ved et slikt spørsmål. I likhet med andre aspekter ved et fags teoretiske rammeverk kan dermed forståelsen av mennesket bli en faglig blindflekk. Det blir et uartikulert utgangspunkt for forskning – et slags springbrett til prosjektenes egentlige hovedsak eller spesialfelt. Noe av motivasjonen for denne boka er derfor å inspirere til refleksjon omkring tematikken og å belyse hvordan svaret på spørsmålet om hva et menneske er, kan være med på å forme hvordan fagfelt utfolder og utvikler seg. Generelt gir tematikken rom for mye undring og utdypning. Mer spesifikt er forståelsen og besvarelsen av spørsmålet avhengig av de ulike fagtradisjonene.

Vi kan ikke fullt ut se våre egne fagfelt, med alle de uuttalte forutsetninger vi har blitt vant til gjennom måneder og år med praksis. Vi er nødt til å delta i dialog med andre forskere, med andre kontekster, fagfelt og perspektiver. I så måte kan spørsmålet i tittelen fungere som et felles utgangspunkt og slik skape en mulighet for refleksjon fra flere synspunkt innen ulike fagfelt. Denne boka er nettopp en slik konstellasjon av ulike perspektiver fra forskjellige fagfelt som befinner seg under samme tak ved Ansgar Teologiske Høgskole – og vår svenske samarbeidsinstitusjon Örebro Teologiska Högskola. Bokas viktigste bidrag ligger i sammensetningen av ulike perspektiver på et felles tema. Tittelen, Hva er nå et menneske?, henspiller på den kjente strofen fra Salme 8 – «hva er da et menneske?» Med vår «vri» understreker vi at hovedvekten av tekstene i boka undersøker spørsmålet ut fra vår egen samtid og nærliggende historie. Samtidig viser bredden av bidragene at vi setter spørsmålet inn i en større kontekst og trekker linjer bakover til antikken og Bibelens historiske røtter. Boka er tematisk bygget opp. Den er delt inn i fire deler som samler ulike tema om mennesket. Delene er igjen delt inn i bidrag fra ulike fagområder. Dermed er dette en bruksbok og et oppslagsverk mer enn en bok som må leses fra perm til perm. Bidragene står som selvstendige tekster, og man kan dermed dykke inn og ut av boka etter behov og interesse. Under følger en oversikt over både hovedstrukturen og en gjennomgang av tekstene, slik at man enkelt kan finne ut hva som er relevant, samtidig som man raskt vil få en forståelse av hvor bredt spørsmålet spenner. (1) Hva er et menneske? Her blir tittelspørsmålet utdypet hovedsakelig gjennom teologi og filosofi. Disse fem bidragene sier noe om menneskesyn generelt og gir en innføring i bredden og utviklingen av ulike menneskesyn. Del 1 inneholder fire tekster som tar utgangspunkt i det bibelske materialet. Hallvard Hagelia skriver om menneskesyn i GT med utgangspunkt i Salme 8 og viser hvordan salmen bærer i seg spenningen mellom to syn på mennesket: mennesket i rammen av skaperverket og mennesket i forhold til Gud. Tommy Wasserman drøfter i sin tekst ulike menneskesyn som reflekteres i forskjellige tolkninger av fortellingen om Jesus og ekteskapsbryteren. Han hevder at om vi tar poenget med at intet menneske er fri for synd, behøver vi ikke gi utløp for vårt stadige behov for å utpeke en annen individuell eller kollektiv syndebukk – uten at vi dermed står i fare for å relativisere synden. Mikael Tellbe skriver om mennesket i lys av paulinsk teologi. Paulus er kanskje den teologen som mer enn noen annen kom til å sette sitt preg på den kristne antropologien. Tellbe trekker frem hvordan det paulinske menneskesynet formes av Paulus’ forståelse

av evangeliet om Jesus Kristus. Reidar Salvesen viser gjennom systematisk-teologiske refleksjoner hvordan mennesket må forstås mellom skapelsesteologisk monisme og eskatologisk dualisme. Videre følger et bidrag hvor utgangspunktet er filosofiske perspektiver: Linda Fisher-Høyrem beskriver endringen i forståelsen av «det essensielt menneskelige» i «Fra sjelen til selvet». Hun viser hvordan utviklingen av forståelsen av sjelen er et nødvendig bakteppe for å kunne argumentere for mennesket som noe som ikke kan reduseres til kroppen. (2) Menneske og felleskap. Del 2 inneholder tre tekster hvor forståelsen av mennesket som isolert individ utvides. Her argumenteres det for at en god forståelse av hva et menneske er, innebærer en forståelse av mennesket som et relasjonelt vesen. Roland Spjuth peker på ulike paradokser i senmoderne individualisme under overskriften «Det sårbare mennesket». Han argumenter for at vår moderne tids betoning av mennesket som autonomt individ har medført en rekke paradokser som kan bety at et slikt menneskesyn ikke yter rikdommen i menneskelivet rettferdighet. Hildegunn Schuff løfter frem det fellesskapte mennesket. Innsikt fra nyere psykologisk forskning og fra ulike kulturer viser hvordan mennesket blir til i samspill med andre, gjennom tilknytning, speiling og kommunikasjon. Teksten kan leses som en skisse til en fellesskapspsykologi – en tilnærming som vil ha implikasjoner for både fagutvikling og praksis. Lars Råmunddal drøfter tematikken menighetstilhørighet i en individualistisk orientert kultur – «Homo ecclesiae». Han viser at deltakende ekklesiologi utfordrer både moderne og senmoderne individualistisk tenkning og betoner den enkelte kristnes likeverdige deltagelse i menighetsfellesskapet. (3) Menneske, identitet og mening. Noe av det som kjennetegner mennesket, er evnen til selvrefleksjon og evnen til å tillegge ting og situasjoner mening. Vi er intensjonelle vesener. Del 3 i boka inneholder tre tekster som eksemplifiserer denne særegne menneskelige egenskapen slik den kommer til uttrykk overfor musikk, i møte med andre kulturer og i forståelsen av vårt syn på virkeligheten. Først skriver Schuff om identitet i kulturmøter. Ved gjennomgang av intervjuer og observasjoner viser hun hvordan en dialektisk tilnærming til identitet kan gi rom for en anerkjennelse av egen og andres sammensatthet som ressurs. Vi oppdager oss selv gjennom den andre. Anne Haugland Balsnes og Hege B. Beckmann siterer en av sine intervjupersoner, som sier at «musikken kan jeg ikke leve uten!», og drøfter musikk som kilde til menneskets meningsskaping. De viser at musikk er et mangespektret uttrykk som henvender seg til både følelser, identitet og kropp. Til slutt i denne delen gir Stefan Fisher-Høyrem en

kritisk introduksjon til livssynsbegrepet og påstanden om at «alle mennesker har et livssyn», ved å avdekke og problematisere spenninger som finnes implisitt i begrepet. Han gjør det ved å diskutere både dets historie og dets anvendelse. (4) Menneskeverd og menneskerettigheter. Vår evne til selvrefleksjon og vårt iboende intensjonelle og sosiale vesen er grobunnen for tanken om menneskeverd og menneskerettigheter. Det er noe spesielt ved mennesket som maner til etisk refleksjon rundt våre interaksjoner med hverandre. De tre siste bidragene i boka viser noen spesifikke konsekvenser som blir tydeliggjort i møtet mellom refleksjon omkring menneskeverd og praktisk virkelighet. António Barbosa da Silva skriver om kjærlighet som dyd og norm i sin presentasjon av et kristent menneskesyns bidrag til god profesjonell omsorg – som også ivaretar menneskets åndelige dimensjon. Schuff bruker sitater fra nettdebatter for å belyse ambivalensen ovenfor fattige tilreisende i dagens Norge. Hensikten med analysen er å forstå hva slags dehumaniserende tendenser – og motkrefter – som forekommer i nettdebatten. Dette kan igjen danne grunnlag for å drøfte mulige strategier som kan fremme empati på bekostning av hatprat. Til slutt drøfter Ingrid Eskilt holdninger til urfolk i Kongo i sitt tekstbidrag om misjon og menneskeverd. Hensikten er primært å gi en historisk og nåtidig beskrivelse av urfolkets situasjon med hensyn til anerkjennelse av deres menneskeverd og rettigheter. Med ønske om god lesning.

Del 1. Hva er et menneske?

Hva er et menneske?

Hallvard Hagelia

1. «Hva er da et menneske …?»

Innledning Dette skal ikke være en tekst om menneskesynet i Bibelen eller Det gamle testamentet (GT) i sin alminnelighet. Mitt utgangspunkt er Salme 8, og tittelen er hentet fra vers 5. Ut fra denne salmen skal jeg gjøre sideblikk til Første Mosebok 1–3, Job 7, Salme 144 og noen tekster fra Det nye testamentet (NT) for å se hvordan Salme 8 brukes der til å belyse spørsmålet «hva er et menneske?». Spørsmålet om hva et menneske er, kan forstås på ulike måter. Siden Salme 8 er en hymne, en lovprisning av Gud, må spørsmålet sees i den sammenhengen. Eksempler på systematisk undersøkelse av menneskesynet (antropologien) i GT finnes hos Wolff (1974), et standardverk når det gjelder GTs antropologi, og på norsk hos Stordalen (1994). Men et så bredt perspektiv som hos dem kan jeg ikke legge opp til innenfor rammen av et kort kapittel. Jeg har valgt å bruke Salme 8 som utgangspunkt for undersøkelsen fordi den har et markert tvisyn på mennesket. På den ene side kommer dette til uttrykk i spørsmålet «hva er da et menneske?», som i sammenhengen peker på lav status. På den annen side står følgende utsagn: «Du satte ham lite lavere enn Gud, som fremhever menneskets høye status.» Den første formuleringen legger vekt på hvor ubetydelig mennesket er i forhold til skaperverkets dimensjoner (jf. vers 4). Den siste formuleringen legger vekt på hvilken posisjon Gud likevel har gitt mennesket i skaperverket (jf. vers 6b–7). Salmen har altså en spenning mellom to ulike syn på mennesket: mennesket i rammen av skaperverket og mennesket

«Hva er da et menneske …?»

i rammen av forholdet til Gud. Denne spenningen preger hele salmens innhold og struktur. Det er denne spenningen jeg vil forsøke å belyse. Samtidig står Salme 8 i intertekstuell kontakt med flere andre tekster fra GT og NT, som jeg vil undersøke, spesielt Eden-fortellingen (Første Mosebok 1–3, Job 7 og Salme 144 samt tekster fra Det nye testamentet).

Salmens litterære struktur Bibelens hymner (lovsanger) begynner og slutter ofte med mer eller mindre identisk tekst. Slik er det også med denne salmen: «HERRE, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden» (vers 2 og 10). Disse to identiske versene fungerer som en slags «konvolutt» (inclusio) for selve salmen. Denne inclusio slutter en sirkel og feirer harmonien i Guds skaperverk. Dermed er rammen for å forstå salmen gitt: Gud lovprises for å ha satt sin signatur på skaperverket og spesielt på mennesket. Derfor er dette også en skapelsesteologisk salme. Salme 8 er full av kontraster. Oppmerksomheten begynner hos Gud, som har et «navn» som er herlig over hele jorden, spesielt ved at Gud har «bredt ut din prakt over himmelen» (vers 2b). Da skal vi assosiere til himmelhvelvingen fra 1 Mos 1,6. I kontrast til den høye himmelens prakt i vers 2b rettes i vers 3 oppmerksomheten mot småbarn og spedbarn på jorden. I vers 3 har vi også en kontrast mellom de vergeløse småbarn på den ene side og fiender på den annen side, de små og forsvarsløse mot de store og aggressive. I vers 3 og 4 har vi en ny kontrast, mellom mennesker og den store og overveldende himmelhvelvingen, med månen og stjernene, det vil si nattehimmelen. Denne beskrivelse er fra en kultur hvor kunstig lys knapt fantes, og hvor nattehimmelen store deler av året var fri for skyer. Derfor var nattehimmelen så imponerende, og derfor utviklet de gamle babylonere en avansert astronomi og astrologi, som hos dem ikke var atskilte som to fagområder – om astrologi fortjener betegnelsen «fagområde». I vers 4 beskrives Gud med menneskelig terminologi (antropomorfisme), Gud har «fingre». Når vers 4 igjen retter blikket mot universet, beskrives månen og stjernene som himmellegemer, ikke som guder, som de var hos mange av israelittenes naboer. Derfor fungerer denne salmeteksten religionspolemisk, slik også skapelsesberetningene gjør. Vi får en ny kontrast mellom himmelen og menneskene i vers 4 og 5: Når salmisten har rettet blikket mot nattehimmelen, oppdager han hvor liten han

Hva er et menneske?

selv er: «Hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?», formulert i en synonym parallellisme, der begge ledd sier det samme på to ulike måter, et poetisk virkemiddel som er meget utbredt i GT, og som Salme 8 har flere eksempler på. Det er i denne rammen vi får spørsmålet «hva er da et menneske?». Vers 5 bruker både betegnelsen «menneske» og betegnelsen «menneskebarn», som kan oppfattes både som et eksemplar av arten menneske og som en beskrivelse av menneskets ubetydelighet. Så kommer det en ny kontrast mellom vers 5 på den ene side og vers 6–7 på den annen side. På den ene side understrekes menneskets svakhet og ubetydelighet, på den annen side vises det til at mennesket er skapt i Guds bilde: «Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære.» Nå er kontrasten ikke det skapte univers, som i vers 4, men mennesket som skapt av Gud i Guds bilde (1 Mos 1,27). De parallelle formuleringene «lite lavere enn Gud» og «kronet ham med herlighet og ære» bidrar med en slags stereoeffekt til å understreke menneskets gudbilledlighet. I vers 7 fremheves ikke gudbilledligheten, men menneskets posisjon i den skapte verden: «Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter», en tekst som harmonerer med kulturoppdraget i 1 Mos 1,28: «Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Dette er spesifisert i detaljer når det gjelder dyreverdenen, i vers 8–9: Storfe og småfe, villdyr og husdyr, fugler og fisker, «alt la du under hans føtter». Man kan også sette opp salmens litterære struktur på en a-b-a1-b1-formel (Segal 2013: 38), der a-a1 peker på Guds himmelske herlighet (vers 2b og 4) og b-b1 peker på menneskets rolle på jorden (vers 3 og 5–10). Her er også en alliterasjon på hebraisk mellom Guds hod (prakt) i vers 2 og menneskets hadar (herlighet) i vers 6. Disse to ordene er tilnærmet synonyme, de forekommer åtte ganger i Bibelen som en kombinert frase og bidrar på den måten til å forbinde de to parter, i dette tilfelle Gud og mennesker, med hverandre. Guds hod er i himmelen, og menneskets hadar er på jorden, men avspeiler Guds hod i himmelen. Dette er tematikken «på jorden slik som i himmelen», som vi kjenner fra Fadervår (Matt 6,10) og en rekke andre steder i Bibelen (jf. Sal 115,16); tilstanden på jorden er ment å skulle speile tilstanden i himmelen. I den bibelske skapelsesteologien tenkes skaperverket som et Guds tempel på jorden, som skal avspeile Guds himmelske tempel (Kofoed 2015: 271–283). Segal (2013: 39) ser i dette en lekenhet («playfulness»), at Guds herlighet på jorden bygger på mennesket: Gud herliggjøres gjennom mennesket.