Fra kameler til bjørner og drager

invasjon og okkupasjon i flere titalls tilfeller siden begynnelsen på 1900-tallet. Historikeren Greg Grandin fra USA har da også kalt Latin-Amerika «imperiets verksted»; der ulike strategier for dominans ble spikret sammen og utprøvd før de ble spredt til resten av verden.6

Andre legger vekt på at det vi ser i dag på ingen måte er en grunnleggende endring. Snarere er det en liberal verdensorden trukket til sin ytterste konsekvens, med frislipp av kapitalkrefter, men også reaksjoner mot utarmingen og ulikheten det skaper. Den USA dominerte verdensorden har ikke skapt stabilitet og vekst, men snarere ulikhet og maktsentralisering, og det vi ser i dag er først og fremst en globaliseringskrise.7 Andre igjen mener at hele ideen om at det finnes en global orden er bygget på en feilaktig antakelse om at stater flest har kapasitet til å holde orden innenfor nasjonalstatens grenser. Statene er byggeklossene i en internasjonal orden, som har som oppgave å regulere forholdet mellom landene og støtte opp om staters suverenitet. Men, som Arjun Chowdhury minner oss på, så er en forestilling om slike stater langt på vei en myte i de fleste av verdens land. Det eneste denne «verdensorden» klarer, er å opprettholde støtte til noen styrende eliter i disse landene – uten at det betyr «orden» internt.8

Ser man verden fra perspektivet til for eksempel en gateselger i et fattig nabolag i en av Latin-Amerikas mange voldelige storbyer, la oss si San Salvador, er det mye som tilsier at Chowdhury har rett. I den grad det finnes en orden er den gjerne opprettholdt av voldelige gjenger, og ikke staten. Lederen for den «liberale verdensorden», USA, støttet det salvadoranske militæret som stod bak grusomme brudd på menneskerettighetene og andre liberale prinsipp på 1980-tallet, og forsøker å stenge grensene for slike som henne. Samtidig har gateselgeren kanskje merket seg at kineserne har lovet milliardinvesteringer og nye arbeidsplasser. Nye eliter med arabiske navn utfordrer de gamle familiene som lenge har dominert økonomien. Presidenten i landet heter Nayib Bukele og er sønn av en palestinsk imam. Han har bakovercaps, skinnjakke og hipsterskjegg og twitrer mer enn han dikterer. De fleste er enige om at det er store endringer på gang, også i USAs nære nabolag.

USA er altså ikke lenger som kameler i koranen: så selvfølgelige og allestedsnærværende at de ikke blir omtalt. Men akkurat hva som er i endring, hvordan og hvorfor, er ennå ikke helt tydelig. Den britiske nestoren innenfor

15

latinamerikansk politisk økonomi, Victor Bulmer-Thomas, mener at det som skjer er en bevisst tilbaketrekning av det amerikanske imperiet som et resultat av press innenfra.9 USA er fremdeles en magnet på mellomamerikanske migranter, har flere militærbaser i Latin-Amerika, og forsøker stadig å påvirke landenes politikk. Men særlig gjennom de fire årene med Trump-administrasjon fremstod USA mer som en elefant i en glassbutikk enn som elefanten i rommet10 – den mangler koordinasjon og lederskap, og oppnår lite annet enn å knuse relasjoner mens den fomler rundt og skaper frykt.

Konkurranse fra andre er en av grunnene til at USA ikke lenger dominerer alene. Et av landene som har meldt seg på, er Russland. Russland forsøker å bygge opp både sin harde og myke makt i regionen, og har en lang historie med Latin-Amerika å bygge på. Den gjør seg gjeldende i alt fra kultursamarbeid til navnetradisjoner, som vi skal se i kapittel 3. Den argentinske forskeren med russiske røtter, Andres Serbin, hevder at vi går mot en eurasiatisk dominans, der det geopolitiske tyngdepunktet er flyttet fra USA og Vest-Europa til Eurasia, med aksen Russland–Kina i sentrum.11 Men den russiske bjørnen har begrenset mulighet til å influere i Latin-Amerika. Russlands økonomi er mindre enn den brasilianske, og ofte blir kortsiktige økonomiske interesser prioritert fremfor geopolitiske. Av og til er det også så tydelig at Russlands viktigste motivasjon er å være en torn i øyet på USA, noe som ikke nødvendigvis er i Latin-Amerikas interesse. Likevel satser russerne på en allianse med Latin-Amerika som et ledd i å etablere en såkalt «multipolær verdensorden», som ikke har én dominerende stat, men flere maktsentra. Den såkalte BRICS-sammenslutningen av Brasil, Russland, India, og Kina er et instrument for det.

Om en slik multipolær orden også er Kinas mål, eller om Kina egentlig ser for seg en verden der kineserne dominerer, vet vi ennå ikke. Hittil har kineserne insistert på å få sin rettmessige plass i internasjonale fora, og skapt sine egne plattformer for internasjonalt samarbeid. Kinas enorme infrastrukturprosjekt, Belte- og veiinitiativet, som i utgangspunktet skulle gjenskape Silkeveien gjennom Asia og skape en ny sjøvei, er nå utvidet til å omfatte Latin-Amerika. Latin-Amerikas hovedrolle i Kinas strategi er som råvareleverandør. Men den kinesiske dragen er stadig mer til stede på andre arenaer også, til USAs økende bekymring og irritasjon. Det har ikke minst min gamle arbeidsplass, IDB, fått føle. Kina ble medlem der i 2009, og skulle være vertskap for IDBs årsmøte i 2019. Men Kina nektet å la Venezuela bli representert av representanten utropt av opposisjonslederen Juan Guaidó, som hevdet han var landets rettmessige president. USA, som støttet

16