Tanker fra periferiens avantgarde

Guaidó, nektet å være med hvis ikke Guaidós mann fikk representere det splittede landet. Enden på visa var at møtet ble utsatt og organisert i langt mer beskjedne former i Colombia. Det skulle vise seg å være bare begynnelsen på problemene. I 2020 skulle IDB velge en ny president. Mens USA i 60 år hadde respektert LatinAmerikas hevd på presidentembetet, tvang Trump-administrasjonen igjennom valget av den kjente anti-Cuba-lobbyisten Mauricio Claver-Carone fra Florida. En av grunnene var å hindre videre kinesisk innflytelse.

Episoden i IDB viser at USA fremdeles har makt til å få igjennom sine krav i Latin-Amerika. Men å tvinge gjennom sine interesser er noe helt annet enn å være en attraktiv samarbeidspartner for latinamerikanere som bidrar positivt til Latin-Amerikas økonomiske og politiske utvikling. Det er tross alt langt viktigere for folk flest enn om det er USA eller Kina som kommer sterkest ut av konkurransen vi er vitne til.

Det har tatt meg lang tid å skjønne hvor annerledes verden ser ut fra LatinAmerika enn fra Norge. Jeg kommer fra Voiebyen, i utkanten av Kristiansand, en by i utkanten av Norge, i utkanten av Europa. Da jeg dro til Latin-Amerika første gang, nærmere bestemt Costa Rica, var det et skritt ut i den store verden, mot begivenhetenes sentrum. Jeg beundret både kunnskapen og det brennende politiske engasjementet hos folk som jeg traff på universitetene og i andre sammenhenger. Det gjaldt både i Costa Rica, men ikke minst i Guatemala, Honduras og El Salvador, som ble mine neste møter med Latin-Amerika. Samfunnsengasjementet og energien som ble lagt i å få den krigsrammede regionen ut av uføret var noe helt annet enn jeg var vant til fra Sørlandet på 1980-tallet. Behovet for endring tvang frem refleksjoner omkring regionens egen historie, kultur og posisjon i verden som langt overgikk det jeg var vant til i et ganske selvtilfreds Norge. Jeg ble derfor både forundret, sjokkert og litt trist da jeg litt senere var i Honduras for å arbeide med doktorgraden, og min læremester der, Victor Meza, sa til meg: «Det er fint at du er interessert i å lære. De fleste kommer hit for å lære oss noe.» Meza er en av Honduras’ mest kjente journalister og intellektuelle, og har studert det honduranske samfunnet gjennom mange tiår. Hvem som skulle komme til Honduras for å lære ham noe, var et mysterium.

Kampen mot denne følelsen av å være en del av periferien, å være avhengig av andre, å være litt mindre verd, og å måtte lære av de som kommer utenfra – om

17