Finnes det en verdensorden?

gjenstand for konkurranse om naturressurser, men både nye ressurser og nye aktører er kommet til fra den gangen USA fikk dominere på egen hånd. Denne boka handler om hvordan den nye kampen om Latin-Amerika utspiller seg på mange arenaer. Men den handler også om latinamerikanernes mange strategier konfrontert med endringene, og hvordan ulike bånd mellom Latin-Amerika og andre deler av verden – historiske, etniske, kulturelle, økonomiske og politiske – former den nye interessekampen.

Mange forfattere skriver om hvordan land eller nasjoner velger å forholde seg til, eller innrette seg i, verden. Det er alltid en overforenkling. Å snakke om latinamerikanske land som om de var enhetlige er direkte feil. Målt i enkle tall, kan man vise at Latin-Amerika har den høyeste økonomiske inntektsulikheten i verden. Men ulikheten i Latin-Amerika viser seg i uendelig mye mer enn hva man kan måle økonomisk: den viser seg blant annet i tilgang til utdanning, helse, politisk innflytelse og trygghet, og i ofte rigide klassesystemer der navn, hudfarge og bakgrunn avgjør dine muligheter i livet. På godt og vondt er LatinAmerika derfor alltid preget av interessekamp: eliter mot fattige, nye eliter mot gamle eliter, urfolk mot majoritetsbefolkning, kriminelle nettverk mot andre kriminelle nettverk. Det gjør Latin-Amerika så dynamisk og fascinerende, men også av og til vanskelig å forstå – også for stormakter, og nå ikke minst for Kina.

I denne boka skal jeg bidra med min forståelse av endringer i regionen i en kontekst av globale endringer. Min historie er basert på utallige opphold i Latin-Amerika, og akademiske studier av regionen gjennom 25 år. Men ikke minst er den et resultat av daglig kommunikasjon med venner og kolleger fra og i Latin-Amerika, som deler av sin kunnskap, sine frustrasjoner, og sitt engasjement. De er med hele veien.

På slutten av 1990-tallet jobbet jeg i Den inter-amerikanske utviklingsbanken (IDB). IDB ble etablert i 1959, etter langvarig arbeid og press fra en generasjon latinamerikanske intellektuelle og politiske ledere som så nasjonsbygging og utvikling som to sider av samme sak. Deres målsetning var økt finansiering for å industrialisere og utvikle Latin-Amerika ved hjelp av egne krefter. Til det trengte de å få tilgang til rimelige lån på verdensmarkedet. Det kunne en felles utviklingsbank sikre, men bare med USA i ryggen for å gi utviklingsbanken tilstrekkelig kredittverdighet. USA nektet i mange år å være med, men så etter

13

hvert betydningen av et godt forhold til Latin-Amerika for å demme opp for kommunismen. Dermed så IDB dagens lys samme året som Fidel Castro og Ché Guevara tok makten på Cuba. Latin-Amerika måtte gi fra seg hovedsetet for banken til Washington D.C. for å få nyte godt av USAs finansielle muskler, men forhandlet seg til at presidenten skulle være fra Latin-Amerika.

Da jeg jobbet i IDB var det ingen som snakket om en «verdensorden». Alle visste at når man skulle få gjort noe i IDB måtte man sørge for å ha de store landene i regionen med på laget: Brasil, Argentina og Mexico. Til og med sekretæren i avdelingen der jeg jobbet, som ellers sjelden viste interesse for annet enn neglelakk, horoskoper og salsa, var fullt innforstått med det. Men elefanten i rommet var USA. USA blandet seg ikke inn i særlig grad i det daglige, men alle visste at det fantes en grense for hva vi kunne gjøre og snakke om, og den var satt av USA. Markedstenkning var grunnsetningen. Du kunne like gjerne påstå at jorda var flat som at «en aktiv industripolitikk er en god ting». Statsviterne var opptatt med å skrive om hvordan å få til den «doble transformasjonen»: å sikre overgangen fra en innadvendt utviklingsstrategi til nyliberalismens privatisering og liberalisering, samtidig med overgang fra diktatur til demokrati. På den internasjonale arenaen skrev Francis Fukuyama om historiens slutt og det liberale demokratiets endelige seier.4 Ferdig snakka.

I dag er temaet «en ny verdensorden» på agendaen overalt. Blant de første som begynte å snakke om dette i bekymrende termer var liberale eksperter på internasjonalt samarbeid. Den USA-baserte statsviteren John Ikenberry skrev i 2012 at en USA-ledet verdensorden basert på regler for internasjonalt samarbeid knirket i sammenføyningene. USA og andre vestlige makter brøt i stadig større grad regelverket de selv hadde vært med på å bygge opp, ikke minst i forbindelse med krigen mot terror og invasjonen av Irak. Internasjonale organisasjoner, som FN, hadde vist seg hjelpeløse i møte med migrasjon, klimaendringer, fattigdom og andre utfordringer. Dessuten var nye stater med andre politiske idealer blitt sterkere. Det gjaldt selvsagt først og fremst Kina. Ikenberry hadde likevel tro på at den liberale orden ville overleve utfordringen og gjenoppstå som en «liberal Leviatan».5

Det synet er det mange som ikke deler i dag. For noen er forestillingen om en regel- og samarbeidsbasert USA-styrt verdensorden ikke stort mer enn en myte. At mange latinamerikanere har vanskelig å få øye på klare regler – hva gjelder respekt for landenes suverenitet, menneskerettigheter eller demokrati – er kanskje ikke så rart. USA har drevet systematisk undergraving av demokratisk valgte regjeringer i Latin-Amerika, og mer eller mindre direkte stått bak kupp,

14