latin-amerika – på ny på stormaktenes slagmark?
gjenstand for konkurranse om naturressurser, men både nye ressurser og nye aktører er kommet til fra den gangen USA fikk dominere på egen hånd. Denne boka handler om hvordan den nye kampen om Latin-Amerika utspiller seg på mange arenaer. Men den handler også om latinamerikanernes mange strategier konfrontert med endringene, og hvordan ulike bånd mellom Latin-Amerika og andre deler av verden – historiske, etniske, kulturelle, økonomiske og politiske – former den nye interessekampen. Mange forfattere skriver om hvordan land eller nasjoner velger å forholde seg til, eller innrette seg i, verden. Det er alltid en overforenkling. Å snakke om latinamerikanske land som om de var enhetlige er direkte feil. Målt i enkle tall, kan man vise at Latin-Amerika har den høyeste økonomiske inntektsulikheten i verden. Men ulikheten i Latin-Amerika viser seg i uendelig mye mer enn hva man kan måle økonomisk: den viser seg blant annet i tilgang til utdanning, helse, politisk innflytelse og trygghet, og i ofte rigide klassesystemer der navn, hudfarge og bakgrunn avgjør dine muligheter i livet. På godt og vondt er LatinAmerika derfor alltid preget av interessekamp: eliter mot fattige, nye eliter mot gamle eliter, urfolk mot majoritetsbefolkning, kriminelle nettverk mot andre kriminelle nettverk. Det gjør Latin-Amerika så dynamisk og fascinerende, men også av og til vanskelig å forstå – også for stormakter, og nå ikke minst for Kina. I denne boka skal jeg bidra med min forståelse av endringer i regionen i en kontekst av globale endringer. Min historie er basert på utallige opphold i Latin-Amerika, og akademiske studier av regionen gjennom 25 år. Men ikke minst er den et resultat av daglig kommunikasjon med venner og kolleger fra og i Latin-Amerika, som deler av sin kunnskap, sine frustrasjoner, og sitt engasjement. De er med hele veien.
Finnes det en verdensorden? På slutten av 1990-tallet jobbet jeg i Den inter-amerikanske utviklingsbanken (IDB). IDB ble etablert i 1959, etter langvarig arbeid og press fra en generasjon latinamerikanske intellektuelle og politiske ledere som så nasjonsbygging og utvikling som to sider av samme sak. Deres målsetning var økt finansiering for å industrialisere og utvikle Latin-Amerika ved hjelp av egne krefter. Til det trengte de å få tilgang til rimelige lån på verdensmarkedet. Det kunne en felles utviklingsbank sikre, men bare med USA i ryggen for å gi utviklingsbanken tilstrekkelig kredittverdighet. USA nektet i mange år å være med, men så etter 13
