Med egne ord

store lån. De statseide bedriftene bidro til at Latin-Amerika på 1980-tallet ble nærmest lammet som et resultat av en dyp gjeldskrise. En annen grunn var at asiatiske land som Japan og Sør-Korea viste til fulle at det fint gikk an å gå fra å være råvareprodusent til industriland innenfor et kapitalistisk verdenssystem. Ikke minst blåste de politiske vindene sterkt imot avhengighetsteoriens ofte marxistiske utgangspunkt på 1980-tallet – både globalt, med Reagan og Thatcher i spissen, og i Latin-Amerika, under innflytelse fra nyliberale økonomer. De mest kjente er de såkalte «Chicago Boys», økonomene fra Universitetet i Chile som fikk utdannelsen gjennom et utvekslingsprogram med Universitetet i Chicago på 1970-tallet, og fikk frie hender av Pinochet til å bruke Chile som et nyliberalt laboratorium.

At avhengighetsteoriene mistet popularitet, betyr på ingen måte at teorien om konsekvensene av avhengighet forsvant fra idéuniverset i Latin-Amerika, eller i verden for øvrig. Enhver som har vært innom en globaliseringskonferanse i Oslo eller en demonstrasjon mot frihandelsavtaler, vil ha møtt på argumentasjon med opprinnelse i latinamerikansk avhengighetsteori. I LatinAmerika finner vi tankene om betydningen av uavhengighet igjen både i ideer og politikk. Venstreorienterte ledere fra Venezuelas Hugo Chávez til Rafael Correa i Ecuador og Cristina Fernández de Kirschner i Argentina, snakket i store bokstaver om uavhengighet fra USA og globale kapitalkrefter da de kom til makten på 2000-tallet. De ville ta den økonomiske makten tilbake fra utenlandske selskaper, ved nasjonalisering av nøkkelsektorer og støtte til nasjonale bedrifter – både offentlige og private. Det skaffet dem større inntekter som ble fordelt, og som bidro til en betydelig fattigdomsreduksjon mellom rundt 2003 og 2014. Inspirasjonen fra avhengighetsteoriene var tydelig, men for 2000-tallets venstreledere, som så råvareprisene gå til himmels, var det for fristende å overse teorienes advarsel: å aldri bli for avhengig av råvareeksport. Resultatet var at råvareeksporten økte dramatisk i nesten hele Sør-Amerika under de venstreorienterte regjeringene, og dermed ble landene mer avhengige av verdensmarkedene under lederne som i teorien skulle sikre Latin-Amerikas uavhengighet. Ifølge den argentinske sosiologen Maristella Svampa gikk man fra et mantra om markedsstyring – som ofte ble kalt «Washington-enigheten» – til en «råvareenighet».22

22

I takt med økt råvareavhengighet økte også fokuset på miljø- og klimakonsekvenser av naturutvinningsindustrien, særlig blant sosiale bevegelser og intellektuelle. Utbytting av miljøet ble fortolket inn i et «avkolonialiseringsperspektiv» hvor det å forsvare naturressursene, endre Latin-Amerikas rolle i vårt mentale kart og sikre bedre levekår for marginaliserte grupper, ble en del av det samme prosjektet.23 Det skapte splid på venstresida, mellom miljøvernere med «avkolonialisering av naturen» som nytt slagord, og statsledere som de nevnt over, som alle stod for en utviklingsmodell med sikte på fordeling av ressurser, men basert på utvinning av olje, mineraler og storproduksjon av genmodifisert soya. Splittelsen bidro etter hvert til mange av de venstreorienterte regjeringers fall. Men miljøkritikken skapte også et nytt intellektuelt fellesskap mellom latinamerikanske aktivister og akademikere og tilsvarende grupper i hele verden, og grobunn for videreutvikling av ideer for vår felles fremtid.

Et sted å begynne for å fri både folk og natur fra indre og ytre undertrykking, var å «avkolonialisere kunnskap» i tråd med ideene til frigjøringsfilosofien, som beskrevet over. Det skulle både slippe folk ut av stigmatiserende kategorier, slik som «ressurssvak» og «fattig», og slippe forskningen ut av pådyttede format som ofte egnet seg dårlig til å formidle og fortolke folks egne opplevelser og ideer. Blant ideene som var blitt aller mest usynliggjort i samfunnsforskningen basert på vestlige vitenskapsidealer, var alternative syn på, og verdsetting av, naturen.24 Det meste kjente resultatet av åpenheten for nye ideer er begrepet om «det gode liv» (buen vivir på spansk, eller sumak kawsay på urfolkspråket quecha) som ble formulert på bakgrunn av århundrer av urfolkstenkning i Bolivia og Ecuador, og brakt inn både i grunnlovene i Bolivia og Ecuador vedtatt i henholdsvis 2006 og 2007 og i både politiske programmer og akademiske artikler i Vesten.

Men like banalt som en forestilling om at Latin-Amerika selv ble «oppdaget», er tanken om at man kan «oppdage» ideer, som om det var en hittil ubeskrevet bille eller bregneart. Ideer er vanligvis et resultat av en lang sosial prosess, og i Latin-Amerika innebærer den ofte konflikt. Språk er politisk og bruken av det ikke uten risiko. Rundt 2012 var jeg involvert i en studie av næringslivseliter i Mellom-Amerika, og samarbeidet tett med forskere i Guatemala, El Salvador og Honduras. Under et seminar i Guatemala endte jeg opp i en diskusjon med en guatemalansk kollega om hvordan vi skulle omtale næringslivselitene vi studerte. Jeg ville ha «næringslivsgrupper». Hun ville ha «maktgrupper» eller «oligarkiet». Da jeg argumenterte for at «næringslivsgrupper» både kunne sikre resultatene en plass i prestisjefylte tidsskrift, og tilgang til intervjuobjektene, så

23