kapittel 1
store lån. De statseide bedriftene bidro til at Latin-Amerika på 1980-tallet ble nærmest lammet som et resultat av en dyp gjeldskrise. En annen grunn var at asiatiske land som Japan og Sør-Korea viste til fulle at det fint gikk an å gå fra å være råvareprodusent til industriland innenfor et kapitalistisk verdenssystem. Ikke minst blåste de politiske vindene sterkt imot avhengighetsteoriens ofte marxistiske utgangspunkt på 1980-tallet – både globalt, med Reagan og Thatcher i spissen, og i Latin-Amerika, under innflytelse fra nyliberale økonomer. De mest kjente er de såkalte «Chicago Boys», økonomene fra Universitetet i Chile som fikk utdannelsen gjennom et utvekslingsprogram med Universitetet i Chicago på 1970-tallet, og fikk frie hender av Pinochet til å bruke Chile som et nyliberalt laboratorium.
Med egne ord At avhengighetsteoriene mistet popularitet, betyr på ingen måte at teorien om konsekvensene av avhengighet forsvant fra idéuniverset i Latin-Amerika, eller i verden for øvrig. Enhver som har vært innom en globaliseringskonferanse i Oslo eller en demonstrasjon mot frihandelsavtaler, vil ha møtt på argumentasjon med opprinnelse i latinamerikansk avhengighetsteori. I LatinAmerika finner vi tankene om betydningen av uavhengighet igjen både i ideer og politikk. Venstreorienterte ledere fra Venezuelas Hugo Chávez til Rafael Correa i Ecuador og Cristina Fernández de Kirschner i Argentina, snakket i store bokstaver om uavhengighet fra USA og globale kapitalkrefter da de kom til makten på 2000-tallet. De ville ta den økonomiske makten tilbake fra utenlandske selskaper, ved nasjonalisering av nøkkelsektorer og støtte til nasjonale bedrifter – både offentlige og private. Det skaffet dem større inntekter som ble fordelt, og som bidro til en betydelig fattigdomsreduksjon mellom rundt 2003 og 2014. Inspirasjonen fra avhengighetsteoriene var tydelig, men for 2000-tallets venstreledere, som så råvareprisene gå til himmels, var det for fristende å overse teorienes advarsel: å aldri bli for avhengig av råvareeksport. Resultatet var at råvareeksporten økte dramatisk i nesten hele Sør-Amerika under de venstreorienterte regjeringene, og dermed ble landene mer avhengige av verdensmarkedene under lederne som i teorien skulle sikre Latin-Amerikas uavhengighet. Ifølge den argentinske sosiologen Maristella Svampa gikk man fra et mantra om markedsstyring – som ofte ble kalt «Washington-enigheten» – til en «råvareenighet».22 22
