Perifer realisme eller perifer pragmatisme

hun på meg og sa: «Benedicte, etter alt vi har vært igjennom, skal vi ikke engang få ha våre egne begreper?» Hun hadde vært gjennom årevis med forfølgelse for å ha krevd demokrati og protestert mot militære og økonomiske eliters fremferd under Guatemalas 36 år lange borgerkrig (1960–1996). To år etter episoden hadde jeg gitt ut både artikler og bok på et prestisjefylt forlag om næringslivseliter i Mellom-Amerika, spekket med intervjuer med blant annet Guatemalas rikeste menn.25 Jeg var i ferd med å ta det jeg følte var en velfortjent juleferie, da jeg fikk en mail fra min kollega. Hun beklaget stillheten fra hennes side den siste tiden. Hun var blitt kidnappet av sikkerhetsvaktene til noen av landets mektigste sukkerbaroner, og tvunget til å flykte til Costa Rica da hun slapp fri. For henne var det å få bruke sine egne ord viktigere enn både boktitler og sin egen sikkerhet. Og ganske sikkert viktigere enn juleferien.

Meningen med å avkolonialisere kunnskap er ikke bare å skape et eget språk og begreper som gir mening i den latinamerikanske konteksten, men også å avsløre «kunnskapens geopolitikk», som den argentinske semiotikeren Walter Mignolo, formulerte det, eller hvordan kunnskapsproduksjonen om Latin-Amerika er med på å sikre interessene til et global geopolitisk sentrum.26 En lang rekke forfattere har både skrevet om hvordan USA og Europa dominerer universiteter, forlag, forskningsråd og tidsskrift, og hvordan å skape en ny måte å drive vitenskap på «fra undersiden av historien».

Dette er en viktig debatt, men på ingen måte uproblematisk. For det første har kunnskap, begreper og ideer verken pass eller hudfarge. Ideer er ikke nødvendigvis «fra et sted». De oppstår i en stadig utveksling og dialog mellom mennesker, og i stadig større grad mellom mennesker i ulike deler av verden. Vi møtes og diskuterer, påvirker hverandre, låner fra hverandre i et kunnskapens kretsløp som går raskere med hver ny informasjonskommunikasjonsoppfinnelse.

For det andre er det «gamle geopolitiske sentrum» stadig utfordret. Men hvordan vil Kina eller Russland utfordre det vestlige kunnskapshegemoniet? Kan man bare legge frykten for avhengighet på hylla når det nye sentrum ikke er en gammel kolonimakt eller imperialist? Og hvordan bør egentlig de latinamerikanske landene forholde seg til omveltningene? Akkurat disse spørsmålene genererer stor debatt i Latin-Amerika. Noen mener at det i utgangspunktet er feil av land i Latin-Amerika å opponere mot den dominerende verdensorden. Den

24

argentinske statsviteren Carlos Escudé har formulert det han kaller en «perifer realisme». Sett fra Latin-Amerika er det en illusjon at verden er anarkisk, som de såkalte realistene innenfor fagfeltet internasjonal politikk hevder. Sett fra Latin-Amerika er verden heller hierarkisk. Noen stater befinner seg på toppen av hierarkiet, og andre på bunnen. Den eneste måten statsledere nedover i hierarkiet kan skaffe seg så mye handlingsrom at de kan opponere mot de mektigste statene, er ved å skaffe seg full autonomi internt. En slik handlefrihet har man bare i tyranniske stater. Hans råd er derfor å akseptere avhengigheten og bare opponere mot den på en klok måte når kjerneinteresser står på spill.27 Å kalle George Bush jr. for djevelen fra FNs talerstol, som Venezuelas president Hugo Chávez gjorde i 2006, er vel et eksempel på en type opposisjon Escudé ikke ville anbefalt.

Utviklingen i Venezuela under Chávez og under hans etterfølger, Nicolás Maduro, ga Escudé rett. Deres forsøk på å opponere direkte mot USA ble kombinert med stadig større innslag av tyranni i den hjemlige styringen. I dag ser vi langt flere eksempler på det vi kan kalle en «perifer pragmatisme». Det gjelder ikke minst blant næringslivseliter og politikere som først og fremst ser etter muligheter til å tjene penger og å styrke sin egen politiske posisjon internt gjennom å etablere forbindelse til utenlandske aktører, om de kommer fra USA, Europa, Russland, Kina, nabolandene eller andre land langt borte. Kritikken mot Kinas inntog i Latin-Amerika uttrykkes fra en ellers ikke særlig enhetlig gruppe. Den omfatter for det første USA og enkelte høyrepopulister – med Brasils Jair Bolsonaro i spissen – som har forskjellige politiske motiver for sin ofte aggressive retorikk mot Kina. For det andre er det enkelte intellektuelle og andre som advarer mot en ny avhengighet.28 Og for det tredje finner vi sosiale bevegelser som opponerer mot ødeleggelse av naturen som følge av kinesiske investeringer og deres manglende åpenhet og vilje til dialog med lokale grupper. Som den prisbelønte peruanske gravejournalisten Gustavo Gorriti uttrykte det: «Kina får oss til å savne den stygge gringoen.»29

Latin-Amerikas møte med Kina likner litt på Afrika sitt, men Latin-Amerika er preget av et større mangfold av sosiale organisasjoner og sterkere demokratiske tradisjoner.30 Slik likner Latin-Amerika mer på Europa, og ofte har LatinAmerika gjennomgått flere av debattene som preger våre samfunn i dag, bare mange år tidligere. Det gjelder for eksempel debattene om å avkolonialisere akademisk forskning. Og mens vi ganske nylig begynte å debattere hvordan å sikre åpen tilgang til forskningsresultater, har Latin-Amerika hatt velfungerende

25

systemer for kunnskapsdeling i årevis.31 Derfor har jeg fremdeles så mye å lære av Latin-Amerika, nesten et kvart århundre etter at jeg satt storøyd og hørte på Victor Mezas fortellinger om politisk mobilisering og organisering blant arbeidere og bønder i Honduras, og politisk konspirering blant elitene. Ikke minst har vi mye å lære i en tid der både Latin-Amerika og Norge trer ut av en USA-dominert verdensorden. USAs tidsalder har vært langt mer komfortabel for Europa enn for Latin-Amerika, og kanskje nettopp derfor bør vi se til LatinAmerika når vi alle trer ut av komfortsonen og inn i ukjent terreng.

26