Globaliseringens pionerer

de så er doktorgradsstudenter fra Voiebyen, er en rød tråd i mye latinamerikansk samfunnsteori og filosofi. En bok om den argentinske filosofen Enrique Dussel beskriver hans virksomhet som «å tenke fra historiens underside».12 Enrique Dussel hevder at tankesettet som preger den moderne verden, utviklet gjennom århundrer av europeisk filosofi, er basert på eksistensen av en tradisjonell periferi som motsatsen til det moderne. Latin-Amerika er en del av denne usynliggjorte periferien som bare er til stede i det mentale universet som en mørklagt skyggeside av opplysningstidens forestilling om det moderne. LatinAmerikas eksistens er nødvendig for Europas modernisering, både fysisk ved tilførsel av råvarer, og mentalt fordi man ikke kunne utvikle forestillingen om det moderne og velorganiserte, uten en bevissthet om det tradisjonelle og uregjerlige. Mens europeisk modernisering blir sett på som en frigjøring fra det tradisjonelle, er dette ingen universell frigjøring, for den er bygget på et premiss om fortsatt undertrykking av periferien.13 Enrique Dussels målsetning er å etablere en filosofi for frigjøring av Latin-Amerika, som bygger på regionens egen filosofi. Det har han gjort blant annet ved å samle filosofiske skrifter også fra før-kolonial tid.14 Dussel hentet mye inspirasjon fra de katolske frigjøringsteologene. I samme tradisjon står brasilianske Paulo Freire, som allerede tidig på 1970-tallet forsøkte å skape en form for pedagogikk som ikke hadde som målsetning å «sivilisere», fordi en tanke om humanisering gjennom sivilisasjon, bærer i seg muligheten for å «dehumanisere» eller frata individer sin menneskelighet. Det har i sin tur vært med på å rettferdiggjøre grusomheter begått blant annet under kolonialiseringen.15 Både Freire og Dussel har vært viktige inspirasjonskilder for både tenkere og aktivister som søker å skape en ny måte å tenke om Latin-Amerika fra sitt eget ståsted.

I verdenshistorien er Latin-Amerika tradisjonelt fortalt gjennom blikket til ulike ytre makter, og fokuset er på hvordan Latin-Amerika har bidratt til verdensbegivenhetene som har foregått et annet sted. En av de store debattene om koloniseringen er hvorvidt dette egentlig var et nødvendig premiss for europeisk industrialisering eller ikke.16 Det som er sikkert, er at latinamerikanske naturressurser var viktige i en rekke prosesser, og at vi her snakker om globaliseringens virkelige pionerer. Under kolonitiden bidro sølv og gull fra MesoAmerika og de andinske landene til oppbygging av stater og hærer i Europa, mens

18

kontrollen med plantasjene i Karibia og Brasil ga Spania og Portugal en viktig plass i europeisk økonomi etter at industrialiseringen hadde økt etterspørselen etter sukker. Etter hvert økte også etterspørselen etter andre luksusprodukter, som kakao og tobakk, og områder som dagens Venezuela og Ecuador ble tettere inkludert i handelsrutene. Meso-Amerika bidro med fargestoff (indigo og cochineal) til den industrielle klesproduksjonen, mens mexicansk hamp ble en forutsetning for produksjon blant annet av tau til skipsfarten. Den store eksportboomen kom imidlertid etter frigjøringen fra Spania og Portugal (i all hovedsak mellom 1810 og 1823). Kaffeeksporten fra Brasil, Colombia, Venezuela, Ecuador og de mellomamerikanske landene skjøt fart etter 1850. Litt senere på 1800-tallet fant man rågummi i Brasil til bruk i den gryende bilindustrien. Det skapte en boom som endret store områder i regnskogen. Fremdeles finnes både bilder av arbeidere som sliter under helt umenneskelige forhold, og et storslagent operahus i Manaus, midt i hjertet av Amazonas, som vitnesbyrd fra denne tida.17

Gummiboomen i Brasil var nært knyttet til fremveksten av bilindustrien i USA. Boomen tok imidlertid slutt like raskt som den begynte, etter at engelskmennene klarte å smugle ut frø fra gummitrærne og begynte produksjon i Asia, som etter hvert utkonkurrerte brasiliansk gummi. Det samme skjedde med produksjonen av naturlig gjødsel basert på fugleekskrementer (guano) fra Peru. Den ble først utkonkurrert av salpeter fra Peru, Nord-Chile og Bolivia, som igjen ble utkonkurrert av kunstgjødsel. Men først hadde peruansk, chilensk og boliviansk eksport vært med på både å effektivisere det europeiske jordbruket og å gi grobunn til krig mellom de nabolandene (den såkalte Saltpeterkrigen eller Stillehavskrigen 1879–1884), som skaper vondt blod mellom Chile og Bolivia den dag i dag.

Det 20. århundret så fremveksten av oljeproduksjon – først i Venezuela fra 1910-tallet, og så i Colombia, Ecuador og Mexico. Uten verken teknologi eller kapital til å få opp produksjonsnivået på det svarte gullet, ble det helt i utgangspunktet en utenlandsk kontrollert virksomhet.

Naturressursene knyttet med andre ord Latin-Amerika sammen med andre deler av verden. Spørsmålet som latinamerikanske forfattere begynte å stille seg fra begynnelsen av 1900-tallet, var hva Latin-Amerika egentlig satt igjen med. Råvareproduksjonen hadde skapt nye formuer og nye eliter. I mange land hadde det utviklet seg et «oligarki» eller «fåmannsvelde» av rike familier som styrte både økonomien og politikken, med utgangspunkt i inntektene fra et lite knippe eksportvarer. De hadde gjerne fått utdannelsen sin fra Europa, eller i

19