En tidelt banan

det minste vært på viktige dannelsesreiser dit, før de fikk sine posisjoner innen statsapparat og næringsliv. Det skjedde for eksempel i Guatemala, El Salvador og Nicaragua, der kaffe-eksportboomen var utgangspunktet for fremveksten av mer moderne stater, men også for maktkonsentrasjon, undertrykking og etter hvert elitestyrte demokratier.18 I andre land var eksportboomen i større grad styrt av utenlandske interesser. Det gjaldt blant annet i Honduras, der både gruveindustrien og bananplantasjene var styrt av USA, og skapte grobunn for det som i ganske nedlatende ordelag er kalt en «bananrepublikk».

Få land er tydeligere eksempler på råvareproduksjonens bakside enn nettopp Honduras, der det var United Fruit Company og ikke staten som etablerte det lille som var av infrastruktur og offentlige tjenester til langt ut på 1900-tallet. Men råvareproduksjon hadde store ulemper overalt. I Colombia ble hundrevis av bananarbeidere skutt og drept av militære styrker, etter å ha streiket mot United Fruit for menneskelige arbeidsvilkår i 1928. Noen setter drapstallet så høyt som 2000. United Fruit, eller Chiquita som er merket i Colombia, har helt frem til våre dager finansiert paramilitære grupper som har terrorisert arbeidere og lokalsamfunn.19 Prisene på råvarer var varierende, og konkurransedyktigheten avhengig av teknologisk utvikling andre steder i verden. Rikdommen havnet i lommene til utenlandske selskaper og en liten nasjonal elite, mens både natur, kultur og samfunn ble skadelidende i produksjonslandene. En av de første som skrev om dette var den peruanske marxisten José Carlos Mariátegui, som observerte hvordan guano og salpeterboomen hadde skapt en elite, men gjort livene til folk flest fattigere – både økonomisk, sosialt og kulturelt. Selv om Peru var blitt en selvstendig republikk, var de moderne institusjonene bare et tynt ferniss over føydale strukturer og et kolonialt tankesett. Løsningen var imidlertid ikke å kopiere strategiene for klassekamp fra Europa, men å bygge på den opprinnelige kulturen og samfunnsformene blant urfolk, og søke uavhengighet fra utenlandsk kontroll og undertrykking.20

Ulempene med råvareavhengigheten fikk en mer vitenskapelig fortolkning i ulike varianter av det som er blitt kjent som latinamerikansk avhengighetsteori. Utgangspunktet for en gruppe økonomer knyttet til FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (CEPAL) og FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD), var historiske observasjoner av forholdet mellom prisen

20

på råvarer og industrivarer. Råvareproduksjon hadde den doble ulempen at prisene varierte mye, og at prisen over tid ble svekket i forhold til industrivarer. Å fortsette som verdens råvareleverandør, var å binde seg selv i et avhengighetsforhold som hindret egen utvikling. Samtidig var det ikke enkelt å konkurrere på et marked for industrivarer dominert av USA og Europa. Økonomene observerte imidlertid at industriproduksjonen i Latin-Amerika skjøt fart etter at produksjon og markeder i Europa og USA kollapset under depresjonen på 1930-tallet og 2. verdenskrig. Erfaringene ble formulert til en teori om at midlertidig avskjæring fra verdensmarkedet var en betingelse for å få nasjonal industri på bena, og strategien var midlertidige tollbarrierer og statlig kapital til industrialisering.21

CEPAL-skolen ønsket å gi Latin-Amerika en ny plass i den globale kapitalismen, men ikke å gjøre slutt på den eller trekke Latin-Amerika ut av den. Det ønsket imidlertid talsmennene for en mer radikal latinamerikansk avhengighetsteori. De mente at den globale kapitalismen skapte utvikling i sentrum av systemet og systematisk underutvikling i periferien. Selv om de færreste i dag husker navn som Theotino dos Santos, fikk tankegodset hans stor utbredelse. Til og med på barneskolen i utkanten av Kristiansand på 1970-tallet merket vi det. Der ble hyppige besøk og foredrag av misjonærer som viste merkelige beinrester som «hedningene i Afrika» trodde på, byttet ut med avhengighetsskole-inspirerte plansjer og fortellinger. Det bildet som har bitt seg sterkest fast er av en ti-delt banan, som skulle vise hvor liten del av prisen vi betalte for bananen som gikk til de som faktisk dyrket den og høstet den, mens resten gikk i lomma på store bananselskaper og hjemlige kjøpmenn. Fattige, mørkhudete mennesker ble fremstilt som ofrene for storkapitalismen – ikke for irrasjonelle gamle skikker og medisinmenn – men ofre var de like fullt. Jeg husker godt at løsningen som misjonærene presenterte var omvending til Jesus, men kan ikke huske å ha bli undervist i revolusjon og avkobling fra verdensmarkedet, som var avhengighetsteorienes oppskrift. Likevel var paradigmeskiftet umulig å la være å legge merke til.

Allerede da jeg tok det som da het u-landsstudiet på begynnelsen av 1990-tallet fikk vi høre at avhengighetsskolen hadde funnet sin plass på kirkegården for avdankede og motbeviste teorier. Det er mange grunner til at avhengighetsteorien mistet popularitet. En av dem var at forsøkene med revolusjon og hjemlig industriproduksjon på ingen måte var noen udelt suksess de stedene det ble prøvd. I mange tilfeller var resultatet ineffektive kostnadssluk og behov for

21