Medier, historie og mening: Utdrag by Cappelen Damm

Innhold

Jahn Holljen Thon og Andreas G. Lombnæs Innledning

Andreas G. Lombnæs Medienes virkelighet. Fra kvad til skrift til bilder og multimedier

Roy Eriksen Reaksjon og nyskapning. Emblemets rolle for manierismens gjennombrudd og spredning

Per Sivefors Satir, ekfras och enargeia: Visualisering hos John Marston och Thomas Lodge

Jahn Holljen Thon Holberg og Løveid. Bildets og sanselighetens farlige kraft

Beata Agrell Förtvivlan i ord och bild. Etisk-estetiska exempel ur en tradition

Bjarne Markussen Chaplin fra stumfilm til talefilm. City Lights, Modern Times, The Great Dictator

127

Sigurd Tenningen «Et paradisisk presens». Sansning og utidsmessighet i Ole Robert Sundes Kalypso

151

Hans Hauge Har Karl Ove Knausgård dårlig musiksmag?

157

Arne Melberg Minnets metaforer

171

Bidragsytere

185

Innledning

Mening, historie og medier – tre uhyre fenomener å forholde seg til. Finnes mening før språket og tegnene? Kan samme mening formidles mer eller mindre effektivt i ulike medier,1 forstått som kanaler for transport av tegn i videste forstand? Innebærer den digitale revolusjonen et gjennomslag ikke bare for rask og omfattende, men også kvalifisert kommunikasjon av hva som helst? Eller er mening – så vel kvantifiserte fakta som menneskelig erfaring – bundet til tegn, slik at mediet er budskapet, eller at mediet i det minste former og styrer innholdet i avgjørende grad? Kan i så fall nye elektroniske medier like gjerne være begrensende som utvidende, slik kunstarter og sjangre alltid har fungert i (noen ganger mot) sine spesifikke historiske samfunn? Kan vi lære noe av å se medier i et slikt vidt perspektiv? Dette er spørsmål som ligger til grunn for denne boken. Men hva kjennetegner et medium? Som medieforskningspioneren McLuhan har gjort oppmerksom på, er medier forskjellige typer forlengning av menneske kroppen. Stjernekikkerten, lyspæren og storskjermen skjerper synet, med røyksignaler, jungeltrommer og telegraf kan vi utveksle informasjon over store avstander, med mobiltelefonen kan jeg når som helst høre noen prate på den andre siden av kloden.2 De elektroniske mediene har avstedkommet en revolusjon i den menneskelige livsverdenen og i mennesket selv. Det betyr ikke at det nye er aldeles nytt. Inntil de aller siste årtier eller århundrer var de tekniske forutsetningene beskjedne og utviklingen langsom, men den kunstnerisk kommunikative oppfinnsomheten lå ikke nødvendigvis tilbake for våre dagers mediefantomer. Det må være humanvitenskapenes oppgave å beskrive og forsøke å forstå denne utviklingen i dens konsekvenser. Kunstneriske praksiser er i denne sammenheng ikke sekundære, parasitterende på en (forestilt) nøytral kommunikasjon av fastlagte begreper, men paradigmatisk utprøvende og potensielt tydeliggjørende med hensyn til det mangfoldige fenomenet mening. For øvrig må vi regne med et kontinuum snarere enn en dikotomi mellom sak litteratur/dokumentar og skjønnlitteratur/kunst. «Et nytt visuelt uttrykk vinner ikke frem – det virker ikke troverdig, evner ikke å berøre – uten at det aktiviserer en erfaringsmåte og en livsfølelse av mer omfattende gyldighet», skriver Anders Johansen i boken Medievitenskap (1999: 92). Det gjelder selvsagt ikke bare for rent visuelle utrykk. Samtidig påvirker nye medier også tidligere mediers funksjon.

Jahn Holljen Thon og Andreas G. Lombnæs / Innledning 13

Hva som kommer ut av forskning, beror ikke så mye på forsknings objektene som på hvordan de studeres. Det er Lars Elleströms konklusjon i en artikkel («The Modalities of Media: A Model for Understanding Intermedial Relations», 2010) hvor han prøver å rydde opp i det viltvoksende feltet av intermediale og multimodale studier. Det dreier seg om forhold mellom medier, men fremfor alt «about studying all kinds of media with a high level of awareness of the modalities of media and the crucial modal differences and similarities of media» (Elleström 2010: 38). Siden Lessings berømte kontrastering av malerkunst og poesi i Laokoon (1766) har inter artes-studier og intermediale studier tatt utgangspunkt i etablerte og tilsynelatende enhetlige og stabile medieformer. Elleström vender om på denne fremgangsmåten idet han starter, ikke med velkjente medier med spesifikke relasjoner, men med modalitetene, «the basic categories of features, qualities and aspects of all media» (Elleström 2010: 15). Under alle tenkbare medier finner Elleström fire modaliteter: materialitet, sansning, spatiotemporal forståelse og semiotisk forståelse, mens hver modalitet har moduser (modes) som i ulik grad opptrer i det enkelte mediet.3 Modellen er logisk og oversiktlig, tilsynelatende uten å være reduktiv. Et medium kan etter Elleströms syn ikke mediere uten at det gripes av én eller flere av menneskets sanser, og behandling av inntrykk skjer verken mekanisk eller additivt, verken lineært eller temporalt progressivt. Sansning viser seg som et komplisert fenomen, idet det innebærer så vel fysiske sansedata som sanse apparatets prosessering av disse dataene og en mental organisering fundert på de transcendentale kategoriene rom og tid foruten fortolkning.4 Skriftlige teksters auditive, billedmessige og kinestetiske effekter, viktig i flere av de følgende artiklene, får plass i systemet. Men nettopp i det at vi kastes tilbake på kjent humanistisk problematikk, viser også modellen med sine vanskelige distinksjoner og intrikate terminologi sin svakhet. Mens det kommunikasjonsteknologiske mediesynet bygger på en modell der informasjon transporteres fra én boks (senderen) til en annen (mottakeren), vil kommunikasjon i humanistisk sammenheng forstås som adressivitet, henvendelse og resepsjon – en samtale der senderen alltid allerede befinner seg i mottakerposisjon. Slik skriver Walter J. Ong (2012: 173): Human communication, verbal and other, differs from the ‘medium’ model most basically in that it demands anticipated feedback in order to take place at all. In the medium model, the message is moved from sender-position to receiver-position. In real human communication, the sender has to be not only in the sender position but also in the receiver position before he or she can send anything.

Humanioras vekt på mottakeren innebærer i vår sammenheng at vi tillegger adressering stor betydning. Beata Agrell har i et større forskningsarbeid (Agrell

Medier, historie og mening

1993) påvist at en av de tydeligste kjennetegnene på litteraturen etter 1960 er at kunstnerne legger inn et mottakerstyrt aspekt i selve formen. I vårt materiale er Cecilie Løveid et godt eksempel på dette. Den spenningen mellom systemverden og livsverden, kommunikasjonsteknologi og hermeneutikk som kommer til syne i de posisjonene som er nevnt over, vitner om en dypereliggende motsetning i moderne medieforskning. Mot den intuitive oppfatningen at tegn er nødvendige elementer i kommunikasjon av etablert, før-språklig mening, står et syn på tegn som den nødvendige forutsetning for at noe slikt som mening kan oppstå i første omgang. Tegn er ikke først og fremst konvensjonelle elementer i «naturlige» språk, men gjenkjennelige, det vil si idealiserte, former, former som kan gjentas som de «samme» uten å være identiske.5 Tegn er form, og det er ingen grenser for hvilke former som kan være meningsbærende. Form er retoriske og tekniske grep uløselig knyttet til sjangre og medier. Monokromi er et virkemiddel i og med at flere farger er en mulighet som er valgt vekk; så snart fargefilm er mulig, får sort-hvitt-filmen en medbetydning som ikke fantes før den tekniske nyvinningen. Form er mening. En form passerer ikke uendret fra ett medium til et annet. Det er ikke det samme om du leser denne setningen på papir eller på skjerm, leser den høyt eller hører den opplest. På den annen side finnes formlikheter selv mellom de forskjelligste medier. Å innføre en ny form, et nytt medium, er å skape en forskjell, åpne for en mulig ny mening og for atter andre former og kombinasjoner av former. Et nytt medium endrer uvegerlig mediebildet i sin helhet og dermed verden. I menneskelig samkvem kan som i kunst potensielt alt lades med mening, mens skolegrammatikk og klassisistisk sjangerlære normativt prøver å hindre formenes frie spill, «holde på formene» for slik å holde meningen innenfor det vedtattes rammer. Om enn aldri så nødvendig for praktiske og pedagogiske formål, allerede en klassifikasjon av formene gir det misvisende inntrykk at mengden av tegn er endelig og uttrykk og mening følgelig begrenset. Som det eldre og mer etablerte fag har litteraturvitenskapen sine blinde punkter, enten den langsynt følger store linjer uten kontakt med ordlyden eller nærsynt fortaper seg i tekstinterne strukturer – rutinemessig blendet av refleksene fra én av skiftende hegemoniske teorier. Med sin forkjærlighet for modeller og forenkling av meningens problem røper multimodalitetsforskningen på den annen kant sin tilhørighet på språksiden i det kulturfaget som en gang var bestemt som «språk og litteratur». Heller enn å tilstrebe oversikt gjennom klassifikasjon, en virksomhet som uvegerlig setter modellen i sentrum, må en humanistisk medievitenskap utvikle blikket for nyanser, gjerne også inkonsekvenser i uttrykksformene, og redegjøre for variasjoner mellom og ikke minst i konkrete medieuttrykk. Det er en innsikt hjulpet frem av de siste tiårs uoverskuelige uttrykksmangfold. Oppblomstringen av nye medieuttrykk har utvilsomt bidratt til å åpne øynene for grensespren-

Jahn Holljen Thon og Andreas G. Lombnæs / Innledning 15

gende aktivitet som faktisk har funnes lenge (eller alltid?) også i litteraturen. De siste tiårene er det blitt vanlig å se litterære tekster i forbindelse med bilde og musikk, noe som har blottlagt fagtradisjonens fiksering på bokmediet snevert oppfattet. Det er ikke snakk om utjevning av forskjeller, men om skjerping av oppmerksomheten overfor grader av ulikhet (og dermed også likhet), ikke minst innenfor det enkelte mediet. Gjennom analyser av eksempler fra forskjellige epoker, medier og sjangre søker forfatterne av denne boken å gi et innblikk i hvordan formidlingsformene preger kulturen. Det er en effekt vi ikke kan forstå uten å se den i sammenheng med erfaringsmåter og livsfølelser som tradisjonelt har vært forbundet med det estetiske, og som er grundigst utforsket innenfor skriftkulturen. Vi vil slå et slag for en medievitenskap som tar vare på erfaringen fra tradisjonelle medier, i første rekke i kontinuitet med litteraturvitenskapen. Det betyr en medievitenskap som retter oppmerksomheten mot de ulike formidlingsformenes betydning for meningsproduksjon, gestaltning og formidling av erfaring. Det umulige og nødvendige idealet er en forskning som forholder seg til den konkrete teksten, tegn for tegn i dens formidlingshistoriske sammenheng, synkront og diakront. Det er mer enn hva denne publikasjonen kan love. Ikke desto mindre er det grunn til å forsøke seg i den retningen. Ved å stille sammen materiale fra forskjellige tider og samfunnstyper, eksempelvis tidlig nytid og sen- eller postmodernitet, fokuserer vi på overgripende endringer som lett blir usynlige i det korte perspektivet som er en konsekvens av ensidig konsentrasjon om de nye mediene. En kontrastering av utrykk fra ulike historiske epoker medfører også at historisk bestandighet trer frem. Mange av samtidens mest moderne uttrykk har sine røtter eller paralleller langt tilbake i historien. Et tydelig eksempel er emblematikken. Tradisjonene rommer et helt reservoar av symboler, forståelsesmåter, billedfremstillinger og korrespondanseforhold. Vi får en rikere opplevelse og forståelse av samtidige kunstuttrykk om vi kjenner tradisjonene de knytter an til. Tradisjonen åpner et vidtfavnende paratekstuelt felt og gir dermed også større sprengkraft til det nyskapende. Inspirert av det vide mediebegrepet hos pioneren Marshall McLuhan (1994/1964) og tanker om oral kultur (Ong 2012/1982) trekker Andreas G. Lombnæs forsøksvis en linje fra muntlig diktning eksemplifisert med Draumkvæde-tradisjonen, gjennom skiftende former for bokkultur til dagens sosiale multimedier som uttrykk for en ny muntlighet i McLuhans forstand. De mellomliggende etappene er muntlighetens apoteose som skrift i Moltke Moes litterære rekonstruksjon Draumkvædet, skriftens problematisering i sin tur i Knut Hamsuns modernistiske (anti)roman Sult samt 1900-tallets senmoderne visuelle kultur eksemplifisert av Henning Carlsens filmatisering av Hamsuns hendelsesløse og introverte fortelling. En tidlig multimodal utvidelse av bokmediet gjennom tillegg av en ny modus er emblemet, der skrift og bilde trer i dialog. Ved at en (typisk) kryptisk sentens

Medier, historie og mening

eller et motto (inscriptio) dels «illustreres» i et bilde (pictura), dels utlegges i en kommentar (subscriptio), etableres en like kreativ som inkonklusiv forhandling mellom (et arbitrært) verbalspråk og (et i prinsipp ikonisk) bilde. Gjennom eksempler fra engelsk 1500-tall viser Roy Eriksen i sitt bidrag sjangerens affinitet til tidens dominerende stilretning, manierismen. Når bilde og undertekst gjensidig kommenterer, utdyper, problematiserer og bekrefter hverandre uten å møtes i en heldekkende fortolkning, er dette et uttrykk for manierismens forestilling om discordia concors, «enhet i motsetning», og dens ambisjon om på én og samme tid å formidle hemmelige, i egentlig forstand mystiske innsikter og skjule dem for uverdige. Med allusjon som hovedtrope knytter emblemet seg til en boklig kultur i tråd med at tidens kunstnere ikke så mye lar seg inspirere av naturen som av store forgjengere. Hvordan fremstilles det synlige i ord? Per Sivefors tar for seg utnyttelsen av den klassiske retorikkens (be)grep enargeia og ekfrase i tidligmoderne engelsk satire – troper som sikter mot visuelt kraftfull, livlig beskrivelse. Sivefors finner en markant kinetisk dimensjon i Marstons og Lodges visualiseringer av laster, dekadanse og misnøye, kanskje påvirket av teatret, det multimodale mediet fremfor noe. Fremhevingen av det teatralske og visuelle får imidlertid også den konsekvens at gestaltene står frem som tomme og substansløse. Det gjelder både satirens gjenstand og satirikeren selv. Det er et paradoks at visualiseringen i stedet for å gi verden klare grenser snarere bidrar til å viske ut grensene mellom satirens gjenstand og satirikeren selv. Ved å sammenholde to så ulike forfattere som Ludvig Holberg og Cecilie Løveid fremhever Jahn H. Thon billedfobi, rendyrking av modaliteter og angst for sanselighet som et gjennomgående trekk ved vestlig kultur. Motsetningen mellom kunst som opplysning, fornuft og maskulinitet og det sanselige, emosjonelle og feminine etableres av Platon 380 år før vår tidsregning og er stadig et premiss i resepsjonen av Løveids Most i 1972. «Å se» er for Holberg «å forstå», ikke å skape visuelle eller imaginære bilder. Bilder vekker forestillinger av sanselig art og assosiasjoner som er vanskelig å kontrollere. Når Holberg likevel bruker illustrasjoner både i det komiske helteeposet Peder Paars (1720) og i den fantastiske reiseromanen Nicolai Klimii iter subterraneum (Niels Klims reise til den underjordiske verden, 1741), er det i det første tilfellet snakk om gammeldagse, enkle tresnitt i tråd med verkets satiriske grunntone, i det andre entydige allegoriske figurer som ikke skaper spenninger mellom tekst og illustrasjon. Det grafiske oppsettet med dets rytmiske og klanglige implikasjoner har nok større betydning i Most enn i romaner flest. Illustrasjoner forekommer likevel ikke. Løveids nyskapende forsøk med flerstemmighet, visualitet og tonalitet ligger i det virtuelle, i leken med virtuell tid og rom og reelle samfunnsreferanser, leseraktivering og kontekstualisering.

Jahn Holljen Thon og Andreas G. Lombnæs / Innledning 17

Emblemets kobling av ord og bilde er utgangspunkt også for Beata Agrells undersøkelse av fortvilelsens uttrykk i dikt, fromme fortellinger, romaner og filosofi fra barokkens kristne ortodoksi og romantikkens individualistisk-sekulære religiøsitet til nyere eksistensielle, sosiale og politiske perspektiver. Hvordan gestaltes fortvilelse i ulike historiske sjangre og medier? Hva har formidlingsformen å si for en eventuell utfrielse fra en lammende tilstand ikke helt uten likhet med dagsaktuelle diagnoser? Etter kristent syn er syndsbevissthet forutsetning for frelsen, men den kan vekke en fortvilelse som stenger for Guds nåde. I motsetning til Holbergs syn ligger emblemets fortjeneste her i at det aktiverer leseren dels ved å relatere bilde til skrift og ulike tekster til hverandre, dels ved at leseren føres til kon-teksten og eksempelvis leser videre i Bibelen fra det stedet som er sitert. Holbergs opplysning og fornuft tjener i denne forbindelse ikke til noe, mens emblemets gåtefulle bilder og indirekte meddelelser kan vise vei. Etter romantikken kan det være ordet, kunstnerisk forstått som skrivende eller tolkende virksomhet, som viser vei ut av fortvilelsen, om denne nå er individuell eller sosial. Også de ulike sjangrene som ordet medieres gjennom, påvirker tilegnelsen, fra oppbyggelsesskrift og filosofisk essay til ekspressiv poesi og didaktisk eller politisk roman. I takt med nye produksjonsteknikker og et endret mediebilde får bøkenes omslag i stigende grad en funksjon à la emblemets pictura. Film er levende bilder av verden, ved sin flathet løst fra representasjonens byrde, som Paul Auster uttrykker det. Tilskueren står for dybden og forbindelsen til virkeligheten. Hvilke konsekvenser får det når filmen i tillegg til korte «inskripsjoner» (og levende musikk) får lyd og menneskelig tale? I sitt bidrag ser Bjarne Markussen på tre filmer som markerer Charlie Chaplins motvillige tilnærming til lydfilmen: City Lights (1931), Modern Times (1936) og The Great Dictator (1940). Stumfilmens komediefigurer hører hjemme i en preødipal uskyldstilstand; de talende figurene er seksuelle, dødelige vesener, individuelle og realistiske. Stemmen spalter mennesket og berøver Chaplins landstryker hans vulgære, naive vitalitet. I den første av de tre filmene blir stemmen gjengitt som fløytelyder og latterliggjort, i den andre blir den mistenkeliggjort som høyttalerstemme. Pantomimen representerer det universelle, talen det partikulære. I 1940 er det omvendt idet diktatorens tale nå er kroppslig, hysterisk, mens barbererens er fornuftig og allment forståelig – om enn for sikkerhets skyld kryssklippet med illustrerende kontrastive bilder. Det er en motsetning som kan minne om forholdet Holberg-Løveid hos Thon. I The Great Dictator er stemmen bærer av humanitet. Likevel er det urovekkende likheter mellom de to talene. Stemmen åpner for kroppslige affekter og ideologiske krefter som ikke helt lar seg kontrollere. Her er vi hinsides Platon-Holberg-tradisjonens enkle motsetning.

Medier, historie og mening

Mens idealistene snakket om demokratisering av kunnskap og fri distribusjon av informasjon, lyktes kapitalen i å bruke den globale, digitale kulturen til å løsrive profitt fra lokal og konkret forankring. Parallelt har en «kontemporalisme» i kunsten oppløst forbindelsen til fortiden og fremhevet en global samtidighet med ubegrenset romlig utbredelse. Tid og rom homogeniseres. Ved å fokusere på det uanselige og forstørre opp de minste detaljer, med innskutte halvsetninger og tankemessige brudd, åpner Ole Robert Sundes Kalypso ifølge Sigurd Tenningen for erfaring av det ukjente i det tilvante. Mens dagens oppmerksomhetsform kjennetegnes av en utålmodighet som gjør oss uimottakelige for ny informasjon og nye perspektiver, dyrker Sunde øyeblikket da form stiger ut av kaos, før den er blitt vane. Selv bortsett fra teknologisk utvikling er mediene ikke evige og uforander lige.6 Modale egenskaper er ikke alt, krav og forventninger er med på å gjøre et medium til ett medium. Ingen kunstform er så viktig for personlig identitet, så markedstilpasset vellykket og global som musikken. Når den høye litteraturens forvaltere inviterer sanglyrikken inn i varmen og gir Bob Dylan nobelprisen, tar denne seg ikke bryet med å svare. I musikkens verden er Svenska Akademien en ubetydelighet. For K.O. Knausgård forholder det seg annerledes. Litteratur er bedre enn både malerkunst (se) og musikk (høre), den opphever maleri og musikk i seg. Slik sammenfatter Hans Hauge en poetikk-aktig passasje i Min kamp, idet han (inspirert blant annet av Macdonald, 1957) tar Karl Oves musikksmak som utgangspunkt for betraktninger om skiftende verdsetting av musikk, malerkunst og litteratur i deres ulike sjangre. Massekultur, som er noe annet enn folkelig kultur, er ene og alene bestemt til masseforbruk; den er markedsstyrt og har utviklet sine egne medier: radio, film, tegneserier, detektiv romaner, science fiction, fjernsyn, YouTube og sosiale medier. Frem til 1930årene forsøkte høykulturen å forsvare seg mot massekulturen, dels ved imitasjon (akademisme), dels ved å trekke seg ut av konkurransen (avantgardisme). Etter Hauges mening faller Min kamp utenfor alle kjente retninger. Knausgårds roman er et nytt medium, «fiktionsfri fiktion», dens message er ifølge McLuhans formel det mediet den erstatter: den modernistiske romanen. Knausgård tviler på kunstens eksistens, han raserer musikken, fiksjonen og bildene vi oppfatter verden gjennom: «Efter denne radikale reduktion begynder han langsomt igen at genskabe litteraturen og malerkunsten nu befriet for de kvaliteter, som tradition og teori har tillagt dem, men der genopstår ingen musik.» Muligens er Min kamp ikke annet enn et uttrykk for personlighet, ikke en sak under debatt, men som musikk form uten innhold. Med sin essayistiske form spiller Hauge indirekte inn i en annen sjangerdiskusjon. Ville bidraget blitt mer vitenskapelig i betydningen sannere om sporene etter den reflekterende og skrivende Hans Hauge var fjernet?

Jahn Holljen Thon og Andreas G. Lombnæs / Innledning 19

Det levende minnet dør, men kan representeres av det den franske historikeren Nora betegner som minneplass. Med nye medier er motsetningen nå og da satt på spissen. Oppkoblet på nettet og med minnepinnen for hånden har nåtidsmennesket tatt opphold i et permanent nå. Har så glemselen opphørt? spør Arne Melberg i sitt bidrag, «Minnets metaforer», eller er det kanskje slik at glemselen har tatt over i den grad at man ikke lenger minnes noe uten å søke i det kollektive og materielle som i dag er samlet i det digitale arkivet? Formidlingsformer knyttet til ulike medier er forutsetninger for vår plass i nået og våre muligheter for å gå mellom nå og da, det vil si minnes. Det muntlig baserte minnet trenger støtte i noe visuelt konkret, et imaginært palass eller i sin mest avanserte form et teater. Til forskjell åpner biblioteket som minnemetafor for et assosiativt og ekspanderende minne. En spesiell utfordring utgjør erfaringer man ikke vil eller kan minnes, det ubegripelige. Skriften eller livet rommer fransk-spanske Jorge Sempruns refleksjoner over sitt opphold i Buchenwald, en demonstrasjon og dokumentasjon av minnearbeidet som et forløp i tid: en serie korresponderende nå-situasjoner som er utspent over lang tid, og som avløser hverandre i tverre kast, der minne og glemsel går om og over i hverandre som nå og da. Også i vitenskapen kan glemsel være en forutsetning for å se det nye, det som er nå, samtidig som termen refleksjon minner oss om at bevissthet innebærer speiling: jeg i andre, nå i da. I all beskjedenhet er vår bok et bidrag til det minnearbeidet som er menneskekulturen.

Litteratur Agrell, Beata 1993: Romanen som forskningsresa. Forskningsresan som roman. Om litterära återbruk och konventionskritik i 1960-talets nya svenska prosa. Göteborg: Daidalos. Elleström, Lars 2010: «The Modalities of Media: A Model for Understanding Inter medial Relations». I Lars Elleström (red.). Media Borders, Multimodality and Intermediality, s. 11-48. Basingstoke: Palgrave McMillan. Grelland, Hans Herlof 2005: Derridas filosofi og kvantefysikken. Om Derridas filosofi som grunnlag for en lingvistisk-empiristisk forståelse av fysikken, med anvendelse på kvantemekanikkens tolkningsproblem. Skriftserien 114, Høgskolen i Agder. Permanent link: http://hdl.handle.net/11250/135017 Harari, Yuval Noah 2014 [2011]: Sapiens. A Brief History of Humankind. London: Vintage/ Penguin. Ong, Walter J. 2012 [1982]: Orality and Literacy. The Technologizing of the Word. London: Routledge. McLuhan, Marshall 1994 [1964]: Understanding Media. The Extensions of Man. Cambridge, Massachusetts: The MIT Press.

Medier, historie og mening

Noter Av latin medium, bestemt form flertall media, med betydninger som «midte», «midterst» og «mellomliggende.» 2 Mobiltelefoner, skriver makrohistorikeren Y.N. Harari, «relieve our brains of some of their data storage and processing burdens […]. We stand poised on the brink of becoming true cyborgs, of having inorganic features that are inseparable from our bodies, features that modify our abilities, desires, personalities and identities» (Harari 2014: 453). 3 Den materielle modaliteten kan eksempelvis være en glatt overflate med skiftende bilder, den sansemessige modaliteten kan være den fysiologiske og mentale virksomheten knyttet til modusen å se, eventuelt kombinert med materielle lydbølger og modusen å høre. De viktigste modusene av det sansemessige er ellers å føle, smake og lukte (Elleström 2010: 36). 4 I tillegg til modalitetene opererer Elleström (2010: 35) med to kvalifiserende aspekter ved medier, ett kontekstuelt og ett operasjonelt: «The contextual qualifying aspect is the origin, delimitation and use of media in specific historical, cultural and social circumstances. The operational qualifying aspect is the aesthetic and communicative characteristics of media.» 5 Mening oppstår ikke som et uformidlet nærvær i persepsjonen. Persepsjonen eller nærværet konstitueres selv i et samspill mellom sansning og idealitet. Som den franske filosofen Jacques Derrida påpeker, konstitueres idealiteten gjennom språket, og språket har alltid en utside, en fysisk signifikant i skrift eller stemme. Derfor er konstitusjon av en perseptiv fremtreden (en hvilken som helst «ting») mediert og gjennomtrengt av en idealitet som selv er innstiftet ved skriften, tegnet, språket. Hvis språket er mediet for konstitusjonen av den perseptive fremtredenen, betyr det at det ikke er enkelt å tale om erfaringer, fordi talen selv er av konstituerende art. All mening er essensielt mediert. Det betyr ikke at alt er språk i betydningen «vilkårlig fiksjon», men at virkeligheten, det vil si der vi virker, bare er kjent gjennom de former som språket har gitt oss, og som vi har gitt språket, og så videre tilbake til det førmenneskeliges mørket. (Denne ultrakorte sammenfatningen av et hovedpunkt i nyere filosofi er basert på Grelland 2005.) 6 Det er poenget med de aspektene ved medier som Elleström betegner kvalifiserende. 1