bakgrunn og utgangspunkt for boken
Antakelse nummer 3: Suicidologi er en vitenskap At selvmord må studeres såkalt «vitenskapelig» er også etablert som en «sannhet», og suicidologi blir i seg selv betraktet som en vitenskap (Mehlum & Larsen, 2021). Dette kan i utgangspunktet høres uproblematisk ut. Sett fra et vitenskapsteoretisk (kuhniansk) ståsted, mangler imidlertid suicidologi et overgripende og samlende paradigme og er derfor ingen egentlig vitenskap; suicidologien må heller betraktes som et tverr-/flerfaglig fagområde (Knizek & Hjelmeland, 2007). Teorier om selvmord er forankret i ulike vitenskaper, som for eksempel genetikk, nevrobiologi, psykiatri, psykologi, sosiologi osv. Det medfører en rekke utfordringer når fagfolk fra så ulike vitenskaper, hver med sin spesifikke fagterminologi og sine antakelser om hva selvmord eller suicidalitet er og hvordan det best kan studeres, skal samarbeide (se Knizek & Hjelmeland, 2007). Det er også et stort problem at det som regnes som akseptable (dvs. vitenskapelige) forskningsmetoder, blir definert på en uholdbar snever måte, nemlig som kvantitativ forskning (risikofaktorforskning, RCT-studier, nevrobiologisk forskning). Thomas Joiner, sjefsredaktør for det største internasjonale selvmordsforskningstidsskriftet, Suicide and Life-Threate ning Behavior (SLTB), hevder for eksempel at det kun er gjennom hypotesetesting ved bruk av kvantitative metoder (dvs. statistiske analyser) vi kan forvente framgang i suicidologien (Joiner, 2011). Rett etter at han tok over som sjefsredaktør i SLTB i 2010, skrev han en lederartikkel der han satte opp et metodehierarki for hvilke typer studier som ville bli prioritert for publisering i tidsskriftet, som de facto utelukket kvalitative studier (Joiner, 2011). Dette «løftet» har han også holdt, i og med at kvalitativ forskning er så godt som fraværende i SLTB, samtidig som det er en overflod av kvantitative risikofaktorstudier, som for en stor del finner mye av det samme som er funnet mange ganger før (Hjelmeland, 2016). Dette reflekterer ikke bare en skremmende sneversynt, men faktisk også en direkte uvitenskapelig holdning (Hjelmeland, 2016). Det er forsk ningsspørsmålet som bestemmer metoden. Det vil si at man først definerer et forskningsspørsmål man ønsker å belyse eller finne svar på, og deretter velger man den metoden som er best egnet til å besvare det. Hvis man starter med å velge metode, eller sier at det kun er kvantitative metoder som er gyldige, utelukker man samtidig en hel rekke forskningsspørsmål 23
200477 GRMAT Selvmordsforebygging 210101.indd 23
18/11/2021 11:01
