Det osmanske riket

Historisk ble betegnelsen Syria brukt om et langt større område enn dagens syriske stat. På arabisk omtales området vanligvis som Bilaad al-Shaam, Shaamlandene, og det innbefattet det som i dag er Syria, Jordan, Israel, de palestinske områdene, Libanon og store deler av det sørøstlige Tyrkia. Området ble også omtalt som Stor-Syria. I tur og orden ble Shaam-landene erobret av arameere, assyrere, babylonere, persere, grekere, romere, osmanere og franskmenn, før landet ble en selvstendig stat i 1946. Også karavanehandelen fra Østen, Silkeveien, gikk gjennom de syriske områdene.3

I Midtøsten, fra grensen til dagens Iran i øst og Kroatia i vest, inkludert det meste av Nord-Afrikas kyst, oppsto flere hundre år senere, fra cirka 1324 til 1924, et stort og betydningsfullt imperium som skulle vare i 600 år: Det osmanske riket. Før 1924 var det så godt som ingen stater i Midtøsten, bare dette enorme riket, styrt av sultanen i Istanbul og hans utsendinger.4

Innen midten av 1500-tallet var Det osmanske riket en av de viktigste maktene i Europa og store deler av Midtøsten, med kontroll over alle de største og mest innbringende handelsveiene mellom Europa og Asia. Det osmanske riket var et verdensimperium med enorm innflytelse og utbredelse.5 Midtøsten ble delt opp i administrative enheter som ofte tok utgangspunkt i de store byene, som Damaskus, Aleppo, Jerusalem, Bagdad og Kairo. Grensene mellom provinsene var uklare, og lokale, klanbaserte ledere hadde gode muligheter for å styre sin del av imperiet relativt uavhengig av sultanen i Istanbul.6

Mens maktkamp og reformforsøk i økende grad pågikk innad i Det osmanske riket, gjorde mangelen på en sterk og sentralisert ledelse det mulig for lokale ledere ute i provinsene å sikre seg stadig større innflytelse. Syria var oppdelt i tre provinser, Aleppo, Damaskus og senere Tripoli (i dagens Libanon), med hver

3 Burns 1999: 1–15, 149–151, 230–234; Malcolm E. Yapp, The Making of the Modern Near East 1792–1923, London: Longman, 1987: 128–129; Malcolm E. Yapp, The Near East since the First World War: A History to 1995, London: Longman, 1996: 85–86, 97; John McHugo, Syria: A Recent History, London: Saqi Books, 2017: 35–42. 4 Vikør 2004: 185–189; William L. Cleveland, A History of the Modern Middle East, Boulder, CO: Westview Press, 2004: 37–43; David Nicolle, The Ottomans: Empire of Faith, Ludlow: Thalamus Publishing, 2008: 24–37; Jan-Erik Smilden, En kort introduksjon til Det osmanske riket, Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2021. 5 Vikør 2004: 185–188; Cleveland 2004: 37–42; Nicolle 2008: 86–111; Eugene L. Rogan, Araberne: historien om det arabiske folk, Oslo: Gyldendal, 2011: 26–31, 34. 6 Vikør 2004: 199–200; Hourani 1991: 225–230; Rogan 2011: 37.