Ulike etniske og religiøse grupper

sin guvernør, direkte underlagt Istanbul. I løpet av siste halvdel av 1700-tallet og utover på 1800-tallet var imidlertid den osmanske kontrollen blitt svekket og brutt ned i mange av rikets provinser.7

De fleste innbyggerne i Syria var fra gammelt av bønder og levde av å dyrke jorden. Men Syria skilte seg fra de andre områdene i regionen ved at det fantes flere store og viktige byer der, som Damaskus, Homs, Hama og Aleppo. Der hadde utveksling av jordbruksprodukter og ferdigvarer lagt grunnlaget for livlig handel og skapte en sterk og selvstendig økonomi. Noen få syriske familier hadde stor makt og innflytelse og opererte ganske uavhengig av Istanbul. Disse familiene kjøpte opp store landområder som de deretter utviklet og leide ut til landbruksformål. I stadig større grad ble landbruksprodukter eksportert til det voksende europeiske markedet. Fra slutten av 1800-tallet ble infrastruktur som telegraf, post, veier, jernbane og havner bygd ut. Denne utbyggingen fremmet ytterligere kommunikasjon og handel. Utdanningsinstitusjoner og administrasjon ble også etablert og reformert.8

Utover på 1800-tallet fortsatte de syriske provinsene å være integrerte osmanske provinser, direkte styrt fra Istanbul. De mektige syriske familiene og utsendingene fra sultanen utviklet også et samarbeid til gjensidig nytte: En osmansk guvernør kunne ikke styre effektivt uten støtte fra lokale dignitærer, som hadde sine egne uavhengige maktbaser. Lokale dignitærer fikk på sin side enkel adgang til guvernøren og derigjennom til makthaverne i Istanbul. Fra slutten av 1800-tallet sendte mange av de ledende arabiske familiene sine sønner til Istanbul for å ta utdanning. Mange av dem fikk jobb i det osmanske byråkratiet, noe som forsterket familienes adgang til styresmaktene. Langt på vei klarte de arabiske elitene å gjøre seg uerstattelige for de utsendte osmanske embetsmennene.9

Syria var et sted der en rekke etniske og religiøse minoriteter opp gjennom tidene hadde bosatt seg. Denne inndelingen skulle få stor innvirkning på utviklingen i

7 Vikør 2004: 199–200; Hourani 2005: 225–226; Rogan 2011: 37; Yapp 1987: 99–108; Samer N. Abboud, Syria, Cambridge: Polity, 2018: 19–21. 8 Rogan 2011: 54–60, 111, 116–117, 122, 201; Yapp 1987: 99, 128–135, 201–202; Yapp 1996: 85; Cleveland 2004: 91–92; Abboud 2018: 19–21. 9 Rogan 2011: 116–117, 122, 201; Yapp 1987: 128–135, 201–202; Cleveland 2004: 91–92; Philip S. Khoury, Urban notables and Arab nationalism, Cambridge: Cambridge University Press, 1983: 46–54.

landet. Kjerneområdene var sunnidominert, fra tiden da Syria var en sentral del av ulike islamske riker. Men særlig Libanonfjellene var et gammelt tilfluktssted for religiøse dissidentgrupper i Midtøsten. Alt på 500-tallet slo den første kristne gruppen seg ned i fjellene nord i dagens Libanon. Maronittene, som de etter hvert ble kalt, hadde sprunget ut av et munkefellesskap ved Marons kloster i Libanon. Maronittene er i dag den dominerende kristne gruppen i Libanon, men har – som den armensk-ortodokse kirken – små menigheter i Syria. Der dominerer imidlertid den gresk-ortodokse kirken, som har eget patriarkat i Damaskus, sammen med den syrisk-ortodokse. Før borgerkrigen utgjorde kristne trosretninger i underkant av 15 prosent av befolkningen.10

Druserne var en annen religiøs dissidentgruppe med utspring i sjiaislam som også bosatte seg i Syria–Libanon-området fra 1000-tallet. Om dette var en gruppe som kom flyttende til området, eller om det var fastboende som ble omvendt til den drusiske tro, er uklart. Druserne holder sin teologi strengt beskyttet. Det er vanskelig å vite hva de faktisk tror på. De er imidlertid uenige med de øvrige muslimene på en rekke punkter: De anerkjenner ikke at profetene var mennesker, og at Muhammed var den siste profeten. Islams fem søyler, som blant annet inkluderer fredagsbønnen, fasten og pilegrimsreisen til Mekka, avviser de også. Derimot tror de på sjelevandring, og på at de i sitt neste liv kan rykke oppover i det strenge religiøse hierarkiet. Druserne hadde sitt kjerneområde i Libanonfjellene, litt sør for maronittenes, og de bor i dag hovedsakelig i det sørvestlige hjørnet av Syria. Druserne utgjorde før borgerkrigen omtrent tre prosent av befolkningen.11

Alawittene, en annen minoritetsgruppe med utspring i sjiaislam, befolket fjellområdene i det nordvestlige Syria. Denne dissidentgruppen oppsto på slutten av 800-tallet. Alawittene er den største minoritetsgruppen i Syria og utgjorde før

10 Hourani 1991: 97; Yapp 1987: 129, 135–137; Cleveland 2004: 90, 219; Kamal Salibi, A House of Many Mansions: The History of Lebanon reconsidered, London: University of California Press, 1988: 12–13; B. J. Odeh, Lebanon: Dynamics of Conflict. A Modern Political History, London: Zed Books, 1985: 28; Walid Khalidi, Conflict and Violence in Lebanon: Confrontation in the Middle East, Cambridge, MA: Centre for International Affairs, Harvard University, 1984: 34; Nils A. Butenschøn, Midtøsten: imperiefall, statsutvikling, kriger. Oslo: Universitetsforlaget, 2008: 158–159; Rogan 2011: 45; Nikolaos Van Dam, The Struggle for Power in Syria: Politics and Society under Asad and the Ba’th Party, New York: I.B Tauris, 2011: 1; Anne Mari Vigdal Elvestad, Frankrikes maronittiske marionetter? Franskmaronittiske forhold 1918–1937, masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2012: 18. 11 Rogan 2011: 45–49; Knut Vikør, Islam: Ei faktabok, Oslo: Spartacus, 2006: 159–160; Vikør 2004: 135–136; Odeh 1985: 28–29; Hourani 1991: 96; Van Dam 2011: 1; Nicolle 2008: 105; Sami Nasib Makarem, The Druze Faith, Delmar, NY: Caravan Books, 1974: 1–6; Det bodde cirka 180 000 drusere i Syria før borgerkrigen.

Ulike minoriteter i Syria.

borgerkrigen om lag elleve prosent av befolkningen. Denne gruppen skulle senere dominere det syriske regimet. Men fra gammelt av holdt alawittene seg for seg selv, styrte seg selv og følte seg fremmedgjort overfor den øvrige befolkningen. Alawittene ble til tider utsatt for grove forfølgelser. Deres tro og ritualer skilte seg fra både sunni- og sjiaislam. Alawittene ble av majoriteten betraktet som vantro. De har egne hellige skrifter og bruker ikke Koranen. Religionens innhold er hemmelig. Kunnskap om læren blir formidlet til noen utvalgte gjennom innvielser.12 I Syrias grenseområder i nord og nordøst holder kurderne til. Kurderne er et gammelt nomadefolk med en sterk stammekultur og et eget språk, kurdisk, som er et vestiransk, indoeuropeisk språk beslektet med persisk. De fleste kur-

12 Patrick Seale, Asad: The Struggle for the Middle East, Berkeley, CA: University of California Press, 1995: 8–11; Cleveland 2004: 398; Butenschøn 2008: 277, 281; Van Dam 2011: 1; McHugo 2017: 179–180.