Innledning

«Welcome, welcome to Syria, welcome to Damascus.» En vilt fremmed mann håndhilser blidt på min ektemann på gaten i Damaskus i september 2009. Mange flere syrere skulle snart gjøre det samme. Vi hadde akkurat kommet kjørende fra Beirut til Damaskus. Ektemannen min hadde aldri vært i Midtøsten før. Han så på meg med et forbløffet uttrykk i ansiktet og spurte: «Hvorfor gjør de dette? Hva skal jeg si nå?» Jeg svarte som sant var: «Du kan jo prøve med ‘thank you’». Og jeg la til: «Dette er arabisk gjestfrihet, de ser på lang vei at vi er utlendinger, og syrerne vil bare ønske deg velkommen til Damaskus.» Jeg kunne ha lagt til: «Fordi du er mann, håndhilser de på deg og ikke på meg.»

Vi var på vei inn i Omajademoskeen i gamlebyen i Damaskus, en av verdens eldste, vakreste og største moskeer. Syria har vært senter for de aller eldste sivilisasjoner og har en sentral beliggenhet midt i det turbulente Midtøsten. Hovedstaden Damaskus er den byen i verden som har vært lengst sammenhengende befolket, helt siden oldtiden.

Før mitt lille reisefølge kunne gå inn i moskeen, måtte de kvinnelige medlemmene dekke seg til med noe som lignet på munkekapper, en fotsid kappe med hette, i et eget hus utenfor moskeen. Rett over gaten for der kappene ble delt ut, i en tilstøtende hage, er graven til Saladin (d. 1193), han som slåss mot Richard Løvehjerte og korsfarerne i Jerusalem. Midt inne i Omajademoskeen, i et lite kapell med kors på taket, er hodet til Johannes døperen begravd, ifølge vår guide.

Siden 2011 har Syria vært arnested for en av de blodigste borgerkrigene Midtøsten har vært vitne til i moderne tid. Rundt en halv million mennesker er drept, cirka fem millioner har flyktet ut av Syria, mens seks millioner er flyktninger i eget land. Byer og store områder ligger i ruiner. Det er et enormt behov for gjenoppbygging. Politisk er situasjonen fortsatt kaotisk, selv om Bashar al-Assads regime, alliert med Iran, Hizbollah og Russland, har gjenvunnet kontrollen over det meste av det syriske territoriet og således har «vunnet» krigen.

Syria – med et sunnimuslimsk flertall og en rekke minoriteter – har hatt en usedvanlig broket og brutal historie. Det har vært dårlige kår for demokratiet, blodige opprør, undertrykkende regimer, sterk satsing på militær makt og etablering av påfølgende autoritære styresett. Og fra 2011 har det altså vært et blodig opprør og en borgerkrig, som førte til at store deler av Nord-Syria ble erobret av terrorister fra Den islamske staten (IS). Hvordan kunne det gå så galt?

Spillet om Syria forklarer og drøfter årsakene til de pågående konfliktene i Syria. Søkelyset er rettet mot det internasjonale spillet, de regionale og nasjonale maktstrukturene og konfliktlinjene, med særlig vekt på stormaktenes rolle i et historisk perspektiv. Hvordan har stormaktene forholdt seg til Syria? Og hvordan har stormaktenes innblanding gjennom de siste hundre årene virket inn på alle de uløste konfliktene vi fremdeles står overfor i dag? Det er ingen tvil om at stormaktenes egne kamper for å sikre seg innflytelse i Syria har bidratt til å skape og forsterke de pågående konfliktene. Dette er denne bokens perspektiv: Å forstå det internasjonale spillet om Syria slik at vi bedre kan forstå situasjonen i landet i dag. Dette skiller denne boken fra tidligere bøker som er skrevet om Syria.

Å beskjeftige seg med Midtøsten er brennbart og omstridt – på mange måter. Det gjelder også utvalget og bruken av de kildene som benyttes. Kildene er primært å finne i israelske, amerikanske og britiske arkiver. I alle disse arkivene finnes det et enormt kildetilfang, som har vært hemmeligstemplet i årevis. Men USA, Storbritannia og Israel følger i grove trekk nedgraderingsregelen, som gjør at hemmelige dokumenter fortløpende nedgraderes etter 30 år. Derfor er dokumenter fra helt opp til midten av 1980-årene nå gjort tilgjengelig for forskere. Disse arkivene er dessuten usedvanlig åpne, og i tillegg er mye av det nedgraderte kildematerialet digitalt søkbart. Hvem som helst kan ta sitt norske pass og gå inn i amerikanske, britiske og israelske arkiver for å lese et stort og detaljert kildemateriale om utviklingen i Midtøsten.

Stoffet til denne boken er samlet inn gjennom tiår med forskning, og det har ikke vært publisert på norsk tidligere. Utallige intervjuer med sentrale aktører er gjennomført, bøker, aviser, tidsskrifter og andre åpne kilder er lest, reisene og oppholdene i Midtøsten har vært regelmessige og hyppige.

Beklageligvis har ingen arabiske land eller Iran den samme åpne praksisen og det samme demokratiske sinnelaget knyttet til arkivtilgang, som vestlige stormakter og Israel. I hvilken grad og i hvilket omfang det finnes arkiver i de arabiske landene og Iran, vet vi ikke, og de er uansett ikke gjort tilgjengelig for forskere.

Derfor er det en stor kildemessig utfordring å skrive en bok om Syria, som altså ikke stiller sine arkiver til disposisjon for forskere. Det er heller ikke slik at en forsker får adgang til syriske beslutningstagere og kan intervjue dem. Dermed er det som skrives og forklares om den interne utviklingen i Syria, basert på andrehåndsberetninger – enten fra andre forskere og journalister eller fra det store kildematerialet som finnes i vestlige og israelske arkiver. I de sistnevnte arkivene finnes det til gjengjeld mengder med dokumenter fra alle forhandlingsrunder og samtaler som vestlige politikere og forhandlere har hatt med syriske beslutningstagere opp gjennom årene.

Den britiske journalisten og forfatteren Patrick Seales bok Asad må nevnes spesielt. De første 14 årene av sitt liv vokste Seale opp under fransk styre i Syria, der hans far var misjonær. Som korrespondent for The Observer og Reuters intervjuet han senere mange statsoverhoder i Midtøsten. Han vendte i lange perioder tilbake til Syria. Patrick Seale har, uten sidestykke, skrevet den viktigste boken om Hafez al-Assad og det regimet han bygde opp og ledet i 30 år. Han hadde en helt unik adgang til Assad og de viktigste beslutningstagerne i hans innerste krets. Som alle andre forskere som skriver om Syria, bygger derfor også Spillet om Syria i stor grad på Seales førstehåndsinformasjon. Vi har simpelthen ingen bedre kilder som kan hjelpe oss med å forklare politikken til Hafez al-Assad.

Feisal 1, senere konge av Irak, på fredskonferansen i Versailles. Feisal var en av sønnene til Hussein ibn Ali, sharif av Mekka og overhode for hashemittene, som angivelig nedstammet direkte fra profeten Muhammed.