Kampen om krigsbyttet

Sykes–Picot-avtalen.

De gamle osmanske provinsene skulle styres ut fra president Wilsons luftige idealistiske prinsipper om nasjonenes selvbestemmelsesrett, som hadde begynt å få gjennomslag i internasjonal politikk. Arabernes landområde utgjorde og skulle anerkjennes som en «uavhengig nasjon». Men araberne kunne ikke styre seg selv ennå. Stormaktene Storbritannia og Frankrike skulle få områdene som

mandater, et litt penere ord for kolonier. Mandatene skulle formelt underlegges Folkeforbundet. Ønskene til innbyggerne som bodde i den arabiske verden, skulle være et «hovedhensyn».31

Flere arabiske delegasjoner var representert i Versailles. Den sunnimuslimske majoritetsbefolkningen var representert ved Husseins sønn, emir Feisal. I tråd med løftene i Hussein–McMahon-korrespondansen krevde han arabisk uavhengighet for Stor-Syria og den vestlige arabiske provinsen Hijaz.32

Allerede i juni 1916 hadde Husseins beduinkrigere gjort opprør mot den osmanske regjeringen. Innen september var det meste av Hijaz tatt. I løpet av mars 1917 klarte britiske tropper, etter flere nederlag, å sikre seg provinsene Basra og Bagdad. Den britiske generalen Edmund Allenby sikret området vest for Jordanelven og inntok Jerusalem i desember 1917. De arabiske opprørsstyrkene, under ledelse av Feisal, dro nordover og inntok Damaskus 1. oktober 1918. Feisal og hans følgesvenner gikk øyeblikkelig i gang med å sette opp et arabisk styre i Damaskus. Alle de arabiske områdene i det tidligere osmanske riket var dermed erobret. Våpenhvile ble inngått 31. oktober 1918, da regjeringen i Istanbul overga seg betingelsesløst.33

I mai 1919 satte fredskonferansen i Versailles ned en kommisjon for å undersøke hva slags løsning lokalbefolkningen i Midtøsten så for seg. Initiativet hadde kommet fra president Wilson, som stadig holdt fast ved at freden skulle bygge på løsninger basert på det berørte folkets godkjennelse. Storbritannia og Frankrike var imot undersøkelsen og ville heller ikke være med i noen kommisjon. Men Wilson ga seg ikke. I mai dro kommisjonen, bestående av to amerikanske menn, Henry King og Charles Crane, til Midtøsten. Der skulle de snakke med de lokale innbyggerne, og rapportere om hvilke forhåpninger araberne hadde.34

I august 1919 skrev King og Crane en rapport som de leverte til den amerikanske delegasjonen i Versailles: Det var et sterkt ønske om full uavhengighet blant araberne i Midtøsten, kunne King og Crane melde. Deres anbefaling var derfor å innføre et midlertidig amerikansk eller britisk mandat for så å gi området Syria full uavhengighet etter en periode. Syria inkludert Palestina burde deretter

31 Khalidi 2004: 83–85; Cleveland 2004: 163–164; Yapp 1987: 322–327. 32 Yapp 1987: 322–323. 33 Cleveland 2004: 152–153, 160–161; Butenschøn 2008: 71–74, 109. 34 Eugene L. Rogan, «The Emergence of the Middle East into the Modern State System», i International Relations of the Middle East, red. Louise Fawcett, Oxford: Oxford University Press, 2009: 24, 27–28; Butenschøn 2008: 125–126; Khalidi 2004: 83; Yapp 1987: 322–323; Fromkin 2009: 394–397; Kattan 2009: 49–50; Morris 2001: 91.

bli etablert som et monarki med Feisal, Husseins sønn, som konge. I denne staten burde Libanon ha utstrakt selvstyre.35

Rapporten fra de to amerikanerne nådde aldri så langt som til forhandlingsbordet i Versailles. Det finnes heller ingen grunn til å tro at britene og franskmennene på noe tidspunkt tok innholdet inn over seg. Storbritannia og Frankrike var slett ikke interessert i å la seg diktere av den amerikanske delegasjonens funn. De var krigens vinnere og hadde helt andre planer for Midtøsten.36

Mye hadde også skjedd siden slutten av fredskonferansen i Versailles i juni 1919. Handlingsrommet for de to europeiske stormaktene var betydelig styrket siden krigens slutt. I det som skulle bli Sovjetunionen, hadde bolsjevikrevolusjonen og den pågående borgerkrigen sørget for at russerne var opptatt av helt andre ting enn av å fremme territorielle krav i den arabiske verdenen. Britene, som under krigen hadde okkupert dagens Irak og Palestina, og som etter krigen fremdeles sto med sine styrker der, hadde et langt bedre utgangspunkt for forhandlinger. Det var imidlertid også kommet noen nye skjær i sjøen for de to europeiske stormaktene.37

Emir Feisal, sharif Husseins karismatiske sønn og leder for den arabiske hæren, hadde i mellomtiden tatt saken i egne hender i Syria. Høsten 1918 inntok hans militære styrker Damaskus – som del av den avtalen faren hadde inngått med britene, heiste sharifen av Mekkas flagg og dannet en arabisk regjering. Feisal sammenkalte deretter representanter fra hele Syria til en kongress i Damaskus. 8. mars 1920 erklærte kongressforsamlingen Syria, som inkluderte Libanon, Palestina og Transjordan, som uavhengig stat og utropte Feisal til konge av Syria.38

Noe slikt kunne ikke franske myndigheter tåle. De følte at deres maktgrunnlag i Midtøsten var blitt forrykket i britenes favør. Frankrike hadde ikke til hensikt å gi opp noen av områdene det hadde sikret seg. Britene ønsket på sin side for all del å unngå konflikt med sin stormaktsallierte og gjorde ingenting for å hjelpe

35 Rogan 2009: 27–28; Butenschøn 2008: 125–126; Khalidi 2004: 83; Yapp 1987: 322–323; Kattan 2009: 49–50; Morris 2001: 91; se Walid Khalidi, «The American King-Crane Commission of Inquiry, 1919» i From Haven to Conquest: Readings in Zionism and the Palestine Problem Until 1948, red. Walid Khalidi, Beirut: Institute for Palestine Studies, 1971: 213–218; James Gelvin, «The Ironic Legacy of the King-Crane Commission», i The Middle East and the United States: History, Politics, and Ideologies, red. David W. Lesch og Mark L. Haas, 31–35. London: Routledge, 2018. 36 Rogan 2009: 27–28; Khalidi 2004: 83; Yapp 1987: 322–323; Fromkin 2009: 394–397. 37 Yapp 1987: 286, 322–327; Fromkin 2009: 383–388, 435–437. 38 Rogan 2011: 176–178, 184–189; Cleveland 2004: 153, 161, 166–167; Yapp 1987: 322–327; Butenschøn 2008: 109; Fromkin 2009: 336–337, 437–438.

Feisal med å bli i Syria. 24. juli 1920 angrep franske styrker Feisals hær, okkuperte Damaskus og kastet Feisal ut av Syria.39

Men Feisal klarte seg bra. Etter et midlertidig eksil i Europa hadde britene en ny kongetrone klar til ham i et annet nyopprettet land i Midtøsten: Irak. Feisals bror, Abdullah, som hadde ledet en militær redningsekspedisjon for å få Feisal gjeninnsatt i Syria, fikk også – for å hindre at heller ikke han lagde bråk med franskmennene – nytt land av britene: Transjordan, som i 1949 skiftet navn til Jordan.40

Imidlertid viste det seg å være vanskelig for vinnerne av krigen å bli helt enige om hva som skulle gjøres med Midtøsten. På nytt samlet seierherrene seg for å diskutere framtiden, denne gangen i San Remo i Italia i april 1920. Denne gangen klarte Storbritannia og Frankrike å få de andre alliertes støtte til innholdet av Sykes–Picot-avtalen. Midtøsten skulle deles i såkalte mandatområder. Frankrike ble tildelt mandatet for Syria og Libanon, mens britene fikk Irak og Palestina. I juli 1922 godkjente Folkeforbundet formelt beslutningene tatt i San Remo. Ifølge Folkeforbundet var mandatområdene «bebodd av mennesker som ennå ikke kunne stå alene i de krevende forholdene i den moderne verden». De måtte derfor plasseres under formynderskapet til de «langt framskredne landene». Mandatordningen til Folkeforbundet ville hjelpe dem slik at de «en gang i framtiden kunne stå på egne ben».41

Folkeforbundet hadde med dette godtatt delingen som Storbritannia og Frankrike hadde foretatt for å sikre sine stormaktsinteresser. Britene hadde holdt sine løfter til franskmennene – og til jødene. Men løftene til araberne ble i stor grad brutt. Drømmen om en uavhengig arabisk stat lå i grus. For regionen skulle stormaktenes spill om Midtøsten ved begynnelsen av forrige århundre få katastrofale følger. Siden første verdenskrig har det vært kontinuerlig konflikt i området.42

39 Rogan 2011: 189–190; Cleveland 2004:166–167; Yapp 1987: 322–327; Fromkin 2009: 438–439; Peter Mansfield, The Ottoman Empire and its Successors, New York: St. Martin’s Press, 1973: 54. 40 Cleveland 2004: 166–168, 207–210, 213–215; Yapp 1987: 322–327, 330–331; Fromkin 2009: 441–444, 504–506, 510–514. 41 Cleveland 2004: 164, 172: «Mandates ‘were inhabited by peoples not yet able to stand by themselves under the strenuous conditions of the modern world’. They were therefore to be placed under the tutelage of the ‘advanced nations,’ which would assist them ‘until such time as they are able to stand alone’.»; David W. Lesch, Syria, Cambridge: Polity Press, 2019: 42. 42 Nils A. Butenschøn, «Irak-krig og Palestina-konflikt: Brennpunkter i et regionalt konfliktspill», i Spillet om Irak, red. Bjørn Erik Rasch, Janne Haaland Matlary og Per Kristen Mydske, 290–297, Oslo: Abstrakt, 2003; Butenschøn 2008: 86–98; Cleveland 2004: 163–164, 171–173; Khalidi 2004: 83–85.