Oppdelingen av Midtøsten

Ved utbruddet av krigen var det eneste som var igjen av det en gang så mektige osmanske riket, Anatolia (dagens Tyrkia), Syria, Libanon, Palestina, Irak og Hijaz, der de hellige stedene Mekka og Medina lå, med andre ord kjerneområdene i dagens Midtøsten. Blant araberne hadde nasjonalistbevegelser ikke etablert seg som noen sterk kraft, da de var blitt kraftig slått ned av osmanerne, og det fantes ingen bred mobilisering for politisk løsrivelse fra Det osmanske riket, slik tilfellet var på Balkan. Den desentraliserte strukturen, med utbredt selvstyre, gjorde også sitt til at det ikke kom noe arabisk folkekrav om løsrivelse. De fleste arabere, både grasrota og de som tilhørte eliten, gikk inn i første verdenskrig fast bestemt på å bevare Det osmanske riket. Det var ikke før de forsto at det ikke lenger fantes noe osmansk rike, at de også innså at tiden var kommet for å stå på egne ben. Først da skulle den arabiske nasjonalismen virkelig våkne til liv.18

Verdenskrigen gjorde slutt på Det osmanske riket, en politisk, sosial og religiøs orden som i Midtøsten hadde vart i 400 år. «Europas syke mann», som det ble kalt, gikk i oppløsning. Det osmanske riket hadde satset på feil hest under første verdenskrig. Det hadde alliert seg med Tyskland og Østerrike-Ungarn, mot sin gamle fiende Russland. Da krigen var over, sto Det osmanske riket på tapernes side. Seierherrene Storbritannia og Frankrike ønsket å sikre sine interesser, og osmanerne måtte godta harde fredsbetingelser. Avtalene som ble lagd, mange av dem før krigen var slutt, tok ikke hensyn til den overveldende arabiske befolkningen som bodde i området. Lokalbefolkningen ble heller aldri spurt om hva slags framtid og styresett den kunne tenke seg. Det samme gjaldt også for dem som bodde i det som snart skulle bli Syria.19

Reelt sett hadde oppdelingen av Midtøsten begynt allerede under første verdenskrig. I årene 1915–1918 inngikk Storbritannia tre viktige avtaler som skulle få avgjørende innvirkning på det mønstret av stater som er i Midtøsten i dag.

Den første avtalen kom i form av den såkalte Hussein–McMahon-korrespondansen fra 1915–1916. Sir Henry McMahon var britenes høykommissær i Kairo.

18 Rogan 2011: 171–174; Cleveland 2004: 137–143, 153–157; Yapp 1987: 201–211; Fromkin 2009: 33–36, 45–46; C. Ernest Down, «The Origins of Arab Nationalism», i The Origins of Arab Nationalism, red. Rashid Khalidi, Lisa Anderson, Muhammad Muslih og Reeva S. Simon, 3–30. New York: Columbia University Press, 1991. 19 Vikør 2004: 245–246; Cleveland 2004: 149–150, 161–163; Fromkin 2009: 383–411; Rogan 2011: 171

Hussein ibn Ali var sharif av Mekka og overhode for hashemittene, som angivelig nedstammet direkte fra profeten Muhammed. Hussein styrte Hijaz, den vestlige delen av dagens Saudi-Arabia, og voktet over islams viktigste helligdommer i Mekka og Medina. Hussein følte imidlertid sin posisjon truet av den stadig mektigere Saud-klanen og ønsket å utvide sitt maktgrunnlag.20

Det hadde lenge vært både spenninger og sterk uenighet mellom Hussein og herskerne i Istanbul. Osmanerne var på ingen måte interessert i å gi Hussein mer makt. Snarere ønsket de å fjerne ham, om nødvendig med makt. Husseins følere overfor Storbritannia viste seg derimot lovende. Krigføringen gikk dårlig for de allierte. Et arabisk opprør, som kunne svekke osmanernes uventede sterke militære slagkraft, var en besnærende idé for britene. Den konservative klanlederen Husseins ambisjoner på egne og sin families vegne ble dermed koblet sammen med hvordan britene best kunne sikre og styrke sin krig i Midtøsten.21

Husseins krav til britene, som motytelse for å gjøre opprør, var klare: Han krevde at britene skulle garantere opprettelsen av en uavhengig arabisk stat under hans ledelse. Staten skulle omfatte de arabiske områdene fra Middelhavet til den iranske grensen samt Den arabiske halvøy. Britene var mildt sagt nølende til å innfri dette enorme territorielle kravet. De mente dessuten at det var altfor tidlig å diskutere hvilke grenser den framtidige arabiske staten skulle ha. Hussein svarte at opprettelsen av den arabiske staten var hans hovedkrav. Dette kravet var dessuten framsatt på vegne av hele det arabiske folket, hevdet han. Hussein var imidlertid langt fra noen arabisk frigjøringshelt. Hans mål var å sikre egen makt.22

Krigen i Europa, britenes primære interesse, gikk dårlig. Storbritannia trengte hjelp. I oktober 1915 var derfor Storbritannia beredt til å støtte Husseins krav – med noen unntak. Storbritannia var fullstendig klar over at også Frankrike ville ha sin del av krigsutbyttet, og at områdene som lå vest for Damaskus, Homs, Hama

20 Butenschøn 2008: 65–67, 76–82; Cleveland 2004: 157–161; Yapp 1987: 278–281; Fromkin 2009: 173–187, 424–426; Benny Morris, Righteous Victims: A History of the Zionist-Arab Conflict, 1881–2001, New York: Vintage Books, 2001: 67–71; Michael Provence, The Last Ottoman Generation and the Making of the Modern Middle East, Cambridge: Cambridge University Press, 2017: 60–63. 21 Butenschøn 2008: 65–67, 76–82; Cleveland 2004: 157–161; Yapp 1987: 277–286; Fromkin 2009: 218–228; Morris 2001: 67–71: Provence 2017: 60–63. 22 Yapp 1987: 278–281; Butenschøn 2008: 65–67, 76–82; Cleveland 2004: 157–161; Morris 2001: 67–71; Fromkin 2009: 173–187; Mary C. Wilson, «The Hashemites, the Arab Revolt, and Arab Nationalism», i The Origins of Arab Nationalism, red. Rashid Khalidi, Lisa Anderson, Muhammad Muslih og Reeva S. Simon, 212–213. New York: Columbia University Press, 1991; Victor Kattan, From Coexistence to Conquest: International Law and the Origins of the Arab-Israeli Conflict, 1891–1949, London: Pluto Press, 2009: 98–107; Provence 2017: 60–63.

og Aleppo, områdene med de kristne i Libanon, var de områdene franskmennene særlig ønsket å sikre seg.23

Hvilke områder som skulle utgjøre den uavhengige arabiske staten, var dermed uklart. Palestina kom til å bli et annet stridsspørsmål. Hussein ble imidlertid enig med britene om at de eksakte grensene skulle framforhandles etter krigens slutt. Under uavklarte forutsetninger for begge parter godtok Storbritannia å støtte og anerkjenne en uavhengig arabisk stat under Husseins ledelse. Britene lovte i tillegg Hussein våpen, forsyninger og penger til det arabiske opprøret, og de hadde sikret seg en viktig muslimsk alliert som kunne få med seg araberne i et opprør mot fienden – Det osmanske riket. Da krigen var over, skulle det vise seg at ingen av dem hadde oppnådd det de ønsket.24

Under første verdenskrig hadde Storbritannia imidlertid inngått flere avtaler som var av langt større betydning enn noen løfter til Hussein og araberne. Av hensyn til krigen i Europa måtte alliansen og det gode forholdet til Frankrike sikres framfor noe. Mens briten McMahon forhandlet med Hussein fra Kairo, hadde det britiske utenriksdepartementet satt i gang hemmelige forhandlinger med sine franske kollegaer i Paris. Disse hemmelige forhandlingene hadde startet i november 1915, mens korrespondansen med Hussein fremdeles pågikk. Formålet med de hemmelige forhandlingene var krystallklart: Storbritannia og Frankrike skulle bli enige om hvordan de to kunne dele de osmanske områdene mellom seg ved krigens slutt.25 3. februar 1916 hadde briten sir Mark Sykes og franskmannen Charles François Georges-Picot forhandlet fram en avtale som ble ratifisert i mai samme år. Frankrike skulle blant annet få de nordlige kystområdene i det som skulle bli Libanon, Syria og en stor bit av Sør-Anatolia. Storbritannia skulle kontrollere provinsene Bagdad og Basra, det vil si de sentrale og sørlige områdene av dagens Irak, samt Kuwait. Områdene som skulle utgjøre Palestina og Jordan, ble senere lagt til den britiske interessesfæren.26

23 Yapp 1987: 278–286; Butenschøn 2008: 76–82; Cleveland 2004: 157–161; Morris 2001: 67–71; Kattan 2009: 40, 98–103. 24 Yapp 1987: 278–286; Butenschøn 2008: 76–82; Cleveland 2004: 157–161; Morris 2001: 67–71; Kattan 2009: 39–40, 98–103; Rogan 2011: 176. 25 Butenschøn 2008: 82–86; Cleveland 2004: 161–163; Yapp 1987: 275–278, 281–286; Morris 2001: 67–71; Fromkin 2009: 188–192; Kattan 2009: 40–41. 26 Butenschøn 2008: 82–86; Cleveland 2004: 161–163; Yapp 1987: 275–278, 281–286; Morris 2001: 67–71; Kattan 2009: 40–41; Fromkin 2009: 188–192; Per A. Christiansen, «Palestina-mandatet og historikerne», Babylon. Nordisk tidsskrift for Midtøstenstudier, nr. 1, 2013: 76.

Sykes–Picot-avtalen sto i direkte strid med de løftene som var blitt gitt til araberne i Hussein–McMahon-korrespondansen. Men som om ikke alt dette var nok, ga britene 2. november 1917 sitt tredje løfte under første verdenskrig. Løftet var til jødene. Balfourerklæringen lovte britisk støtte til opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i Palestina. Storbritannia hadde med dette gitt løfter for å sikre seg arabisk, fransk og jødisk støtte til krigen. Da freden kom, var det ikke mulig å stå ved så mange og motstridende løfter. Det var umulig å forene dem.27

Under fredsforhandlingene bestemte de seirende stormaktene at Det osmanske riket skulle opphøre å eksistere. De allierte ønsket å bli kvitt en gammel fiende. I tillegg var det et resultat av britenes løfter til allierte araberne under første verdenskrig. Sist, men ikke minst hadde Det osmanske riket gått i oppløsning. Det hadde ingen overlevelseskraft. I rikets tidligere kjerne, Anatolia, steg den uavhengige republikken Tyrkia fram fra det osmanske nederlaget.28

Områdene øst for Suez, som hadde ligget under osmanernes kontroll, kom derimot på de europeiske stormaktenes hender. Men hva skulle de vestlige stormaktene gjøre med dette store og særdeles viktige området? Det overordnede målet var å ta hensyn til britiske og franske interesser, slik at Midtøsten ble organisert til fordel for de to vestmaktene.29

I januar 1919 samlet representanter for 27 land seg til fredskonferanse i Versailles. 28. juni 1919, etter lange forhandlinger, kunne Versaillestraktaten underskrives. Folkeforbundet ble med dette opprettet. Et forbund av alle nasjoner hadde vært den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons kongstanke. Folkeforbundet skulle være det nye instrumentet for å sikre freden i verden. Likevel nektet den amerikanske kongressen å slutte seg til Versaillestraktaten – og dermed til Folkeforbundet.30

27 Butenschøn 2008: 86–98; Cleveland 2004: 163, 243–244; Yapp 1987: 275–286; Kattan 2009: 42–48; Avi Shlaim, The Iron Wall: Israel and the Arab World, New York: W.W. Norton, 2001a: 7–8. 28 Cleveland 2004: 163–164; Yapp 1987: 275–286, 294; Kattan 2009: 38–48; Fromkin 2009: 403–411. 29 Butenschøn 2008: 77–98; Cleveland 2004: 157–164; Yapp 1987: 277–286; Fromkin 2009: 383–411. 30 Walid Khalidi, Before Their Diaspora, Washington, D.C.: Institute for Palestine Studies, 2004: 83–85; Cleveland 2004: 163–164; Butenschøn 2008: 117; R. R. Palmer, Joel Colton og Lloyd Kramer, A History of Europe in the Modern World, New York: McGraw-Hill, 2014: 724–733.