Treenig teologi av Svein Rise: Utdrag

svein rise

treenig teologi – historisk, systematisk, kontekstuelt

Treenig teologi.indd 3

20.11.2017 12:05:19

© CAPPELEN DAMM AS 2017 ISBN 978-82-02-56626-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt © CAPPELEN AS 2017interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. gjennom avtaleDAMM med Kopinor, ISBN: 978-82-02-58340-8 Omslagsdesign: have a book 1.Omslagsfoto: utgave, 1. opplag 2017Guénet/Akg-images/NTB scanpix. Motivet er hentet fra det store François naturhistoriske verket til den franske naturforskeren Georges Louis Leclerc de Buffon (1707–1788), Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Histoire naturelle, générale et particulière, Histoire naturelle des quadrupèdes, Paris (Imprimerie Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling royale) 1789, vol. 7, plate 21. Montbard, Musée-site Buffon F: 'LA GUENON A FACE POURPRE' og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt Zoologie / Cercopithecus. – 'LA GUENON A FACE POURPRE'. – Gr av. sur cuivre de Tardieu gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. d'ap. illlustration de Jacques de Sève (actif 1742–88).

Omslagsdesign: have a book Sats: have a book Omslagsillustrasjon: Skulptur av Elisabeth Helvin. Foto: Lene Moen Vik. Sats: have a book Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2017.

Trykk og innbinding: AiT Bjerch AS, 2017.

Boka er utgitt med støtte fra Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN), Boka er utgitt medfakultet, støtte fraUniversitetet NLA Høgskolen, Bergen.

Det humanistiske i Oslo. www.cda.no www.cda.no akademisk@cappelendamm.no akademisk@cappelendamm.no

Treenig teologi.indd 4

20.11.2017 12:05:19

Innhold innledning

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

del i treenigheten i tekstene – bibelteologisk bakgrunn

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Guds nærvær i Israels og i Jesu historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fortellingene om hvem Gud er . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kontinuiteten mellom den gamle og den nye pakt – den typologiske skrifttolkningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Monoteismen i jødedommen og i den kristne åpenbaringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Inkarnasjonen – Maria og Jesus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

To fortellinger om relasjonen mellom Jesus og Far . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jesu skjelning mellom seg selv og Far . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kristologi «ovenfra» og kristologi «nedenfra» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gud som fellesskap – den gjensidige avhengigheten mellom personene i Gud . . . .

Ulikhetene i personenes avhengighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

del ii treenigheten i teologihistorien og i den systematiske teologien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

19 20 22 25 28 32 38 42 47 50 54 56

57

Kappadokierne – den ene og de tre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Gud mellom frihet og ontologi – John D. Zizioulas’ tolkning av kappadokierne . . . 64 Person og fellesskap i Gud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 Augustin om Treenigheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Treenigheten – kjærlighetens veiviser mot målet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 Treenigheten som liturgisk doksologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 Den bevegelige Gud og frelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Kristologi og treenighetslære i Wolfhart Pannenbergs teologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 Kristologi og treenighetslære i Karl Rahners teologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103

7

Treenig teologi.indd 7

20.11.2017 12:05:19

innhold

del iii frelseshendelsene i teologihistorien og i den systematiske teologien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

107

Døden som frelseshendelse i lys av Jesu liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forsoning og offer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Korsteologi og eskatologi hos Jürgen Moltmann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jesu død som treenig hendelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Korset og lidelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gud som subjekt, korsteologien og makten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Guds allmakt og det onde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den skjulte Gud og kjærligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oppstandelsen som brudd og kontinuitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gud, tiden og oppstandelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

107 112 118 122 128 135 138 145

del iv det nye livet i skapelsen

159

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

149 154 156

Om tapet av det evige og rettferdiggjørelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det skapte mennesket og frelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Athanasius – inkarnasjon og forsoning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jesu rolle som skaper og forløser i Ireneus’ teologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gjenopprettelse og gudbilledlikhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det økologiske perspektivet i Pannenbergs teologi – skapningen og forløsningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skjønnhetens opprinnelse og gjenopprettelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

159 165 168 172 190

del v aktualiseringer

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

219

Treenighetslæren og verdiene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rett og rettferdighet som gave . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tilhørigheten til og friheten i det sosiale fellesskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Menneskeverdet – aksepten av minoritetene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Avsluttende konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

219 220 222 224 227

litteratur

233

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

navneregister

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

196 207 215

245

8

Treenig teologi.indd 8

20.11.2017 12:05:19

Innledning Hva er treenig teologi? Det er spørsmålet jeg skal forsøke å svare på i denne boken. Kort formulert går prosjektet ut på å vise hvilken betydning en treenig forståelse av Gud har for en gjennomtenkt formulering av troens innhold, slik troens innhold presenterer seg i Bibelens skrifter, i bekjennelser og i liturgier og i annen kunnskap om Gud og hans verden. Treenighetslæren er således ikke en lære om Gud i og for seg, men en lære om hvordan Gud forholder seg til den verden han skapte. Det grunnleggende premisset er at Gud uttrykte seg ved å føde Sønnen og ved å la Ånden utgå fra seg selv, noe han åpenbarte for oss ved inkarnasjonen. Det er en teologi som formuleres på mange måter og i mange sammenhenger i Det nye testamente. I Joh 1,18 sies det slik: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.» På poetisk vis sier forfatteren av Hebreer­ brevet: «Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord» (Hebr 1,3). Den treenige troen er ikke blitt til ut fra tomme spekulasjoner over hvem eller hva Gud er. Denne troen har sprunget fram av den kristne ur-bekjennelsen, den tidligste og enkleste form for trosbekjennelse som er nedfelt i Det nye testamente, nemlig bekjennelsen: «Jesus er Herre!» (1 Kor 12,3). Det er en bekjennelse som ifølge Paulus ikke kan framsies uten den tredje personen i Gud, Den hellige ånd: «Og ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten Den hellige ånd» (1 Kor 12,3). Å bekjenne at Gud er åpenbar gjennom Jesus som Herre, er ensbetydende med å bekjenne at Gud er skaperen av himmel og jord. Men det er også ensbetydende med å bekjenne

9

Treenig teologi.indd 9

20.11.2017 12:05:19

innledning

at han er min Herre og min Gud.1 Gud er ikke et taust og ubestemmelig vesen bak alle blåner. Han er ikke en substans eller en monade, for som Herre er han en person jeg kan ha fellesskap med, en venn jeg kan gå til, en allmektig Gud jeg kan be til, lovprise og takke.

Det er denne dobbeltheten vi har å gjøre med når vi bekjenner at Jesus er Herre. På den ene side er han den opphøyde, utilnærmelige og evige skaperen forskjellig fra alt skapt. På den andre side viser han sin kjærlighet til skapningen ved å gjøre seg selv nærværende i menneskets liv og historie. Israel erfarte dobbeltheten da Jahve ved sivsjøen berget dem fra egypterhæren. Da lovpriste de Herren og sa: «Hvem er som du blant gudene, Herre? Hvem er som du, herlig og hellig, skremmende i storverk, underfull i gjerning?» (2 Mos 15,11).

Med den samme dobbeltheten presenterte Gud seg i Det nye testamente da han ved Ånden lot Sønnen bli Jesus, barnet i krybben. Senere viser Jesus sin identitet som Guds sønn og frelser ved sin unike relasjon til Far, som lot ham bli menneske. I Johannesevangeliet sier Jesus: «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30).

Det er ensbetydende med å si at «det livet jeg lever er Fars eget liv», som igjen er ensbetydende med å si at «Gud, den allmektige, er nærværende i alle mine ord, i mine handlinger, i min død på korset og i oppstandelsen». «Ser du meg», sier Jesus, «ser du Skaperen av himmel og jord.» Det er i denne dobbeltheten nøkkelen ligger til å forstå hvem Gud er.

Vi må se interessen for treenig teologi i nyere tid i lys av dette. At treenighetslæren har fått en renessanse – mange vil si at det i dagens teologi dreier seg om en nytolkning av læren – henger utvilsomt sammen med erkjennelsen av at gudslæren må forankres i historien og i kristologien, og det er en forankring som krever et oppgjør med den filosofiske teismens forestilling om Gud som den absolutte og som den uforanderlige høyeste væren.2 Ingolf U. Dalferth framholder at det var først da teologien i det forrige århundre gradvis fjernet seg fra arven fra opplysningstidens teisme, den kom under huden av den spekulative tradisjonen og dens kritikere, Marx, Freud og Nietzsche, samtidig som 1

2

At Jesus i teksten i 1 Kor 12,3 ved Ånden bekjennes som «Herre», er fullt og helt i samsvar med at han tidlig i urkristendommen – sannsynligvis allerede blant de aramaisktalende Jesus-tilhengerne – ble gitt guddommelig rang og verdighet. Larry W. Hurtado har pekt på at bekjennelsen ikke er et resultat av en lengre utvikling (evolusjon), men at den er blitt til gjennom disiplenes erfaringer i deres møte med den oppstandne Jesus Kristus. I lys av disse erfaringene ble bekjennelsen av Jesus som «Herre» ikke et tillegg til troen de hadde på Israels Gud som den ene og sanne Gud, for som «Herre» ble Jesus inkludert i denne troen. At Jesus er «Herre» betyr at han inngår i den monoteistiske gudstroen hvor Gud blir forstått som Far, som Sønn og som Ånd. Se Hurtado 2005:37f. Jf. Bauckham 1998:38.

Se Kristiansen/Rise 2013:3–19, Rise/Sæther 2011: 9–20, Grenz 2004, Svenungsson 2004 og Johnsson 2008.

10

Treenig teologi.indd 10

20.11.2017 12:05:19

innledning

den klart og tydelig valgte en treenig og anti-teistisk tilnærming til teologien.3 Konkret betyr det at avvisningen av opplysningstidens teisme og dens ateistiske konsekvenser har vært et av de primære motivene bak nytidens interesse for treenighetslæren.4 Et annet motiv som også har vært av avgjørende betydning, er ifølge Dalferth den eskatologiske reorienteringen i teologien i vårt århundre.5 Det henger sammen med det faktum at bare en treenig betraktning av Gud kommer til rette med den eskatologiske realiteten at Gud er oppstanden, og at Gud lever som Herre her og nå. Hvis Treenigheten som troens mysterium skal ha betydning for troens liv, kan den ikke abstraheres fra erfaringen av den oppstandne. Allerede Augustin understreket dette da han framholdt at treenighetslæren ikke bare er dybdeboring i teologiske læreformuleringer, men at den først og fremst er levende lovprisningsteologi og en plattform for pilegrimens vandring mot målet. Denne integreringen av lære og liv er framtredende også hos flere av de moderne teologene, ikke minst hos Karl Rahner, som særlig mot slutten av forfatterskapet presiserte at drivkraften bak hele hans forfattervirksomhet, også den han selv mente hørte inn under det vitenskapelige, var spiritualiteten hos Ignatius av Loyola. Det var da Rahner oppdaget at diskusjonen om den ene Gud ikke kunne abstraheres fra diskusjonen om den treenige, at integreringen av lære og liv tok form. 6 Slik viser Treenigheten sin fundamentale betydning for troens innhold.

Struktur og innhold i boken Med disse refleksjonene vil jeg i det følgende presentere den tematiske strukturen og innholdet i boken. Refleksjonene indikerer at temaene jeg skal behandle, blir eksempler på hvordan treenighetslæren kan forstås som et «rammeverk» for hele det kristne livet. I dette ligger det at prosjektet også går ut på å vise hva tolkningen av treenighetslæren i nyere tid dreier seg om. I tillegg er intensjonen å gi et selvstendig bidrag til den nye tolkningen.

I første del av boken tar jeg for meg sentrale tekster i Det gamle og i Det nye testamente med henblikk på å gi en bibelteologisk bakgrunn for de påfølgende delene. Her peker jeg på at det som bare skrittvis kom til syne ved profeten Moses i den gamle pakt, ble fullbyrdet ved inkarnasjonen i den nye. Vi må 3 4 5 6

Dalferth 1995:147–170.

Pannenberg 1971a: 296–346, Jüngel 1977:1–72. Rise 1993:154ff og 158ff.

Dalferth 1995:157ff.

Rise 2000: 91–120.

11

Treenig teologi.indd 11

20.11.2017 12:05:19

innledning

likevel tale om en kontinuitet mellom paktene, slik kontinuiteten viser seg for eksempel i Det nye testamentes typologiske tolkning av gammeltestamentlige hendelser. Kontinuiteten blir tydelig også ved at Jesus allerede i tidlig jødedom ble gjenkjent i Jahves rolle som Herre og tjener. I denne sammenheng understreker jeg at forbildet for Jesu tjenersinn er lydigheten som Maria, Guds «tjenestekvinne», viser når hun sier ja til å føde Frelseren. Denne lydigheten tolker jeg som selve nøkkelen til den nytestamentlige kristologien. Grunnen er at det er lydigheten som karakteriserer Jesu unike relasjon til Far, idet Jesus, i lydighet mot Fars vilje, skjelner mellom seg selv og Far. At Jesus skjelner mellom seg selv og Far er ensbetydende med at han aksepterer sin rolle som mennesket Jesus og Fars rolle som Far. Flere scener i evangeliene viser at Jesus står i en jeg–du-relasjon, og i denne jeg–du-relasjonen demonstrerer han at han helt og fullt lever i samsvar med Fars vilje. Ut fra denne relasjonen kan vi i realiteten identifisere det helt særegne ved Jesus, for i skjelningen ligger både Jesu menneskelighet og Jesu guddommelighet.

I fortsettelsen gjør jeg et poeng av at Jesu skjelning også viser enheten i Jesu liv.

Problemet med den såkalte to-natur-kristologien i senantikken (patristikken) var at den tok utgangspunkt i en todeling i form av Jesu to naturer. Historien viser at en med denne delingen tidvis kom til å vektlegge den ene naturen på bekostning av den andre. Dessuten beskrives ikke Jesus noen steder i evangeliene som en person med to naturer. I evangeliene fortelles det derimot at det eiendommelige ved Jesus er hans unike relasjon til Far, og i denne relasjonen er det enheten mellom personene som begrunnes, ensbetydende med enheten mellom det guddommelige og det menneskelige i Jesu liv. Slik viser det seg at nøkkelen til kristologien ligger i den treenige begrunnelsen av Jesu identitet. Men her understreker jeg også at det er en gjensidig avhengighet mellom kristologien og den treenige teologien, ettersom nøkkelen til den treenige teologien ligger i det kristologiske poenget at Jesus skjelner mellom seg selv og Far. Det er bare med denne innfallsvinkelen det blir mulig å overvinne det falske alternativet mellom kristologien «ovenfra» og kristologien «nedenfra.»

Med Jesu skjelning som grunnleggende premiss viser jeg i de neste kapitlene at det er en gjensidig avhengighet mellom personene i Gud. Det som for noen kan være overraskende her, er at det ikke er tilstrekkelig å si at Jesus og Ånden er avhengige av Far, for Far er også avhengig av Jesus og Ånden. Forståelig blir dette først ut fra det faktum at Guds kongedømme, som er både «åndelig» og «jordisk», blir realisert på jorden ved den «jordiske» Jesus, det vil si ved den 12

Treenig teologi.indd 12

20.11.2017 12:05:19

innledning

inkarnerte Sønnen som er mennesket Jesus Kristus. I forlengelsen peker jeg imidlertid på at personene i Gud ikke er avhengige av hverandre på samme måte. Det har sin grunn i at Far, Sønnen og Ånden har forskjellige gjerninger å gjøre. De har forskjellige funksjoner. Men nettopp derfor er de også gjen­ sidig avhengige av hverandres (spesifikke) funksjoner. I forskjellighetene ligger enheten, og enheten er begrunnet i forskjellighetene.

I det teologihistoriske avsnittet i den andre delen av boken er det en hovedsak å synliggjøre det karakteristiske i kristologien og treenighetslæren hos kappa­ dokierne og Augustin. Det første jeg peker på, er at både kappadokiernes og Augustins teologi korresponderer med essensen i det bibelmaterialet jeg har trukket fram ovenfor. Det andre poenget er at kappadokierne og Augustin bestreber seg på å føre teologien fra Nikea (325) videre, og det gjør de ved å bruke ord og begreper som tydeliggjør sammenhengen mellom enheten i Gud og de guddommelige personenes distinkte identiteter. Et avgjørende punkt hos kappadokierne, slik det målbæres av for eksempel Gregor av Nazianz, er at det er Fars monarki (gr. mon-arche, den ene begynnelse, kilde) som begrunner både enheten og forskjelligheten mellom personene i Gud. Dessuten fram­ holder han at det som skjelner Sønnen fra Ånden, er måten Far frambringer dem på, noe som forklarer det evige ved personenes særlige karakterer. Slik makter kappadokierne å forankre frelseshistorien i de evige relasjonene i Gud: Det som skjer mellom Jesus og Far i historien, reflekterer Gud slik han er i seg selv som Far, Sønn og Ånd.

At også Augustin stod i tradisjonen fra Nikea, har vært et omstridt tema blant forskere. I denne sammenheng viser jeg til Lewis Ayres, som i flere bidrag til diskusjonen torpederer tesen om at Augustin kom med en ny tolkning av Treenigheten i forhold til Athanasius og kappadokierne. Ifølge Ayres er det mer sakssvarende å si at Augustin utdypet og utfoldet Nikea-tradisjonen ved å bringe inn et mangfold av filosofiske og bibelske bilder og analogier til tolkningen av gudslæren. I forlengelsen av de mer teoretiske analysene peker jeg på at Augustin også anvendte treenighetslæren til å inviterte leserne til deltagelse i Guds glede, som er målet for pilegrimsreisen. Essensen i denne gleden var ifølge Augustin visjonen om kjærligheten som spilles ut i Gud selv, og bare den kunne inspirere til å elske andre slik Gud elsker oss.

Jeg avslutter den teologihistoriske delen med en systematisk-teologisk sekvens hvor jeg presenterer to teologer, Wolfhart Pannenberg og Karl Rahner, som på hver sin måte fornyet teologien med sine utkast til kristologi, treenighetslære 13

Treenig teologi.indd 13

20.11.2017 12:05:19

innledning

og frelseslære. Det som framfor alt viser kontinuiteten mellom disse teologene og kirkefedrenes treenighetsteologi, er at de så klart demonstrerer sammenhengen mellom hvem Gud er, og hva han gjør, mellom Guds treenige vesen og hans handlinger i historien. For Pannenberg er hovedpoenget å begrunne at (de evige) relasjonene i Gud fullbyrdes i Jesu jordiske liv, i den frelseshistoriske Treenigheten. Hos Rahner er essensen at Jesu menneskelighet (inkarnasjonen) virkelig og sant realiserer den guddommelige intensjonen, som er å frelse verden. Slik makter den systematiske teologien å utdype og fornye tenkningen i teologihistorien om at frelseshendelsene kan spores tilbake til selve Guds identitet som livgivende kilde.

I den tredje delen av boken, hvor jeg fokuserer frelseshendelsene i teologihistorien og i den systematiske teologien, er intensjonen å vise hvilken relevans treenighetsteologien har for de temaene jeg behandler. Jeg begynner med det jeg kaller en «overgripende refleksjon», hvor poenget er at døden som frelseshendelse må forstås i forlengelsen av Jesu livshistorie. Her understreker jeg at frelsen i Kristus, både ved Jesu liv og ved Jesu død, dreier seg om livssamfunnet med Gud. Det treenige perspektivet får en øye på først når en ser sammenhengen mellom sendelsen av Sønnen, som Far er kilde til, og det faktum at Far lar Sønnen dø på korset, hvor han selv (Far) er til stede og bærer «smertene».

Teologien om Guds «lidelse» på korset belyser jeg nærmere ut fra Jürgen Moltmanns treenighetsteologi samt gjennom en drøfting av Thomas G. Weinandys tolkning av Kyrill av Alexandria. Et hovedpoeng her er at Gud, ved Kristus, ikke kan anklages for undertrykkende maktbegjær, for så vidt som Kristus, som lydig tjener, går inn under motkreftene som korsfestet ham, helt og fullt i tråd med tradisjonen fra kappadokierne og Augustin. I fortsettelsen viser jeg at vi må se teologien om Guds allmakt og det onde i lys av dette. Den tematiske sammenhengen er at Gud definerer seg selv gjennom hendelsen på korset, og hvis det er sant at Gud er kjærlighet, er det ved kjærlighetens makt Gud ved døden på korset overvinner det onde. Bare i den mening kan vi forstå ordet om at «Gud har all makt i himmel og på jord» (Matt 28,18). Jeg presiserer for øvrig at vi må skjelne mellom det å ha en «løsning» på det ondes problem, og det å ha et svar. Svaret er «stedet» hvor Gud gjør sin forsonende kjærlighet synlig.

Paradokset er imidlertid at selv om Gud, på korset, har gjort sin forsonende kjærlighet synlig, er han fremdeles skjult. Temaet «den skjulte Gud og kjærligheten» har jeg således gitt et eget kapittel mot slutten av del tre. Det viser seg etter nærmere ettertanke å være et tema som lar seg belyse trinitarisk (treenig).

14

Treenig teologi.indd 14

20.11.2017 12:05:19

innledning

I skriftet Om den trellbundne viljen (De servo arbitrio, 1525) sier Luther at Gud, som i denne verden er virksom som skapende makt, først ved historiens slutt kommer endegyldig til syne som den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Det innebærer at enheten mellom (den usynlige) skapermakten og den åpenbarte Gud forblir skjult fram til historien slutter. Først ved historiens slutt vil Skaperen vise seg ett med den korsfestede, det vil si som den treenige Gud, som Far ett med Sønnen og Den hellige ånd. Denne eskatologiske gudsforestillingen kaster jeg lys over i to kapitler om oppstandelsen til slutt i del tre.

Den fjerde og siste hoveddelen har jeg gitt overskriften «Det nye livet i skapelsen». Inspirert av Augustin belyser jeg hva den kristne «vandringen» dreier seg om. Sentrale delemner er rettferdiggjørelsen, relasjonen mellom skapelsen og frelsen, gudbilledlikheten og en kristen forståelse av forvaltningen av jorden.

Også i disse temaene blir den treenige refleksjonen en rød tråd, konkretisert blant annet ved etterfølgelsen, slik den vokser fram fra meditasjonen over det treenige livet i Gud, hvor gleden over å elske og å bli elsket er det essensielle.

Jeg forbinder gleden i Gud med skjønnheten ved Gud, som kommer til syne overalt i verden hvor skjønnheten materialiserer seg, det gjelder ikke minst der hvor skapningen, mennesket og naturen, gjenskapes og føres fram mot fullendelsen. Denne prosessen illustrerer jeg gjennom en analyse av teologien hos Athanasius og Ireneus, og, fra modere tid, gjennom en presentasjon av skapelse-frelse-perspektivet hos Pannenberg. I denne konteksten framholder jeg at Pannenberg er på linje med kirkefedrene i sin forståelse av det gjenskapte mennesket, for så vidt som han, i likhet med fedrene, rammer sin teologi inn i polariteten mellom liv og død, noe som blant annet gjør det mulig for ham å relatere rettferdiggjørelsen til tanken om theosis, her forstått som deltagelsen i Jesu død og oppstandelse. Det betyr: Selv om pilegrimens vandring mot målet er en vandring under jordiske kår, preget av oppgaver, krav og forpliktelser, er den også, i lys av deltagelsen, en vandring til ære for Gud og til glede for en selv og medmennesket. Forstått slik blir vandringen en imitatio Christi, hvor oppgavene blir tjenester og vandreren en tjener, slik Kristus var det. Det svarer til teologien hos Ireneus om at Kristus er den treenige frelseshusholdningen i en sum. For Ireneus er det en teologi som gjør det mulig å leve i en helhet som svarer til Guds siktemål for det skapte.

Jeg avslutter boken med del fem, som jeg har kalt «Aktualiseringer». I denne delen viser jeg at Treenigheten har betydning for vurderingen av de verdiene vi omgir oss med. Jeg tar utgangspunkt i det faktum at Jesus, ved i lydighet å 15

Treenig teologi.indd 15

20.11.2017 12:05:19

innledning

underordne seg Fars vilje, prioriterte medmennesket foran seg selv, noe som forklarer hvorfor han inviterte samfunnets utstøtte og fremmede, og hvorfor han alltid så verdien i menneskets særegenheter. Ut fra tekster og fortellinger i Det gamle og Det nye testamente aktualiserer jeg dette på tre områder; det første er knyttet til rett og rettferdighet i samfunnet, det andre til tilhørigheten til og friheten i det sosiale fellesskapet og det tredje til menneskeverdet, i betydningen aksepten av minoritetene. Jeg konkluderer med at fellesskapene vi innbyr til, er livsfornyende bare for så vidt som de realiserer det menneskelige ved mennesket, uavhengig av sosiale og politiske omstendigheter og rangordninger. Slik er det fordi det essensielle ved kilden til alle fellesskap i denne verden, Treenigheten, er å elske og å bli elsket. Det var det fellesskapet Jesus innbød til, og som han også inviterer oss inn i.

En treenig tolkning av kjærligheten Hvis jeg etter denne innholdsbeskrivelsen skal oppsummere hva som karakteriserer den treenige Gud, vil jeg si at det er hans evne til å meddele seg selv slik denne evnen springer fram fra hans kjærlighet til verden. Søren Kierkegaard griper poenget ved dette i sin geniale analyse av kjærligheten i boken Kjerlig­ hedens Gjerninger.7 I denne boken sier Kierkegaard at det er kjærlighetens natur å overskride seg selv. Det ligger så å si i kjærlighetens indre logikk å bevege seg mot det som er utenfor den selv, mot andre. Det er slik kjærligheten er kjærlighet, og det er slik kjærligheten er sin egen kilde. Med dette har Kierkegaard sagt noe vesentlig om hva og hvordan Gud er, «han, der selv er Kjerlighed».8 I innholdsbeskrivelsen ovenfor har jeg gitt en treenig tolkning av denne kjærligheten, og det er en tolkning som går ut på at idet Gud er seg selv som kjærlighet, meddeler han seg fordi det er en meddelelse i Gud selv.9 Gud meddeler seg når Far føder Sønnen, og når han lar Ånden utgå fra seg selv. Den treenige Guds selvidentitet ligger således i den treenige Guds selvutfoldelse, slik den kan beskrives både som livet i Gud (det evige) og som livet Gud skaper (i tiden).10 Abstrahert fra selvutfoldelsen ville Guds selvidentitet bare bli en lukket sirkel, og Gud ville i realiteten ut fra definisjonen av ham miste seg selv. Denne selvutfoldelsen betyr imidlertid ikke at skapningen deltar i Guds liv i den mening at Skaperen 7 8 9 10

Kierkegaard 1963:12.

Kierkegaard 1963, 12:210.

Dette har jeg utfoldet nærmere i Rise 2010a:55–66.

Forholdet mellom tid og evighet har jeg utfoldet nærmere i Del II om «den bevegelig Gud og frelsen».

16

Treenig teologi.indd 16

20.11.2017 12:05:19

innledning

mottar liv fra skapningen, for Gud og han alene er giveren, absolutt forskjellig fra det skapte. Men nettopp fordi Gud er forskjellig fra det skapte, går han ut av seg selv og skaper noe som er forskjellig fra seg selv uten å miste seg selv.

Slik er kjærligheten virksom i sin alminnelighet, men slik er den også virksom i Gud; i frihet gir kjærligheten rom for den/det andres selvstendige væren, som i Gud betyr at Far, Sønnen og Ånden hver for seg er for hverandre hva de bare kan være i fellesskap med hverandre. Det illustreres historisk ved at Jesus i alle sammenhenger tjener Far, og herliggjør ham, noe som har sin grunn i at Far, Treenighetens kilde, gir Jesus friheten og selvstendigheten til å tjene ham. Jesus er med andre ord seg selv, ikke ved å begrunne seg selv, men ved å hengi seg til Far, den Andre, som gir Jesus friheten til å være seg selv overfor Far og Ånden.

I dette kommer en annen side ved Kierkegaards analyse av kjærligheten til syne, nemlig at kjærligheten ikke kan se seg selv fordi den er blind overfor hva den selv utretter. Kierkegaard sammenligner denne kjærlighetens «blindhet» med det som skjer i naturen, i det skjulte. Mens mennesket sover, er naturens krefter uopphørlig i virksomhet. Kjærligheten forutsetter at kjærligheten er til stede som spiren i kornet, og om det lykkes for den å skape vekst, skyldes det at kjærligheten er virksom i det skjulte. Vi gripes, sier Kierkegaard, i å tenke på det underlige ved at vi ikke kan se han som frambringer det som blir til ved ham. Og dersom vi kunne se Gud med sanselige øyne, dersom han stod ved siden av og sa at «det er jeg som har frambrakt alt dette», da ville det oppbyggelige ved Guds verk være forsvunnet.11 Slik vil det oppbyggelige også ved våre gjerninger forsvinne om vi sier at de er vår egen fortjeneste, eller at det er vi som har frambrakt de gode handlingene. Den treenige tolkningen av dette får vi øye på ved å betrakte kjærlighetens «blindhet» hos Jesus. Det er ikke ved å se på seg selv og sin egen godhet at Jesus er den han er. Jesus er den han er ved, gjennom Ånden, å hengi seg til Far slik Far hengir seg til Jesus og Ånden.

I denne gjensidige selvhengivelsen ligger nøkkelen til å forstå både enheten og flerheten i Gud, slik jeg har forsøkt å karakterisere Treenigheten i innholds­ beskrivelsen ovenfor. Å vandre i Jesu fotspor, imitatio Christi, betyr ut fra dette å gjøre kjærlighetens gjerninger som tjenere, uten å se det gode en gjør. Bare slik gjør en Guds godhet synlig for andre. Jeg skal i flere kapitler i boken vise at dette er et av de sentrale premissene i den treenige teologien.

11

Kierkegaard 1963, 12:212.

17

Treenig teologi.indd 17

20.11.2017 12:05:19

Treenig teologi.indd 18

20.11.2017 12:05:19