Forord En lørdag i slutten av april 1995 åpnet jeg døren i leiligheten jeg bodde i for å hente dagens utgave av Bergens Tidende. Jeg ble møtt av en forside, i storformat, med et nesten heldekkende bilde av en siktet hjelpepleier ved et eldresenter, som lå like ved en annen leilighet jeg og min familie skulle flytte til en drøy måned senere. Jeg ble like overrasket, nesten sjokkert, som veldig mange andre BTlesere denne lørdagen. Dette hadde vi ikke ventet, ikke av BT. Hvorfor? For det første fordi det var BT, som var kjent for å være tilbakeholden i denne typen oppslag. For det andre fordi hjelpepleieren nettopp var blitt siktet av politiet, det var altså svært tidlig i saken. Og for det tredje fordi oppslaget, og det identifiserende bildet, var så svært. Lite visste jeg den lørdagen at dette var et tidlig startskudd for en karrieres arbeid med analyse av kriminaljournalistikk. Jeg ble involvert da Bergens Tidende søkte samarbeid med Universitetet i Bergen for fordypning i temaet identifisering i kriminalsaker, i etterkant av det famøse oppslaget i 1995. Siden har det blitt rapporter, bøker og artikler om temaet relativt jevnlig i nesten 25 år: Tilfeldig gapestokk. Pressens identifisering i kriminalsaker (1998, sammen med Bjarne Kvam), Presseskikkens samtale (1999, doktoravhandling, blant annet om kriminaljournalistikkens plass i norsk presseetikks historie), Prosjekt Hedrum: Full skjæring (2000, om pressefolks opptreden under en drapssak, sammen med Svein Brurås), Kriminelt. Kriminaljournalistikk i norske populærmedium (2003), Kompiser i krim (2003, om relasjoner mellom aktørene i Orderud-saken, sammen med Svein Brurås), Morderjakt og mediemakt (2006, om etikk, sjanger og metode i dekningen av Orderud-saken, sammen med Svein Brurås og Helge Østbye), The Professionalization of the Intolerable (2007). 11
forord
Langs denne veien har jeg hatt stor glede av å samarbeide med både journalister og forskere. Kriminaljournalistikken er uglesett, men vanskelig – og ja, viktig. Det er med ydmykhet jeg, med bakgrunn fra dekning av skytedramaer på Husnes på 1980-tallet, ser den grundige og utfordrende jobben mange journalister gjør på krimfeltet. En ung og uerfaren journalist ble «krimjournalist» og skulle dekke en dramatisk hendelse, på eget hjemsted, med aktører involvert som jeg sannsynligvis kjente eller kjente noen som kjente. Min journalistiske erfaring er beskjeden, men slike opplevelser har vært der som en del av bakteppet etter hvert som jeg beveget meg over til den siden hvor kriminaljournalistikken ikke produseres, men analyseres. For det er en arbeidsdeling her. Noen av oss skal analysere og kritisere – og lære opp nye rekrutter i journalistyrket, som også skal være i stand til å bedrive god og kritisk kriminaljournalistikk. Det foreliggende arbeidet hviler på alle disse nesten 25 årene med kriminaljournalistikk som faglig felt, med dypdykk både i enkeltsaker og i relevant litteratur. Det nyeste bakgrunnsarbeidet er en systematisk gjennomgang av fagbladet Journalisten fra 1993 og fram til og med siste papirutgave i 2014. Journalisten er en god kilde i jakten på utvikling i synet på kriminaljournalistikk, både blant pressefolk og andre. Tusen takk for økonomisk støtte fra Pressens faglitteraturfond, og for særdeles god oppfølging fra Ragnhild Hjorth i forlaget. En helt spesiell takk til mine to kompetente lesere i siste fase, Kristine Holmelid og Helge Østbye. Til sist, noe av det viktigste jeg lærte av min far: Ansvaret er mitt, æren er konas. Lars Arve Røssland Bergen, 8. oktober 2018
12
Kapittel 1
Hva er kriminaljournalistikk? Den värld som är människans, den värld som interessar oss, är komplex. Det måste också journalistiken, inte minst kriminaljorunalistiken, vara. Ju mer komplext ju sannare. (Svensson 1998: 229) The basic interests of the human race are not in music, politics and philosophy, but in things like food and football, money and sex, and crime – especially crime. (Larry Lamb, i 1975 the Editorial Director i The Sun og The News of the World, sitert i Chibnall 1977: ix)
Lenge var det slik at kriminaljournalistikk var et lite påaktet forskningsområde. I akademia ble det gjerne lagt til grunn at dette var et uinteressant felt, en sjanger som leflet med publikums instinkter og følelser, mer enn det appellerte til intellektet. Tradisjonelt har krim delt skjebne med (for eksempel) sportsjournalistikken når det gjelder akademisk interessenivå. Dette har skjedd til tross for – eller kanskje på grunn av – en veldig popularitet blant publikum, både for fiksjonskrim og virkelighetskrim. De siste tiårene har det likevel skjedd mye, både internasjonalt og nasjonalt. I 2009 deltok jeg på den første store akademiske konferansen om krim, media og kultur ved University of Indiana i Terre Haute. Samme året disputerte Svein Brurås med sin doktorgrad om kriminaljournalistikkens etikk (Brurås 2009). Men i mange av de nyere bøkene om kriminaljournalistikk er i beste fall definisjonen underforstått – «alle vet jo hva det er for noe». I Jan-Erik Nylands bok fra 1993 med den enkle og greie tittelen Kriminaljournalistikk slår han fast at «Kriminaljournalistikk er det felt innen journalistikken hvor kravene til etterrettelighet, nøyaktighet og varsomhet skal være særdeles 13
kapittel 1
høye» (Nyland 1993: 7). Dette er interessant nok om kravene til sjangeren, men det sier ingenting om hva den er. Videre i boken går forfatteren rett på håndverket, eller blålys-fasen: «… plutselig en dag skjer det noe …» La oss slå fast at mangelen på omtale og plassering av kriminaljournalistikken er et større problem enn det som måtte stå i sentrale lærebøker, men selv der det er gjort forsøk på å definere begrepet, finnes det problematiske sider ved definisjonsforsøkene. For å kunne forklare dette må vi se nærmere på hva det er med disse forsøkene. I en innholdsanalyse i forbindelse med Dagbladets overgang til tabloidformat i 1983 var formuleringen, interessant nok, «alt politi stoff» (Klausen 1986: 264). Definisjonene kan generelt sies å kretse rundt den samme kjernen: Kriminaljournalistikk er stoff som omhandler kriminalitet og/eller rettsforhandlinger. Hvorfor kan ikke dette være tilstrekkelig? For det første kan kriminaljournalistikk være så mye mer enn dette, for det andre er dette en svært statisk definisjon. For hva er nå kriminalitet? Over tid har kriminalitet forandret seg, lovene og straffeutmålingen har forandret seg, medier har forandret seg – ja, samfunn og kultur har forandret seg. Enkelt sagt: Hva som er kriminalitet er ikke gitt fra en tid til en annen. I Bergens Tidendes aller første utgave, 2. januar 1868, skrev avisen om Inger Oline, som var mistenkt for å ha drept sitt nyfødte barn. Å bli gravid utenfor ekteskap var straffbart. Skjalg Fremo (1994: 52) viser hvordan spritsmugling var et sentralt tema i kriminaljournalistikken under forbudstiden i Norge. I 1925, da brennevinsforbudet fremdeles stod ved lag, satte smuglersakene et sterkt preg på kriminalreportasjen, og avisene la svært liten vekt på personvernet i disse sakene. Historisk opplysende og leseverdig er også Nils Johan Stoas dykk i historiske norske kriminalsaker, som for eksempel om kjønnsdriftens plass i kriminalhistorien (Stoa 2010). Homofilt samliv mellom menn var svært lenge kriminelt. Det var straffbart i Norge helt fram til 1972. I 1931 er det ikke hvitsnippforbrytelser det handler om. I stedet finner vi oppslag om kriminalitet mellom fattige og rusmisbrukere. «Ung numedøl dreper en mann – Fordi denne tok drammeflasken fra ham», rapporterer Dagbladet 17. november. 9. april 1936 får vi «hele historien» i en førsteside notis i Aftenposten: «Vilde drepe sin hustru. Brutal ektemann arrestert. Bekkelagets politi måtte sent igår anholde en drosjechauffør for brutal opptreden i hjemmet. Han var beruset og blev innsatt i drukkenskapsarrest, 14
hva er kriminaljournalistikk?
hvorfra han idag er overført til varetektsfengsel. Da han igår kom hjem fra Oslo, slo han sin hustru og truet med å drepe henne. Han har ved en tidligere anledning slått ut flere tenner på henne. En stor del av sin fortjeneste har han anvendt til fyll, slik at familien – hustru og 2 små barn – ofte har savnet det nødvendigste til livets ophold.» 1928 er markert som et viktig år i utviklingen av en bulevardpresse i Norge, først og fremst representert ved Dagbladet. I september det året, samme uke som Norsk Presseforbunds hovedstyre vedtok å opprette et faglig utvalg, florerer det med identifisering og spekulasjon i kriminalreportasjen i avisen: «Bror mot bror. Knut Nesjebråten sier at broren Ola er morderen», heter det i et oppslag 25. september. Men også i Aftenposten er slike elementer, sammen med forhåndsdømming, iøynefallende på samme tiden: «Jakten på Ådalsmorderen. Han befinner sig i nærheten av H olmestrand og arrestasjon kan ventes nårsomhelst», heter det den 28. september. Det jaktes altså på en «morder», før en arrestasjon er foretatt. En viktig bakgrunn for at Norsk Presseforbund ville opprette et faglig utvalg, var kritikk mot nivået i nettopp kriminalsjangeren. Alt ble gjengitt: «Har Gulbrandsen drept sin hustru med gift? Fordi hun ikke skulde angi hans misligheter. Et bygderykte tvinger politiet til aa gripe inn» (Arbeideren og Gudbrandsdalens Arbeiderblad, 21.5. 1926). Et klassisk eksempel på norsk kriminaljournalistikk fra 1930-årene er dette oppslaget fra Dagbladet fra 26. februar 1934. Overskriften, øverst til venstre på førstesiden, lyder: «Grufullt vanvidds-mord på Torshov i dag», med undertitlene «Oscar Westbye dreper sin sønn med en klubbe. Og skjærer pulsåren over på sig selv. Sørgelig pengemangel, nervøsitet og sjalusi grunnene til tragedien. For 14 dager siden slapp faren ut av Ullevåls sjette avdeling.» Før vi går i gang med de lange linjene og de store sakene, er det verdt å minne om at også notisene i lokalavisene, basert på ringerunder til lensmannskontor, er kriminalnyheter: «Det er lett å forarge seg høylytt over medias skjødesløse framferd og manglende respekt for folks privatliv, selv om de mest skandaløse oppslagene selger som varmt brød. I diskusjonen omkring kriminaljournalistikken fokuseres det ofte på de store kriminalsakene og de grove overtrampene. Det er imidlertid langt mellom dem. Den journalistiske hverdag dreier seg om rutinemessig innhenting av opplysninger til saker av mindre betydning» (Wold 2002: 110). 15
kapittel 1
Kriminaljournalistikkens historiske røtter Før vi tar for oss det kriminelle, må vi si noe om medier og journalistikk. For hvor kommer kriminaljournalistikken fra? Historier om avviket, om det forferdelige, om det gruoppvekkende er del av menneskenes urhistorie. Kriminalitet og straff spiller en stor rolle i mye av verdenslitteraturen, en av de høyest ansette bøkene i litteraturhistorien heter rett og slett Forbrytelse og straff. Bibelprosaen er hardkokt og effektiv, målbevisst og økonomisk – man kunne si populærjournalistisk: Lange og kompliserte hendelser blir komprimert til noen få, korte setninger (Svensson 1998: 208f.). Ved siden av historier fra Det gamle testamentet finner man tidløse temaer om forbrytelse og straff i mye mytisk materiale, for eksempel i gresk mytologi (Scaggs 2005: 7–8), og i ulike muntlige tradisjoner. Det er arketypiske historier om skurker og helter, de onde mot de gode, om rett og galt. Men leirbålfortellinger var ikke journalistikk. Heller ikke historier om grusomme drap og henrettelser i før-massemedienes pamfletter og flyveblad kan sies å ha vært det, selv om vi nærmer oss noe (Høyer 1995: 42–47). For pamflettene og flyvebladenes historier er en slags mellomstasjon, mellom den muntlige tradisjonen – i ballader og skillingsviser – og journalistikk i moderne massemedier. De muntlige uttrykkene fra middelalderen forteller oss også noe om forandringer i synet på de kriminelle, der Robin Hood-lignende helteepos var vel så framtredende som de avskrekkende eksemplarene. Den kriminelle av denne typen var gjerne på kant med loven, men samtidig var loven sett på av mange som på kant med folket. Slik går det en tråd fra Robin Hood-historier til balladen om Gjest Baardsen i Norge. Mytene om Gjest Baardsen forteller om tyven og mesterutbryteren fra første del av 1800-tallet som var fattigfolks beste venn, samtidig som lensmenn og politi var på stadig jakt etter ham (Gjelsvik 2000). Vi skal i det følgende hente litt historikk og noen perspektiver fra Storbritannia. Her kom aviser og journalistikk tidlig, etter hvert også ulike innganger til krim- og rettsstoffet. Den første engelske avis – The Oxford Gazette – så dagens lys i 1665, men allerede i 1622 kom det publikasjoner som senere er blitt omtalt som avis eller avis-lignende (Schaaber 1932). I andre halvdel av 1600-tallet økte tallet på krimpamfletter i England. Det var en åpenbar etterspørsel etter krim blant publikum. Samtidig var de 16
hva er kriminaljournalistikk?
tidligste avisene mindre opptatt av publikums, i betydningen vanlige folks, interesser. Krimstoff preget ikke disse første avisene. Da kriminalitet i noe større utstrekning begynte å prege innholdet i avisene, var det i stor grad med politi og annen øvrighet som kilder. Men i tillegg til å være kilder var også politi, geistlige og andre tilknyttet straffeprosessen selv skribenter og kom med øyenvitneskildringer av henrettelser og inngående gjengivelser av tilståelser av drap og annen alvorlig kriminalitet. Disse offisielle historiene hadde dels et propagandamotiv. Det handlet om å fortelle allmennheten om hvor ille det kan gå og om hvor lang lovens arm er. Ikke sjelden var det tilståelseshistorier med mye anger, gjerne fra dødsdømte. Ikke særlig godt gjemt i beskrivelsene fantes moralprekener om drukkenskap, tvilsomme kvinner og sløsing av penger. Ikke sjelden ble kriminalitet behandlet ut fra et religiøst, kristent perspektiv – gjerne sett på som djevelens aktivitet på jorden. I England kom i 1720-årene en serie med navnet «The True Confession» – sanne tilståelser – fra dødsdømte kriminelle. Omtaler av henrettelser fokuserte på et rettferdig justissystem, samtidig som de gjerne glorifiserte den kriminelle. Fredsdommeren og forfatteren Henry Fielding tok rundt 1750 til å publisere sammendrag av de sakene han hadde i rettssalen sin i sin egen publikasjon, Covent Garden Journal, for å informere og undervise allmennheten. (Chibnall 1981: 192). Dels hadde gjengivelsene et profittmotiv. Historiene om kriminalitet var populære, de var til å tjene penger på. Det var den skruppelløse tilnærmingen som preget den tidlige nyhetskrimjakten i Storbritannia, med svært få utdannede journalister og en stor grad av ansvarsløshet. Søndagsavisene i Storbritannia startet mot slutten av 1700-tallet som heller respektable og konservative organ, men forandringer blant publikum og i de økonomiske rammene gjorde at de skiftet ham ved starten av 1800-tallet og ble til sensasjonsaviser, der omtale av kriminalitet hadde en helt naturlig plass. Ufaglærte skribenter jaktet på sensasjonelle krimnyheter rundt politistasjoner og rettssaler. Men kriminalitetens plass i avisene og i journalistikken forandret ikke på de moralske aspektene ved dekningen. Kriminalitetens tragiske røtter ble ikke beskrevet som fattigdom, sosiale forhold eller for den saks skyld ren ondskap, men som umoral, som at den enkelte har fulgt den brede vei i stedet for den smale sti. Torgrim Sørnes viser i sin bok om 17
kapittel 1
henrettelser i Norge mellom 1815 og 1876 at de henrettede var mennesker fra de laveste sosiale lagene, husmenn, stimenn og løsarbeidere (Sørnes 2009). I 1840-årenes London fantes det mellom 80 og 100 menn som levde av å jakte på «populære» mord og så selge ulike delhistorier. Dette var dødsjegerne, the dead hunters. Disse mennene var en tidlig forløper for den moderne kriminaljournalisten. De jaktet på sine nyheter på politistasjonene rundt om i London. De bygget både en form for nettverk av politikilder og utviklet mer eller mindre faste nyhetsbeiter ved politistasjonene. Både i Storbritannia og i USA var framveksten av en løssalgspresse også preget av store, skrikende overskrifter og utrop, fra avisgutter i gatene. De mest dramatiske ordene var de mest hørbare – om drap, om grusomme og mystiske hendelser. I 1840 kom People’s Police Gazette. Rundt i Europa og USA oppstod det flere slike publikasjoner av Police Gazette-typen, der eneste formålet var å rapportere om rettssaker, etterlysninger og kriminalitet. I 1843 ble avisen News of the World etablert. I den aller første utgaven kunne man lese om «Extraordinary Charge of Drugging and Violation». Det var satsingen på krim som raskt gjorde News of the World til avisen med størst opplag i Storbritannia tidlig på 1850-tallet. Men også såkalte respektable kvalitetsaviser som The Times og Daily Telegraph ble opptatt av å innlemme krim i sin stoffportefølje, om ikke i samme omfang eller samme form som i populærpressen. Samtidig brukte disse avisene mer ressurser i sin krimdekning. I 1865 var det over tjue journalister som dekket en større rettssak i London, i 1893 var det over hundre pressefolk til stede ved rettssaken i Edinburgh etter det såkalte Ardlemont-drapet. Tjue av pressefolkene var der for å lage lengre featuresaker, femten var avistegnere. Det fantes antydninger til en form for undersøkende krimjournalistikk mot slutten av 1800-tallet i USA og Storbritannia, men dette var ikke noe framtredende trekk (Chibnall: 1981).
Den kriminaljournalistiske virksomhet tar form Mens man i USA og Storbritannia så begynnelsen av moderne nyhets journalistikk rundt 1900, var det den politiske polemikken som preget norsk presse enda noen tiår. I Sverige var man noe tidligere ute enn i Norge med fokus på krim. Der avisene i Norge mot slutten av 1800-tallet var opp18
hva er kriminaljournalistikk?
tatt av litteratur og politikk, ble det i større utstrekning gjort plass til stoff om kriminalitet i svenske aviser. Her var en hang til detaljer om gjerninger og gjerningspersoner som ble mer typisk for norsk kriminaljournalistikk et stykke ut på 1900-tallet. Gøran Leth (1998: 21–22) skriver at visse deler av kriminaljournalistikken i svenske aviser i 1870-årene minner mye om skjønnlitteratur, med sine utmalende detaljbeskrivelser. 1890-årenes «New Journalism» var nettopp preget av følelser, stemninger, drama og mye bruk av adjektiver, også i omtalen av kriminelle forhold. Det har skjedd en overgang fra de tidligere moralbaserte historiene om lovbrudd og lovbruddenes følger til en mer avgrenset målsetning om å skape spenning, sensasjoner og dramatikk. Det betyr ikke at de moralske aspektene ved krimnyheter er borte. Et kriminologisk perspektiv er at krimnyheter gjennom massemediene innebærer at publikum ikke lenger trenger å samle seg på torg for å være vitner til avstraffelse. De kan i stedet være trygt hjemme og der få med seg både dramatikken og den moralske lærdommen (Chibnall 1977: xi). Med utviklingen av en mer systematisk form for kriminaljournalistikk oppstod det egne krimreportere – krimspesialister – som «beitet» på krimmens nyhetsbeiter, ved politistasjoner og, ikke minst, i rettssaler. I denne prosessen ble det utviklet spesielle kilderelasjoner mellom presse folk og politi og andre profesjonelle roller i straffeprosessen. Steve Chibnall (1977: 49) mener at kriminaljournalistikken som et eget spesialistområde har tre karakteristikker: 1. En stadig økende betoning av politiet som en stor, institusjonell kilde. 2. En lang tradisjon med mistenksomhet overfor og hemmelighold av kilder. 3. Både økende autonomi og økende kompleksitet i kriminaljournalistens rolle. Utover på 1920-tallet ble kriminaljournalistikken i Storbritannia mer opptatt av tidligere stadier i straffeprosessen. I 1945 var de britiske kriminaljournalistene blitt så spesialiserte og profesjonaliserte at de dannet sin egen Crime Reporter Association. Den skulle ha flere formål, blant annet å bedre de metodiske betingelsene for å drive med kriminaljournalistikk og å identifisere medlemmene av foreningen som mer ansvarsfulle krimjournalister 19
kapittel 1
enn de som stod utenfor. Også i politiet ble man mer bevisst på å pleie kontakten med pressefolk. Tidlig på 1950-tallet vakte det oppsikt da den nye sjefen for Scotland Yard i London tillot en pressefotograf å ta bilder av den faste morgenkonferansen. Han inviterte også nyhetsredaktørene i de store London-avisene til daglige møter, og dessuten fikk han krimreporter Percy Hoskins i Daily Express, sammen med BBC, med på å lage det krimforebyggende programmet «It’s Your Money They’re After». 1950-årene innledet en storsatsing på kriminaljournalistikk i britiske aviser. Journalistene selv omtalte tiåret som «det gylne tiåret for krimjournalistikken», med kriminalitet som var enkel å omtale, samtidig som det fantes rikelig med ressurser til å dekke den (Chibnall 1977: 63). Krimjournalister så senere tilbake på 1950-tallet med et nostalgisk, «drap er ikke som de en gang var»-blikk. Perioden innebar også en tett og god relasjon mellom pressefolk og politi, noe som i sin tur medførte stort sett positiv omtale av polititjenestemenn. Dette skjedde parallelt med en økning i kriminalitet, med bakgrunn i sosial uro, varemangel og dyrtid etter krigen. Svært mange unge ble fengslet – det var 250 prosent flere unge fengslet i Storbritannia i 1947, sammenlignet med 1939. Den alvorligste kriminaliteten ble stadig prioritert i journalistikken. Det nye ungdomsopprøret på 1950- og inn i 1960-årene ble av mediene, og krimjournalistikken, definert som et lov og orden-problem, mer enn et sosialt opprør. Starten er gjerne tidfestet til 1954, da «Teddy boys» ble identifisert som en ny og truende type ungdomskriminelle. Selv om kriminalstatistikken nå tok til å vise en faktisk nedgang, så var omfanget av krimjournalistikken stadig høy. Utviklingen i dekning av krim er bare delvis knyttet til utviklingen av den faktiske kriminaliteten. Den er også knyttet til publikumsinteresse og de ressursene som blir prioritert på dette feltet i mediehusene. De to siste poengene henger naturlig sammen. I 1960-årene kolliderte det nye ungdomsopprøret med det etablerte, positive bildet av politiet. Politiet ble kontroversielt på en ny måte. I stedet oppstod det igjen kriminelle helter, som i «Det store togrøveriet» i 1963, da gjerningsmenn kom seg unna med 2,6 millioner pund fra en pengetransport mellom Glasgow og London. Drap utviklet seg etter hvert i større grad til å bli «meningsløse» og tilfeldige, det vil si uten motiv eller nødvendigvis klare relasjoner mellom offer og gjerningsperson. Da Rupert Murdoch revitaliserte The Sun i 1969, 20
hva er kriminaljournalistikk?
innledet det en ny æra, i alle fall i omfang, for kriminaljournalistikken i Storbritannia. Krim var en viktig del av suksessformelen til The Sun og dermed fulgte mange andre aviser etter. Framvekst av det som ble definert som kriminell vold og politisk terrorisme, harmonerte med denne økte satsingen i avisene, aller mest i populæravisene. Den kriminelle volden var gjerne knyttet til ungdommelige alternative bevegelser og demonstrasjoner, men ble plassert inn i kriminalitetsrammen. Begrepet moralsk panikk har sitt utspring i omtalen av et avvikende ungdomsmiljø i 1960-årene, de såkalte «mods and rockers». Hendelser som disse gruppene var involvert i, ble av storsamfunnet, inkludert mediene, behandlet i et panikk- eller katastrofespråk (Cohen 1972). Begrepet er også knyttet til den måten mediene i Storbritannia omtalte en ransbølge i 1972–1973. Mediene var raske med å male et generelt trusselbilde etter at 68 år gamle Graham Hills ble ranet og drept ved Waterloo Station i London midt i august 1972. Politiet skal håndheve lovene og gjøre oss trygge. Men dersom vi legger til grunn at lovene er i forandring, at de ikke er skrevet i stein en gang for alle, kan politiet også betraktes som representanter for det bestående – for den etablerte konsensus. Kriminaljournalistikken har slik tradisjonelt satt likhetstegn mellom politiets interesser og publikums. Vi skal beskyttes og politiet beskytter oss. Å beskytte publikums interesser kan da sidestilles med å beskytte politiets interesser, noe som nødvendigvis gjør muligheten til å være politikritisk vanskelig. Å ha kontakter, og best mulig kontakter, i politiet har vært sett på som helt avgjørende for en dyktig kriminaljournalist. Antallet og typer kontakter har vært med på å styre plasseringen til den enkelte på det kriminaljournalistiske feltet. Krim er dermed ikke bare handlinger som til enhver tid er ulovlige. Det handler også om språk og symboler som blir brukt i omtalen av handlemåter og aktiviteter (Altheide 2002: 125). I studier med kriminologi som utgangspunkt er det ikke krim, men i stedet avvik som er det definerende utgangspunktet. I studier av Richard Ericson og hans kolleger heter det at avvik er handlemåter som skiller seg fra det normale, altså ikke bare kriminelle handlinger (Reiner: 2002: 380). Denne typen sosiologiske og kriminologiske innsikter gir viktige perspektiver, ikke minst knyttet til forholdet mellom journalistikk og politi. Men som bidrag til definisjonen av kriminaljournalistikk er de mindre nyttige. Avvik og avvikere er opp21
kapittel 1
skriften på hva som er nyheter allment – det er nettopp det som avviker fra det normale. Kriminaljournalistikk må handle om lovbrudd og alle faser i straffeprosessen. Bevisstheten om at lovbrudd og kriminalitet ikke er statiske størrelser må være et viktig vedlegg til definisjonen. Hva så med tidlig kriminaljournalistikk i Norge? Utviklingen av moderne nyhetsjournalistikk, inkludert krim, skjedde senere her i landet. Publikasjonene før massemediene, som pamfletter og flyveblad, var preget av historier om henrettelser, drap og bestialske handlinger, det samme fantes i den muntlige tradisjonen, som i balladene. Nærmere vår tid stod Harald Meltzer politifullmektig og senere politiadjutant i Christiania, bak en norsk parallell til de britiske politibladene, med sine «Politinotiser» i Christianiaposten fra 1848. Der skildret han forhør av store og helst små kriminelle, og det ble gjort «med både forståelse og humor», skriver Thore Roksvold (Roksvold 1997: 41). Oppslagene om kriminalitet mot slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet var preget av en blanding av kriminaljournalistikk og sosialreportasje. Kildebruken var påfallende ukritisk. Det var ingen klar etisk dimensjon i kriminalreportasjen. Identifikasjon, detaljskildringer og forhåndsdom var langt fra uvanlig, i tillegg til lett observerbar respekt for politiet.
Kriminaljournalistikkens moderne gjennombrudd i Norge Vi har alt tidfestet opprettelsen av Norsk Presseforbunds faglige utvalg til 1928, en opprettelse ikke minst grunnet i betydelig kritikk mot nivået på kriminalreportasjen i norsk presse. Dette var i det samme tiåret som «nyhetsavisen» fikk sitt gjennombrudd i Norge. Generelt kan den, slik Roksvold gjør, tidfestes til ca. 1925 (Roksvold 1997: 69). Mer konkret er det Dagbladets første hamskifte – «da Dagbladet ble Dagbladet» – som ofte symboliserer nyhetsavisen på norsk. Og da er gjerne tidsangivelsen knyttet til Olav Røgebergs redaktørperiode mellom 1928 og 1930, da han vikarierte som sjefredaktør mens Einar Skavlan var sjef for N ationaltheatret. Røgeberg stod for en økt satsing på nyheter, noe som også inkluderte krim. Den som ga et særlig Dagbladet-preg over krimdekningen rundt 1930, var først og fremst Axel Kielland. Hans saksframstilling var elegant, skriver 22