![](https://assets.isu.pub/document-structure/230526115344-0912986e5ff3a8de296fb883aed162d6/v1/b0e4b60ea4ff6903ecf3edf1669c54a9.jpeg)
Ocean Vuong på Samlaget
Natthimmel med kulehòl. Gjendikta av Mathias R. Samuelsen. 2019
Ocean Vuong på Samlaget
Natthimmel med kulehòl. Gjendikta av Mathias R. Samuelsen. 2019
Gjendikta frå engelsk
av Mathias R. Samuelsen
Samlaget
Oslo 2023
Originaltittel: Time is a mother
Copyright © 2022 Ocean Vuong
Norsk utgåve © Det Norske Samlaget 2023 www.samlaget.no
Bokdesign: Magnus Osnes
Skrift: Garamond Premier Pro 12,2/19 pt
Papir: 70 g Holmen Book Cream 2.0
Trykkeri: ScandBook AB, Falun
Printed in Sweden
ISBN 978-82-340-0962-4
Denne boka er trykt på miljøvennleg papir.
Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at Ocean Vuong var grunnen til at jeg begynte å lese dikt. Det vil si å lese dikt på ordentlig, ikke bare på jakt etter sitatvennlige strofer eller for å imponere meg selv og andre.
Sannheten er at jeg ikke engang begynte med diktene, men debutromanen hans, På jorda er vi glimtvis vakre. Jeg leste den med penn i hånda, som jeg pleier med de aller fleste bøker, men dette var første gang jeg tok meg selv i å starte understrekingen allerede i løpet av de første setningene. «La meg begynne på nytt», står det, før Vuong fortsetter:
Kjære mamma, Eg skriv for å nå fram til deg – sjølv om kvart ord eg skriv, tar meg eitt ord lenger vekk frå der du er.
Sånn etablerte Vuong det håpløse premisset for resten av fortellingen. Han ville nærme seg moren, som flyktet fra Vietnam til USA med sønnen i armene, som forsørget og oppdro ham, på tross av ytre hindringer og indre demoner. Men forfatteren visste også at moren aldri hadde kunnet lese. De samme ordene som for Vuong kanskje var brosteiner å gå på, ble for moren steiner å snuble i.
Jeg merket at linjene og avsnittene som fulgte de første, var holdt sammen på en måte som fikk meg til å bla mer forsiktig i de innbundne sidene enn jeg egentlig hadde trengt. Jeg dristet meg til å streke videre, fortløpende, og da jeg var ferdig, så sidene ut som de gjorde i pensumbøkene fra studietida.
Ikke fordi jeg var redd for å glemme en faktaopplysning eller et årstall, men fordi boka rommet noe som føltes sant
og evig på samme tid, om mødre og sønner, fortid og nåtid, traumer og drømmer.
Blant de mange setningene jeg hadde markert, var disse:
Når tar ein krig slutt? Når kan eg seie namnet ditt og få det til å bety berre namnet ditt og ikkje alt det du drog ifrå?
Så kjøpte jeg meg den første diktsamlingen til Ocean Vuong, Natthimmel med kulehòl, og gjorde det samme. Mellom permene flimret glimt av flukt og familie – faren, som Vuong vokste opp uten, men også bestemoren og hennes historier, som alltid ble fortalt muntlig fordi hun ikke kunne skrive. Og moren. Hun som alltid er til stede, nesten.
Hun ble til da en amerikansk bondesønn i militærtjeneste møtte en vietnamesisk bondejente under krigen. De to giftet seg og fikk datteren Hồng. Navnet betyr rose, men hun ble kalt forræder og skrømt, fordi hun var så lys i huden. På markedet fikk hun ansiktet smurt inn med kumøkk av andre unger som skulle gjøre henne mørkere, som dem.
Etter at Hồng selv fikk barn, forlot hun hjemlandet og bega seg ut på en reise som førte familien, via en flyktningleir på Filippinene, til Hartford i Connecticut. Men hun ble aldri kvitt minnene fra krigen, de satt i kroppen hennes som kjemikaliene fra neglesalongen hun begynte å jobbe på. Lukta hadde lagt seg i huden og dampet gjennom den rosa
«I Love New York»-skjorta sammen med svetten hennes.
Etter at jeg hadde oppdaget Ocean Vuong, tenkte jeg mye på noe jeg leste i forordet til en roman av en forfatter som stilmessig ligger langt unna, men som også var et innvand-
rerbarn i USA – riktignok åtti år før Vuong. Jeg snakker om Ask the Dust av den italiensk-amerikanske forfatteren John Fante. Forordet var skrevet av Charles Bukowski, som beskrev hvordan han satt på biblioteket og leste bok etter bok uten å føle at noen av dem ville fortelle ham noe.
Men så fant han Fante. Jeg kommer aldri til å glemme det Bukowski skrev i forordet: Med Fante var det som om bokstavene var risset inn på sidene, mente han.
Formuleringen gjorde noe med synet mitt på litteratur og tekster generelt. Ofte når jeg leser bøker, føles det som bokstavene nærmest ligger tilfeldig på boksidene og truer med å flyte i hverandre. Men noen ganger – ytterst sjelden, egentlig – kjennes det som trykksverten er tatovert inn i arkene.
Sånn er det å lese Ocean Vuong. Derfor kjennes det betryggende at også hans andre diktsamling, Time Is a Mother, nå finnes på norsk.
I Tida er ei mor fortsetter Vuong på mange måter der han slapp. I diktet «Kjære Rose» gjør han det bokstavelig. Det starter sånn:
La meg byrje på nytt no som du er vekke Mamma
Strofen er et direkte ekko av åpningen i romanen fra noen år tidligere. Forskjellen er at moren nå er død. Tapet ligger i hjertet av boka, innimellom dikt som handler om andre ting, inkludert bismaken som har etterfulgt Vuongs litterære suksess. «For alle veit at gul smerte, pressa inn i den amerikanske / litteraturen, er gull verd. / Sorga vår er rørt av Midas. Ein napalmregnboge som framleis / skin.»
I tomrommet etter moren gjør Vuong nok et forsøk på å nærme seg henne. Kvinnen som kunne være både en kjærlig mor og et kaldt monster, som den ene dagen pyntet seg og tok gutten med på kjøpesenter for å kjøpe noen biter Godiva-sjokolade, og den andre stengte ham inne i en kjeller for å ha tisset på seg.
Han sirkler henne inn via ulike veier og stemmeleier, som det nevnte diktet, «Kjære Rose», en slags gravtale vi tyvlytter til. Men Vuong gjør det også med helt andre midler, som ved hjelp av en kjøpshistorikk på Amazon fra måned til måned: Neglelakk og nudler. Sommerkjole og smertestillende. Hvite sokker og hodesjal. Bursdagskort og bilderamme. Urne.
Etter å ha lest diktene igjen, om sårene som går i arv, blir jeg minnet på noe Vuong skrev i Natthimmel med kulehòl. Et sted der forteller moren at kroppen er en egg som «kvessest når han kuttar». Vuong skriver med hele seg, og derfor er det kanskje ikke så rart at poesien hans, uansett hvor mye ømhet den inneholder, virker som den er risset inn på de neste sidene.
Yohan ShanmugaratnamForgive me, Lord: I’ve died so little!
César Vallejo
Han stod aleine i hagen, så mørk at natta fioletta seg om han. Eg blei nøydd. Eg opna døra og gjekk ut. Vind
i greinene. Han følgde meg med parafin -blå auge. Kva vil du? spurde eg, gløymde eg mangla språk. Han anda vidare, for å halde seg i live. Eg var berre guten –som tydde at eg dreiv og myrda
barndomen min. Og som alle drapsmenn tilbad eg stilla. Gud, han stod stille
der han stod. Som eit bønesvar til ein mann utan munn. Den grønblå lykta dreia om seg sjølv. Eg ville ikkje ha han. Eg ville ikkje at han skulle
vere vakker – men fordi eg trong at det vakre var meir enn smerte mjuk nok til å halde, strekte eg meg mot han. Eg strekte meg mot – ikkje oksen –men djupna. Ikkje eit svar, men ein inngang forma som eit dyr. Som meg.
Dette er den beste dagen nokosinne
eg har ikkje drepe noko sidan 2006
mørkeret der ute, vått som ein nyfødd
eg bretta eseløyre i boka og i det same
tenkte eg på masturbasjon
korleis skal vi elles kome tilbake til oss sjølv utan å falde
sida så ho peikar på høgdepunkta
nok eit land brenn på tv
vi kjem for alltid til å eige det vi mista
i snøen, det tørre omrisset av mor mi
lov meg at du ikkje forsvinn igjen, sa eg
ho låg der ei stund, tenkte på det
eit etter eit slokna lysa i husa
eg la meg ned over omrisset hennar, for å halde ho der saman blei vi ein engel
det likna noko som blir smadra i ein snøstorm
eg har ikkje drepe noko sidan
dei tar vare på meg
her lar dei meg
ikkje gløyme
verda sånn du lova men ja ja
eg går i meg sjølv
igjen
der er eg trygg
for der er eg
ikkje xanaxen
løyser seg opp og eg
trivst her i senga
er ikkje lenger stranda
på havet døra
kjem nærmare
no og eg skal
leggje til nokre dagar
kjem eg meg til lesesalen
dei har one flew over
the cuckoo’s nest kva seier
du til det men du veit
eg føler meg betre
sjølv om eg forstod
i bakgarden i går
eg er framleis redd
for sommarfuglar
dei flaksar så mykje
lik eit hjarte
i brann eg veit det ikkje
gir meining denne pilla
ein beinsplint av vilje
uvillig mot meg Peter
eg synest synd
på kvar ein
som må døy trass i
at det stemmer eg var
femten ein gong men
kven veit eg lyg
for å ikkje
i meg du
miste taket
ville ikkje
tru det ein kar
på bakrommet
på ein walgreens sa ein gong
eg kan få deg til å sjå
ut som noko verkeleg
faen sa han
å faen du liknar sånn
på veslebror min
så eg lét han kysse meg
utan vidare men ja ja
barndom er berre eit bur
som breier seg
sånn som dette sollyset oppriktig
gjennom vindauget på sprøyterommet
der ei jente
på metadon
aleine klapsar
etter ein beige sommarfugl
stangar hovudet mot
den beige veggen Peter
eg har på dei sjøgrøne sokkane dine
for å kjenne meg nær deg eg lovar
eg skal lære å symje
når eg kjem ut ein gong for alle
kanskje er det ein grunn
til at kroppen flyt
så vi kan symje han i møte
for å gripe tak
padle tilbake til land Peter eg trur eg gjer akkurat det no endeleg kanskje sigrar eg sjølv om det berre ser ut som hendene mine skjelv
nokre gutar
blir skrømt av denne høgda
men eg vil gå ned på deg
uansett hoppe
frå brua
eg har bygd av feila mine ser du
dei laug til oss
ingen av oss
var nokon gong stygge ser du
om du ser
bad eg
meg så
riktig eg hoppa
frå verbet
tok av
den finaste skjorta mi
denne filla og rista
ein tulipan for seint
i tennene på sommaren som bladet
i ein giljotin eg vel ikkje side
namnet mitt ei for
-tid der eg forlet
hendene mine for godt åh det burde vere
nok til å leve og døy aleine med musikk på
tunga di
å hoppe frå
kvar som helst og kome seg
heilt heim
finne varme og fyllast av ingenting åh
eg har behalde dei lyse
-blå Vansa på
heilt til no
for å distrahere deg
frå den flate ræva mi
funka det åh
mitt folk mitt folk
eg frykta
fallet ville drepe meg
men det gjorde
meg berre verkeleg
Rydd veg, eg er ein tapar på ei sigersrekkje.
Eg har bryllaupskjolen din på vranga, speler luftgitar gjennom gatene.
Mest smakar eg min eigen munn og for ei velsigning.
Det mest normale med meg er skuldrene. No er du åtvara.
Der eg kjem frå, varar midnatt berre eit sekund og trea liknar flirande bestefedrar i regnet.
Så lenge eg kan hugse, har eg lagt meg etter middelmåtige kroppar, som denne.
Korleis kan det ha seg at fortidsforma alltid er den lengste?
Er minnet av ein song skuggen av ein lyd, eller blir det for teit?
Nokre gongar, når eg ikkje får sove, ser eg for meg van Gogh som syng
«Hallelujah» av Leonard Cohen til det avkutta øyret sitt og fell til ro.
Grøne stemmer i regnet, grønt regn i stemmene.
Å nei. Sorga veks. Kor upassande.
Hei [knakkar på kraniet], kan vi dra heim no?
Den gongen Jaxson svima av ved sida av tre lag jumbopannekaker på Denny’s etter brystoperasjonen.
Eg kan ikkje tru det, eg er kvitt puppane, sa han like før, smilte gjennom tårene.
Sorga i han endar i meg i kveld.
Den endar i kveld! kauka eg til politiet som vinka oss inn fordi vi drøymde.
Eg er ikkje høg, betjent, eg trur berre ikkje på tida.
I morgon, delvis overskya med fare for.
Eg har ikkje meir å seie, betjent, eg talar frå levra.
Krigen er overalt, inne i hovudet mitt.
Eg står på kanten av meg sjølv og dette er ikkje venger, det er framtider.
Så lenge eg kan hugse, var kroppen min ordførarens mareritt.
No er eg ein stutt og vakker tapar som dansar i enga.
Trur du eg treng våpen der vi er på veg?
Kan du fatte at onkelen min jobba på Colt-fabrikken i femten år og likevel enda det heile med eit belte?
Snakk om disiplin. Snakk om herre gud.
Kanskje såg han at ein liten ting på veg gjennom ein større er meir som ein fugl i bur enn ord i ein munn.
Ingen kan fri seg utan å sprekke.
Eg er ikkje trist, sa han ein gong, og han lo, eg er berre alltid her.
Forstår du, betjent? Magi finst – vi blir alle borte.
Kvifor ler du ikkje?
Nei, ikkje venleik – men du og eg varar lenger. Det er noko.
Av ein eller annan grunn gav eg meining i dagevis. Fekk sånt seint lys i hagen, blodspor på knokkel
-farga gjerde. Under slaga frå våren druknar vi for å bli ei stund og meine det. Eg meiner det når eg seier eg for det meste
er mann. At eg hugsar kvar ein hårsekk i feiltrinna på den måten ein vil hugse gud etter religionen: aleine, umogleg og god.
Eg veit. Eg veit rommet du har gråte i heiter Amerika.
Eg veit døra ikkje er funnen opp enno.
Endeleg, etter årevis, er eg no tapar av yrke.
Eg gjer suksess med tapa mine. Eg gjer reint der Jaxson har leke frå innsida på veg til senga.
Eg seier ikkje meir, betjent, eg dansar
i regnet i brudekjole, og det gir meining.
Fordi onkelen min valde å forlate denne verda, urørt.
Fordi å fjerne eit stykke av vennen min
gjorde han heilare.
Fordi der eg kjem frå, ser trea ut som familie leande i hovudet mitt.
Fordi eg er den siste av mitt slag ved byrjinga av håpet.
Fordi det eg dreiv det til i mitt stutte, vakre liv –var å miste det i sigersrekkja.