Museet 2015

Et magasin fra Drammens Museum – sommer 2015

Et magasin fra Drammens Museum Juni 2015

Gulskogen. Intervju med Bjørn Hauge. Forskning og formidling. Museet og byen.

Nilsen & Grenager. En annerledes læringsarena. Barnas Kunstklubb og åpent verksted.

Historien bak Holmsbu Billedgalleri. Det skjer.

MUSEET sommer 2015 1

Velkommen til Drammens Museum!

Drammens Museum er et museum for kunst- og kulturhistorie. Museet ligger på Marienlyst, midt i Drammen by. På Marienlyst møter publikum et helhetlig og variert museumstilbud. Museet er åpent hver dag og har både faste og skiftende utstillinger. Det er gamle gjenstander og nye, gammel kunst og ny kunst, folkekunst, kunsthåndverk og vakre gjenstander fra bylivet. I den nyklassiske murbygningen vises en permanent utstilling av førsteklasses folkekunst, utskårne mangletrær, rosemalte boller, kister, porselen, stilmøbler, kirkekunst og tekstiler. Spesielt sjeldent og utsøkt er 1700-tallsglasset, sølvet, fajansen og tinnet i Nøstetangenrommet. I Lychepaviljongen er museets faste galleri for billedkunst og moderne, skandinavisk design. I Lychepaviljongen arrangeres det skiftende utstillinger av ny og gammel billedkunst, norsk kunst og utenlandsk kunst, samt arkitekturhistoriske utstillinger. I Nøstetangenrommet arrangeres det skiftende utstillinger der det siden 2002 har vært vist maleri, fotografi, video, installasjon, keramikk, glasskunst, metallkunst og tekstil. Drammens Museum er et gjenstandsmuseum og vårt utstillingsprogram speiler hele bredden i kunst- og kulturhistorien. Det er viktig for oss at publikum skal møte et variert tilbud og at det hele tiden er noe å se på i de ulike medier, stilarter og fra ulike tidsepoker. I sommerhalvåret er Gulskogen gård og Holmsbu billedgalleri åpent for publikum.

I tillegg til gjenstander og bygninger har museet også tre have- og parkanlegg. Gulskogenparken er en grønn, velformet oase. Austad Gård ligger på en kolle omgitt av en romantisk landskapspark, mens det på Marienlyst er haver i flere stilarter. Hallingtunet viser et bygdetun, med laftebygninger omkranset av hekker og med tuntre. Det historiske haveanlegget fra slutten av 1700-tallet er de senere år rekonstruert og nyplantet med staudebed, frukttrær og bærbusker. Arkitekt C.F. Arbos nyklassiske parkanlegg mellom museumsbygningen og Gamle Marienlyst lystgård er vinteren og våren 2014-2015 under full rehabilitering og tilbakeføring, mens den japanske haven fra 2013 er siste skudd på havestammen i Drammens Museum.

Gulskogenparken er et nedslag av franske haveidealer, formidlet hit via Danmark. Trelunden på Austad er kommet hit sørvestfra, fra de engelske landskapsparkene.

Vinder østfra, fra det fjerne Østen har kommet til Drammen, helt tilbake fra 1700-tallet. Den gang satt «pagodemaleren» oppe i Gropa på Hamborgstrøm og

2 MUSEET sommer 2015

malte kineserier på fajansen, på fat som nå er å se daglig i Nøstetangenrommet på Drammens Museum. På Gulskogen kom påfuglen inn fra Asia, via England og Frankrike og hit engang på 1800-tallet eller tidlig på 1900tallet. Og nå på 2000-tallet når havearkitekter i Vesten er så inspirert av den lave, grå-grønne haven, er turen kommet til at en gjest har kommet helt til Drammen fra Japan.

Gulskogenparken, Austadparken og de klassiske havene på Marienlyst, er sammen med den japanske haven, eksempler på hvordan et museum kan gi de besøkende følelsen av å være en del av en større verden, at våre nærområder, våre formidealer og den lokale stemningen er en del av noe langt større enn byen selv.

Drammens Museum har svært mye godt å by på. Besøk oss, opplev kunst og kultur av høy kvalitet, nyt kafeens tilbud og opplev hvor vakker, interessant og stor verden kan være. Og hver onsdag er vi oppe til kl. 20 om kvelden og den dagen er det gratis å besøke museet.

Åsmund Thorkildsen, museumsdirektør

v

INNHOLD 4 GULSKOGEN

av Einar Sørensen

6 INTERVJU MED BJØRN HAUGE

av Harald Gautneb

7 ARBOS NYKLASSISKE PARK PÅ MARIENLYST

4

Gulskogen

6

Intervju med Bjørn Hauge

av Åsmund Thorkildsen

8 FORSKNING OG FORMIDLING

av Åsmund Thorkildsen

10 MUSEET OG BYEN

av Erling Dokk Holm

11 NILSEN & GRENAGER

av Åsmund Thorkildsen

12 EN ANNERLEDES LÆRINGSARENA 13 BARNAS KUNSTKLUBB OG KUNSTPORTEN 14 JEG VILLE VÆRE EN GOD SØNN

av Målfrid Ravnåsen Vangen

15 KAY BOJESEN 16 DET SKJER PÅ DRAMMENS MUSEUM

12

En annerledes læringsarena

14

Jeg ville være en god sønn

Drammens Museum MUSEET sommer 2015.

Redaktør: Ida M. Klingvall. Forsidefoto: Elin Eike Worren. Trykkeri: Telemark Trykk AS. Opplag: 30.000. Design: Laura Andresen.

Ansvarlig utgiver: Drammens Museum. Magasinet er trykket på miljøvennlig papir. Kontakt: ida.klingvall@drammens.museum.no MUSEET sommer 2015 3

GULSKOGEN av Einar Sørensen

Gulskogen gård og park er i dag et av Drammens viktigste kulturminner, på linje med helleristningene i Skogerveien, Skoger middelalderkirke og tårnene øverst på Bragernes torg. Å vise Gulskogen gård og den velbevarte parken til besøkende er «en sikker vinner» i godt vær. Fra å ha vært et av mange gårdsbruk nær opp til byen, er Gulskogen et av få gårdsbruk hvor det meste er intakt og kan overskues: jordveien, husene med utstyr og innbo. Og mens tett buskas og villnis råder over alt utenfor tettbebyggelsen, formidler parken en menneskeskapt, planlagt «natur». Men ikke alle er klar over at slik Gulskogen fremstår, er den resultatet av flere forandringer gjennom tidene: Fra å være en «lukket verden» og utilgjengelig for utenforstående, er parken et ettertraktet og godt besøkt grønt rekreasjonsområde der hovedhuset er åpent for besøkende. De fleste opplever Gulskogen som et sted med sakte tid, men det vi ser ble skapt som en kulisse, en moderne park for sin tid og laget for et hektisk selskapsliv blant Drammens overklasse. Men overfloden tok slutt etter få år, og i de følgende 150 årene var gårdens beboere henvist til å tenke nøysomhet og utnytte parken til 4 MUSEET sommer 2015

frukt- og grønnsaksdyrking, før gården til slutt ble åpnet som museumsanlegg i 1973.

Fra å være leilendingsbruk og adelsgods på 1600-tallet finner vi i 1780-årene en selveier, trolig med visse økonomiske ressurser, på det mellomstore gårdsbruket Søndre Skogen.

Gården rådet over skog, en innbringende opplagstomt for trelast ved elvekanten og fire husmannsplasser. Navnet Gulskogen var alt den gang innarbeidet, for eieren kalte seg Hans Hansen Gulskoven. Hovedhuset som er beskrevet var velutstyrt med sortglasert taksten, en tapetsert stue og kaminer i flere rom. En trapp i svalgangen ledet til annen etasje. Kan hende er tømmeret fra dette huset helt eller delvis bevart i det nåværende huset.

Det store skiftet i gårdens historie inntraff i 1793 da byens rikeste ektepar, Peter Nicolai Arbo og Anne Cathrine Collett fra Strømsø, kjøpte gården på auksjon. De odelsberettigede sønnene ble kjøpt ut, og med full råderett over gården kunne det velbeslåtte byggherreparet iverksette sine planer. Det var i disse årene rift om eiendommer nær byen som kunne bygges ut til landvillaer. Ekteparet Arbo bygde om (eller erstattet) hovedhuset til (med)

en moderne landvilla i klassisk stil. Bare en årringsdatering av tømmeret kan avklare dette en gang for alle. Tømmerhuset fremsto nå med en «skorpe» av klassisk formet panel med pilastre, profilert gesims og imiterte «mur fuger». Værelsene ble tilpasset selskapelighet, rekreasjon og uformelle sommerbesøk. Det var den danske akademiutdannede arkitekt og snekker Christian Staalberg (1759 -1812) som sto for utformingen. En åpen vestibyle med dobbeltløpet trapp leder til hvert av værelsene i begge etasjer. En stor sidebygning ble oppført med sal og veksthus og gartnerbolig.

Gartnerens oppgave besto i å omdanne de nedre jordene til en stor have og park. Men ekteparet Arbo hadde enda mer vidtgående planer. Etter besøk i hovedstaden København fant de byen interessant og tiltrekkende. De fant det snart regningssvarende, sågar meget regningssvarende, å flagge ut deler av den store trelastforretningen og skipsrederiet til Danmark. Høsten 1804, da Gulskogens park akkurat sto ferdig og en stor havefest var avviklet den 4. juni, hadde det vel beslåtte ekteparet alt pakket flyttelasset og var i ferd med å forlate landet. Utenfor København skaffet de seg en stor eiendom, og flere

eiendomskjøp fulgte. Få år etter at de reiste sto norsk trelasteksport og samfunn til knærne i bunnløse problemer under napoleonskrigen og den engelske blokade. Gulskogen ble lite brukt, og fru Arbos slektninger kunne ta seg til rette. Eierparet besøkte gården kun et fåtall ganger.

Det var først et godt stykke ut på 1800-tallet at deres slektning, overlærer Christian Frederik Arbo fikk overta. Han ble gift med Marie Christiane Rosen, som var en foreldreløs pike som hadde vært gift med fru Arbos avdøde bror og nå bodde i gamlefruens hjem på deres Lundbygaard herregård. Gulskogen ble nå deres faste hjem. Igjen skiftet gården funksjon fra å være en sommervilla til å bli et sted eierfamilien bodde fast. I det neste hundreåret kunne etterkommerne i familien Arbo og deres familiemedlemmer oppleve Gulskogen som et «paradis» skjult bak gjerdene. Når de gjestet stedet opplevde de landlig ro, blomster, frukt og nostalgi, de opplevde en tid som sto stille og en verden som ikke forandret seg. Gårdsbruket gikk sin gang og det ble satset på frukt og grønnsaksdyrking.

En sønn i huset, maleren Peter Nicolai Arbo, har foreviget stemningen i malte studier av stedet og menneskene. Bildene henger i huset.

Gjennom planmessige eierskifter og gjerne en ugift kvinne i posisjon som formell eier, ble eiendommen holdt innenfor familien, helt til Ingeborg Arbos død i 1963. Ved hennes donasjon ble Gulskogen en stiftelse som etter hvert kom til å inngå i Drammens Museum.

Hovedhuset og sidefløyen bærer fortsatt preg av de siste beboeres gjenstander og møbler.

Etter at gården ble permanent bolig ble husene forandret: Den store østre sidebygningen var laget av hvitkalket bindingsverk og murstein. Den store (og iskalde) salen hadde man ikke bruk for, heller ikke gartneriet, så fløyen ble revet.

Fundamentene er avdekket i bakken. I stedet for dette store huset ble hovedbygningen tilbygget en spisestue og to små rom, slik at det ble sammenbygd med bryggerhusfløyen.

Moderne, men upraktiske «moderne» engelske skyvevinduene ble skiftet ut. Hovedbygningen hadde vært malt grønlig og sidefløyene hvite. Så ble det hele malt mørkerødt, før hovedbygningen en gang henimot midten av 1800-tallet ble gulmalt, trolig inspirert av navnet Gulskogen. Et malt prospekt av Peter Petersen som henger i stuen er mest sannsynlig laget i slutten av 1820-årene og viser bygninger og haveanlegg slik det var fullført. Vi ser også uthusene på bildet, med den lange smale fløyen mot Nedre Eikervei og tømmerlåven med fjøs og stall nedenunder.

Men vi har nesten ingen opplysninger om gården fra første tiårene av 1800-årene,

da eierne bodde i Danmark. Det fins bare noen hjertesukk i Arbos bevarte brevsamling med klage over hvor lite de fikk igjen for alle utgiftene, og at gartneren Holst stadig ropte på mer penger og ressurser i haven.

I det neste hundreåret kunne etterkommerne i familien Arbo og deres familiemedlemmer oppleve Gulskogen som et "paradis" skjult bak gjerdene.

En besøkende, Nella Nielsen fra Hamar, vandret i 1829 gjennom Gulskogen med sin drammensvenninne og noterte begeistret i dagboken at «Haven er umaadelig stoer og ligner en stor Lystskov». Mange trær var plantet i «smuk Orden». Det fantes lind og asp (dvs popler). Midt i gårdsrommet imponerte et stort epletre omplantet med syriner og roser.

Også dette er synlig på Petersens prospekt.

Vi vet ikke om denne «gartner Holst» også prosjekterte haven eller om han ble hentet inn for å vedlikeholde den. Hva vi derimot har funnet ut er at hans fulle navn var Christian Conrad Holst, født ca. 1779 som sønn av Jarlsberg hovedgårds gartner Johannes Holst. Denne hadde vært gartner ved Larvik greveresidens før han kom til Jarlsberg.

Sønnen hadde fått Larvikgrevens navn! Holst hadde således en omfangsrik faglig bagasje med seg til Gulskogen. Byggherre Arbos «hovedbog» er bevart for årene 1807-1815.

Her opptrer «gartner Holst» alt i 1807 og figurerer til 1814, men ikke i 1815. Hans årslønn var 200 riksdaler. Kirkeboken røper at han døde på Eik ved Tønsberg i 1848.

Gulskogens naturlig terrasserte elveavsetninger er «glattet ut» til fire nivåer, med rett skårne skråsider som gir en regelmessig struktur.

Gangveiene er smale og er lagt i rette vinkler, med noen rundeller (rundkjøringer).

På øverste nivå er plantet en tett rektangulær boskett av lindehekker der gangstiene danner en labyrint. På neste nivå er et langt smalt prydparterre som gir gjenlyd av eldre tiders havekunst. Men på den store flaten under, er trærne lagt ut som en litt stramt formet landskapspark i en utforming man kan kalle fransk pittoresk. Gangveien som løper rundt parkens yttergrense er ført opp gjennom en stor lindeallé parallelt med elven. Lindealleene er et typisk innslag i norske 1700-talls landskapsparker.

På tvers over den store nedre flaten er lagt symmetriske «haller» av lindetrær og hassel.

Arbos malte studier viser enkelte deler, men fortsatt er mange trekk ved havens opprinnelige utforming ukjent.

I siste del av 1800-tallet ble haven oppgradert til mer matnyttige oppgaver, frukttrær, rader med bærbusker, grønnsakssenger og blomsterbed ble plantet ut. Samtidig kom den «orientalske» stilen, med overgrodde busker og partier og med eksotiske planter. Fotografier fra årene rundt 1900 viser parken med en helt annen overgrodd karakter. Da parken fra 1973 ble tatt hånd om av Drammens parkvesen (som den gang eksisterte) ble det ryddet og åpnet opp til store gressflater, og manglende trær ble plantet inn. Lindetrærne og hasselbuskene er bevart i dag, mens alle poplene for lengst er borte. I 1992 røk det kjempestore danske bøketreet, men et nytt tre står nå på dets plass.

Gårdsbruket ble fornyet med den store nye enhetslåven i 1889. På baksiden ble bygd en hestevandring for treskemaskin. Fortsatt finnes alt gårdsutstyret på plass. Også deler av gårdens jorder ligger fortsatt ubebygd og viser at Gulskogen tross alt har vært et gårdsbruk.

GULSKOGENS ÅPNINGSTIDER 2015 23. mai - 20. september: Lørdag - søndag: kl. 11-17 20. juni - 16. august: Mandag - fredag: kl. 11-15 Lørdag - søndag: kl. 11-17

MUSEET sommer 2015 5

Gleder meg til å se bildene samlet.

Drammen Kunstforenings utstilling 18. juni til 18. oktober

Bjørn Hauge viser kunst fra et langt liv av Harald Gautneb

Drammenskunstneren Bjørn Hauge fyller Lychepaviljongen med malerier fra en eventyrlig karriere som startet for over 80 år siden. Og penselen svinger den spreke 97-åringen nesten like stødig nå som den gang.

– Jeg gleder meg stort til å se bildene samlet, for det er ingen hemmelighet at dette har jeg gledet meg til helt siden jeg ble invitert til å lage en retrospektiv utstilling for ett år siden, sier tidligere intendant i Drammen Kunstforening og kultursekretær i Drammen kommune.

Dermed er det Bjørn Hauge som får æren av å være sommerens utstiller på Drammens Museum, i regi av Drammen Kunstforening.

– Vi har lett fram malerier og tegninger, med hovedvekt på produksjonen fra åtti- og nittitallet, men vi har også valgt å ta med noen tidlige arbeider som aldri har vært vist offentlig. I samarbeid med kunstforeningens styre stiller vi også ut arbeider som er malt siste året, sier Bjørn Hauge i sitt store og lyse atelier på Danvik.

Sentralt plassert står romaskinen som har vært flittig brukt hver eneste dag.

– Jeg var så uheldig å falle og slå skulderen min. Dermed har jeg ikke kunne trene så mye som før. Men heldigvis blir jeg bedre for hver dag som går. Men stemmen er det heldigvis ikke noe galt med. Og i år, som 6 MUSEET sommer 2015

alle andre år, blir Bjørn Hauge å høre 17. mai når Drammen Mannskor stemmer i på trappene ved Bragernes kirke.

– Tenk at det har gått 80 år siden jeg begynte i koret, smiler Bjørn Hauge som har mye å fortelle fra sitt lange liv. Blant annet fra motstandsbevegelsen under krigen, flukten til Sverige og hvordan han etter hvert kom seg over til England og Skottland for videre militær trening. Mens han oppholdt seg i Sverige begynte interessen for tegning og maling for alvor, og de første bildene hans ble solgt mens krigen herjet i Norge og resten av Europa. Aller første gang noen viste fram hans talent, var tegnelæreren på Danvik skole i Drammen.

– Jeg tegnet en ørn i svevet. Den måtte jeg holde opp for klassen, minnes Hauge som også snakker varmt om den aktive tiden i Drammen Maleklubb.

Den startet han sammen med lokale størrelser som Bård Brodersen, Arne Ander, Kåre Øijord og Ole M. Bakken.

– Den gangen vi tok med oss staffeliene og malte byen og byens landskaper på stedet. Nå maler jeg mest etter hukommelsen og etter fotografier som jeg har tatt selv, sier han.

Bjørn Hauge er en av få malere som fortsatt viderefører en tradisjon innen norsk 1900-talls maleri. Mange av hans figurative bilder er hentet fra traktene rundt byen og overbeviser med sin klare luft, vakre fargesammensetning og treffsikre

skildringer. Mange har sett hans sommerlige og stemningsfulle bilder med badende barn og ungdommer. Færre har sett hans abstrakte serie med årstidsmotiver. Alle blir å se når dørene åpner i Lychepaviljongen 18. juni.

– Takket være det gode samarbeidet med Bjørn Hauge og hans kone Agnes-Marie har vi fått til en unik retrospektiv utstilling. Det har dermed vært lettere å spore opp de bildene vi ønsket å ha med på utstillingen, sier leder av Drammen Kunstforening, Harald Gautneb.

Som legger til at det er fantastisk hyggelig å hedre Bjørn Hauge med en stor utstilling i byens flotteste galleri.

– Dessuten fortjener bildene hans å vises til et stort publikum, understreker han.

Drammen Kunstforening har ansvar for en utstilling i året. Også i år fyller vi Lychepaviljongen med kvalitetskunst, det vet jeg at Drammenserne setter stor pris på, avslutter han.

Bjørn Hauge karakteriserer seg som impresjonist.

– Jeg har alltid vært tiltrukket av naturen, sier han og svinger penselen over lerretet igjen.

ARBOS NYKLASSISKE PARK PÅ MARIENLYST av Åsmund Thorkildsen

Haver og parker er kulturminner. I et museums eie og forvaltning er disse definert som kulturhistoriske gjenstander som krever en enda tettere oppfølging enn bygninger. Parkene har en historisk form som springer ut av idéer om hvordan en tidsperiodes havearkitekter mente en park eller en have skulle se ut. Men parker følger årstidenes og naturens vekstmønster. Trær, busker, gressplener og blomsterbed endrer seg derfor gjennom året og over årene. Og gangveier og stier slites av bruk. Store parkanlegg har gjerne flere stilelementer i samme anlegg.

På Museets hovedanlegg på Marienlyst ser vi noe av dette. Parken ut mot Konnerudgaten er en relativt fritt formet landskapspark.

Den historiske 1700-tallshaven østenfor Gamle Marienlyst er symmetrisk og viser etter havearkeologisk undersøkelse og reetablering i 2009-2010 en formal vandrehave, med lysthus, staudebed og nyttevekster. Den er rammet inn av hekker. Hallingtunet er et bygdetun etablert i byen, med treklynger og tuntre. Rundt Lychepaviljongen er det typisk 1980- og 90-tallsbeplantning med rododendron og blankmispelhekk. Mellom Gamle Marienlyst og Museumsbygningen ligger arkitekt C.F. Arbos nyklassiske park, anlagt etter at museumsbygningen tegnet av samme arkitekt stod ferdig i 1930. Den stramme stilen er typisk for 1920-tallets reaksjon mot de romantiske parkers slyngende stier og asymmetriske treklynger.

Den nyklassiske parken har fått vokse fritt. Tilstanden i 2014 før reetableringen skjedde, viste en stemningsfull, frodig og til dels forvokst park, med et forenklet stisystem og uklare linjer og markeringer mellom de ulike delene. Den gav et fredfullt, lettere romantisk inntrykk. At parken i sin tid ble plantet slik, var bl.a. en følge av at det var tegnet to sidefløyer til den store museumsbygningen. Hver av disse skulle danne endepunktet for alléer som skulle binde den nye museumsbygningen til Gamle Marienlyst og ramme inn parken. Disse sidefløyene ble aldri bygget. Alléene ble derfor værende uten sine endepunkter og

tankene bak strukturen ble ikke realisert. Ved bygging av Lychepaviljongen i 1990 og den derpå følgende plantingen av en lindeallé ut mot Danvikgata, skjedde en ytterligere forskyvning bort fra intensjonene og den opprinnelige parkformen.

Det opprinnelige stisystemet var rettvinklet og mer komplekst enn slik det ble etter en forenkling på 1990-tallet. Kildene både på tegnestadiet (idéstadiet) og det som ble anlagt og beplantet, er altså flertydige. Museets fagfolk har derfor studert kildematerialet og foretatt en tolkning som ligger så tett opp til det nyklassiske ideal som mulig.

Det som nå har skjedd er at det opprinnelige stisystemet er reetablert og grunnen drenert. For å hindre at kantstikking gjør stiene stadig bredere og at hjørner slites, er det satt ned stålkanter for å sikre en varig form. Plenene er forhøyet slik at det ikke innbys til løping og sykling på kryss og tvers, men at parkformen skal få lov til å koreografere en tidligere tids forståelse av hva det vil si å vandre i en park. Bevegelse og blomster, har som mote, maleri og arkitektur, sin egen stilhistorie. Man vandrer sakte og går i rette vinkler i et klassisk anlegg. Parkformen er blitt presis igjen og blitt til et forståelig kulturminne. Restene av alléen langs Lychepaviljongen er fjernet og den ene trerekken plantet på nytt.

Den nyklassiske parken på Marienlyst er sommeren 2015 altså gjenfødt som et klassisk anlegg. Ved å trekke oppmerksomheten bort fra alléen fra Danvikgata, som gjorde museet til en gjennomfartsvei til og fra bysentrum, er nå den nesten 250 år gamle midtaksen fra lysthuset til Gamle Marienlyst, forsterket, og igjen er det parkene, ikke snarveien, som er stilt i fokus.

MUSEET sommer 2015 7

FORSKNING OG FORMIDLING av Åsmund Thorkildsen

Vi har et slagord på Drammens Museum: Ingen formidling uten forskning. Ingen forskning uten formidling. Dette er ikke bare nødvendig som en påminnelse i det daglige om at alt vi tilbyr publikum skal være faktabasert, godt undersøkt og så korrekt og etterrettelig som mulig. Det er også påkrevet siden Drammens Museum er en Vitenskapelig stiftelse. I tillegg sier museumsreformen at konsoliderte museer som vårt er en del av en kvalitetshevingsreform. Drammens Museum er en typisk kunnskapsbedrift. De fleste har akademiske utdannelser, og alle har solid fagkunnskap og lang jobberfaring med museumsarbeid. Noen er erfarne forskere med lange publikasjonslister.

De store utstillingene er alltid ledsaget av forskningsbaserte tekster direkte tilknyttet utstillingenes tema. Disse danner bakgrunn for Tips om Tegn, korte formidlingstekster som publikum kan ta med seg gratis. I formidling til barn og unge blir kunnskapen og opplevelsen selvfølgelig tilpasset deres utviklingsnivå og fagplanens prioriterte områder for akkurat det klassetrinnet. Vi følger den moderne pedagogikken som sier at undervisning må bygge på kunnskap om fagets grunnleggende prinsipper og struktur.

En dårlig matematiker kan slett ikke lære en 6-åring matte.

Det kan kanskje virke litt rart at kunstutstillinger og museumstilbud er så tett knyttet opp mot et begrep som kunnskap.

Men det å skille kategorisk mellom en følelsesmessig kunnskapsløs Opplevelse og en mer reflektert og begrepsformulert Kunnskap, er ikke mulig. Stortingsmelding nr. 22 (1999-2000) har som undertittel «Kjelder til kunnskap og oppleving».

Museer, bibliotek og arkiv skal være slike kilder. Hva vi ser og opplever er påvirket av hva vi visste fra før og hva vi stadig lærer. Jo mer man vet, jo mer vil man se. For kulturhistoriske gjenstander, folkekunst og kunstindustri er opplevelsen knyttet til kjennskap til (dvs. kunnskap om) bruk og funksjon. Stilhistorie, symbolsk betydning og rituell bruk er helt vesentlige deler av det å kunne oppleve en gammel gjenstand slik at den blir både estetisk interessant og meningsfull for oss.

Et eksempel på hvordan dette fungerer i praksis: Et hus i Drammen fra annen halvdel av 1700-tallet har gjerne valmtak med lav takvinkel.

Husets eleganse kommer frem gjennom dype, slanke takutstikk. Taket har en karakteristisk svai ned mot gesimsen. Dette kalles populært en «kinavipp» og er utvilsomt en følge av den kinesiske trenden som var så sterk i Europa på 1700-tallet. For et naivt øye kan dette se ut som om huset er dårlig vedlikeholdt og at taket er «salrygget som en gammel hest», som det heter. For den som ikke har noen kunnskap kan taket se dårlig og falleferdig ut. For den som har kunnskap om bygningshistorien og ord å sette på elementene, ser taket elegant og klart formulert ut.

8 MUSEET sommer 2015

Forskning er et grundig og tidkrevende arbeid. Det må tilstrebes presisjon og kritisk refleksjon over kildebruk og argumentasjonsmåte.

Ord og begreper må være innarbeidet i forskningsfeltets tradisjoner.

En vitenskapelig holdning til forskning er det stikk motsatte av det å fremsette fordomsfulle påstander og synsing, uansett hvor høylytt det ytres. Forskningsresultater og tolkninger av kulturhistoriske verk og kunstverk er i prinsippet etterprøvbare. Kritikk er en integrert del av selve arbeidsmåten. «Sannhet» er ikke annet enn de hypoteser, teorier og tolkninger som ennå ikke har mottatt gyldig kritikk.

Gyldig kritikk krever at den gis av fagfeller på minst samme nivå og at den igjen tåler kritisk vurdering av andre fagfeller. Gyldig kritikk vil endre kunnskapsbildet og slik vil kunnskapen og tolkningsmåtene vokse.

At bakgrunnen ligger i vitenskapelig metode har to viktige funksjoner for et museum. For det første at det danner grunnlag for å ikke gi upresis, omtrentlig informasjon om f.eks. en bygning: Dersom molvølskroken og stavkonstruksjonen i busvalen på en årestue er fra 1980-årene og ikke fra tidlig 1700-årene – selv om bygningen opprinnelig stammer fra tidlig 1700-tall - må vi opplyse om det. Det er et både faglig og moralsk spørsmål. Når ca.25 års materialer blir «patinert» grått, mosegrodd og pill råttent, kan folk tro at dette er håndverk og materialer som er nesten 300 år gammelt. Og at de er vitne til autentisk kulturarv og står foran noe som nesten er et relikvieskrin. Det gjør de altså ikke, og det er vår faglige og moralske plikt å opplyse om det. «Storyen», stemningen og den naive opplevelsen blir kanskje dårligere, men det er altså noe vi ikke hverken vil eller kan gjøre noe med.

For det andre – det som er den virkelig gevinsten – er at det er denne metoden som gjør riktig formidling mulig. For alle kan lære å se mer og se dypere og dermed få en rikere opplevelse av kunst og kultur gjennom formidling. Her kan vi støtte oss på ny hjerneforskning. Det viser seg at de naturlige evner man er født med kan fylles på og utvikles med kunnskap og formidlede opplevelser.

Man kan faktisk trene seg opp til å bli en kunstelsker. Kunnskap gir sikkerhet og selvstendighet. Kunnskap bryter ned klassegrenser i kunstopplevelsen. Dette har vi stor tro på og derfor satser vi også på foredrag og diskusjonskvelder for at også den voksne befolkningen i byen og distriktet kan få muligheten til å løfte blikket, åpne opp og trekke kunst og kultur inn i kropp og sjel. Drammens Museum produserer og formidler kunnskap og opplevelser om kunst- og kulturhistoriske gjenstander. Det er det som er vår samfunnsoppgave.

Man kan faktisk trene seg opp til å bli en kunstelsker.

1

2

3

1. Pagoden i Kew Gardens i London tegnet av William Chambers, 1761-62.

2. Fajansetallerken laget ved Hans Nicolai Bruuns Fajansefabrikk. Pagodemaleren er 1770-årenes ukjente mestermaler.

3. Påfugl i parken på Gulskogen gård.

MUSEET sommer 2015 9

MUSEET OG BYEN av Erling Dokk Holm

Drammen er et lite mirakel, i norsk sammenheng. Alle er enige om det, men samtidig så kan byen lett vise seg å skusle bort mye av sin egen fineste arv. I framtiden vil konkurransen mellom byer bli hardere, og en mer markant karakter og en sterkere egenart blir nødvendig. Da bør man kjenne sin fortid. Den er gull verdt.

For sannheten er at byenes urbane vitale liv er utsatt. En av de største endringene i de norske byene de siste 30 årene er at mye av varehandelen har forlatt sentrum. Oppbyggingen av kjøpesentre langs de store veisystemene påvirker byenes utvikling på omfattende vis. Det som blir igjen inne i bykjernene er lokaler som ikke lenger har sin opprinnelige funksjon og som derfor kommer i spill. De blir stort sett overtatt av aktører som driver i servicesektoren, frisører, kafeer og andre arbeidsintensive forretningsmodeller klorer seg fast. Studier foretatt av bygater i Oslo mellom 1995 og 2005 viser med all tydelighet hva som har skjedd. Der det tidligere lå varehandel har servicenæringene overtatt nesten fullstendig. Tidligere hadde 9 av 10 lokaler varer å tilby, nå er 9 av 10 i service.

Kinoene og teatrene har alltid ligget i bykjernen, og i takt med en økende servicesektor gror det også opp et stadig større utvalg av utesteder som tilbyr levende musikk, som tilbyr kulturkonsum kombinert med mat og drikke. Denne koblingen mellom klassisk serviceproduksjon og klassisk kulturproduksjon styrker byenes karakter av å være plassert høyere opp i behovshierarkiene.

Det er i byene man altså får det man strengt tatt ikke trenger for å overleve, men det man setter pris på for å leve. Men like fullt så er dette ikke tilstrekkelig, ganske enkelt fordi det

10 MUSEET sommer 2015

bor litt for få folk i sentrum i de aller fleste byer. De investeringene som bør komme i sentrum krever imidlertid at det mentale kartet over hva en by skal være endres.

Offentlig sektors rolle som tilbyder av kulturopplevelser har stort sett foregått i sentrum av norske byer og tettsteder, og frivillig sektor har ofte også brukt sentrum når de har ønsket stor oppmerksomhet om sine aktiviteter. Norske politikere må i stigende grad forstå at sentrum er avgjørende også som et kulturhistorisk sentrum, og som et sted der tankene om hvordan byen skal formes, blir debattert og kvesset.

Marienlyst gård og Drammens Museum er et eksempel på at museet ligger i byen, og i en del av byen som blir stadig mer sentral.

Lokaliseringen av et museum er avgjørende, både for besøk og for selvforståelse. For hva driver egentlig de fleste norske museer med? De er altså samlinger av fortidige og nåtidige gjenstander, og med unntak av de rene kunstmuseene så er deres oppgave å se på visse felt i samfunnet, og mange har også en avgrensing til visse geografiske områder.

Kulturhistoriske og kunsthistoriske museer kan være passive og bli rent museale i sin virksomhet, eller de kan ta en rolle i utviklingen av identitet og karakter. Museer kan våge å fronte standpunkter som er avgjørende for at byer og tettsteder får en utvikling som er mer intelligent og mer konstruktiv enn det den rene entreprenørtilnærmingen tilsier. Slik blir museene arenaer og aktører i byutviklingen. De sitter på unik kompetanse og bør også bruke den i debatten om hvordan deres omgivelser skal utformes. Det hersker av og til noen usedvanlig platte forestillinger om hva utvikling er, nemlig at man må rive for å skape rom for ny vekst. Det er en forestilling som ikke holder vann, rent empirisk. Det er nettopp gjennom bevaring av eldre bygningsmasse, på en produktiv måte, at

man kan og bør utvikle byer og nye bydeler.

Man verken skal eller kan bevare alt, men man må våge å bevare det som har karakter.

Karakter og egenart er nemlig mangelvare i en snart ankommende framtid. Boligprosjektene som oppføres er med få unntak like over det ganske land. Hva skal være det som danner karakteren i en by om ikke det unike i det fysiske menneskeskapte landskapet? Her har museene en stor rolle, og Drammens Museum er et eksempel på et museum som har tatt denne rollen på en veldig fin måte.

Gjennom forskning, gjennom nitidig arbeid med kartlegging og dokumentasjon, har museet bygget opp innsikt i Drammens bygningshistorie og dens potensial. For eksempel kommer forståelsen av at byen har en unik funksjonalistisk bygningsmasse, skapt av en usedvanlig begavet arkitekt – Bjarne Thinn Syvertsen – ene og alene fra Drammens Museums forskningsarbeid.

Internasjonalt ser vi at denne typen rolleforståelse har blitt viktigere. Uten å gå i detaljer så bør vi være klar over at i byer som har slitt i motvind, slik som Marseilles, som Liverpool, eller mindre byer i Øst-Europa med tung industriell arv, så har museene vært viktige i å skape vilkår for urban transformasjon, for å skape interesse for nye innbyggere i byen, og for å koble den kreative scene på det tradisjonelle næringslivet, og for å utvikle et sterkere kulturfelt. Mange byer bruker museene aktivt som instrument i sin fornyelse og utvikling, og det er verdt å notere seg! Det er imidlertid ikke nok at museene vil delta i byutviklingen på en produktiv måte. De må også ha ressurser som gjør det mulig. Det krever at man har en stab av gode forskere, at man har midler til å forske, at man har midler og kompetanse til å lage gode utstillinger og at man makter å skape debatt. Ikke minst bør bylokaliserte museer i framtiden bli invitert inn i de politiske prosessene der de har kompetanse, og ikke bli sett på som et hår – riktignok et pent hår – i suppa.

NILSEN & GRENAGER Arkitektene Ragnar Anker Nilsen (1913-2013) og Arne Grenager (1914-2009) er blant de få arkitekter som kan sies å ha modernisert et helt bysentrum. av Åsmund Thorkildsen

Nilsen og Grenager kjente hverandre helt fra studiedagene på teknisk høyskole i Trondheim. Etter at de startet kontor i Drammen rett etter krigen bygget de opp byens største og viktigste arkitektkontor.

Det som kjennetegnet dette firmaet var at det spesialiserte seg på fabrikkbygninger og forretningsgårder. Billedkavalkaden viser noen av deres viktigste bygg slik de så ut da de var nye. Arkitektene var utpregede modernister og de studerte ved et utall studieturer i Europa det siste innen urban arkitektur.

Ettertiden har ikke vært særlig respektfull i forhold til deres bygninger. Noe er revet, en del «modernisert» og forringet og ikke alle påbygg er like gode. De tegnet noen av byens enestående originale bygg, som Skogerbygget og Globusgården. Drammens Museum har overtatt deres arkiv med tanke på forskningsprosjekter og museets fagfolk engasjerer seg i debatten rundt vern og rehabilitering av moderne arkitektur i Drammen – og da er det Nilsen & Grenager som bokstavelig talt står i sentrum.

MUSEET sommer 2015 11

En annerledes læringsarena “Hei, hei og velkommen til Drammens Museum”. Ute på plassen foran Lychepaviljongen møter jeg en skoleklasse og læreren. De er spente og jeg er spent. Sammen går vi inn i museet. Vi skal oppleve, samtale og skape. Jeg gleder meg!

DEN KULTURELLE SKOLESEKKEN

TILBUD TIL BARNEHAGER

Hver dag hele skoleåret myldrer det av barn og unge her på museet.

Vi, museumspedagogene, tar imot ca 10 000 elever hvert år fra 7 forskjellige kommuner gjennom Den Kulturelle Skolesekken.

Museet satser stort på DKS og har faste, trinnvise DKS-program fra 1. trinn i barneskolen til 3. trinn på videregående skole.

All pedagogisk formidling til barn og unge i skoletiden er kostnadsfritt. Museet betaler i tillegg transport til DKS- programmene.

På lik linje med skolene kan barnehagene bestille omvisning på Museet og da gjerne med en praktisk del. Flere av våre museumspedagoger har jobbet i barnehage og har god erfaring med små barn.

Vi er et kunst- og kulturhistorisk museum, derfor har vi et stort spenn i våre pedagogiske program. Temaene strekker seg fra kulturarv til samtidskunst og tar utgangspunkt i våre faste samlinger eller skiftende utstillinger. Når elevene kommer til oss har vi alltid en omvisning først med et tilhørende praktisk arbeid. Vi bruker ulike formidlingsmetoder som rollespill, musikk, dans, iPod, film, samtale og kreativt verksted, for å nå våre mål. Vi kan gjennom dette tilby en annerledes læringsarena. Formidlingen er tilpasset den enkelte målgruppen og er knyttet opp mot de ulike skoletrinns læreplanmål som gjør at besøkene på Drammens Museum blir en integrert del av skolens undervisning.

Skolene kan i tillegg til dette ta direkte kontakt med museet og bestille formidlinger.

Dette verket Grønn/magenta graffiti piece fra 2013 av kunstneren Eric Ness Christiansen ble innkjøpt av Drammens Museum etter endagsutstillingen og maleriperformancen og seminaret Cellofan Culture – Graffiti in Norwegian Nature.

Dette er et graffitiverk av høy internasjonal klasse og viser hvordan Christiansen forener gatekunstens populærkultur og den moderne billedkunstens grammatikk i ett og samme arbeid.

12 MUSEET sommer 2015

6. september 27. september 25. oktober 22. november

Bjørn Hauge Impresjonisme Gjenstander for livet Novemberutstillingen

BARNAS KUNSTKLUBB 8 ganger i året inviterer vi alle barn mellom 5 og 12 år til Barnas Kunstklubb. Det er søndager kl 11.00-12.30. Vi har forskjellig tema hver gang med omvisning og samtaler først, men mest tid bruker vi i verkstedet. Foreldrene får gratis inngang på museet.

Kunstporten Ved hjelp av appen Kunstporten kan barn, ungdom og voksne bli bedre kjent med drammenskunstneren Bjørn Hauge.

Publikum kan låne iPods og høretelefoner gratis i resepsjonen.

I Kunstporten kan du høre og lære om hva Bjørn Hauge har vært opptatt av gjennom et langt liv. Barna er Kunstagenter og utforsker verkene ved hjelp av appen og voksne får utstillingen formidlet gjennom lydfiler.

Kunstporten er en applikasjon for mobile enheter og er et resultat av et unikt samarbeid mellom kunstinstitusjonene Lillehammer Kunstmuseum, Henie Onstad kunstsenter, Munch-museet, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Drammens Museum, Astrup Fearnley Museet og Haugar Vestfold Kunstmuseum. Museene har i samarbeid med Design og IT-selskapet Making Waves hatt ansvaret for strategi, konsept, design og teknisk utvikling. Prosjektet har mottatt støtte fra Sparebankstiftelsen DNB. MUSEET sommer 2015 13

JEG VILLE VÆRE EN GOD SØNN av Målfrid Ravnåsen Vangen, kunsthistoriker

Professor Sven Oluf Sørensen avslører historien bak oppbyggingen av Holmsbu Billedgalleri.

på museet i Støa”. 31. mai: ”Idé om normannisk middelalderkirke øverst i vår skog.” Når jeg spør hvorfor akkurat i skogen i Holmsbu er svaret enkelt og greit: Det var her han eide tomt og det var her hans far hadde malt mange bilder. Opplevelsen er størst dersom kunsten ses under samme himmel som hvelvet seg over kunstneren, sier han.

Atomfysiker Sven Oluf Sørensen, født 1920, setter seg i sin nyeste stol– og kanskje den tryggeste, en fransk ørelappstol fra 1700-tallet. Vi har det siste året hatt mange samtaler rundt bordet hans her i Hegdehaugsveien. Jeg skriver bok om kunstnerkolonien i Holmsbu og Sørensen er en viktig kilde. Han er nemlig sønn av kunstmaler Henrik Sørensen (1882-1962), den mest sentrale i kolonien. I dag skal det handle om Holmsbu Billedgalleri som i 2004 ble konsolidert med Drammens Museum. Professoren har funnet frem sine egne dagbøker fra 1962 til 1973, årene fra han fikk idéen til ferdig bygg. Nå får vi historien.

INSPIRASJONEN

IDÉ OM ET MUSEUM

Kunstmaler Henrik Sørensen dør 24. februar 1962, 80 år gammel. ”Han dør fredelig kl. ½ 7 om aftenen. Jeg ber for hans sjel”. Etter ham var det haugevis av malerier jeg måtte ordne opp i, forteller Sven Oluf Sørensen. Hva skulle han gjøre med dem? Alene i Jarskogen grublet han på dette og da kom idéen. 19 april, skjærtorsdag: ”I Holmsbu.

Idé om St. Fr. aktig bygg til Pappan i Jarskogen”. Det kom som lyn faktisk, sier atomfysikeren. Det var akkurat som om det tok fyr i meg. Jeg ble veldig inspirert. Dagboken fra 1962 bekrefter det. 29. april: ”Telefonering med Jan (Mohr). Tenker mye på min basilika i Jahrskogen. Rablet litt om basilikaen”. 18. mai 1962:”Tenkt masse 14 MUSEET sommer 2015

Etter rekognosering i området fant han en egnet tomt. Prosessen var i gang. Sørensen tilbrakte sommeren i Holmsbu . Den 13. juli 1962 skriver han: ”Satt opp tau på tomten. Slept opp lekter.

Regn.” 16. juli 1962: ”Linjet opp – båret sten.” Fredag 20.juli 1962: ”Tenker mye på rød granitt?”. 25. juli 1962: ”Finmålt tomten med Reinton og Sigurd Larsen.” Oppsummering av sommeren er som følger: ”Denne sommeren i Holmsbu fyldt av tanken om Grekenland og Akropolis”. Inspirasjon hentet han fra flere reiser, men middelalderkirken på Frogner ved Eidsvold betrakter han som viktigst. Den har slik en fantastisk mur, forteller han.

Referansen til middelalderen er viktig fordi det var i tråd med hva hans far alltid sa: Vær forsiktig med alt etter 1200-tallet.

SELVFINANSIERT

Så begynte Sørensen å tegne bygget selv, med stadige kvaler. 30. sept.

1962: ”Tenk dig nøye om! Trå forsiktig. Tegn huset selv – men lytt til alle råd – men det arkitektoniske fullstendig 100 % i min regi”.

Det var viktig at bygget ikke skulle dominere, men gli naturlig inn i terrenget. 11. mai 1963: ”Nu gjelder det av alle ting å ikke ødelegge det storartede terrenget med dårlig arkitektur”. Det var akkurat som om noen der oven hjalp meg altså, innrømmer han. ”Det har flaska

seg fantastisk”. Lensmann Torgny Reinton ordnet med byggetillatelse.

Sven Oluf Sørensens barndomsvenner fra somre i Holmsbu stod for graving og bygging. Sivert og Anker Sivertsen, Reidar Sivertsen og fremfor alt Elias Eliassen, den eneste profesjonelle steinhuggeren.

Det var mye grunnarbeid. De begynte høsten 1963 med steinbryting og graving. Maskiner var forbudt. De måtte grave dype hull. Jeg ville ikke ha noe dynamitt oppi der, forteller Sørensen, men det ble sprengt noe. Steinen fra tomta skulle brukes og naturen måtte ikke ødelegges, det var i tråd med farens naturfølelse. 13. okt. 1963: ”Det ser utmerket ut på tomten, stenbrytingen tilfredstillende”. I april 1964 ble arkitekt Bjart Mohr involvert. Han hadde hørt rykter om Sørensens prosjekt og hadde laget noen modeller til bygget i smug.

De var helt fantastiske, forteller Sørensen, og i tråd med hans egen tanke. Mohr tegnet videre på bygget og skulle ikke ha noe penger for det. Arbeiderne hakket og bar og Sørensen kom stadig på befaring.

11 år tok det før museet ble åpnet, den 1. juli 1973 med 257 besøkende. Det tok så lang tid fordi jeg skulle finansiere alt selv, sier Sørensen. Alt er nedskrevet i dagbøkene. Under oppsummeringen av 1962 står det: ”Kjøpt tilbake HS billeder for ca 200 000 kr.”

I 1963: ”Kjøpt HS for ca. 150 000 kr. 5 søyler av fransk kloster” (står i galleriet). I 1964: ”Brukt ca. 110 000 kr på bygget. Mitt norske akropolis. Bjart storartet”. Og så en anelse overtroisk 31. des. 1965: ”Bygget i Støa- alt går som en drøm. Det hele under tak. Hele Holmsbuprosjektet går så glatt at jeg føler jeg er ledet av høyere vesener”. I ettertid ser han at han kanskje burde tatt opp lån. Det var til tider tøft. For å få penger solgte han malerier han hadde arvet, blant annet et par av Picasso og Braque. Jeg solgte dårlige bilder og kjøpte gode tilbake, humrer han. Og så kommer innrømmelsen: han ønsket å styre dette mest mulig selv.

ET EVIG MINNE

Var det verdt det? JA kommer det momentant. Men han møtte motstand, noen mente det var rene vanvidd. Men mange var også positive. Så hvorfor var det så viktig for ham? Jeg ville være en god sønn, sier Sørensen. Og legger til: Jeg ønsket å skape et evig minne om disse kunstnerne. Disse er de tre sentrale i kolonien, Wold Torne, Erichsen og Sørensen. I dagboken uttrykkes en større tanke: 11. juli 1964: ”I en verden av marerittaktig smerte (krig, hat, intoleranse, tortur, naturens pine) gjelder det å ikke bidra til å gjøre den verre. Gjør ditt museum i Jahrskogen uendelig skjønn som et Renoir- billede”.

Kay Bojesen Svært få designere greier å få barn og voksne så godt i tale som den store danske designeren Kay Bojesen (1886 - 1958).

Med fagutdannelse som sølvsmed, startet han sin designkarriere i den stil danskene kaller «skønvirke», og som vi kaller jugend. Og han ble en av de første i Norden som tok den moderne tids ønske om å skape enkel og bruksvennlig design som en utfordring til å tegne førsteklasses bestikk og dekketøy i funksjonalistisk stil.

Han vant den store pris på Milanotriennalen i 1951 for et sølvbestikk han hadde lansert i 1938. Det produseres i dag også i stål og går under navnet Grand Prix.

Men det er som leketøysdesigner Bojesen har lagt hele den vestlige verden for sine føtter. Alle kjenner hans fornøyelige apekatt, Kong Christian gardistene, sebraen, bjørnen, lundefuglen, terrierhunden Tim, og alle lekebilene og figurene i tre. Bojesen var inspirert av den moderne pedagogikken og fulgte nøye med på utbyggingen av moderne barnehaver og deres behov for gode og holdbare leker. Han mente at et bevisst og godt liv med gjenstander måtte starte allerede i barndommen.

Mange av hans aper, gardister, trebiler, bondegårder, sølv-, tre- og stålarbeider kommer til Drammens Museum i februar 2016.

ÅPNINGSTIDER HOLMSBU BILLEDGALLERI 2015 Mai kl. 12-17 lørdag og søndag Juni kl. 12-17 alle dager Juli kl. 12-18 alle dager

August kl. 12-17 alle dager September kl. 12-17 lørdag og søndag

MUSEET sommer 2015 15

KLIPP HER

DET SKJER PÅ DRAMMENS MUSEUM KOMMENDE UTSTILLINGER

NOVEMBERUTSTILLINGEN 2015

18. juni - 18. oktober Drammen Kunstforenings utstilling 2015: Bjørn Hauge retrospektiv.

Åpning onsdag 18. november kl 19.

Utstillingsperiode 19. november – 3. januar 2016

19. november - 3. januar 2016 Buskerud Bildende Kunstnere: Novemberutstillingen 2015.

KULTURKVELDER Onsdag 7. oktober – Finn Skårderud: Billedkunsten og den moderne psyke.

Onsdag 11. november – Arne Johan Vetlesen: Et ødeleggende natursyn? Et filosofisk blikk på forholdet mellom kultur og natur.

Onsdag 25. november – Øivind Storm: Bjerke og Åsmund Thorkildsen: Kunstkritikk på sparket

JULEMARKED Søndag 6. desember kl. 11-15 Vi inviterer til Julemarked i stemningsfulle omgivelser. I år har vi spesiallagde markedsboder som fylles med kortreiste håndverksprodukter.

På Julemarkedet vil dere få ekte førjulsstemning med gang rundt juletre, juleverksteder for barn, nisse, hestekjøring og gamle juletradisjoner. Ønsker du å selge dine produkter?

Send en henvendelse til ida.klingvall@drammens.museum.no

FASTE UTSTILLINGER Det Faste Galleriet. Utstillingen viser norsk malerkunst fra J.C. Dahl til i dag.

Novemberutstillingen er en juryert årlig utstilling arrangert av Buskerud Bildende Kunstnere.

Alle som er bosatt i Buskerud, eller som har tilknytning til fylket, kan sende inn arbeider. Utstillingen holdes i Drammens Museums lokaler, Lychepaviljongen, og støttes økonomisk av Buskerud Fylkeskommune.

På åpningen utdeles prisen «Årets mest markante verk» og «Årets debutant».

28.10.15 – innlevering (kl. 14-18) 04.11.15 – utlevering av refuserte arbeider (kl. 14-18) 04.01.16 – utlevering av utstilte arbeider (kl. 12-18)

KULTURPAKKENE Har du lyst på litt kulturelt påfyll og kanskje et glass vin sammen med gode venner?

Drammens Museum tilbyr seks ulike kulturpakker for voksne; alle med unikt innhold fra viktige tidsepoker innen norsk kunst, blant annet Scandinavian Design, norsk maleri, norsk folkekunst og Nøstetangen glass. Vi kan tilby omvisning i et av temaene og enkel servering.

Det er også mulig å bestille en vanlig omvisning der dere kan være med å bestemme tema fra våre utstillinger.

KAFÉEN I LYCHEPAVILJONGEN Drammens Museum driver egen kafé i hyggelige lokaler i Lychepaviljongen og med uteservering. Kaféen tilbyr et utvalg baguetter og rundstykker, varm suppe, vafler og hjemmebakte kaker. Det kan tilrettelegges for servering av kalde og varme retter. I tillegg kan man bestille servering utenom åpningstidene for grupper for flere enn 15 personer.

Kaféen følger museets åpningstider.

Scandinavian design. En fyldig samling av det beste innen skandinavisk og moderne design.

ÅPNINGSTIDER

Gjenstander for livet er museets utstilling av folkekunst og kirkekunst fra 1600- til 1800-tallet.

Rosemalingen settes i kontrast til byens dekormaling.

Mandag - fredag: kl. 11-15 Onsdag: kl. 11-20 (gratis inngang) Lørdag og søndag: kl. 11-17

Glimmer og gavn viser borgerhjemmet omkring 1900 med praktstykker av teppekunst, møbler, serviser og tekstiler.

PRISER

Nøstetangenrommet viser glasskunst fra 1700-tallet med pokalene til Heinrich Köhler som høydepunkt.

Her vises også Drammensfajanse, sølv og tinn.

Voksne Studenter, honnør Familie (to voksne med barn) Grupper over 15 personer Omvisning, etter bestilling (pr 25 pers) Barn under 12 år gratis

I Trapperommet henger Dale Chihuly Chandelier.

Den er spesiallaget for Drammens Museum.

Les mer på drammens.museum.no!

16 MUSEET sommer 2015

kr. 50,kr. 25,kr. 75,kr. 25,- pr. pers kr. 400,-